Hiv Luxembourg ut av EU!

Luxembourg. Foto: mariusz kluzniak Luxembourg. Foto: mariusz kluzniak

De omfattende Panama-lekkasjene har gitt verden et viktig innblikk i «hemmeligholdsindustrien» som opererer i og rundt skatteparadiser. I denne skyggeøkonomien får transnasjonale selskaper og rike enkeltindivider hjelp av «den nye mafiaen», bestående av revisorselskaper, banker som DNB Luxembourg og advokatselskaper som Mossack Fonseca, til å opprette skallselskaper for å gjemme bort pengene sine.

Resultatet av økende ulikhet er økt ulikhet, ikke økt vekst.

zucman

Økonomen Gabriel Zucman anslår i sin bok The Hidden Wealth of Nations. The Scourge of Tax Havens at rundt 10 prosent av europeiske formuer, tilsvarende cirka 20 000 milliarder kroner, ligger skjult i skatteparadis. Globalt mener han det dreier seg om minst 60 000 milliarder kroner (7600 milliarder dollar). Dette koster verdens regjeringer omtrent 200 milliarder dollar i tapte skatteinntekter hvert år, nesten 80 milliarder dollar bare i Europa, ifølge Zucman. Han er riktignok rask til å påpeke at dette er et minimumsanslag basert på det som lar seg tallfeste.

I realiteten er summene trolig vesentlig større.[1]

En farlig skattekuttkonkurranse
Etter en framgangsrik periode med økonomisk utjevning og velstandsvekst i tiårene etter andre verdenskrig har vi de siste tre tiårene sett en dramatisk snuoperasjon. Internasjonal skattekonkurranse har bidratt til et kappløp mot bunnen: Skatt på kapital og høye inntekter kuttes og kuttes for å ikke skremme bort personer og selskaper med store formuer. Dette har ført til budsjettunderskudd og velferdskutt i mange land. Samtidig har store verdier samlet seg på toppen hos verdens rikeste.

«Jeg frykter denne skattekonkurransen. Den er farlig. Den rokker ved ideen om den europeiske velferdsstaten,» sa Jens Stoltenberg i 2013, da han annonserte at den norske bedriftsbeskatningen skulle senkes for første gang på 20 år. Mellom 1980 og 2014 kuttet europeiske land beskatningen i snitt hvert fjerde år. Gjennomsnittssatsen sank i samme periode fra 46 prosent til 23 prosent.

I Europa har land som Irland, de nye EU-landene i øst og skatteparadiser som Luxembourg ledet an med lukrative skattebetingelser for multinasjonale selskaper. Dette ble blant annet avdekket i forrige runde med lekkasjer i 2014, kalt «LuxLeaks».

Å konkurrere med slike skatteparadiser, der hemmeligholdet er stort og skatten er tilnærmet null, er nytteløst. Gjennom bruk av kompliserte selskapsstrukturer som involverer internprising og lånetransaksjoner med datterselskaper i skatteparadiser, slipper selskap som Apple, Google, Facebook og Starbucks ofte unna uten å betale skatt (og vi har fått begrepet «frivillig selskapsskatt»). Der myndighetene før laget regler for å unngå dobbeltbeskatning på tvers av landegrenser, har man etter hvert innsett at det er «dobbel ikke-beskatning» som er det virkelige problemet.

Det er også viktig å forstå at skattekappløpet ikke slutter når skatten på kapital er «null». Den desperate jakten for å tiltrekke seg nye investeringer fører allerede til at verdens storselskaper årlig mottar enorme subsidier fra nasjonale myndigheter. I Storbritannia er subsidiene på 85 milliarder pund hvert år.

Skatt og fordeling er politikk
Ingenting tilsier at landene som har gitt sine eliter de største skattegavene, har opplevd økte investeringer eller høyere økonomisk vekst enn andre. Kaka blir ikke større med skattekutt. Den eneste entydige effekten av store skattekutt er en mer skjevfordelt inntektsfordeling. Økonomen Thomas Piketty mener at kraftig økende forskjeller i visse land må tolkes som resultatet av en villet politikk, ikke bare en naturlig følge av «teknologisk utvikling eller globalisering» (som det ofte blir hevdet). Og resultatet av økende ulikhet er økt ulikhet, ikke økt vekst, som toneangivende teorier innen økonomifaget skal ha det til.

