Vi er blitt bedt om å «kåre de ti viktigste politiske tekstene i Norge siden 1814». Dét er selvfølgelig helt umulig. Både utvalg og rangering avhenger av så mange definisjonsspørsmål at det skal godt gjøres å skille selv den mest sakkyndige komitéuttalelse fra ren og skjær synsing.
Hva er en politisk tekst? Vi kan velge en snever definisjon, og konsentrere oss om tekster som inngår i den institusjonaliserte politikk-utøvelsen (partiprogrammer, valgtaler, utredninger, innstillinger), eller vi kan utvide definisjonen til den omfatter alle slags tekster som har vært politisk holdningsskapende. Velger vi dette siste, må vi åpne for hele det «før-politiske» feltet, og gi oss til å vurdere tekster som er åpent religiøse, vitenskapelige, skjønnlitterære, men som på en eller annen måte har vært med på å etablere premisser for politikkutvikling. Dermed blir vi nødt til å sammenligne hummer og kanari. Er Ja, vi elsker viktigere enn nasjonalbudsjettet? Hvis ja eller nei: Hvordan det? Viktigst er vel de tekster som griper direkte inn i praktisk samfunnsliv (lovvedtak, forhandlingsprotokoller, bevilgninger).
Men vi kan også si at de virkelig viktige tekstene var de som reiste saken og vekket opinionen og dermed skapte den politiske prosessen som førte fram til slike inngrep. I så fall er det ikke lett å si om vi bør framheve pionerene, som påviste problemet eller lanserte ideen, kanskje uten selv å se noen framgang, eller de som seinere bygde masseoppslutning og drev saken igjennom. Er Hovedavtalen viktigere enn Arbeiderforeningernes Blad? Ja, selvfølgelig, fra én side sett – men på den andre siden …
Juryen har ikke gjort noe forsøk på kanonisering etter denne typen overveielser. I stedet har vi valgt å skjære igjennom ved å stille spørsmålet: Hvordan kan en politisk tekst fra en annen tid være viktig i dag?
Ved å vitne om alt det andre som kunne skjedd, bidrar de til å sannsynliggjøre at en annen verden er mulig.
Noen tekster er viktige fordi de fikk avgjørende betydning for et eller annet som skjedde. Uten dem ville det ikke gått som det gikk. På den måten var de altså viktige i sin tid. Hvis de fremdeles er viktige, må det være fordi vi nå, i tilbakeblikk, kan se dem som steg på veien fram mot tingenes tilstand i dag. De tilhører bakgrunnen for og opprinnelsen til de rådende forhold. Situasjonen de var med på å avgjøre, er ikke aktuell lenger; for så vidt er de ikke viktige nå. Men de inngår i fortellingen om hvordan vi kom dit vi er kommet, og blir dermed forstått som del av forklaringen på hvorfor alt er som det er.
Andre tekster er viktige fordi de bidrar til å holde mulighetssansen våken. I sin tid kan de ha stått for noe som ikke ble realisert – og som det derfor gjenstår å realisere. De var kanskje uten nevneverdig betydning den gang, for de fikk ikke store konsekvensene; til gjengjeld kan de være betydningsfulle fremdeles. Ved å vitne om alt det andre som kunne skjedd, bidrar de til å sannsynliggjøre at en annen verden er mulig. De var ikke viktige, men de er det, nemlig som brysomme eller håpefulle påminnelser om noe vi helt hadde glemt men allikevel ikke kan si oss ferdig med.
Den første typen tekster er viktige fordi de har vært med på å lukke til historiske rom – de var avgjørende viktige, altså bestemmende, konkluderende. Den andre typen er viktige fordi de holder døren på gløtt inn til noe som ikke er avklart ennå. Hvis vi sier at nåtida er fasiten, og de bestemmende tekstene er historiens riktige svar, har vi ikke dermed sagt at alle de andre er gale. Noen av dem handler om ubenyttede muligheter, de er spørsmål til framtida. De havnet på et sidespor og ble stående der, eller de ble glemt igjen da vi flyttet. Mange av dem er i forbausende god stand, selv om de nå er overgrodd eller nedstøvet. Det viktige ved dem består i alt som ikke er avgjort ennå.
