Hva vil vi med naturressursene våre?

Tvendefossen. Foto: Karen Blaha

HVIS VI SKULLE gjøre alt om igjen, hva ville vi gjort? Ville vi holdt de utenlandske selskapene på armlengdes avstand? Ville vi pålagt dem en særskatt på 78 prosent? Ville vi skapt Statoil? Hvis vi fikk i oppgave å gjøre alt sammen – skape det moderne norske samfunnet – en gang til, ville vi laget ti bud for å sikre at rikdommen fra den norske naturen kom hele folket til gode?

Den 14. juni 1971 la det daværende industridepartementet fram en stortingsmelding som i ettertid er blitt kalt De ti oljebud. Det første budet lyder slik: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.» Det tredje budet fastslår at petroleum skal gi grunnlag for ny næringsvirksomhet. Det fjerde at oljeindustrien måtte ta hensyn til natur- og miljøvern. Det sjette at ilandføring skulle være til Norge. Det åttende skisserer et statlig oljeselskap.

I løpet av oljeeventyrets førti første år kom 11 000 milliarder kroner inn i statskassa.

Slik talte Norge på 70-tallet: Nasjonal kontroll over naturressursene. Statlig kontroll over olja. Rikdommen skulle komme folket til gode. Vi har hørt disse formanende setningene mange ganger – fra gamle industriarbeidere og politikere fra en annen tid. Man skulle nesten tro det var sånn fortsatt; at vi hadde lært.

I 2013 ga petroleumsvirksomhet staten inntekter på 378 milliarder kroner. I løpet av oljeeventyrets førti første år kom 11 000 milliarder kroner inn i statskassa. Elleve tusen milliarder kroner. Summene er uforståelige, tallene er så høye at de knapt gir mening. 30 prosent av alle pengene den norske stat får inn, er fra olja. Over 200 000 nordmenn jobber i petroleumsnæringen. Oljefondet har i skrivende stund en verdi på 6897 milliarder kroner. Det er verdens største statlige fond, og det norske folk eier det i fellesskap. Normalen når et folk finner store mengder olje, er et samfunn som utvikler korrupsjon, diktatur og elendighet. I Norge sto våkne politikere og modige byråkrater imot presset fra store utenlandske konsern som ønsket å ta kontrollen over en naturressurs vi siden har levd av.

DEN NORSKE MODELLEN er blitt et internasjonalt forbilde. Senest i høst, under årsmøtet til sammenslutningen Verdens energibyer (WECP) og oljemessen OTC i Rio de Janeiro, ble Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø, ifølge Rogalands Avis, stadig kontaktet av folk som spurte om den norske modellen. Ifølge organisasjonen Norsk olje og gass er den norske modellen, som «sørger for at samfunnet sitter igjen med hovedgevinsten, at ikke noen få sitter igjen med alt, og at pengene ikke forsvinner ut av landet», etterspurt i hele verden. Politikere og byråkrater fra afrikanske og asiatiske land lar seg inspirere av det norske oljeeventyret når de skal utvikle nye næringer.

Den norske modellen, altså. Man skulle nesten tro vi kunne kikket litt på den selv.

I Norge sto våkne politikere og modige byråkrater imot presset fra store utenlandske konsern.

HØSTEN 2014 eksploderte debatten om regjeringens forsøk på å selge staten helt eller delvis ut av ti statseide selskaper. Eiendomsselskapet Entra ble lagt på børs, lakseoppdrettsgiganten Cermaq ble solgt til japanske Mitsubishi. Flytoget, et statlig selskap med enorm suksess, kunne også selges. Det var vel like greit, nå som den formidable investeringen var gjort og selskapet gikk i pluss. Også naturressurser folket eier sammen, kunne med fordel skifte eier, fikk vi høre. Statsskog, Norges største grunneier – som eier skogdriftsområder, men vel så viktig: en del av naturen vi vandrer og jakter i – burde privatiseres, mente de blå politikerne som styrer landet nå, 44 år etter at De ti oljebud ble skrevet. I alle fall måtte de selge skog. Det var sunt for «staten, næringslivet og mangfoldet at eiermakten ble spredt til flere», sa næringsminister Monica Mæland.

DE SISTE ÅRENE har en ny tid talt: Private bør overta mer skog, har vi fått høre. Fiskekvoter bør kunne samles opp og selges til selskaper for evig tid, heller enn å forvaltes av fiskerne og fornyes år for år. Også vannkraftverkene, som har vært offentlig forvaltet i mer enn hundre år, er under press. 11. november offentliggjorde selskapet Småkraft AS at det var kjøpt opp av det tyske investeringsfondet Aquila Capital. Småkraft har 45 kraftverk i drift, 15 under bygging og mer enn hundre under planlegging. De norske småkraftverkene skulle være en ekstra næring for blant andre norske bønder, som fikk drive på konsesjon fra staten. De siste årene har mange små konsesjoner til små vassdrag blitt samlet på færre hender. Er vi i ferd med å miste deler av den norske vannkraften ut av landet? Og hva skal egentlig Norge gjøre med mineralene, som er blitt betraktet som en mulig ny milliardindustri?

På sett og vis står vi overfor samme oppgave i dag som den gang olja ble funnet. I mindre skala, naturligvis. Mer fragmentarisk. Men sola er i ferd med å senke seg over oljealderen, og Norge må ta stilling til hva vi vil gjøre med resten av våre naturressurser. Alene vil neppe fiskeri, mineralutvinning, skogdrift eller vannkraft erstatte olja. Men sammen kan de fire næringene som høster av den norske naturen, kanskje begynne å ligne noe.

Selv om mye er annerledes, kan noe minne om Norge på 1970-tallet. Utenlandske beilere snuser på norske naturressurser. Vi har ikke helt oversikten over hva vi sitter på.

Hva har vi tenkt å gjøre denne gang?

Denne teksten er et utdrag av boken Hvem skal eie Norge?

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.