Thomas Piketty. Foto: Metropolico
Thomas Piketty. Foto: Metropolico

Til og med Det internasjonale pengefondet (IMF) og OECD mener nå at økende ulikhet har virket hemmende på den økonomiske utviklingen i de fleste vestlige land siden 1980-tallet. IMF, i tillegg til en rekke framtredende økonomer, viser også til at økt konsentrasjon av inntekt og formue på toppen bidrar til gjeldsoppbygging, ustabilitet og krise.

EU kan begynne med sine egne urokråker.

Vi må sette hardt mot hardt
Thomas Piketty skriver i Capital in the Twenty-First Century at det er god grunn til å forvente økt ulikhet og maktkonsentrasjon. Dette fordi «sterke krefter» trekker i retning av at kapitalinntektene, konsentrert på få hender, vil øke raskere enn vanlige lønninger. En av de viktigste grunnene til dette er at han antar (kanskje pessimistisk, men like fullt illustrerende) at alle skatter på kapital mer eller mindre forsvinner i løpet av dette århundret på grunn av skattekonkurranse.

Skal vi stanse den nedadgående spiralen internasjonalt, krever det at Norge tar større initiativer for å motarbeide denne udemokratiske konsentrasjonen av makt. Vi må bidra i det europeiske arbeidet for å skattlegge finanstransaksjoner, og gå i front for bedre internasjonale skatteregler. Det må til for å hindre at milliarder årlig forsvinner i skatteparadiser.

Gabriel Zucman kommer med flere forslag til løsninger i sin bok. Han foreslår at transnasjonale selskaper skal skattes i forhold til omfanget av aktiviteten (antall ansatte, investeringer, omsetning) de har i de enkelte landene de opererer i. Dette praktiseres i dag innad i USA mellom delstatene, og EU arbeider med en lignende modell. Med et slikt system vil all bruk av internprising og flytting av inntekter og overskudd i prinsippet bli meningsløs. På den positive siden, skriver Zucman, tenk på alle milliardene de store selskapene nå vil slippe å bruke på dyr skatteplanlegging! Forslaget er nært beslektet med kravet om innføring av land-for-land-rapportering, slik blant annet Tax Justice Network har arbeidet for lenge.

Videre peker han på at informasjonen om verdens finansformue som skattemyndighetene trenger for å skattlegge skjulte formuer i praksis allerede blir samlet inn. Problemet er at det er private institusjoner, som Clearstream i Luxembourg og DTS i USA, som står for registreringen. Han foreslår rett og slett å samle denne informasjonen i et felles register, for eksempel i regi av IMF.

Zucman følger også Pikettys forslag om å innføre en skatt på all global formue. Han ser for seg en global sats på 0,1 prosent, og at hvert enkelt land skal stå fritt til å legge egne satser for sine innbyggere på toppen, eller at de kan gi et tilsvarende skattefradrag dersom de ikke ønsker å ha en slik skatt. Dette vil kunne fungere som en «skatt på hemmelighold», som vil spille en viktig rolle i tospann med et internasjonalt register over verdens verdipapirer. Alle formuer «uten eiere» vil uansett skattlegges. De som vil dra nytte av et eventuelt skattefradrag, må opplyse om eierskapet til skattemyndighetene. For å få lokket fram de skjulte eierne burde satsen trolig settes høyere enn 0,1 prosent, påpeker Zucman.

Finansminister Siv Jensen har et avslappet forhold til skatteparadisenes rolle.