Hadde vi konsentrert oss om den første typen tekster, ville vi måtte prøve å finne fram til de viktigste framskritt på veien hit hvor vi befinner oss i dag – allmenn stemmerett, konsesjonslover, folketrygd – slik at vi kunne bruke dem til å gratulere oss selv med hvor langt vi er kommet. Det er slikt man gjør når det skal jubileres. Men vi kan altså tenke oss en annen måte å bruke historien på. Når vi har bestemt oss for å se etter tekster av type to, er det fordi vi har sans for Walter Benjamins tanke om muligheten for å «fastholde et bilde av fortiden slik det uforvarende dukker opp» i et «kritisk øyeblikk», for at vi på den måten skal kunne – ikke gratulere oss selv – men snarere «tenne håpets gnist i fortiden».[1]
1) «Kongeriket Norges Grunnlov» (1814–2014)[2]
Da vår jury ble oppnevnt, ble vi bedt om å sette opp en liste – ikke over ti viktige politiske tekster – men over Grunnloven og ni andre. Vi har stått helt fritt, bortsett fra i dette, at Grunnloven måtte inn på listen. Det har ikke vært vanskelig å godta. Grunnloven er viktig i begge de betydninger vi nå har vært inne på. Den er viktig for å forstå samfunnet vårt slik det var og ble, men også slik det kan bli og bør være.
Det dreier seg om en tekst av et sjeldent slag. Den er både en samfunnskontrakt og et politisk prosjekt. Den er gammel, men den lever og forandrer seg. Forståelsen og anvendelsen av denne teksten er ikke gitt en gang for alle. Under skiftende historiske omstendigheter oppstår dessuten krav om nye formuleringer eller justeringer av de gamle. Selv om teksten stadig blir oppdatert, er den utidsmessig på flere måter. Antikverte formuleringer henger igjen, særlig angående Kongens oppgaver, men ingen tar dem høytidelig lenger. Parlamentarismen, – som innebærer et direkte brudd med ordlyden i Grunnloven av i dag, om at «den utøvende makt er hos Kongen» (§ 3) og at «Kongen velger selv et råd» (§ 12) – denne statsskikk ble etter sitt gjennombrudd praktisert som sedvane gjennom mer enn hundre år før den omsider, i februar 2007, ble skrevet inn i en ny § 15, der det nå heter at statsrådene må gå av dersom «Stortinget har fattet beslutning om mistillit».
Grunnloven har dette til felles med hellige skrifter og litterære klassikere, at det stadig går an å få noe ut av den som er viktig for oss i dag, fordi den alltid kan og må tolkes på ny – men den skiller seg fra den slags tekster ved dette, at det ikke finnes noen egentlig originalversjon, og at den aldri vil kunne finne sin endelige form. Gjennom årene er faktisk det meste forandret. Av Grunnlovens 106 gjeldende paragrafer er det bare 29 man ikke har rørt ved. Enkelte er korrigert både 10 og 15 ganger. Denne teksten, som ble skrevet ferdig for to hundre år siden, vil aldri kunne ansees som ferdig skrevet. Ikke minst derfor er den fremdeles viktig.
Vi kunne lagt vekt på § 25, som krever at de væpnede styrker «aldri uten Stortingets samtykke (må) brukes utenfor rikets grenser», og spurt om det var tillatelig å sende bombefly over Libya etter en telefonrunde mellom fire sentrale regjeringspolitikere.
7. mai-grunnloven var et hastverksarbeid. Konstitusjonskomiteen brukte 19 dager på å utarbeide sitt forslag, deretter brukte forsamlingen 7 dager på å diskutere forslaget og vedta alle de 110 paragrafene. Alt var ikke like gjennomtenkt, forskjellige hensyn trakk i forskjellige retninger, hastige kompromisser resulterte i uklarheter og inkonsistenser. Det er blant annet derfor det har vært mulig å bruke Grunnloven, i avgjørende historiske situasjoner, som politisk verktøy og som politisk program. Teksten anga spillereglene for et politisk system basert på maktbalanseprinsippet, men den inneholdt samtidig antydninger om en utvikling ut over dette systemets grenser, og den inneholdt spenninger som bidro til å destabilisere det.
