Snakk om å bli tatt med buksene nede. Trine Eilertsen hadde ikke annet å gjøre enn å beklage de propagandistiske grafene som skulle få A-magasinets lesere til å føle at det er fare på ferde for Norge, så mye som folk snylter på trygda i våre dager. Men disse grafene har blitt laget, godkjent av desken og redaksjonell ledelse og satt på trykk, ikke i all hast, men i et fredagsbilag, helt uten at noen i Aftenpostens redaksjonelle miljø har satt ned foten. Det var først da Sven Egil Omdal påpekte problemet at noen i Aftenposten oppdaget det.

Her holder det ikke å «gå gjennom rutinene» sine, som man ofte sier. Man bør gå gjennom hele forholdet mellom journalistikk som fag og samfunnsnyttig virksomhet på den ene siden og de ideologiske kjepphestene til politiske aktører som Trine Eilertsen på den andre.

Velferdsrettigheter og Eilertsen

Trine Eilertsen har aldri lagt skjul på at hun forakter verdens mest rettferdige sykelønnsordning. A-magasinet legger heller ikke skjul på sin holdning til velferdsrettighetene folk flest har kjempet fram i Norge. Ikke bare får avisens lesere servert fake news-aktige grafer, men også passasjer som dette:

«For øyeblikket er det over 350.000 uføretrygdede i Norge, og de utgjør en gradvis økende del av arbeidsstyrken, for tiden 10 prosent. Enkelte pasienter mener det å få uføretrygd nærmest er en rettighet.

– Da jeg var nyutdannet, var jeg så naiv at jeg trodde det var sykdom som avgjorde om du fikk uføretrygd. Etter noen år i gamet har jeg skjønt at det langt fra er tilfellet, sier en lege.

Så følger noen eksempler på enkeltpersoner som tror de kan «be om» uføretrygd, noe alle får beskjed av legen om at de ikke kan.

Avisa gjør hva den kan for å forlede leserne til å tro at det er noe pill råttent i den norske folkesjela

Selvsagt finnes det noen slike folk. Og selvsagt skal legene si nei. Slik har det alltid vært, og slik vil det være. Aftenposten vil derimot at dette skal være en SAK. Avisa gjør hva den kan for å forlede leserne til å tro at det er noe pill råttent i den norske folkesjela. Dette er den samme avisa som alltid vil mene at den kun driver med opplysning og saklig journalistikk, mens alle på venstresida bare bedriver aktivisme og propaganda. Med et slikt selvtilfreds selvbilde, sier det seg selv at man kommer til å gjøre tabber som i dagens A-magasinet.

(Man kunne jo også samlet en del rasistiske utsagn og kvinnefiendtlige meldinger fra enkelte mangemilliardærer, gjort et nummer ut av en skipsreder som sponser den fremmedfiendtlige bloggen Resett, gjengitt uverifiserte påstander om at «en gang sa den og den investoren det og det om jøder og muslimer», og laget en artikkel som insinuerte at en skremmende rasisme er på frammarsj i Norges økonomiske overklasse. Aftenpostens journalister ville gjenkjent makkverket for det det er: Fordomsdrevet propaganda som misbruker enkelttilfeller til å insinuere noe mye større.)

En mer balansert artikkel som tok for seg uføretrygd i dagens Norge, ville ikke nøyd seg med å slå fast at vi har over 350 000 uføretrygdede.

En mer balansert artikkel som tok for seg uføretrygd i dagens Norge, ville ikke nøyd seg med å slå fast at vi har over 350 000 uføretrygdede. Den ville også tatt med at økningen ikke har vært noe større enn det som tørre demografiske data tilsa allerede da regjeringen Brundtland la fram sin trygdemelding i 1988. Det er alderssammensetning og kjønnssammensetning som har drevet økningen, ikke latskap og råte på folkesjelen.

En balansert artikkel ville tatt med at økningen faktisk er mye LAVERE enn anslaget som ble levert av Sandman-utvalget i 2000. Den gangen anslo man at antall uføre ville bli 377.000 allerede i 2010. Anno 2020 står vi altså med 350 000.

Et ekskluderende arbeidsliv

Det er helt sikkert mange av disse som kunne jobbet, i alle fall litt. Men her er problemet ofte ekskluderende arbeidsliv. Skulle vi fått en lavere avgang til uføretrygd enn regjeringen anslo i 1988, måtte vi gjort noe med arbeidslivet. Men konkurransen har på mange området blitt hardere og hardere, jamfør arbeidsinnvandring fra fattige EØS-land, konkurranseutsettting og outsourcing. Så vi gjorde ikke så mye positivt med arbeidslivet.

For mange i dagens samfunn, har Norge derfor et ekskluderende arbeidsliv. Når det kapitalistiske arbeidsmarkedet støter folk ut, blir det velferdsstaten som sikrer dem det minimum av inntekt og verdighet som markedet ikke vil gi. I denne situasjonen er det å rette baker for smed, som det heter, å legge skylda på velferdsstaten. Eller på de trygdede selv. Men dette er alltid den foretrukne analysen til borgerlige maktmennesker som Trine Eilertsen. Hun har jo flere millioner i årslønn for å representere en ideologi der det selvsagt ikke er markedet det er noe i veien med, men staten. Ikke de rike og mektige, men de syke og fattige. Ikke velferdsprofitørene, som suger milliarder ut av midlene du og jeg har skattet til felles velferd, men folk som lever på en ganske lusen uføretrygd. DER har du et samfunnsproblem Trine Eilertsen vil du skal våkne opp og få øye på.

Anekdoter om «The Welfare Queen»

Som nevnt: Selvsagt finnes det pasienter som kunne tenke seg en fridag forkledd som sykemelding, eller å «få fri» gjennom uføretrygding. Og selvsagt skal legene sin nei. Det avisen til Trine Eilertsen forsøker med reportasjen «Pasienten har alltid rett» er å generalisere disse individene opp til et samfunnsproblem som bør vekke din og min harme. Slik at høyresidens politikere, i neste omgang, kan stramme inn på rettighetene våre, med folkets støtte. Det er akkurat det samme som Ronald Reagan gjorde med sine mange anekdoter om «The Welfare Queen», altså trygdedronningen, altså snylteren. Det er faktisk bare slik høyresiden kan vende folk flest imot velferdsrettigheter som folk flest ha kjempet fram og har interesse av: Ved å få oss til å tro at noen snylter på oss, at vår tillit blir misbrukt, at det går kyniske svindlere midt iblant oss og stjeler dine og mine penger under dekke av at «Pasienten har alltid rett».

Problemet er egentlig ikke at Trine Eilertsen bedriver ideologisk propaganda. Problemet er at hun markedsfører Aftenposten som et noen lunde balansert og ikke forutinntatt presseorgan, og at mange abonnenter antakelig tror henne på dét.