Hijab: Religion, kultur – eller motstand?

Hijab integreres i vår kultur, til manges forvirring og frustrasjon. Skjermdump NRK. Hijab integreres i vår kultur, til manges forvirring og frustrasjon. Skjermdump NRK.

Når man snakker om hijab snakker man også om likestilling, modernitet, religion i offentligheten, integrasjon, vesten, vold og totalitarisme. Hijaben er i løpet av de siste årtiene blitt konstruert som selve symbolet på fortellingen om konflikten eller «sammenstøtet» mellom «sivilisasjonene»: islam og Vesten.

Derfor er debatten syklisk. Fra tid til annen – og kanskje oftere og oftere – kommer dette tøystykket til overflaten i den offentlige debatten gjennom diskusjoner om burkini, hijab på barn, niqabforbud i offentligheten, eller nå for nylig da Islamsk Råd Norge ansatte Leyla Hasic (som bærer niqab) som administrasjonsmedarbeider. Hvordan henger disse tingene sammen? Hva er egentlig hijab? Og hvorfor står dette sløret i kjernen av den politiske debatten?

Religiøs bakgrunn og historie
Etymologisk sett referer ikke hijab til et stykke tøy, men til atskillelse, noe imellom. Begrepet henviser i islam til diverse skiller; mellom dette livet og det neste, mellom Gud og mennesket og mellom mann og kvinne. Fra 1970-tallet konstrueres hijaben som et bestemt hodeplagg og ordet refererer siden til dette.

I etableringsfasen av islam var det en vanlig, kulturell praksis i flere religioner at overklassekvinner på ulike måter dekket seg til.

Bruk av ulike slør er ikke en særegen islamsk praksis, men kan trekkes helt tilbake til assyrisk tid for over 3500 år siden. I etableringsfasen av islam var det en vanlig, kulturell praksis i flere religioner at overklassekvinner på ulike måter dekket seg til.

De stedene i Koranen der hijab nevnes er det snakk om atskillelse og sømmelighet (33:58-59), og er især rettet mot profetens hustruer (33:53). Både kvinner og menn skal bære hijab, men utover det skal kvinnen dekke til «juyobihinna» (33:59). Den dominerende tolkningen av dette begrepet er «brystet». Begrepet for et tildekkende hodeplagg, «khimar», eksisterte i etableringsfasen av islam, men finnes ikke i Koranen. Det er dermed ikke et tydelig hijabpåbud i Koranen.

Det avgjørende for mange muslimer er hvordan de som hørte om åpenbaringen av disse versene reagerte, hvilket er overlevert gjennom en rekke hadither. Da Muhammads koner hørte versene om hijab, kastet de raskt et sjal over hodet. Profetens koner hadde en autoritativ rolle i det tidlige muslimske samfunnet, og deres respons på Guds ord blir ofte tolket som korrekt og dermed gjeldene i dag. Samtidig er det mange som legger vekt på at konenes reaksjon var preget av deres samtid, og at samfunnet med tiden endrer seg. Derfor kan man i dag åpne for andre tolkninger.

Hodeplagget er for mange i dag en viktig del av troen, uansett om det er en skapt tradisjon eller et uttrykk for Guds vilje.

Uansett om man tolker verset historisk, lingvistisk eller teologisk, brukes hijaben i dag av ulike årsaker for sømmelighet eller kontakt med Gud. Hodeplagget er for mange i dag en viktig del av troen, uansett om det er en skapt tradisjon eller et uttrykk for Guds vilje.

Modernisering gjennom sekularisering
I løpet av 1800-tallet og især utover på 1900-tallet gjennomgikk mange områder i Midtøsten sekulariserings- og moderniseringsprosesser. Dette skyldtes både ønsket om forandring, men også kolonial tilstedeværelse og press. Som del av disse prosessene ble tildekte kvinner en del av dagsorden – de skulle frigjøres. Samtidig vokste det frem kvinnefrigjøringsbevegelser over hele området som oppfordret til å kaste sløret. Bruk av slør ble stemplet som noe gammeldags og dogmatisk. Den egyptiske kvinneaktivisten Huda Shaarawi var banebrytende ved å «løftet sløret» i 1923. «Frie» mennesker ikledde seg europeisk tøy og frigjøringen fikk dermed et vestlig uttrykk.