Venstrebevegelsen kunne vise til en «Grunnlovens ånd», nemlig folkesuvereniteten, som det ennå gjensto å realisere fullt ut. Uklarheter i bestemmelsene om kongens veto (§§ 78 og 79) ga midlet til å bryte ned motstanden fra det gamle regimet; bestemmelsene om riksretten (§§ 86 og 87) var spikeren i kisten. Den demokratiske vending i 1884 var en omveltning i statsskikken som kunne gi seg ut for å oppfylle grunnlovens verdier og følge dens prosedyrer til punkt og prikke. Den konstitusjonelle argumentasjonen var omstridt, men den var altså politisk virksom. Grunnloven var ikke bare et symbol på den nasjonalstatlige tradisjonen, men framfor alt et arsenal av argumenter og virkemidler for den aktuelle politiske striden.
Hvis grunnloven er viktig, kan det enten være som en historisk bestemmende tekst, altså fordi den er et startpunkt for en fortelling om oss selv som vi samler oss om, omtrent som flagget og kongefamilien og nasjonalsangen – eller det kan være fordi den er et ufullført prosjekt, blant annet på den måten at den ennå i dag inneholder sovende bestemmelser som ville kunnet gjøre en forskjell dersom vi hadde tatt dem på alvor og gått inn for å vekke dem. For eksempel kunne vi insistert på at § 115 (tidligere § 93) krever ¾ flertall ved suverenitetsavståelse, og så kunne vi blitt nødt til å se i øynene at den massive og nærmest rutinemessige overføring av myndighet gjennom EØS-ordningen – neste skritt er medlemskap i EUs bankunion, som betyr at vi gir fra oss kontroll over finanspolitikken – at dette er udemokratisk og ifølge Grunnloven egentlig ulovlig.[3]
Hvis vi har respekt for Grunnloven fremdeles, kan vi sørge for å gjøre den til en viktig tekst ved å ta den som et løfte og en forpliktelse.
Vi kunne lagt vekt på § 25, som krever at de væpnede styrker «aldri uten Stortingets samtykke (må) brukes utenfor rikets grenser», og spurt om det var tillatelig å sende bombefly over Libya etter en telefonrunde mellom fire sentrale regjeringspolitikere (og en telefonisk orientering til lederne av opposisjonspartiene etter at beslutningen var tatt).[4] Vi kunne vist til § 100, ytringsfrihetsparagrafen, der det heter at «det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», og så kunne vi prøvd å få klarhet i om en systematisk avvikling av statlige forpliktelser i medie- og kulturpolitikken er grunnlovsstridig eller ikke. Vi kunne vist til bestemmelsene i § 112, om at enhver har rett «til et miljø som sikrer helsen, og en natur der produksjonsevne og mangfold bevares», og at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten», og spurt hvilke konsekvenser det bør få om de politisk ansvarlige gir blaffen i dette.[5]
Hvis vi har respekt for Grunnloven fremdeles, kan vi sørge for å gjøre den til en viktig tekst ved å ta den som et løfte og en forpliktelse.
Etter denne tankegangen har juryen funnet fram til ni andre gamle tekster som kan være viktige fremdeles på den måten at de virker politisk utfordrende i dag fordi de minner oss om noe viktig som vi har glemt og forsømt. Disse tekstene var ikke bestemmende for noe stort som skjedde, kanskje var de i sin tid bare slag i luften. Til gjengjeld kan vi ta dem som påminnelser om uløste oppgaver.
2) Jonas Anton Hielm: «Communens samtlige Medlemmer udgjøre selv Communen» (1836).
Formannskapslovene av 1837 blir gjerne sett som et langt skritt på vei mot folkestyre. Grunnlovens prinsipper ble ført videre ut, fra statens sentrale organer til de mange lokalsamfunn. Embetsverket, som til nå hadde virket som gammeldags øvrighet, ble nødt til å gi fra seg kontroll over styre og stell til nye folkelige forsamlinger. Reformen var under behandling i mange år, gjennom flere utredninger og flere høringsrunder. Underveis ble det tatt som en selvfølge av de aller fleste, at det nye lokale selvstyre skulle virke på samme måte som de gamle, velkjente ordninger for folkelig medvirkning, altså bygdetingene og allmuesamlingene på kirkebakken. Folkemeningen ville da ikke komme til uttrykk gjennom valg av representanter en gang i blant, som i Grunnlovens bestemmelser om Stortinget, men i medvirkning fra alle og enhver i selve den politiske beslutningsprosess.
