«Høyre-skolen» og Knut Arild Hareides konservative veivalg

Høyres skolepolitikk er for radikal for Knut Arild Hareide og Krf, skriver artikkelforfatteren. Her besøker Frp-politiker og stasråd Bård Hoksrud, helse og omsorgsminister fra Høyre Bent Høie og daværende byråd for samferdsel og miljø fra Venstre, Guri Melby, Korsvoll skole i Oslo. Foto: Samferdselsdepartementet. Høyres skolepolitikk er for radikal for Knut Arild Hareide og Krf, skriver artikkelforfatteren. Her besøker Frp-politiker og stasråd Bård Hoksrud, helse og omsorgsminister fra Høyre Bent Høie og daværende byråd for samferdsel og miljø fra Venstre, Guri Melby, Korsvoll skole i Oslo. Foto: Samferdselsdepartementet.

I boken «Det som betyr noe» markerer Knut Arild Hareide avstand til sosialdemokratisk overtro på offentlige inngrep: «Staten har bevisbyrden dersom den skal gripe inn overfor familier, foreninger og næringsliv.» Makten må kjenne sin begrensning.

Man kunne tro at dette utgangspunktet ville føre KrF-lederen lukt favnen på Siv Jensen og Erna Solberg. De er jo ivrige tilhengere av «grenser for politikk». Så enkelt er det altså ikke.

Tanken om maktens begrensning handler ikke bare om at staten ikke bør blande seg for mye inn i privatsfæren. Den henger også sammen med den såkalte differensieringen, i atskilte samfunnsfelt og ulike maktformer, som kjennetegner det vi kaller moderne samfunn. Vitenskapen er ikke underlagt religionen, slik den var i førmoderne tid. Kunsten er ikke de politiske herskernes håndlanger. Det er forskjell på børs og katedral.

Tanken om maktens begrensning handler ikke bare om at staten ikke bør blande seg for mye inn i privatsfæren.

Når respekten for de ulike sfærenes selvstendighet brytes ned, når en maktform begynner å herske utenfor sitt eget felt, er det «tyranni». Det mente den sterkt religiøse filosofen og vitenskapsmannen Blaise Pascal på 1600-tallet: «Tyranni er å ville oppnå på én måte det man bare kan oppnå på en annen». Et eksempel fra nyere tid er da kommunistlederne i Sovjet vedtok hvilken teori om arv og miljø som er vitenskapelig korrekt. Men «selv ikke makten», påpekte Pascal, kan «utrette noe som helst i de lærdes rike». Et enda nyere eksempel er det iherdige forsøket på å innføre forretningslivets metoder og målestokker i den norske fellesskolen.

I det store eksperimentet som Høyre kaller «Høyre-skolen» i Oslo, styres virksomheten etter resultatmål, som for eksempel elevenes framgang på snevre prestasjonstester. Ansvarlig for å framskaffe den bestilte resultatframgangen er et kobbel av direktører, som ansvarliggjør rektorene, mellomlederne og lærerne under seg.

Disse skolelederne utdannes ved Handelshøyskolen BI. Der forkynner den ansvarlige professor, Johan From, at «måling av resultater» og «innføring av rangeringer» av skoler som «må kjempe om elevene», som i sin tur «defineres som kunder og brukere», vil føre til at «skolene produserer mer og bedre enn de ellers ville gjort».

Ideen om å anvende metoder fra forretningslivet for å forbedre den offentlige skolen overser at mye av poenget med å organisere virksomheter som utdanning, helse og omsorg i demokratisk sektor er at de skal styres annerledes enn forretningsforetak i kommersiell sektor. Lærere og sykepleiere skal ikke jage høyest mulig resultatskår med lavest mulig ressursinnsats. De skal være forpliktet av en fellesskapelig omsorgsrasjonalitet som er noe ganske annet enn forretningslivets bunnlinjerasjonalitet.

«Høyres oppskrift på bedre skole er å gire prestisjejaget opp, ikke dempe det ned»

Dette angår oss alle. Når jeg som foresatt leverer mitt barn til skolen hver morgen, vil jeg vite at systemet som ivaretar det kjæreste jeg har alltid tar hensyn til hva som er best for den enkelte elevens læring på lang sikt. Derfor bør skolekulturen være slik at den demper tendenser til at de voksne i systemet jager egen prestisje på kort sikt.

«Høyre-skolen» i Oslo, med sine resultatmål, lederkontrakter og individuelle belønninger, gjør det motsatte. Systemet praktiserer ikke simpel «resultatlønn», men knytter like fullt ledernes prestisje, forfremmelse og også lønnsutvikling til ungenes testprestasjoner. Høyres oppskrift på bedre skole for barna er å gire prestisjejaget blant de voksne opp, ikke dempe det ned.

Her er vi ved forskjellen på børs og katedral. Velferdsstaten sikrer handlingsrommet for en profesjonsforankret og ikke-instrumentell rasjonalitet hos yrkesutøverne innen utdanning, helse og omsorg ved å etablere en barriere mot forretningslivets resultatmaksimerende rasjonalitet. Dette gjelder også private, ideelle virksomheter og er en videreføring av den diakonale motvekten til mammons samfunnsmakt som eksisterte lenge før velferdsstaten ble påtenkt.

Den resultatmålstyrte «Høyre-skolen» i Oslo er flaggskipet for denne markedsliberalismen som ikke kjenner sin begrensning.

Å bryte ned barrieren mellom det fellesskapelige og det kommersielle, å omkalfatre disse profesjonenes århundrelange tradisjoner, for å innsette fremmede målestokker og metoder fra kommersiell forretningsdrift, er det motsatte av konservativt. Men da Høyre og Frp uforstyrret fikk skrive regjeringsplattform, ble premisset at «produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Den kulturrevolusjonære konklusjonen ble at det «er helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet».

Den resultatmålstyrte «Høyre-skolen» i Oslo er flaggskipet for denne markedsliberalismen som ikke kjenner sin begrensning. Knut Arild Hareide er ikke imponert.

I boken sin stiller siviløkonomen fra Norges Handelshøyskole opp et forsvarsverk mot vår tids tendens til bedriftsøkonomisk tyranni: «Det er ikke slik at mest mulig konkurranse fremmer kvalitet i nærmest alle sammenhenger – og det er definitivt ikke slik for god læring i skolen. Det fører til unødig stress, innsnevring av skolens samfunnsmandat, større sosiale skiller og svakere læringsresultater.»

Hareide vil «få bukt med testregimet i norsk skole». Han vil «legge vekk hele markeds- og konkurransekonseptet i skole- og utdanningssammenheng». Han vil til og med «droppe de nasjonale prøvene i sin nåværende form». Er det fordi Høyres markedsinspirerte visjon for skolen er for «konservativ»? Tvert imot. Det er fordi dagens Høyre er for radikalt for Knut Arild Hareide.

Denne teksten sto først på trykk i Klassekampen lørdag 13. oktober 2018.