Særlig statslederne Reza Shah i Iran og Atatürk i Tyrkia gikk hardt inn for sekularisering som et ledd i moderniseringen. Den utilslørte kvinnen ble symbolet på den moderne nasjonen. Med støtte fra en rekke sekulære og kvinnefrigjørende organisasjoner gikk Reza Shah hardt ut mot de tradisjonelle klesnormene. Den 7. januar 1936 ble det innført en obligatorisk «av-sløring» («un-veiling»), og forbudet mot hijab (tilsløring) ble gjennom et klespoliti håndhevet med makt- og voldsutøvelse.

«Frie» mennesker ikledde seg europeisk tøy og frigjøringen fikk dermed et vestlig uttrykk.

Forbudet virket på mange måter mot sin opprinnelige hensikt. Tildekte kvinner ble diskriminert og følte seg krenket i det offentlige rommet. I stedet for å føre til frigjøring endte politikken med sosial isolasjon. Sløret symboliserte undertrykkelse, men forbudet førte til videre undertrykkelse.

På 1970-tallet så man en ny strømning i Midtøsten der man vendte tilbake til et religiøst fundament i kampen mot vestlig imperialisme, og for en autentisk (nasjonal)identitet. Den islamske revitaliseringen bunnet også i en motstand mot vestligvendte og korrupte styrer, og kulminerte blant annet i den iranske revolusjonen i 1979.

I dette klimaet ble hijaben konstruert som det hodeplagget vi kjenner i dag. Den skulle symbolisere moderne og utdannede kvinner som samtidig var ærbare og gudfryktige muslimer. Samtidig var plagget et symbolsk oppgjør med den vestlige materialismen, manifestert gjennom et skjønnhetsideal som fokuserte på kvinnens kropp og former, klestrender og liknende. I demonstrasjonene opp mot den iranske revolusjonen tok tildekkede kvinner til gatene og viste slik sin motstand mot imperialismen, en sekularisme som ble oppfattet som påtvunget og mot en forhatt despot. Sløret symboliserte nå autentisitet og frigjøring.

Plagget var et symbolsk oppgjør med den vestlige materialismen, manifestert gjennom et skjønnhetsideal som fokuserte på kvinnens kropp og former.

Da Ayatollah Khomeini kom til makten, fjernet han ikke klespolitiet, men endret kun dets fortegn. Tildekning ble påbudt og landet gikk i gjennom en «re-sløring». Nye restriksjoner førte heller ikke til reell frigjøring. Igjen snudde symbolikken rundt sløret, og for mange ble sløret et symbol på religiøs undertrykkelse.

Identitetsforhandling
I vesten er hijabens symbolverdi under stadig forandring og i kontinuerlig forhandling. Islam har gjennom historien vært «den Andre» i et europeisk narrativ og i defineringen av oss selv. Følgende oppstår det problemer når vår definisjonskontrast, islam, blir en del av vår identitet, som i dagens Europa. I vår identitetskrise skyver vi tilstedeværelsen av islam ut i periferien for å fortsatt kunne benytte den som kontrast.

I Vesten kan hijaben symbolisere kvinneundertrykkelse, dovne immigranter og manglende integrering.

Hijab blir et symbol på det vi oppfatter som vår motsetning, nemlig religiøs dogmatisme, tradisjonalisme og en trussel mot vårt sekulære demokrati. I Vesten kan hijaben symbolisere kvinneundertrykkelse, dovne immigranter og manglende integrering. Ved at den undertrykte kvinnen blir oppstilt som symbolet på den Andre, blir likestilling kjernen i debatten om islam, og et av de mest virkningsfulle verktøyene mot islam, og for definisjon av oss selv.

Hijaben blir dermed et uttrykk for en større motsetning. Den generelle symbolikken kan eksempelvis demonstreres gjennom opptakten til folkeavstemningen om minareter i Sveits, der den tildekkete kvinnen var et flittig brukt symbol. Til tross for at hijab ikke hadde noe med folkeavstemningen å gjøre.

Hijabkontroverser i Europa
I løpet av de siste tiårene har denne fiendtlige retorikken ført til en rekke kontroverser rundt tilsløring i Europa.

Frankrike var det første landet til å juridisk gripe inn i diskusjoner rundt hodeplagget da man i 2004 forbød hijab i den offentlige skolen. Loven forbød «iøynefallende religiøse symboler», men var direkte knyttet til bruk av hijab. Argumentet var at hijabens religiøse karakter utfordret laïcité (den franske sekularismen), som oppfattes som en av hjørnesteinene i den franske nasjonalidentiteten. Som motsvar tok mange muslimske jenter i bruk det franske flagget som hijab for å poengtere at deres religiøse og nasjonale identitet ikke var motstridende. På denne måten skapte de en ny idé rundt sekularitet og nasjonalitet.

