Høyresidens møllspiste frihetsbegrep

Marcus Thrane. Foto: Oslo museum. Marcus Thrane. Foto: Oslo museum.

Takket være NRK Super fikk min to og et halvt år gamle sønn med seg jubileet for Grunnloven i 2014. Vemund var helt oppslukt av barnekanalens musikkvideo i anledning dagen. Barn i alle farger danset over gulvplankene i Eidsvollssalen og rappet om det som skjedde for 200 år siden:

Så skrev de en grunnlov, glade og yre,
f
or Norge skulle bli et folkestyre.
Til nå hadde kongen hatt alt å si,
nå blir det demokrati,
nå bestemmer vi!

Jeg ble stående foran TV-en og måpe.

Det er selvsagt sjenerøst overfor embetsmennene på Eidsvoll å kreditere dem innføringen av demokratiet, men kanskje ikke overfor Vemunds formødre og forfedre i husmannsklassen. De ble nektet enhver befatning med stemmeretten av mennene som satt samlet i mai 1814. Eliten vedtok at den politiske friheten skulle forbeholdes «embets- og eiendomsmænd» som dem selv.

Vi bør kanskje tilgi en stresset produsent i NRKs barnekanal, når vi ser hva de offisielle nettsidene til Stortinget kunngjorde i anledning jubileet i 2014: «Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, gikk vi fra enevelde til demokrati.»

Det er selvsagt sjenerøst overfor embetsmennene på Eidsvoll å kreditere dem innføringen av demokratiet, men kanskje ikke overfor Vemunds formødre og forfedre i husmannsklassen.

Denne versjonen av fortida retusjerer vekk den første politiske massebevegelsen i Norge. Den glemmer pionerene som ofret så mye for en frihet vi tar for gitt. Skjebnen til Marcus Møller Thrane forteller en annen historie.

Det var ikke borgerskapet som reiste kampen for stemmeretten, men Arbeiderforeningene. Høyresidens liberalister var ikke motstandere av en sterk stat, men brukte statsmaktens lenker til å kneble kravet om demokratiske rettigheter. Høyesteretts justismord dømte Marcus Thrane til fire år i fengsel for å vekke misnøye med det bestående. Han måtte sone sju av dem (de trakk ikke fra årene i varetekt).

Rystelsen av det norske systemet begynte mot slutten av det europeiske revolusjonsåret 1848. Da hadde bare litt mer enn fem prosent av Norges voksne befolkning stemmeberettiget. Det ville den radikale, og derfor arbeidsløse, avisredaktør Marcus Thrane gjøre noe med. Det ville også de 160 arbeiderne fra drammenstraktene som meldte seg inn i landets første Arbeiderforening, etter et initiativ fra Thrane, tredje juledag 1848.

Det var ikke borgerskapet som reiste kampen for stemmeretten, men Arbeiderforeningene.

Ett år etter oppstarten hadde Arbeiderforeningene over 20 000 medlemmer i store deler av landet. Arbeiderforeningernes Blad, stiftet i mai 1849 med Thrane som redaktør, gikk på sitt største i 20 000 eksemplarer. Målt mot datidens folketall tilsvarer det mer enn Dagbladets opplag i 2014. Det ble stiftet over 400 lokallag.

Den politiske konfrontasjonen som fulgte ble også et ideologisk oppgjør, om frihetsbegrepet. På den ene siden sto den regjeringsoppnevnte kommisjonen for husmannsspørsmålet og dens skarpeste hode, som tilhørte den fremadstormende jurist og økonom T. H. Aschehoug. Han var sønn av en embetsmannselite på rundt 2000 menn, som hadde bestyrt Norge siden eneveldets dager. På den andre siden sto Marcus Thrane.

Ett år etter oppstarten hadde Arbeiderforeningene over 20 000 medlemmer i store deler av landet.

Thranes anklage var at husmannsklassens unger gikk sultne til sengs fordi grunneierne utnyttet sitt overtak på husmannen, som leide en jordlapp i bytte mot innsats for arbeidsherren, til å tvinge lønningene ned under sultegrensen.

«Ingen inntrer i husmannsforholdet,» svarte Aschehoug, «uten ifølge sin egen fri vilje».

Aschehoug anførte den økonomiske liberalismens argumenter. Det var frivillig å signere husmannskontrakten og frivillig å si den opp. Hvis husmannens unger gikk sultne til sengs, kunne det ikke skyldes noen «undertrykkelse fra driftsherrens side».

