Hva er en «etnisk nordmann»?

Hva er en nordmann? I Terje Tvedts bok er definisjonene mange. Her er den ikke-etnisk-norske norske forfatteren Linn Ullmann med sin svenske far Ingmar Bergman. Hva er en nordmann? I Terje Tvedts bok er definisjonene mange. Her er den ikke-etnisk-norske norske forfatteren Linn Ullmann med sin svenske far Ingmar Bergman.

Tidligere i februar kom Kjetil Rolness med kraftig kritikk av Faktisk.no etter at de hadde faktasjekket Terje Tvedts påstand om at «Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India«, og konkludert med at dette var «helt feil» (noe også Tvedt innrømmet og beklaget, og forklarte at han ved en ren inkurie hadde skrevet «India» når han mente «Kina», som ganske riktig har hatt lavere befolkningvekst enn Norge i denne perioden).

Rolness aksepterer at «Det er en grei påpekning. Rett skal være rett«, men mener at det fortsatt er oppsiktsvekkende at «Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land«.

Imidlertid forklares det ikke noe om hvorfor det skal være særlig relevant å sammenligne med verdens mest folkerike land, all den tid vi uansett måler befolkningsveksten i forhold til landets innbyggertall – ei heller nevner de noe om Kinas ettbarnspolitikk. Det er ikke umiddelbart åpenbart at det er oppsiktsvekkende at Norge har høyere vekst enn Kina, når de antagelig er det landet i verden som har praktisert de strengeste statlige tiltakene for å begrense egen befolkningsvekst gjennom å redusere fødselsraten.

Når man nøster litt, viser det seg at han bruker definisjoner som avviker ganske mye fra det de fleste vil forstå som «etniske nordmenn».

Rolness mener uansett at dette er «uvesentligheter» sett opp mot de andre tallene som boken presenterer om Norges befolkningsutvikling, og siterer et lengre utdrag fra samme del av boken, der Tvedt bl.a. skriver at:

«Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. (…) Bare i tiåret 2004–13 økte [befolkningen] med en halv million, samtidig som tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400.»

Dette høres jo svært dramatisk ut, men Rolness ser ikke ut til å reagere på at Tvedt ikke oppgir noen definisjon på det relativt ulne og flertydige begrepet «etniske nordmenn». Og når man nøster litt, viser det seg at han ikke bare bruker definisjoner som avviker ganske mye fra det som de fleste vil forstå med «etniske nordmenn», men at han til alt overmål veksler mellom to vidt forskjellige definisjoner i samme setning.

Tvedt oppgir ingen konkret referanse på tallet om 99,9 prosent etniske nordmenn i 1963, men det er naturlig å koble til det han skriver på siden foran «I 1963 var under 0,1 prosent av befolkningen på vel 3,5 millioner født i Afrika, Asia eller Latin-Amerika«. Her inkluderer altså den resterende «majoritetsbefolkningen» av «etniske nordmenn» ikke bare samtlige norskfødte personer (også de som har to innvandrerforeldre), men også alle som selv har innvandret fra Europa eller fra USA/Canada/Australia.

I det øyeblikket du prøver å snevre inn definisjonen havner du straks godt under de 99,9 prosentene «etniske nordmenn» som Tvedt legger til grunn.

Selv om han ikke definerer det helt eksplisitt, er det ganske tydelig at det må være denne definisjonen Tvedt bruker – fordi i det øyeblikket du prøver å snevre inn definisjonen, så havner du straks godt under de 99,9 prosentene «etniske nordmenn» som Tvedt legger til grunn.

Så er det selvfølgelig slik at den norskfødte befolkningen fortsatt utgjorde det overveldende flertallet av 1963-befolkningen, slik at også denne påpekningen med en viss rett kan kalles uvesentlig pirk – men når en professor skriver «99,9 prosent» i en fagbok, så bør vi kunne legge til grunn at han faktisk anvender de definisjonene som samsvarer med dette faktiske tallet.

Og om Tvedt vil ta utgangspunkt i en slik mest mulig omfattende definisjon på «majoritetsbefolkingen» for sin analyse, så er det selvsagt også helt greit (selv om han da med fordel kunne gjentatt og spesifisert hva slags definisjoner han opererer med). Det som derimot ikke er greit, er når han påstår at den samme gruppen har krympet ned til «ca. 75 prosent» – selv om dette prosenttallet baserer seg på en radikalt snevrere definisjon av «etniske nordmenn»!

Selv en person med helnorsk slekt i ti slektsledd bakover, vil altså diskvalifiseres dersom han har én bestefar som var innflytter fra Sverige.

Heller ikke for dette tallet oppgir Tvedt noen definisjon i  selve teksten – og heller ikke de tilhørende fotnotene forteller oss annet enn at «Tall og begreper [er] tatt fra Aftenposten: «Det er blitt færre etniske nordmenn i Norge» Aftenposten 11.12.2013, som igjen refererer en artikkel i SSBs Samfunnsspeilet» (med sistnevnte lenkeadresse skrevet ut i fulltekst). Du må legge fra deg boken og finne frem til en av disse artiklene for å finne ut at disse ca. 75 prosentene «etniske nordmenn», nå teller kun de personene som selv er født i Norge, og som har to norskfødte foreldre, og som har fire norskfødte besteforeldre! Selv en person med helnorsk slekt i ti slektsledd bakover, vil altså diskvalifiseres dersom han har én bestefar som var innflytter fra Sverige.