I utgangspunktet var ikke formannskapet tenkt som arbeidsutvalg for kommunens representantskap, men som arrangør av lokale allmøter. En radikal demokrat som Peder Flor hadde klart for seg hva som sto på spill. At kommunen «betragtes som fuldmyndig», skrev han i 1826, må bety at den, når den «samler sig in plenum for at afgjøre sine Anliggender, er berettiget dertil, uden noget Formandskabs Mellemkomst» Å nøye seg med mindre, er å la seg villede av en «liberal Maske» over de gamle autoritære ordninger.[6] Først i aller siste runde ble denne ideen om folkestyre i direkte forstand oppgitt til fordel for det som vi i en senere tid er kommet til å forbinde med demokrati, nemlig valgte forsamlinger som styrer på vegne av folket.
Det representative demokratiet har pådratt seg noen betenkelige slitasjeskader.
Til den avgjørende debatten i Stortinget i november 1836 leverte Jonas Anton Hielm et forslag der det het at enhver stemmeberettiget borger måtte kunne møte i forsamlingen, med full tale- og stemmerett, dersom han bare meldte fra dagen før. Flertallsforslaget var et avgjort tilbakeskritt, sa han, hvis målet altså var myndiggjøring av lokalsamfunnene og politisk dyktiggjøring og ansvarliggjøring av befolkningen. «Communens samtlige Medlemmer udgjøre selv Communen», sa Hielm. Kommunen «kan derfor ikke ansees for fuldmyndig, med mindre den selv raader over sine Anliggender. At tvinge den til Underkastelse under et Repræsentantskab er alene at undergive den en ny Art af Formynderskab, ikke at emancipere den.»
Rent praktisk kunne det være umulig å få samlet alle til møte – i et helt land, for eksempel, eller i landkommuner med store avstander og dårlige kommunikasjoner – men i en vanlig norsk by var det ingen grunn til å slå av på kravene. For å sikre seg mot likegyldighet og altfor stort fravær, kunne en tenke seg at noen, som ble valgt, var nødt til å være til stede, mens alle andre møtte frivillig. For øvrig var direkte-demokratiet det beste middel mot politisk likegyldighet, hevdet Hielm. «Den konstitutionelle Borgeraand udvikler sig kun almindelig der, hvor hver Enkelt har Leilighed til politisk Virksomhed.» [7]
Da Hielm sa dette i Stortinget, visste han at slaget var tapt. Fordi han regnet med at saken før eller siden måtte komme opp igjen, og i «Haab om noget Bedre i Fremtiden», leverte han sitt innlegg som skriftlig votum. I dag kan vi lese dette som en melding til oss. Det representative demokratiet har pådratt seg noen betenkelige slitasjeskader – de viser seg i sviktende valgdeltakelse, forvitrede partiorganisasjoner, alminnelig politikerforakt; i debatten om botemidler har spørsmålet om direktedemokratiets former fått ny aktualitet. Fremskrittspartiet krever mer omfattende bruk av folkeavstemninger, SV interesserer seg for spanske og brasilianske erfaringer med såkalt deltakende budsjettering.[8] I slik sammenheng har historikeren Mona Ringvej framhevet tidligere tiders folkeforsamlinger som en av «historiens tapte skatter».[9] Hjelms tale er viktig fordi den så å si åpner historien for den slags reforminteresse.
3) Stortingets konstitusjonskomité under ledelse av Herman Foss: «Jorden er det fælles Opholdssted for vor Slegt» (1842)
I september 1842 tok Stortinget stilling til et forslag om endring av Grunnlovens § 2. Stortingspresident Sørensen fremmet, etter initiativ fra Henrik Wergeland, forslag om at ordene «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget» skulle utgå. Flertallet i Konstitusjonskomiteen fant at Grunnlovens bokstav på dette punktet var i uoverensstemmelse med dens ånd, og sluttet opp om forslaget. Komiteen hadde innhentet en rekke uttalelser: Saken var blitt forelagt for Høyesterett, som ikke hadde noe å innvende, og for Det teologiske fakultet, som hadde konkludert med at gjeldende bestemmelse var «utilbørlig». Børs- og handelskomiteene i de større byene hadde advart mot jødene som durkdrevne kremmere; de kom til å skaffe seg kontroll over handelen, til skade for gode nordmenn, det var grunn til å frykte at de ville forgripe seg på sølvgruvene i Kongsberg. Men Konstitusjonskomiteens innstilling skar igjennom alle slike «Vildfarelser». Etter å ha gjennomgått rapporter fra mange land, kunne den slå fast at «Jødene overalt hvor de mødes med menneskeværdig Behandling, vise sig som gode Borgere og gode Mennesker.» [10]
Wergelands forslag fikk flertall, men ikke tilstrekkelig stort. 17 stemmer manglet på 2/3 flertall, som er kravet ved grunnlovsendringer. Først i 1851, ved fjerde gangs behandling, fikk jødene adgang til riket. Når vi regner Konstitusjonskomiteens innstilling fra 1842 som en viktig tekst, er det ikke fordi den gjorde så mye til eller fra i sin egen tid, men fordi den hevdet en idé om menneskelige rettigheter og forpliktelser som kan kjennes plagsom ennå i dag. «Retten til å sette sin Fod overalt paa Guds grønne Jord», hadde Wergeland skrevet, «er vel ligesaa naturlig og almeenmenneskelig som den at drage sin Aande af Luften». Flertallet i komiteen sluttet seg til denne oppfatningen.