Thrane svarte at økonomisk avhengighet tvang den økonomisk underlegne til «å inngå på de betingelser som den rike befaler». Det økonomiske overtaket – i form av eiendom – tillot ofte arbeidsherren å diktere så strenge arbeidsvilkår at den nygifte arbeidskaren «selger hele sin frihet» når han signerer en husmannskontrakt.

Derfor krevde Arbeiderforeningene at loven skulle gi husmannen rett til å beholde plassen på livstid, så lenge husmannsfamilien oppfylte pliktene i avtalen.

Med populistisk snert avviste Aschehoug kravet om et statlig vern mot usaklig oppsigelse.

Hvilken rett hadde staten til å «binde hendene» på den frivillige kontraktens parter? Med populistisk snert avviste Aschehoug kravet om et statlig vern mot usaklig oppsigelse. Var ikke både husmann og grunneier myndige menn, kanskje? Og vet ikke myndige menn selv sitt eget beste?

Aschehoug stilte individets frihet og fornuft mot kravene om paternalistiske inngrep fra den bedrevitende staten. Han var på vei inn i et ideologisk uføre. For Thrane erklærte arbeidsfolket i Norge «inntrådt i myndighetsalderen». Med all sin sunne fornuft, var de rede til å ta stemmesedlene og demokratiet fatt.

Da fikk liberalistens pipe en annen låt. Der Aschehoug før så myndige menn som selv vet best, så han nå «skrøpelige mennesker» som altfor lett ble rammet av «sosialismens villfarelser». I økonomien, som eierklassen bestyrte, så Aschehoug menneskets egeninteresse som roten til alt godt. I demokratiet, derimot, var hans store frykt at de lavere klasser ville «blendes av sin egen interesse». Liberalistens konklusjon var at demokratiske rettigheter må forbeholdes menn «hvis stilling gir garanti for at de kan benytte dem med fornuft».

Liberalistens konklusjon var at demokratiske rettigheter må forbeholdes menn «hvis stilling gir garanti for at de kan benytte dem med fornuft».

Aschehougs tilsynelatende selvmotsigelse kan skyldes at det handler om to ulike nivåer av frihet her. Den friheten han ville tilkjenne arbeidsfolket, var den private friheten til å spille de kortene man er utdelt akkurat slik man selv vil, uten offentlig inngrep. Den høyere, demokratiske friheten til å bestemme over spillereglene, skulle elitens menn ha for seg selv. Frihet til å konkurrere om jobbene, ikke til å regulere konkurransen.

Aschehougs holdning til demokratiet skiller seg ikke fra tenkningen til åndsfrendene i «den liberale tradisjonen» som høyresiden forsøker å gjøre til en opphøyd førstefilosofi for vårt samfunn.

Engelskmannen John Locke er berømt for å skrive at alle mennesker er født frie, like og selvstendige. Han er litt mindre berømt for å tjene store penger på slavetransport. Locke krevde at den hvite slaveeier i Amerika «skal ha absolutt makt og autoritet over sine negerslaver».

Til sitt berømte «All men are created equal», føyde slaveeieren Thomas Jefferson at amerikanske kvinner selvsagt var «for kloke til å sette rynker i pannen med politikk».

Kvinnen er «kun et dyr,» forklarte liberalkonservative Edmund Burke, «og ikke av den høyeste orden.» Burke er kanskje lystig her, men det var faktisk vanlig, blant de store tenkerne i den liberale tradisjonen, å plassere underordnede mennesker i samme kategori som dyrene.

Den høyere, demokratiske friheten til å bestemme over spillereglene, skulle elitens menn ha for seg selv.

Europeiske arbeidsfolk, i motsetning til koloniserte folkeslag, var å regne som mennesker. Men også den hvite arbeidsmann sto på et lavere utviklingstrinn. «De lavere klasser» befant seg i en slags kulturløs naturtilstand, henfalne til seksuell ansvarsløshet, drukkenskap og latskap, blottet for den liberale elitens evne til måtehold, sparsommelighet og langsiktige investeringer.