Flere undersøkelser fra land som har forbud mot niqab, hentyder at forbudene har skapt høy usikkerhet for muslimske kvinner og mer vold.

Med liknende, men mer eksplisitte, argumenter ble «burkinien» den 28. juli i fjor forbudt på strendene i Cannes. 31 andre kommuner fulgte Cannes’ borgemester David Lisnard og introduserte forbud mot den heldekkende badedrakten. Begrunnelsen var igjen at Frankrike var et sekulært samfunn, men også at burkinien kunne skape mer uro i en urolig tid. Mange mente at plagget var uttrykk for en totalitær ideologi og oppfordret til terror.

Forbudet ble trukket tilbake da Frankrikes høyeste administrative domstol avgjorde at det var ulovlig og et brudd på grunnleggende friheter og rettsprinsipper.

Også i Norge har vi i løpet av de siste femten årene hatt en rekke kontroverser knyttet til hijab. Det har vært blant annet vært debatt om hijab i politiet og militæret og niqab i barneskolen. Da Merete Hodne i fjor kastet en muslimsk jente med hijab ut av frisørsalongen sin, var argumentasjonen båret av mange av de samme følelsene som i den franske burkinidebatten. Hodne sa hun fikk angst da hun så hijaben, da denne var et tegn på ondskapen. «Ondskapen er ideologien islam, muhammedanisme og hijab er symbol på denne ideologien» sa Hodne til Tv2. Symbolet skapte frykt for deretter å berettige en diskriminerende handling.

Når det kommer til niqab viser det seg også at forbud mot dette mer radikale plagget ofte ikke ender med forbudets intensjon. Flere undersøkelser fra land som har forbud mot niqab, hentyder at forbudene har skapt høy usikkerhet for muslimske kvinner og mer vold.

Symbolpolitikken kan lett dekke over faktiske integreringsproblemer.

Særlig to ting er viktige å huske på i en slik debatt. For det første er det viktig å skille mellom det man ikke liker og det man vil forby. Personlig liker jeg å se ansiktene på folk. Det er hyggelig, men jeg kan godt mislike noe uten at jeg mener at det skal forbys. Som mennesker føler vi ofte et ubehag ved det vi ikke forstår. Vi er komfortable med en bestemt mengde hud og hår, men dette er til syvende og sist ikke et grunnlag for å endre loven.

Et annet element er at symbolpolitikken lett kan dekke over faktiske integreringsproblemer. Som Cathrine Sandnes skrev i en helgekommentar i Dagbladet i 2015 er det mye lettere å forby et klesplagg vi ikke forstår, enn å lage en god integreringspolitikk. Vi har sett eksempler fra andre land og fra historien at symbolpolitikkens for- og påbud som oftest skader mer enn den gagner. Problemet løses ikke med forbud, men med kunnskap, refleksjon, inkludering og respekt for andre kulturer som begynner å bli en del av vår.

Det er mange grunner til at kvinner velger å bruke hijab. I store deler av samfunnet foregår det en generell religiøs dreining. Og i en eskalerende kritikk av islam er det mange muslimer som vil forsvare sin identitet og tydelig vise motstand mot fiendtlig retorikk. Hijab er også en motstand mot økende kroppspress blant unge, samt kjøpepresset i samfunnet. For mange er hijab en del av et ønske om å være en god muslim. Man søker et liv i kontakt med Gud og en ærbødighet for noe større. I møtet med et liv i vesten trekkes en rekke muslimske jenter mot en måte å uttrykke sin identitet på som både kan være norsk, muslimsk, moderne og religiøs.

I en eskalerende kritikk av islam er det mange muslimer som vil forsvare sin identitet og tydelig vise motstand mot fiendtlig retorikk.

Sløret er i dag et tegn på en identitetsforhandling. Forholdet til islam blir kontinuerlig konstruert, og det forhandles mellom dominerende majoritetsverdier og alternativer fra minoritetene.

Selvsagt stemmer det at noen muslimske kvinner tvinges til å bære en form for tilsløring. Disse skal vi se og hjelpe. Men det burde være relativt klart at forbud ikke er veien å gå. Det fører kun til videre segregering, isolasjon og muligens radikalisering av en stor gruppe mennesker. Vi må unngå berøringsangst, men også stigmatisering.