Husmorporno for egoister

Deler av høyresidas store, nihilistiske helt Ayn Rand. Deler av høyresidas store, nihilistiske helt Ayn Rand.

Ayn Rand er verdens mest leste filosof i dag. Det til tross for at det knapt holdes kurs i henne ved noe universitet, og at fagmiljøene avviser henne som en kuriositet. Ifølge tilhengerne skyldes dette at akademisk filosofi er venstrevridd. Alle er egentlig venstrevridde i sammenlikning med Ayn Rand, og da kan vi godt ta med Hitler-bevegelsen eller nasjonalsosialismen. Men vi snakker her om det politiske og filosofiske motstykket til Fifty Shades of Grey. Det er flere likheter, tør jeg påstå uten å ha lest mer enn et halvt dusin sider av hele Fifty Shades-serien, og jeg skal berøre det også.

Mørkt kraftfelt
Grunnen til at jeg tar opp Ayn Rand, er at denne marginale tenkeren har et vedvarende mørkt kraftfelt rundt seg, som en politikkens Darth Vader, som tangerer deler av det norske politiske liv. Siv Jensen oppgir henne som favorittforfatter, for eksempel. Carl I. Hagen har også luftet sin begeistring. Videre er det interessant fra et arbeidstakerperspektiv at en bestemt type arbeidsgivere setter henne så høyt. Et favoritteksempel er telegründer Idar Vollvik, som erklærte i På nattbordet-spalten i DN for noen år siden at han nå skulle gyve løs på den 1284 sider lange «Vi som beveger verden», uten å ha lest annet enn Hardyguttene i mellomtiden, altså siden barndommen. Vollvik hadde nok fått for seg at Ayn Rand skrev om sånne som ham for sånne som ham. Han hadde muligens rett i det siste.

Arkitekten Howard Roark har digre muskler og er kjempeflink til å bryte stein – som alle arkitekter jeg har møtt, hadde jeg nær sagt.

Hvis du kjenner eventyret om den lille røde høna, har du i prinsippet lest Ayn Rand. Den lille røde høna ispedd litt kinky sex, muligens. Den lille røde høna har pløyd, sådd, høstet, malt og bakt, og underveis har hun bedt både grisen, anda og katten om hjelp, noe de selvsagt ikke kunne være brydd med. Men når det nybakte, sprø og velduftende hvetebrødet kommer ut av ovnen blir det plutselig fart på unnasluntrerne. Selvfølgelig er det ikke rettferdig at de skal få smake. Det skjønner selv et barn.

Slik er verden innrettet, ifølge Rand. Derfor er det slik at heltefigurene i hennes romaner behersker absolutt alt. Arkitekten Howard Roark har digre muskler og er kjempeflink til å bryte stein – som alle arkitekter jeg har møtt, hadde jeg nær sagt – jernbanemagnaten Dagny Taggart har ingen vanskeligheter med å føre et lokomotiv, stålverkseieren Hank Rearden kan når som helst slippe taket i regnskapsbøkene og styrte ned på støperiet for å avverge en brannkatastrofe. De er den lille røde høna alle sammen.
Litt mer respektfullt kunne vi sagt at Ayn Rands skikkelser er Promethevs-figurer. Promethevs er titanen som stjeler ilden fra Olympen ned til menneskene, og som derfor blir straffet av gudene til å være lenket til evig tid, mens ørner hakker ut leveren på ham. «De som beveger verden», som er hennes hovedverk, heter i originalen «Atlas Shrugged», og her møter vi en annen titan fra den greske mytologien. Atlas er han som bærer hele verden på sine skuldre, og spørsmålet Rand stiller i boka er som følger: Hvis verden blir for tung å bære, hva gjør Atlas da?

Objektivistisk sett
De som mener at Atlas bærer for tungt, eller at Promethevs lider en helt urimelig skjebne – erstatt de hakkende ørnene som metafor med skattetrykk og arbeidsmiljølovgivning og slikt – kaller seg selv objektivister. Jeg tipper at det fins to eller tre hundre av dem i Norge. De fleste av disse får plass i Det Liberale Folkepartiet, som stilte lister i tre fylker og fikk 910 stemmer på landsbasis under stortingsvalget i 2013. Siv Jensen er ingen objektivist, hvor begeistret hun enn må ha vært for Rands bøker. Ayn Rand ville ha betraktet Fremskrittspartiet – og kanskje særlig Fremskrittspartiet i regjering – som en form for rabiate, blodtørstige bolsjeviker.

Ayn Rand ville ha betraktet Fremskrittspartiet – og kanskje særlig Fremskrittspartiet i regjering – som en form for rabiate, blodtørstige bolsjeviker.

Slike hadde hun et spesielt horn i siden til. Ayn Rand het opprinnelig Alisa Zinovjevna Rosenbaum, og ble født i St. Petersburg i Russland i 1905. Hun var 12 da revolusjonen kom, og livsbetingelsene for familien forandret seg drastisk da apoteket faren eide ble konfiskert av bolsjevikene. Hun fikk likevel studere ved universitetet – ironisk nok takket være den samme revolusjonen, for både som kvinne og jøde ville hun vært utelukket fra akademiske studier i tsartidens Russland.

Ayn Rand emigrerte til USA i 1925, og dro til Hollywood for å virke som manusforfatter. Der møtte hun sin mann, skuespilleren Frank O´Connor, og ble kjent med gigantfilm-regissøren Cecil B. De Mille. Dette møtet mener jeg må ha hatt avgjørende innflytelse på Rands forfatterskap, som tar til med romanen «We The Living» i 1936. Gjennombruddet kom i 1943 med «The Fountainhead», eller «Kildens utspring» på norsk. Den neste, største og siste romanen hennes var «De som beveger verden» i 1957. Hun utga en rekke essays og filosofiske tekster frem til sin død i 1982, men disse er det praktisk talt bare overbeviste objektivister som har lest. Det store flertallet foretrekker å innta sin ekstremliberalisme i flyplassroman-form. Men der er også Rand en av tidenes største. Atlas Shrugged solgte 445.000 eksemplarer i 2011, 54 år etter at den ble utgitt.