En viktig lekse, ifølge Zucman, er at selv skatteparadiser vil bukke under dersom de blir utsatt for nok press, slik USA har presset en rekke skatteparadiser til å utlevere informasjon om sine amerikanske kunder. EU kan begynne med sine egne urokråker. Han beregner for eksempel skaden Sveits påfører sine naboland i form av tapte skatteinntekter til 15 milliarder euro hvert år. Det tilsvarer at Tyskland, Frankrike og Italia skulle ilagt sveitsiske varer en toll på 30 prosent. Hadde man gjort det (eller truet med det), hadde Sveits trolig relativt fort tatt til vettet og fjernet hemmeligholdet – rett og slett fordi det ikke lenger ville lønnet seg å fortsette med det.

Zucman går videre til Luxembourg som er medlem av EU, og derfor ikke kan bli utsatt for samme behandling som ikke-medlemmet Sveits. Han mener at landet er på grensen til ikke lenger å kunne regnes som et selvstendig land, men som en vasall av finansnæringen. Løsningen er helt enkelt å true fyrstedømmet (som «bokstavelig talt lever av multinasjonale selskaper som vil manipulere regnskapene sine og av enkeltindividers svindel»[2]) med å bli kastet ut av EU, for deretter å innføre strenge handelssanksjoner. Om alle forslagene er like realistiske eller ei, så setter om ikke annet Zucmans bok tall på hvor alvorlig problemet med parasittvirksomheten skatteparadiser bedriver er.

Velvillige medhjelpere
Hvorfor andre land fortsetter å godta dette, er mildt sagt uforståelig. Helt til man tenker på at det også er maktpersoner og statsledere som David Cameron som drar personlig nytte av det hele. Skattekonkurransen har, som vi skjønner, hatt sine velvillige medhjelpere i landene som deltar. Dagens norske regjering er sterkt inspirert av såkalte «dynamiske» økonomiske teorier, som uten empirisk grunnlag ser skattekutt som en automatisk kilde til økt økonomisk vekst. Finansminister Siv Jensen har et avslappet forhold til skatteparadisenes rolle, og mener de ikke først og fremst bidrar til skatteunndragelser, men sunn skattekonkurranse. Under denne ukens demonstrasjon mot at Oljefondet investerer i skatteparadis, forsvarte Høyres Svein Flåtten praksisen med begrunnelsen at «skatt er en utgift».

Så lenge myndighetene toer sine hender, vil skattekappløpet mot bunnen fortsette. Dette er gode nyheter for verdens økonomiske elite, som er godt tjent med at presset på skattene framstår nesten som en naturlov. Zucmans bok viser oss at demokratiet har mange virkemidler de kan ta i bruk for å gjenvinne makten fra skatteparadisene, og at den globale ulikheten vil vokse bare så lenge vi lar den gjøre det.

[1] Det finnes flere anslag på hvor store summer som antas å være gjemt bort. Tax Justice Network har tidligere anslått at det beløper seg til mellom 21 og 32 billioner dollar (rundt 200 000 milliarder kroner), et anslag Zucman mener er et stykke høyere enn det som lar seg dokumentere.

[2] «The Hidden Wealth of Nations», s. 91. Min oversettelse.

  • Lab Roy

    Resultatet av all denne skatteundragelse blir også at verden havner opp med såkalt oversparing eller overakkumulasjon. Altså at den totale profitt blir mye større enn hva som er mulig for rike investorer å kunne klare å konsumere eller investere (produktivt). Resulatet blir at hele verdensøkonomien kommer i ubalanse. Det blir overproduksjon og sviktende forbruk når disse penger ikke settes ut i sirkulasjon. For noen år siden kunne mye av denne profitt ha blitt lånt ut i form av lånefinansiert konsum. Men i dag er en slik løsning vanskelig i og med at den samlede gjeld i verden har vokst til nesten 300% av verdens BNP. Mer gjeld enn dette kan det vel vanskelig bli? De siste 40 år har det foregått storstilt gjeldsoppbygging sammen med lånefinansiert konsum, nå møter det veggen.

    Michael Hudson om skatteparadiser:
    http://www.counterpunch.org/2016/04/18/panama-and-the-criminalization-of-the-global-finance-system/