Hvis alle er like framfor Gud, spør teksten – hvordan kan noen da ta seg rett til å monopolisere en del av den verden som Han har skapt og som tilhører Ham?
Staten er ikke på den måten herre i sitt hus, heter det i innstillingen, dvs. den har ikke så uinnskrenket rett over sitt territorium, at den kan slippe folk inn og vise dem bort etter forgodtbefinnende. Både fra kristelig og fra rettslig synspunkt gjelder det at «Fremmede i Almindelighed ikke retmæssigen kunne udelukkes fra en Stats Grændser»; tvert om tilhører det hvert menneskes «Verdensborgerret» å «være deelagtig i den almindelige Existents paa Jorden, som det fælles Opholdssted for vor Slægt». Enhver «Jordborger», het det i flertallsinnstillingen, «har en medfødt Ret til at existere overalt paa Jorden.»[11]
Når juryen finner at dette er en viktig tekst, er det fordi den klargjør noen av de politiske fordringene i en moral som tar utgangspunkt i det som er felles menneskelig. Den er religiøst begrunnet, men den angår ikke bare forholdet til en religiøs minoritet. Hvis alle er like framfor Gud, spør den – hvordan kan noen da ta seg rett til å monopolisere en del av den verden som Han har skapt og som tilhører Ham? For oss, som er på vei inn i de store folkevandringers tid, er dette en brysom tanke. Åpner vi grensene, taper vi kampen for anstendige lønns- og arbeidsvilkår, og kampen mot rasering av velferdsgodene. Men vi kan ikke glemme likene som driver i land på Lampedusa.[12]
4) Ludvig Kristensen Daa: «En fri og uafhængig Aand» (1847)
7. mai 1847 var det Ludvig Kristensen Daa som holdt tale for dagen i Studentersamfundet i Christiania. [13] Han innledet med å vise til Grunnlovens § 1, der det het at «Norge er et frit og selvstændigt (eller uafhængigt) Rige»[14]. Gjennom en mannsalder har vi nå vært forpliktet til disse begrepene, sa Daa – men hva betyr de egentlig, hva skal til for å realisere dem? «Naar disse Begreber fri og selvstændig sammenfattes og anvendes enten om et Menneske eller en Nation, indbefatte de ikke blot Fraværelsen af Tvang, men tillige en Evne til Selvbestemmelse og uafhængig Bestaaen, der indeslutte i sig Originalitet i Tænkning og Beroen af sine egne Kræfter.»
I denne forståelsen var politisk frihet det samme som myndighet, dvs. rett og evne til å bestemme over seg selv, som et voksent menneske. Det var ikke nok med fravær av innblanding, i form av sensur, for eksempel; for å være fri i betydningen myndig, måtte man også våge å tenke selv, våge å hevde egne oppfatninger selv om det kunne komme til å koste noe. Det dreide seg nok om ytringsfrihet i juridisk forstand, men like mye om mot og vilje til å benytte seg av den. De som nøyer seg med å si det som forventes av dem, fordi de er redd for å miste jobben, eller for å gå glipp av en kontrakt eller en forfremmelse, er ikke fri. De er avhengig av andres vilje, og det som gjør dem avhengig, er at de prioriterer egen privat vinning av typen fortjeneste og karriere. De som er redd for å gå glipp av slike fordeler, kryper for den som har makt og penger, og gir dermed avkall på friheten sin.[15] Myndige mennesker opptrer politisk uavhengig av egne privatinteresser, og står dermed fritt til å gå inn for det de mener kan være til det felles beste. Politisk frihet er da ikke frihet fra politikk, altså uforstyrret privat virksomhet, men offentlig virke til beste for «det almene Vel».
