Helse, klasse og frihet

audunlysbakken

Det hender jeg får spørsmål om hvorfor jeg som partileder har valgt å sitte i Helsekomiteen på Stortinget, og ikke i Utenrikskomiteen som er vanlig praksis.

Svaret er at jeg valgte Helsekomiteen fordi det er her det viktigste slaget i kampen om velferdsstatens framtid kommer til å stå, og den vil dreier seg om utformingen av framtidens helse- og omsorgstjenester. Vil de bli styrt av fellesskapet, og utformet solidarisk? Eller vil de bli kommersialisert, slik at kvaliteten på behandlingen du får som syk eller gammel, i større grad blir avgjort av kjøpekraften på kredittkortet ditt?

Dette er et veivalg som i stor grad vil avgjøre hva slags samfunnsmodell vi skal ha, og hvor store de sosiale forskjellene blir. Derfor er helsepolitikk avgjørende for venstresiden, og derfor er det avgjørende at venstresidens verdier får gjennomslag for at vi skal få en god helsepolitikk.

Også i Norge er det bedre å være rik og frisk, enn syk og fattig.

I Norge og verden kan de sosiale ulikhetene måles, ikke bare i kroner og øre, men også i måneder og år. De globale ulikhetene er groteske. I Norge er forventet levealder 81 år. I Sierra Leone vil et nyfødt barn bare leve i 48 år, i gjennomsnitt. Men også i Norge er det bedre å være rik og frisk, enn syk og fattig: Menn på Sagene lever i gjennomsnitt syv år kortere enn menn på Ullern. Og en mannlig kokk lever i gjennomsnitt ti år kortere enn en mannlig prest.

Systematiske skjevheter
En undersøkelse fra Folkehelseinstituttet fra noen år tilbake, viser blant annet at barn fra familier med lav utdanning og lav inntekt sliter mer med plager som astma, allergi og eksem. Samtidig viser undersøkelsen en sammenheng mellom foreldrenes utdanning og barnas bruk av helsetjenester: En høyere andel barn med foreldre med lav utdanning ble innlagt på sykehus. Mens det var barn av foreldre med høy utdannelse som i størst grad brukte spesialister til barne sine. Det var altså de som trengte helsetjenestene mest som brukte dem minst.

De sosiale ulikhetene gjelder altså både helsetilstand og helsetilgang, og disse to forsterker hverandre. Derfor bør ett av hovedmålene til framtidens helsepolitikk være å gjøre noe med de systematiske skjevhetene i helse og helsetilgang som vi ser i dag.

Mot et privat helsemarked
Med Høyre og Frp ved makten, er det all grunn til å tro at utviklingen vil gå i motsatt retning. I boken Mennesker, ikke milliarder gir Erna Solberg uttrykk for sitt grunnsyn i velferdspolitikken: «Jeg tror på den dynamikken som skapes av et system hvor det er tilbud og etterspørsel. Jeg tror det i seg selv er viktigere enn spørsmålet om aktørene er private eller offentlige».

I realiteten innebærer det bruk av fellesskapets penger til å subsidiere profitten til dem som vil tjene seg rike på kommersielle helseforetak.

Med såkalt «fritt behandlingsvalg» mellom kommersielle aktører i et helsemarked, vil resultatet bli en vekst i behandlingstilbudet, særlig for mindre alvorlige behandlinger. I stedet for en køordning hvor pasientenes behov skal ligge til grunn, vil kommersielle klinikker kunne etablere seg for å ta unna de enkle og ukompliserte operasjoner, direkte finansiert av det offentlige.

I realiteten innebærer det bruk av fellesskapets penger til å subsidiere profitten til dem som vil tjene seg rike på kommersielle helseforetak. Private klinikker kan skumme fløten, mens det offentlige blir sittende igjen med pasientgruppene som ikke lønner seg.