Etter å ha gransket alle laverestående grupper, satt brorskapet av liberale menn igjen med en sørgelig saldo. De laverestående gruppene – det store flertallet av befolkningen – var kanskje egnet for den lavere friheten til å spille kortene de hadde fått utdelt akkurat slik de selv ville. Men de var ikke kompetente, kultiverte eller selvstendige nok til å være med og bestemme spillereglene.

Bare eliten av embets- og eiendomsmenn var kvalifisert for å tre inn i den demokratiske frihetens rike. Den liberale staten de bygde var som kentauren, det greske fabeldyret med et vakkert menneskes overkropp festet på underkroppen til en hest med kraftige hover. Kentaurstatens vesen var å sikre frihet for de øvre lag gjennom tvang mot de lavere.

Mens politiet kastet Marcus Thrane i den liberale statens fangehull, rekvirerte den store rettsstatsforkjemper Fredrik Stang landets lensmenn som angivere av flest mulig navn på lokale medlemmer av Arbeiderforeningene.

I rent nødverge måtte makteliten, mente liberalisten Aschehoug, nedkjempe Arbeiderforeningenes krav om stemmerett «med all mulig kraft». Som sagt, så gjort.

Mens politiet kastet Marcus Thrane i den liberale statens fangehull, rekvirerte den store rettsstatsforkjemper Fredrik Stang landets lensmenn som angivere av flest mulig navn på lokale medlemmer av Arbeiderforeningene. Over 100 ledere ble dømt og holdt som den liberale statens politiske fanger. Thrane kom ut av fengselet som en slagen mann. Den demokratiske frihetens norske pioner emigrerte til Amerika.

Den sanne historien er mer relevant for Vemunds generasjon enn NRK Supers glansbilde av det liberale borgerskapet. Som T. H. Aschehoug på 1800-tallet, fører høyresiden i dag kampen for de privilegerte i frihetens navn.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen høyresidens liberalisme fra 1850-tallet i Fremskrittspartiets frihetskamp mot «skatter, avgifter og offentlige inn- grep». Eller når Høyres Astrup og Røe Isaksen døper velferdsstaten om til «formynderstaten».

Som T. H. Aschehoug på 1800-tallet, fører høyresiden i dag kampen for de privilegerte i frihetens navn.

Å svekke ansattes vern mot sjefens vilkårlige makt, for eksempel ved å svekke retten til fast stilling, kalles «fleksibilitet» og «individuell frihet». Når eliten av forretningsfolk, jurister og topp-politikere signerer avtaler som binder hendene på folkevalgte forsamlinger og innsnevrer stemmerettens aksjonsradius, kalles det «frihandel».

Som da Arbeiderforeningene ble knust, framstår den individuelle friheten i dag som den ideologiske høyresidens eiendom. Marcus Thrane viser oss at det fins en annen forståelse av den individuelle frihetens forutsetninger. At «frihet» fra offentlige inngrep kan bety et liv utlevert til arbeidsherrens vilkårlige makt. At avhengighet avler underdanighet og selvsensur – for bemanningsbyråets løsarbeidere i 2017 som for husmannen med sin «frivillige» kontrakt i 1847.

Marcus Thrane viser oss at det fins en annen forståelse av den individuelle frihetens forutsetninger.

Det er ikke sant at høyresiden kjemper for frihet, mens venstresiden står for likhet. Eller at høyresiden står for individet, mens arbeiderbevegelsen står for staten. Vi fører ikke en kamp for og mot friheten, men en kamp om friheten.

I en tid der høyresiden, med Donald Trump i spissen, blir mer og mer statsautoritær, er det på høy tid at arbeiderbevegelsen tar opp igjen kampen om frihetsbegrepet. 200 år etter Marcus Thranes fødsel står friheten til å dominere de underordnede fortsatt mot de underordnedes frihet fra dominans. Kampen for økt frihet gjennom folkestyret møtes fortsatt av den økonomiske elitens kamp for frihet fra folkestyret.

Hvordan skal neste generasjon forsvare frihetene våre, hvis ingen lenger husker hvem som kjempet for dem og hva slaget handlet om? Mine barn skal få vite hvem som er den demokratiske frihetens norske pioner. Marcus Thrane ofret sin frihet for at andre skulle bli fri.

Denne teskten sto også på trykk i Klassekampen 12. oktober 2017.

Forlaget Manifest lanserte pamfletten «Marcus Thrane. Den demokratiske frihetens pioner» av Magnus E. Marsdal den 11.oktober.

Thrane_o