De som nøyer seg med å si det som forventes av dem, fordi de er redd for å miste jobben, eller for å gå glipp av en kontrakt eller en forfremmelse, er ikke fri.
Slik var 1814-generasjonens frihetsbegrep. I så godt som all ambisiøs politisk retorikk fra denne perioden finner vi at friheten ble dyrket gjennom appeller til et sett av patriotiske dyder. Frihetens forkjempere var tapre, standhaftige, oppofrende, uegennyttige, på alle måter oppfylt av «Almeenaand»; dens fiender ble typisk framstilt som usle, forfengelige, feige, servile, i ett og alt behersket av hensynet til «Egennytten». De politiske verdier hang på det nøyeste sammen med et menneskesyn og en moral: Et fritt menneske taler rett ut, åpent og modig, ufriheten kommer til uttrykk gjennom smiger og hykleri. Ludvig Daa lovpriste «disse romerske Sjele, som vel kunde knækkes, men ikke bøjes».
På den ene siden var det bare et fritt samfunn som kunne gi opphav til en slik mentalitet – på den andre siden kunne det ikke finnes noe slikt som et fritt samfunn uten den. Det viste seg tydeligst på slagmarken; 1814-retorikken var fullstendig opphengt i dét: Friheten kan ikke forsvares hvis ikke mange er innstilt på å våge alt for den felles sak. Men Daa var mer opptatt av hvordan friheten blir realisert kulturelt og politisk i fredelige tider. Ytringsfrihet er en nødvendig men ikke en tilstrekkelig betingelse, sa han. Hvis målet på frihet her er «Originalitet i Tænkning og Beroen af egne Kræfter», er det grunn til å spørre hva som skal til for å sikre en viss vitalitet i landets kulturliv, og i forskning og offentlig meningsutveksling. En fri og selvstendig nasjon, sa Daa, kan ikke nøye seg med å lære hva andre har funnet ut, eller etterligne hva andre har skapt. Poenget var ikke å holde fast ved sin egen tradisjon, men å være med på å definere og omdefinere de sannheter som man selv skal bli nødt til å leve med. En nasjon som ikke er aktiv i dette, sa han, «er som det enkelte Menneske, der modtager sine Ideer og Forestillinger fuldfærdige fra en Mester, en Overmand eller maaske en Modejournal, … thi selv formaar den endnu ikke at lede sig frem paa Vejen, som den tankeløst følger efter som Andre gaa forud.»[16]
Denne ideen om frihet er gammel, vi kan spore den tilbake til den romerske oldtid. Blant fedrene på Eidsvoll var den så godt som enerådende, i dag har den vært glemt i lange tider. Nå i det siste har det likevel kommet i gang et arbeid med å grave den fram igjen. Det er ikke nok å merke seg hva som er forbudt og hva som blir forhindret ved direkte overgrep; i tillegg må vi interessere oss for alt som kan påvirke våre muligheter til å tenke selv og si vår mening. Håvard Friis Nielsen og Helge Jordheim har antydet en relevans for det gamle frihetsbegrep bl.a. ved å vise til de nye metoder til overvåkning av alt og alle. De som ikke har gjort noe galt, har ingen ting å frykte, kunne man si. Men også de vil kunne føle en viss usikkerhet, og begynne å utvise en ny forsiktighet, og selv legge bånd på sin utfoldelse som frie mennesker.[17] Derfor er Ludvigs Daas tale fra 1847 – kanskje den siste, konsekvente utlegning av denne patriotiske eller «republikanske» frihetsoppfatning her i Norge – viktig for oss, ennå i dag.