Kommersielle aktører trenger ikke, som de offentlige sykehusene, ta seg av andre «ulønnsomme» oppgaver. Et eksempel på dette er opplæring og utdanning av framtidens leger. Samtidig vil det «frie behandlingsvalget» gi kommersielle selskap mulighet til å overby det offentlige helsevesenet i kampen om de flinke fagfolkene. Det vil ramme hardt, for det blir ikke flere helsefagarbeidere, sykepleiere eller leger i Norge, bare fordi det åpnes flere klinikker og operasjonsstuer.

På denne måten vil vi bevege oss fra et samfunn hvor alle er sikret trygghet gjennom skatteseddelen, til et samfunn hvor de som har mulighet til det, i større grad vil kjøpe denne tryggheten gjennom private forsikringer som gir innpass til de private helsetjenestene.

Dette er en oppskrift på sosial ulikhet som vil gi dårligere tilbud for dem som trenger det mest og sløse med skattebetalernes penger. Vi i SV har en annen oppskrift for veien til et godt helsevesen.

Forebygging, faglighet og fellesskap
I Re kommune i Vestfold er det satt i gang et tilsynelatende uanselig prosjekt: «sandbøtteprosjektet». Det låter kanskje ikke som et helseprosjekt, men er det i aller høyeste grad. Prosjektet går nemlig ut på at alle over 67 år, som bor hjemme, skal ha en full sandbøtte med spade stående på trappen om vinteren. Det minker faren for at de sklir på isen og skader seg.

Det er for få sandbøtter i norsk helsepolitikk. Med litt flere sandbøtter, ville vi hatt litt færre bruddskader, litt kortere helsekøer og flere trygge og fornøyde eldre.

Allerede på vekten til et nyfødt barn kan vi se sosiale helseforskjeller.

Også i den andre enden av livet er forebygging viktig. Allerede på vekten til et nyfødt barn kan vi se sosiale helseforskjeller. Blant de litt større barna har andelen overvektige økt de siste årene, og den sosiale fordelingen er tydelig. Og barn av foreldre med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn, enslige forsørgere, voldelige foreldre, foreldre med rusproblemer og psykiske lidelser rammes særlig av psykiske plager.

Dette er viktige grunner til at det første stikkordet for SVs helsepolitikk er forebygging, selv om mange synes dette er verdens kjedeligste ord. Ordførere og statsråder elsker å åpne nye broer og tunneler, men ingen klipper snoren for midtdelerne. Sånn er det også i helsepolitikken.

Forebygging er stillhetens politikk. Det forebyggende arbeidet når svært sjelden avisenes forsider. Ingen bryr seg når ulykken ikke skjedde. Og veldig få vil bli husket for å sette ut sandbøtter. Men samtidig er det lite som er viktigere. For å spare penger – men først og fremst for å spare liv.

Veldig få vil bli husket for å sette ut sandbøtter.Men samtidig er det lite som er viktigere.

Forebygging handler om folkehelse; om fysisk aktivitet, sunnere kosthold, økt kunnskap og forebygging av skader og ulykker. Samtidig handler forebygging om å sikre en bredere politikk, som kan redusere sosiale forskjeller og gi alle mennesker et verdige liv: Det handler om barnehager til alle, en inkluderende fellesskole, et skikkelig barnevern, et godt lavterskel helsetilbud og arbeid til alle.

Derfor er en sosialistisk politikk god helsepolitikk.

En tillitsreform
Forebygging er det første stikkordet for SVs helsepolitikk. Det neste er faglighet.

Få vil være uenige i at faglige hensyn må ligge til grunn for prioriteringene i helse-Norge.
Dessverre finnes det en rekke eksempler på det motsatte, nemlig at markedshensyn eller systemhensyn gjør at faglige vurderinger ikke blir fulgt.

Som når en helsearbeider føler seg tvunget til å prioritere papirarbeid framfor pasientarbeid, selv om hun faglig sett ville prioritert motsatt. Eller når mindre viktige operasjoner prioriteres i systemet, mens pasienter med mer alvorlige og kompliserte lidelser må vente på hjelp.