Oppgjør med nestekjærlighet
I Ayn Rands bøker har verden gått til helvete eller står i fare for å gjøre det, og det handler om hvordan nestekjærlighetsprinsippet og ideen om arvesynden blir ført til sin nødvendige konsekvens. Det fører til et samfunn der det stygge og trivielle blir hyllet som vakkert, og der likhetsidealet trekker alle ned til et minste felles multiplum av inkompetanse og elendighet.

Det er troen på at mennesket er født ondt og må tvinges eller sosialiseres til å gjøre godt, som er verdens ulykke. Det gode er det egennyttige, sier Ayn Rand og hennes romanfigur John Galt, som fører ordet for henne i verdenslitteraturens trolig lengste monolog, 67 sider i min utgave. Den som søker sin egen lykke og fyller sine egne materielle behov, uten hensyn til ytre påbud om uegennytte og nestekjærlighet, vil ikke bare oppfylle seg selv, men også skape et samfunn der mennesket endelig er fritt.

De aristokratiske og handlekraftige heltinnene kan ikke nå tilfredsstillelse med mindre de matches med en stor beveger, en som er individualistisk, egenrådig og egoistisk også på dette feltet.

Objektivismen er absolutt ateistisk. Den postulerer videre at den religiøse mystikken i vår tid – eller romanens tid – lever videre i den materialistiske mystikken, som vi vel lettest kan identifisere som marxismen. De er like som to dråper vann, sier Galt: «Meningen med menneskets liv, sier begge, er å bli en ussel zombie som tjener en hensikt den ikke kjenner, av årsaker den ikke må sette spørsmålstegn ved. Hans belønning, sier de åndelige mystikere, vil bli gitt ham på den andre siden av graven. Hans belønning, sier de legemlige mystikere, vil bli gitt ham på jorden – til hans oldebarn.»

Idealstaten er en form for nattvekterstat. Staten skal ha voldsmonopol også hos Rand, og det er det eneste monopolet hun overhodet vil tillate.
Hvis et menneske ligger og dør på fortauet foran deg, skal du ifølge en streng og konsekvent fortolkning av objektivismen skritte over og gå videre. Ikke bare fordi dette mennesket til syvende og sist har seg selv å takke, men også fordi du gjennom å gi etter for impulsen til uegennyttig nestekjærlighet tar skade på din sjel og gir fra deg din frihet. Da vil kravene nemlig aldri opphøre, og du forvandles til en slave under andres umettelige behov.

Sex og den store beveger
Objektivismen omfatter også en teori om kjærlighet og sex. Ayn Rand er ikke snerpete. Hun var mot alle former for sensur, også av pornografi, og til fortvilelse for senere generasjoner av amerikanske republikanere var hun også tilhenger av selvbestemt abort. Homofili betraktet hun som avskyelig, men her som ellers var hun mot lovregulering av private forhold.

Rand skildrer sex som ekstatisk, som det høyeste fysiske uttrykk for menneskelige verdier, og objektivismen forklarer at seksuell tiltrekning foregår mellom mennesker som kroppsliggjør eller later til å kroppsliggjøre hverandres verdier, enten de er høyere eller lavere etter Rands målestokk. De aristokratiske og handlekraftige heltinnene kan ikke nå tilfredsstillelse med mindre de matches med en stor beveger, en som er individualistisk, egenrådig og egoistisk også på dette feltet. De som mangler visjoner og idealer vil også oppleve sex som innholdsløs.

Hos Ayn Rand knuller man jernbanearbeideren, og simsalabim! han forvandles til en syntese av Nietzsche og Henry Ford.

Og det er her liberalistisk filosofi og husmorporno går opp i en høyere enhet. Man skal ikke ha lest mye Ayn Rand for å oppdage at hun har et avgjort sadomasochistisk blikk. Den store bevegeren tar det som tilkommer ham, uten nåde eller sosialisert finfølelse, og aller helst er han kledd i oljeflekket dongeri når han gjør det – så lenge han bare er forkledd som arbeider, selvfølgelig. De som har studert en del pornofilm og lurt på hvordan rørleggere og hagearbeidere kan få så vanvittig mye sex, kan slutte å undre seg her. Det er Ayn Rand som er kildens utspring. I eventyrene kysser man frosken, og den forvandles til en prins. Hos Ayn Rand knuller man jernbanearbeideren, og simsalabim! han forvandles til en syntese av Nietzsche og Henry Ford.

Jeg tenkte å avslutte med en vits. Som den Store Beveger jeg er, har jeg laga´n sjæl: Hvor mange objektivister må det til for å skifte en lyspære?
Svaret er én. Én til å oppfinne lyspæra, bryte malmen, lage innfatningen og glødetråden, blåse glasset, demme opp fossen, starte turbinene, trekke ledningene frem til stedet, skru pæra i og slå den på. Så trenger vi en fri, vakker og selvstendig kvinne til å underkaste seg i et gjensidig egoistisk samleie, som en feiring av livet selv og det faktum at pæra lyser og utsletter mørket. Hun vil først skru av lyset som en siste handling av kristen skamfølelse og borgerlig dyd, men vår helt slår den på igjen. Teppe.

Denne teksten ble holdt som et foredrag på Manifest årskonferanse – Folkets produktivitetskommisjon, og er også trykket i Klassekampen 11. mars 2015.