Høyres oljestat

Bent-Sofus-Tranøy

Forrige uke var jeg satt opp med undervisning fredag etter lunsj. Frammøtet var dårlig. Av 26 studenter var 17 møtt opp. Jeg spurte dem som faktisk var der om de hadde en forklaring.

Flere mente at enkelte av deres medstudenter ikke synes særlig om å ha undervisning på en fredag, og spesielt ikke dersom timen først startet klokka 12. Første time mandag er heller ikke særlig populær.

Jeg vet jo ikke om forklaringen jeg fikk er rettferdig mot de uteblitte, eller for hvor mange den eventuelt gjelder. Men episoden fikk meg i tanker om den tidvis uttrykte frykten for at det skjer en langsom «Kuwaitisering» av Norge, der nordmenn blir bortskjemte og kravstore og setter bort lavstatusjobber til folk med en annen etnisitet (eller svensker).

Naturressursenes forbannelse
Det foreligger solid forskning som viser at det å finne store naturressurser kan være en forbannelse. Det kan lede til kulturelt forfall, korrupsjon, borgerkrig, sviktende institusjonell utvikling og svak økonomisk vekst.

Det oppstår en selvisk kamp om andel i ressursrenta.

Mekanismene som driver det som ved første blikk kan synes som velsignede land ut i elendigheta, er mange. Sviktende arbeidsmoral og kravmentalitet er selvsagt én kandidat.

Mekanismen det norske økonommiljøet har fryktet mest, er likevel den at oljeinntektene skal fyre opp offentlig sektor i den grad at privat sektor skal bli skvisa. Nettopp fordi beredskapen mot dette har vært så høy, har man lyktes relativt bra med å holde akkurat det problemet i sjakk.

En selvisk kamp
Vårt problem synes heller å være at oljesektoren i seg selv har blitt så stor at den driver opp lønningene og støvsuger markedet for arbeidskraft som både det offentlige og det øvrige næringslivet kunne hatt god bruk for.

En fjerde mekanisme, som det er mindre grunn til å frykte her på berget, er at myndighetene ikke skal være nok opptatt av å bygge ut skattesystemet eller investere i utdanning, fordi pengene likevel strømmer inn fra den aktuelle ressursen.

En femte type prosess er at det oppstår en selvisk kamp om andel i ressursrenta. I mindre utviklede land kan det fort ende med borgerkrig, hos oss foregår det i mer fredelige former. Men det handler fortsatt om folk med makt som sikrer seg en andel av formuen på bekostning av demokratiske og rettsstatlige spillerregler ved at det gjøres mindre balanserte avveininger i politikken. Det kan dreie seg om avveiningen mellom kort og lang sikt, mellom økonomisk gevinst og miljø, om næring mot næring eller ganske enkelt mer eller mindre dårlig forvaltning av fellesskapets midler.

Den virkelige faren
Så vidt jeg kan se, er det her – i grenselandet mellom karakterløs opportunisme og korrupsjon – den virkelige faren ligger og lurer. En knapt merkbar variant er når politiske verv med største selvfølge blir karrieresteg på vei mot jobber som lobbyister for de mange næringene som er koblet til oljemilliardene. Her er de rødgrønne minst like ille som sine blå motstandere. Ingen med makt liker å snakke om dette. Det gjelder jo dem selv og deres venner.

Når det gjelder de politiske programmene derimot, er det vesensforskjell mellom alternativene. Det er vanskelig å tolke Høyres økonomiske kampsaker som annet enn et krafttak for det organiserte næringslivets adgang til vår felles kasse. Privatisering av helse, omsorg og utdanning har lenge vært kampsaker for NHO og selges inn med valgfrihet og den vakre historien om den lille idealistiske entreprenøren. I praksis får vi store konsern som lett manøvrerer unna eventuelle utbyttebegrensinger ved å kjøpe og selge tjenester innad i klynger av selskaper

Det er formidable gevinstmuligheter for dem som makter å koble seg på de statlige pengestrømmene.

Vi kjenner det allerede fra den barnehagesektoren som kjøpte tjenester av eks-minister Bjarne Håkon Hansen før Kristin Halvorsen ga opp å regulere den: Fortsatt kan barnehagenes eiendomsselskaper ta fete og vanskelig kontrollbare leier fra driftsselskapene og således sikre seg grunnlag for store overskudd. Det var denne type innsats samme Hansen i sin tid omtalte som «å skape verdier».

Sugerør ned i statskassa
Med offentlig-privat samarbeid er det enda mer oppe i dagen. Det kan gi raskere utbygde, men helt sikkert også dyrere veier, og blant de mange som får et sugerør ned i statskassa er revisjonsselskapenes rådgivningsavdelinger, advokater og investeringsfond.

Norge er et veldig rikt land med en veldig, veldig rik stat. Det er formidable gevinstmuligheter for dem som makter å koble seg på de statlige pengestrømmene. Kanskje noen av de fredagsvegrende ungdommene vokser til og skaper seg en karriere som sugerørskoblere der pengestrømmene finner nye løp?

Kronikken er tidligere stått på trykk i Klassekampen (lørdag 31. august 2013).