Det starter med en samtale om håret til Michelle Obama. Det er midt i Barack Obamas første presidentvalgkamp i Chimamanda Ngozi Adichies roman «Americanah», og Ifemelu spør en hvit venninne hvordan Michelle Obama beholder hårfasongen i all varmen. Har hun løshår, kanskje? Venninnen svarer: «mener du at håret hennes ikke vokser på den måten?» «Så er det meg,» spør Ifemelu på bloggen senere, «eller er dette den fullkomne metaforen for rase i Amerika? Hår.»

Det kan virke overfladisk at håret til Michelle Obama skal være den fullkomne metaforen for rase i USA, men svartes hår henger tett sammen med deres posisjon i samfunnet, både symbolsk og konkret – fra hvites beskrivelse av svart hår som «ull», som underbygde slaveholdets narrativ, til dagens milliardindustri av relaxers, løshår og parykker. Og det gjelder særlig kvinner, all den tid hår er så tett knyttet til kvinnelige skjønnhetsidealer, identitet og seksualitet. Hva ville skjedd hvis Michelle Obama midt i valgkampen troppet opp med afro? Ektemannen ville nok mistet en god slump av stemmene, spår Ifemelu.

Da jeg leste «Americanah», ble jeg fascinert av hvordan Adichie bruker svart hår som nettopp rasemetafor: Hun fletter Ifemelus identitetsutvikling sammen med svarte kvinners erfaringer med diskriminering, med Obamas presidentvalgkamp og «kritisk raseteori». Ved å ta utgangspunkt i svart hår på denne måten, gir Adichie oss lesere en håndfast inngang til en kompleks og kontroversiell tematikk, og uttrykker noe om den fysiske, kroppslige opplevelsen av å være svart i USA.

Hva ville skjedd hvis Michelle Obama midt i valgkampen troppet opp med afro?

Frykten i kroppen
Etter en rekke politidrap på unge svarte de siste årene har debatten om rasisme i USA blomstret opp for fullt. Tematikken har også satt sitt preg på litteraturen. Berøringspunktene mellom det personlige og det politiske står sentralt i Adichies roman, og er også utgangspunktet i Ta-Nehisi Coates’ bok «Mellom verden og meg», som nylig har kommet i norsk oversettelse. Inspirert av James Baldwins brev til nevøen i essaysamlingen «The Fire Next Time», har Coates formet boka som et brev til sin femten år gamle sønn, ut fra et inntrengende ønske om å gi sønnen innblikk i hans erfaring om det å leve, og overleve, som svart i det amerikanske samfunnet.

Mer enn noe, skriver Coates, er rasisme noe kroppslig: «[Den] kobler ut hjernen, blokkerer luftveiene, spjærer muskler, river ut organer, knuser knokler, knekker tenner.» Han skriver om politivolden og fengslessystemet, men først og fremst gir han en sterk skildring av redselen for vold som konstant gjennomsyrer kroppen, den fysiske sårbarheten som får unge, svarte gutter til å kjøpe seg skytevåpen, til å utvikle et spesielt ganglag, for å gi et skinn av den kontrollen over eget liv og kropp som samfunnet har tatt fra dem.

Coates’ beskrivelse av denne fysiske frykten får meg til å tenke på Judith Butlers ord om kroppens offentlige dimensjon: hvordan kroppene våre til stadighet formes av de som omgir oss vel så mye som av oss selv, hvordan vi utsetter oss for andres blikk, berøring, og vold. Noen kropper er særlig utsatte. Ifemelu opplever at en tilfeldig fremmed stikker fingrene ned i afroen hennes. For Coates er muligheten for vold hele tiden til stede: Når han stoppes i politikontroll, vet han at sjansen er der for at hendelsen ender med at han blir skutt. Det vitner om en sårbarhet som hele tiden er til stede, som er gjennomgripende i møte med storsamfunnet.

