Høyres nye handlingsregel

Det kan være lett for velgerne å få inntrykk av av det eksisterer en bred partipolitisk enighet om sterk felles velferd i Norge, og at uenigheten kun gjelder virkemidlene.

Fullt så enkelt er det ikke. Høyre krever i sitt program en slags handlingsregel som skal «sikre en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor». Ifølge denne handlingsregelen skal «veksten i offentlig forbruk over tid ikke er større enn veksten i BNP for Fastlands-Norge.»

Lærdom fra Baumol
Tilsynelatende er dette en regel for balanse som sikrer at én del av økonomien ikke «eser ut» på andre delers bekostning. I virkeligheten vil Høyres nye handlingsregel føre til det motsatte: En ubalansert utvikling som systematisk svekker finansieringen av Norges effektive fellesløsninger og dermed undergraver velferdsstaten.

Virksomhetene fellesskapet finansierer kan ikke effektiviseres på samme måte som industri og IT.

Som alle vet, vil befolkningens aldring de kommende tiårene kreve økte ressurser, både i form av penger og bemanning. Den demografiske utviklingen (av noen kalt «eldrebølgen») i seg selv gjør det tvilsomt om Høyre kan forene sin nye handlingsregel med fortsatt sterk felles velferd.

Men problemet stikker dypere: Som den amerikanske økonomen William Baumol pekte på for nesten 50 år siden, går et viktig skille mellom «menneskenære» tjenester som undervisning og omsorg og virksomheter der produksjonen i større grad lar seg automatisere og effektivisere ved hjelp av teknologi. Mens det er en stor fordel å produsere en bil eller en datamaskin dobbelt så raskt, går det kraftig utover kvaliteten på tjenesten dersom man underviser matematikk eller pleier eldre i dobbelt tempo.

Kan ikke effektiviseres på samme måte
Virksomhetene fellesskapet finansierer kan ikke effektiviseres på samme måte som industri og IT. Selv om produktiviteten innen velferdstjenester også øker noe over tid, vil den aldri kunne måle seg med utviklingen i gjennomsnittet av økonomien.

Hvis vi skal opprettholde felles velferd, må vi flytte noen av ressursene til fellestjenestene.

Det samme fenomenet finner man i deler av privat sektor: Tjenester som hotell og restaurant effektiviseres i mye mindre grad enn den høyteknologiske telesektoren. Det er dermed ikke den offentlige organiseringen som skaper velferdstjenestenes «kostnadsproblem», slik Høyres synes å mene. Det er tjenestenes fysiske karakter. Den gode læreren, legen og pleieren kan ikke erstattes av maskiner (heldigvis?). Kostnadene ved disse tjenestene skal og må derfor bli relativt høyere over tid, sammenlignet med industri og IT; de kan ikke effektiviseres på samme måte.

Når mer enn to av tre i det offentlige arbeider innen utdanning, helse og omsorg, skaper disse forskjellene i relativ produktivitetsvekst et problem for finansieringen av fellestjenestene. Siden lønnsveksten i offentlig sektor over tid må holde følge med veksten i resten av økonomien, mens effektiviseringen alltid vil være lavere, vil «kostnaden per produsert enhet» i offentlig sektor framstå som stadig mer ressurskrevende. Hvis vi skal opprettholde felles velferd, må vi flytte noen av ressursene som frigjøres gjennom automatisering i andre sektorer over til fellestjenestene. Dette er i utgangspunktet ikke et «problem», men resultatet av framskritt. Det krever imidlertid en fungerende økonomisk politikk som sørger for at gevinstene av produktivitetsforbedringer blir fordelt på en fornuftig måte.

Svaret er skatt
Hvordan? Svaret er skatt. Skattesystemet fordeler noen av de frigjorte ressursene til felles velferd. Jo mer effektive maskinene våre er, jo mer må skatten omfordele til menneskenære tjenester hvis disse skal opprettholde sin andel av økonomien.

Ola Nordmann vil fortsatt kunne få mer i privat kjøpekraft i tiårene som kommer.

Høyres tidligere statsråd Victor Norman har i en kronikk i Dagens Næringsliv forklart denne sammenhengen mellom nivået på skatteinnsatsen og kvaliteten på felles velferd: «Skal vi ha et førsteklasses offentlig tjenestetilbud, må vi betale prisen. Og prisen er høyere skatter. […] Formålet med skatter er ikke å skaffe penger, men å få private forbrukere og bedrifter til å legge beslag på færre folk, slik at vi får frigjort ressurser til offentlige tjenester.»

Det er denne omfordelende mekanismen de politiske partiene uttrykker støtte til i sin valgkampretorikk. Med Høyres nye handlingsregel, blir en slik utvikling forbudt. Når Høyre krever at «veksten i offentlig forbruk over tid ikke er større enn veksten i BNP for Fastlands-Norge,» krever partiet i realiteten ett av to: Enten sier Høyre at undervisning, pleie og legetjenester skal effektiviseres like raskt som gjennomsnittet i en økonomi der industri og IT alltid vil dra effektiviseringen kraftig opp. Eller så sier Høyre at disse fellestjenestene i tiårene som kommer ikke skal finansieres i tråd med sine reelle kostnader. Det første alternativet er ikke fysisk mulig. Det andre alternativet gjør at vi alle må betale mer for disse tjenestene av egen lommebok, og ikke i form av omfordelende skatt, uten at det blir noe billigere for den enkelte av den grunn. Resultatet av Høyres handlingsregel er derfor en systematisk undergraving av fellesløsningene som det tilsynelatende er konsensus om i valgkampen.

Den største trusselen
Som Norman sier, er prisen for fortsatt sterk felles velferd at vi øker skattene. Ola Nordmann vil fortsatt kunne få mer i privat kjøpekraft i tiårene som kommer, men må godta litt mindre mer, hvis han ikke vil ødelegge «den norske modellen».

Det eksisterer et sterkt høyrehegemoni på dette feltet.

Arbeiderpartiet står på sin side fast på sitt skatteløfte, som sier at det totale skattenivået ikke skal økes. Denne politikken gir bedre vilkår for fellestjenestene enn skattekuttene til høyresidens partier. Men på sikt vil også et fastlåst skattenivå tvinge fram en nedgang i kvalitet eller omfang på det offentlige tilbudet. Stø kurs på dette området betyr stø kurs mot svekket felles velferd.

En slik nedbygging av den norske velferdsmodellen er trolig ikke så populær i den norske befolkningen. Når ikke engang Arbeiderpartiet tør å gå til valg på en politikk som er nødvendig for å opprettholde den felles velferden, tyder det på at det eksisterer et sterkt høyrehegemoni på dette feltet. Rødgrønne partier kan vanskelig komme på offensiven hvis de ikke utfordrer dette hegemoniet.

For som Baumol skriver i sin nyeste bok, så er den største trusselen mot velferdstjenestenes framtidige finansiering «illusjonen om at vi ikke har råd».