Hva vil Industriaksjonen?

Ståle Johansen, klubbleder ved Aker Verdal, er talsperson for den nystartede industriaksjonen som samler fagbevegelsen til industrireising.

I 200 år fram til omkring 1980 var Europa det moderne industrisamfunnets sete. I dag kan en utflukt til landskapene med verksteder, verft, verk og fabrikker sørover på kontinentet gi inntrykk av at det er flere industrimuseer enn industriarbeidsplasser. Står vi overfor en uunngåelig historisk utvikling, eller har Europa abdisert og gitt opp for lett?

Den europeiske stålindustriens skjebne er et interessant døme i så måte. Etter andre verdenskrig var den massive stålindustrien sett på som en viktig forutsetning for høyere levestandard og finansiering av offentlige velferdsstater i Vest-Europa. Dette kom klart til uttrykk under opprettingen av Kull- og stålunionen (1952). I klar kontrast til etterfølgerne EEC, EF og EU (fra 1992), var denne første unionen et europeisk integrasjonsprosjekt der plan- og samvirketankegangen sto sentralt i økonomisk forstand.

I dag kan en utflukt til landskapene med verksteder, verft, verk og fabrikker sørover på kontinentet gi inntrykk av at det er flere industrimuseer enn industriarbeidsplasser.

Midt i 1970-årene nådde de globale økonomiske krisebølgene stålet. I 1977 la EFs belgiske industrikommisjonær Étienne Davignon fram to krisepakker for kutt og omstrukturering i europeisk stålindustri. Dette kom til å bety slutten for mye av produksjonen i det vesteuropeiske kull- og stålbeltet.

Den franske industrien ble rammet ekstra hardt av Davignon-pakkene. Stålarbeiderne i Lorraine og nordøst hadde tilhørt de indre kjernetroppene i den militante franske fagbevegelsen. Mellom 1977 og 1990 gikk medlemstallet i metallarbeiderforbundet i CGT ned fra 350 000 til 65 000 fagorganiserte.

Det var altså ikke bare en viktig industrigren som ble varig svekket, men også en bestemt måte å forstå og forsvare egne, kollektive klasseinteresser. I EU-parlamentsvalget sist helg var det bortimot umulig å finne spor etter arbeiderklassens, og for den saks skyld venstresidens, historiske evne til partipolitisk interesseorganisering. For å søke etter svar på hvorfor det politisk har gått som det har gjort i Frankrike og EU, så er antakelig stålverksnedleggingene i Longwy, 1979, og så hele grenseregionen over til Vest-Tyskland og Benelux utover 1980-tallet, et ganske hensiktsmessig sted å starte. Jeg har i en historieartikkel nylig skrevet mer utførlig om industriavvikling og svekket fagorganisering i denne perioden, se ‘Stålhjertene i Lorraine. Politiske årsaker til tilbakeslaget for arbeiderbevegelsen i Frankrike omkring 1980’.

I EU-parlamentsvalget sist helg var det bortimot umulig å finne spor etter arbeiderklassens, og for den saks skyld venstresidens, historiske evne til partipolitisk interesseorganisering.

Sammenliknet med kollegaene i stålindustrien i Europa og USA har arbeiderne i gamle ‘jern & metall’ klart seg godt i Norge. Riktignok er antallet arbeidsplasser i selve stålproduksjonen en brøkdel av hva den var i storhetstida til Norsk Jernverk. Tall fra SSB viser likevel at eksportverdien og antallet tonn stål produsert var høyere enn noensinne i tiårsperioden 2008-18. I Norge har vi også holdt oppe næringsklynger innen verfts- og verkstedindustrien langs kysten, i tillegg til de industrielle innlandslokomotivene på Raufoss og Kongsberg.

Hva har vært forskjellene mellom Frankrike og Norge når det gjelder stålindustrien konkret? I alle fall to forhold: Norsk kraftkrevende industri har hatt tilgang til naturressurser, ikke minst vannkraft, som gir et produksjons- og kostnadsmessig fortrinn. I tillegg har myndighetene, i samspill med transnasjonal industrikapital og en liten skare norske industrikapitalister, faktisk vært villige til å satse på den norske metall- og verkstedindustrien. Den spanskeide stålvirksomheten til Celsa i Mo i Rana er eksempelvis landets største gjenvinningsbedrift. Samme utvikling har ikke vært tilfelle i Frankrike, der staten og ikke minst Davignon-planene i EF snudde opp ned på industristrategien som Jean Monnet og Kull- og stålunionen i sin tid representerte.

Løftes blikket fra denne ene sektoren, blir Norge mer en del av den industrielle stagnasjonen i den vestlige verden (Tyskland er et viktig unntak). I vårt kapitalvennlige lykkeland som flommer over av massive investeringer innen finans, petroleum og uproduktiv eiendomsmasse i storbyene, har fastlands- og leverandørindustrien etter hvert fått en sårbar framtidshorisont.