Mens Coates er født inn i det rasedelte USA, flytter Ifemelu dit fra Nigeria først i studietida. Hun opplever ikke dramatiske rasistiske hendelser eller Coates’ stadige frykt for vold. Styrken til «Americanah» ligger heller i skildringene av alle de små hverdagshendelsene, som når Ifemelu rådes til å få rett, vestlig-utseende hår før et jobbintervju, siden flettet eller naturlig hår kan koste henne jobben, eller når nevøen hennes, Dike – som den eneste svarte i klassen – ikke får solkrem av læreren på skoleturen, fordi hun ikke tror han kan bli solbrent. De stadige påminnelsene om at man er annerledes og mindreverdig skaper grobunn for nettopp den mistilliten og volden Ta-Nehisi Coates frykter.

Kanskje er «svart» bare navnet på dem som til enhver tid er på bunnen, spør Coates?

Fargeblinde drømmere
«Jeg ble svart først da jeg kom til Amerika,» sier Ifemelu, og berører dermed det vilkårlige i USAs raseinndeling: Mens «svarte» kommer i et helt spekter av hudtoner, ble mange av de som i dag regnes som «hvite» – italienere, irer og jøder – historisk sett regnet som svarte. Rasekategoriene er sånn sett konstruerte og helt reelle på samme tid. Rase og klasse henger også tett sammen: Kanskje er «svart» bare navnet på dem som til enhver tid er på bunnen, spør Coates? På toppen er «de som tror de er hvite», som Coates konsekvent omtaler majoritetsbefolkningen – «Drømmerne» som finansierer den amerikanske drømmen ved å utnytte svartes kropper, fra slavetidens bomullsplantasjer til dagens fengselsindustri.

«Jeg ble svart først da jeg kom til Amerika,» sier Ifemelu.

Fargeblindheten hos disse «drømmerne» er en drivkraft hos både Adichie og Coates: den utbredte holdningen at «rase ikke lenger har noen betydning». Selv de som er bevisst forskjellsbehandlingen, er uvitende om omfanget, slik den korte samtalen om Michelle Obamas hår illustrerer, der noe så prosaisk som en hårfrisyre får en slik sprengkraft at det i ytterste konsekvens kunne ha kostet Obama seieren.

Majoritetens blindhet for minoritetens virkelighet utgjør noe av den avstanden som eksisterer mellom verden og meg, i det som blir et slags refreng hos Coates. Nettopp denne avstanden er noe av det som etter mitt syn gjør Coates’ og Adichies bøker vel så relevante for norske lesere i en tid hvor vi diskuterer en egen «flyktningelønn», hvor asylsøkere og flyktninger kan se fram mot årevis på mottak, og hvor vi stadig kategoriserer innvandrere som første,- annen- og tredjegenerasjon. Hva gjør det med et menneske å aldri kunne føle seg helt hjemme der det bor, å stadig – som Coates advarer sønnen – måtte stå til ansvar for handlinger utført av andre som ser ut som deg?

Befriende konfronterende
Jeg tror norske så vel som amerikanske lesere av «Americanah» vil dra kjensel på de innbitte republikanerne som snakker om «omvendt rasisme», og jeg er neppe den eneste på venstresida som kjenner meg litt truffet når den liberale Kimberley dukker opp; hun som er så redd for å støte noen at hun kaller alle svarte kvinner «beautiful».

Samtidig er det noe befriende konfronterende, både i Coates’ patosfylte og til tider nærmest allegoriske språk, og de kompromissløse og friske blogginnleggene til Ifemelu, som bryter opp romanen. De prøver ikke å tekkes hvite lesere eller unngå å tråkke noen på tærne; de viser hvordan samfunnets skille mellom «oss» og «dem», som gjennomsyrer historien, økonomien og de offentlige institusjonene, påvirker den enkelte, setter seg i kroppen. Det er viktig lesning, fordi det gir oss et innblikk i en virkelighet mange av oss er blinde for, og kunnskap som er avgjørende hvis vi skal minske avstanden mellom denne virkeligheten og vår.