Mens det første tallet anvendte en definisjon som de aller fleste vil se på som altfor vid, har Tvedt altså nå (uten noe snev av hint til leseren – tvert imot sier han direkte at han analyserer samme gruppe) vekslet til en ekstremt snever definisjon, som ekskluderer en hel mengde folk som vil ses på som «etniske nordmenn» ut fra enhver fornuftig kvalitativ forståelse av begrepet.

Det store flertallet av leserne vil da også formodentlig tolke «etniske nordmenn» vesentlig bredere enn dette (ikke minst når de uttrykkelig fortelles at denne gruppen utgjorde 99,9 % av 1963-befolkningen – selv om dette tallet blir adskillige prosentpoeng lavere dersom vi bruker ‘ingen utenlandsfødte besteforeldre’-definisjonen).

Man må kunne forvente at en fagbok skrevet av en professor ikke fremfører denne typen rotete og ugyldige resonnementer der man sammenligner to tall som angivelig måler det samme, mens de i realiteten teller to helt forskjellige størrelser.

SSB-forskerne bak rapporten (som selv ikke har brukt betegnelsen «etniske nordmenn» om verken den ene eller andre gruppen) skriver sogar uttrykkelig at de ikke har brydd seg om å analysere 001-gruppen (norskfødte med to norskfødte foreldre og tre norskfødte besteforeldre) i detalj, ettersom «det ikke er noen grunn til å anta at én utenlandsfødt besteforelder på noen betydningsfull måte vil prege ens demografi, levekår, utdanning eller yrkesvalg» – altså at det er uvesentlig og hipp som happ om noen har tre eller fire norskfødte besteforeldre.

Men det er altså kun den snevre gruppen av personer som ikke har noe innslag av utenlandskfødte i to generasjoner bakover som Tvedt (og Aftenposten) fremhever at «sank med 4400 [bare i tiåret 2004–13]» – noe som Rolness gjentar for egen regning, uten at han heller forklarer hvor snever definisjon dette forutsetter.

Så kan selvsagt Tvedt og Rolness si (nok en gang) at dette ikke påvirker hovedpoenget, ettersom tallene fortsatt viser en vesentlig endring i sammensetningen av den norske befolkningen uansett hvilken (konsekvente) størrelse man velger å se på. Dette er et helt gyldig standpunkt – men da er det desto mer uforståelig, dersom man mener at de korrekte tallene er tilstrekkelig slagkraftige og oppsiktsvekkende, at man ikke kan bruke disse tallene, istedenfor å forkludre debatten med ugyldige sammenligninger og vesentlig overdrevne påstander om hvor store endringene har vært.

Det er noe med det overordnede bildet som tegnes når man finner seks ulike tilfeller av feilaktig (eller sterkt villedende) tallbruk på like mange setninger.

Og helt uavhengig av hvor vesentlig feilen er i det store bildet, bør man kunne forvente at en fagbok skrevet av en professor ikke fremfører denne typen rotete og ugyldige resonnementer der man sammenligner to tall som angivelig måler det samme, mens de i realiteten teller to helt forskjellige størrelser (noe som dessverre heller ikke er noen førstegangsforeteelse fra Tvedts side).

Og det er enda flere unøyaktigher å finne bare i Rolness’ utdrag fra boken, når Tvedt skriver at «Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår«. Han spesifiserer ikke hvilken 13-års periode han sikter til, men den største veksten i noen 13-års periode har vært på 681.000 personer (2004-2017) – som må kunne sies å være et stykke under det som kan kalles «nesten en million». Referansen til «ca. 25 prosent [befolkningsvekst] i løpet av vel et tiår» er enda mer ullen, men også denne kan umulig være annet enn en klar overdrivelse, når selv den største økningen over tjue år (1997-2017) er på under tjue prosent.

Disse siste unøyaktighetene er selvsagt enda et hakk mindre vesentlige enn de forrige, og således av svært liten betydning for argumentet om at Norge har opplevd en kraftig (og primært innvandringsdrevet) befolkningsvekst. Men det er noe med det overordnede bildet som tegnes når man finner seks ulike tilfeller av feilaktig (eller sterkt villedende) tallbruk på like mange setninger (og samtlige av disse feilene trekker i samme retning, ved at de får den demografiske endringen til å fremstå som større enn den egentlig er).

Da fremstår det i beste fall som at både forfatter og forlag har sviktet i å ha ordentlige rutiner for å kontrollere teksten og sjekke at de fremlagte tallene er korrekte – noe som burde mane til en viss forsiktighet og tilsi et behov for å kontrollere også andre deler av boken før man tar dem for god fisk.

En lengre og mer detaljert versjon av artikkelen er publisert på forfatterens blogg.