På sikt er nyliberalismen en sikker vei til samfunnsmessig og økonomisk forfall.

Dette henger sammen med en blytung global trend som etter 1980 skiller Vesten fra Østen. For der Japan, Sør-Korea, India og framfor alt Kina bygger stålverkene, jernbanenettverkene og utvikler den avanserte vareproduksjonen, har de økonomiske og politiske toppsjiktene i Europa og USA innbilt seg at investeringsfond, ‘finansialisering’ og ‘aksjonærverdi’ skal sikre overherredømme langt inn i framtida. Slik er det naturligvis ikke – på sikt er nyliberalismen tvert imot en sikker vei til samfunnsmessig og økonomisk forfall.

*

Denne utviklingen var en del av det større bakteppet da 20 industritillitsvalgte, samt tre-fire av oss fra De Facto og Manifest, i juni i fjor møttes i nydelig vestlandsk forsommervær på Rosenberg Verft i Stavanger. Hensikten med det korte ettermiddagsmøtet var å få satt i gang Industriaksjonen. Aksjonen var en idé direkte foranlediget av den store Acer-striden vinteren 2018. Hvordan et bredt politisk flertall på Stortinget endte med å svekke styringen over landets vannkraft- og energiressurser, og avgi suverenitet for å tilslutte seg EUs energiunion, var en rystelse av historiske dimensjoner i industriarbeidermiljøene og i fagbevegelsen. I det avlange velferdsrommet på Rosenberg var det en stemning for å bruke tida godt og slå tilbake fram mot neste stortingsvalg i 2021.

Et viktig sted å starte er å arbeide for at folk flest, og ikke minst politikerne, blir klar over og mer opptatt av industriens betydning for velferd, sosial utjevning og verdiskapning.

Hva er det Industriaksjonen vil oppnå? Målet er en revitalisert og progressiv industripolitikk som sikrer sysselsetting og velferd i brei forstand, og som også tar hensyn til miljø og klimahensyn. Et viktig sted å starte er å arbeide for at folk flest, og ikke minst politikerne, blir klar over og mer opptatt av industriens betydning for velferd, sosial utjevning og verdiskapning. Tanken er at en mobilisering på grunnplanet i industrien og i fagbevegelsen er veien å gå for å få dette til.

Industriaksjonen har også en rekke saker som det jobbes med i etapper fram mot valget om to år: Sikre oppdrag til norsk leverandørindustri, at vannkraften skal prioriteres til industriutvikling, å legge grunnlaget for en balansert og bærekraftig petroleumspolitikk, satsing på bioøkonomi og næringsmiddelindustri, og ikke minst en bevisst strategi for norsk industrieierskap i partiene og ute i fagbevegelsen. Etter en brei mønstring på den påfølgende stiftelseskonferansen i Bergen, er det nå over 50 klubber, fagforeninger og avdelinger med tusenvis av fagorganiserte som har tilsluttet seg aksjonen økonomisk. Foreløpig ikke tilstrekkelig til å snu industripolitikken i seg sjøl, men definitivt en lovende start fram mot 2021.

Etter en brei mønstring på den påfølgende stiftelseskonferansen i Bergen, er det nå over 50 klubber, fagforeninger og avdelinger med tusenvis av fagorganiserte som har tilsluttet seg aksjonen.

Så vil en god del, også av Klassekampens lesere, tenke: Hva skal vi med en industriaksjon i det vi får beskrevet som en post-industriell tidsalder? Og særlig når det er klimaet, framfor produksjon og arbeidsplasser, det nå gjelder å ta hensyn til? Til dette er det å si: Norge kan gjerne ha et arbeidsliv der de aller fleste jobber er i privat eller offentlig tjenesteyting, men om dette ikke skjer i kombinasjon med produktivitetsforbedringer og verdiskapning i industrisektoren, vil vi få mindre velferd og velstand å fordele.

Så til klimaargumentet: Omlegging av både livsstil og produksjonsmåter er nødvendig for å oppnå en bærekraftig økologisk balanse i Norge og globalt. Samtidig forutsetter ‘det grønne skiftet’ ny teknologi og ny industrikapasitet, både for å få ned klimautslippene og for å lindre virkningene av de klimaendringene som allerede er underveis.

Om vi ser oss rundt i et velvillig øyeblikk, er det ikke da grunn til å anta at dette landet har ualminnelig god tilgang til naturressursene, investeringskapitalen og folkekunnskapen som kan bidra til nettopp dette? Det er i bunn og grunn menneskets samspill med materien omkring oss som har lagt grunnlaget for samfunnene vi lever i, og slik vil det nok også være i klimatidsalderen.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen den 1. juni 2019.