Ifølge Legeforeningen mener tre av fire leger at sykehusets økonomiske prioriteringer i stor eller noen grad hindrer dem i å utføre arbeidet på en best mulig måte. I tillegg mener legene at sykehusene har klare krav fra eier om økonomikontroll, men svært få krav om god kvalitet.

SV vil at bruken av innsatsstyrt finansiering avskaffes. Slutter vi med denne type simulering av marked i sykehussektoren, vil vi frigjøre mer tid til pasientene.  På samme måte vil en grundig gjennomgang av dagens kontroll- og rapporteringsrutiner gi pasientene mer av legenes og sykepleiernes tid.

Skal vi sette fagligheten fri, forutsetter det at helsevesenet drives etter andre prinsipper enn konkurranse og lønnsomhet.

Det er behov for mer tillit i det norske helsevesenet. Derfor tok jeg i januar til orde for en tillitsreform som innebærer at de ansatte og deres kunnskap må stå i sentrum. Og skal vi sette fagligheten fri, forutsetter det at helsevesenet drives etter andre prinsipper enn konkurranse og lønnsomhet.  Derfor er SVs tredje stikkord fellesskap.

Nylig besøkte jeg Skottland, sammen med Stortingets helsekomité. Årsaken til at vi dro dit for å lære var at de har de brutt fullstendig med tidens trender i helsevesenet, og har avskaffet både foretak, stykkprisfinansiering og bestiller-utførermodeller. De sier nei til private sykehus, og målstyringen er kraftig redusert. Resultatet er mindre byråkrati, og mer tid til pasientene. Kvaliteten i pasientbehandlingen går opp, og det er nesten ingen brudd på ventetidsgarantiene. Dermed kan skotske politikere frigjøre mer ressurser til forebygging og samarbeid mellom helse- og sosialtjenester, for å bekjempe den store sosiale ulikheten i landet. Skottland viser altså at helsepolitikken med stort hell kan drives av det offentlige, av fellesskapet, og at det kommer alle til gode.

Empati under press
Bergensavisen har fortalt historien om pleietrengende Konrad Lyssand på Nesttun som hadde hatt besøk av 47 pleiere på 60 dager. – Det verste er at vi aldri vet hvem som kommer når vi åpner døren. Det er uverdig, sa konen til Konrad, Marit Lyssand.

Helsepolitikk handler om nettopp dette. Om verdighet. Du som pasient skal møtes med verdighet når du er i en sårbar situasjon. Du skal møtes av noen som ser deg og dine behov, ikke som et nummer i køen. Helsetjenester er ikke som en hvilken som helst annen tjeneste i samfunnet. Det krever noe annet, noe mer, av de som møter en ung kvinne som har funnet en kul i brystet, eller en fortvilet mann som har forsøkt å ta sitt eget liv.

Verdighet handler i stor grad om tid.

Filosofen Arne Johan Vetlesen skrev i 2010 en tankevekkende artikkel i bladet Sykepleien kalt «Empati under press». Artikkelen handler om hva omsorgsarbeid egentlig består i, og hvilke kår dette arbeidet har i de styringssystemene som i dag gjennomsyrer helsevesenet.

Mange opplever å sitte med dårlig samvittighet fordi de har bidratt til for stor produktivitet.

Han beskriver hvordan kravene ovenfra om økt effektivitet setter empatien under press. Mange opplever å sitte med dårlig samvittighet fordi de har bidratt til for stor produktivitet. Som Vetlesen konkluderer: «Man hadde følt seg bedre, som fagperson og som medmenneske, dersom man hadde pleiet færre pasienter».

Det er dette som skjer når skrivebordsteorier om valgfrihet og konkurranse møter virkeligheten.

Venstresidens oppgave er å dempe dette systempresset, presset på empatien og fagligheten i helsevesenet. Lykkes vi, vil det være et avgjørende bidrag for sosial utjevning. Og for lengre, friskere og friere liv for folk flest.