5) Karl Frimann Dahl m.fl.: «Innstilling fra Socialiseringskomiteen angående socialiseringsspørsmålet i almindelighet» (1924)
I 1919 ble det nedsatt en komite til å utrede «socialiseringsspørsmålet». Regjeringen som tok dette initiativet var en ren Venstre-regjering; formann ble høyesterettsdommer Karl Frimann Dahl, som den gang var medlem av Arbeiderdemokratene eller Radikale Folkeparti, altså i realiteten venstrefløyen til partiet Venstre. Det private næringslivs talsmenn var i mindretall i komiteen, flertallet besto av en allianse mellom kapitalismekritikere på borgerlig side og arbeiderbevegelsens folk. Og flertallet gikk inn for at konkurranse mellom private særinteresser burde underordnes hensynet til det nasjonale fellesskap og til samfunnet som helhet. Den burde, om ikke direkte avskaffes og erstattes med sosialisme, så i alle fall ansvarliggjøres eller nettopp «sosialiseres». [18]
Flertallsinnstillingen tok utgangspunkt i kapitalismens «antisociale ledemotiv», nemlig profittbegjæret, som ikke så lett lar seg forene med de allmenne behov. Den frie konkurranse er planløs og kaotisk, og fører til kriser og arbeidsledighet. Utbytting av arbeidskraften fører til økonomisk ulikhet i helt urimelig omfang, og dermed til klassedeling og klassekamp. Det som i lengden ikke er holdbart, mente flertallet, det som før eller siden kommer til å «dømme det kapitalistiske system til undergang», det er «den indre motsigelse mellom kollektiv produksjon og individuell tilegnelse av produksjonens utbytte.» Kravet om sosialisering sprang ut av et ønske om mer planmessighet, mindre urettferdighet og konflikt, mer demokrati. Det er ikke holdbart at produksjonsmidler som brukes av mange, eies av noen få, eller at beslutninger med konsekvenser for alle blir fattet bak lukkede dører. «Økonomisk oligarki må i det lange løp vise seg uforenlig med politisk demokrati,» het det i flertallsinnstillingen fra sosialiseringskomiteen.
Det må antas, at det økonomiske autokrati efterhånden vil bli avløst av den konstitusjonelle bedrift, som igjen bærer spiren i sig til en socialistisk produksjonsordning.
Bakgrunnen for dette utredningsarbeidet var en utbredt revolusjonsfrykt i borgerlige kretser. Avslutningen av 1. verdenskrig hadde brakt med seg sosiale omveltninger og politiske kuppforsøk flere steder i Europa. I Russland hadde revolusjonen seiret. I Norge hadde «den nye retning» slått igjennom i Arbeiderpartiet. Socialiseringskomiteens arbeid var ett av flere forsøk på å demme opp for denne bølgen. Den såkalte Arbeiderkommisjonen av 1918 hadde fått i oppdrag av samme Venstre-regjering å «utrede spørsmålet om arbeidernes andel i bedriftsutbyttet og bedriftsledelsen».[19] Flertallet i kommisjonen oppfattet dette som en pressende oppgave. Om man ville «undgå lignende katastrofer som de der for tiden i en stor del av verden ryster samfundene i sin grundvold», må man så snart som mulig foreta et valg mellom ett av to: enten «fullstendig socialisering, der helt avskaffer den private kapitalisme», eller «en omdannelse av den økonomiske virksomhets nuværende ordning i retning av solidaritet og samarbeide».[20]
Fra Venstre-synspunkt dreide det seg ikke bare om forsvarstiltak, men også om reelle framskritt – ikke minst i demokratisk henseende. «Flertallet antar, at det i den almindelige stemmerett uttrykte politiske demokrati i sin konsekvens uundgåelig må lede til et økonomisk demokrati og et industrielt selvstyre. Som den politiske utvikling over alt har gått fra enevelde gjennom konstitusjonelt monarki til republikk, således må det antas, at det økonomiske autokrati efterhånden vil bli avløst av den konstitusjonelle bedrift, som igjen bærer spiren i sig til en socialistisk produksjonsordning.»[21]
Da Socialiseringskomiteen la fram sin innstilling i 1924, var den allerede utdatert. Den verste revolusjonsfrykten var over. De borgerlige partiene var i ferd med å innta en mer offensiv holdning til arbeiderbevegelsen. Det ble aldri aktuelt å gjennomføre noen av de reformer som komiteen hadde vært inne på. Hele innstillingen ble rett og slett stille og rolig lagt i skuffen.
Hvis det er noe som burde gi anledning til bekymring i dag, er det en nesten komplett mangel på kapitalisme-kritikk.
Det kan virke som historien gjentok seg selv, rett etter andre verdenskrig, med innstillingene fra Pris- og rasjonaliseringslovkomiteen. Den ble oppnevnt av Gerhardsen-regjeringen i 1947, med venstremannen Wilhelm Thagaard som toneangivende medlem. Den fikk til oppgave å utarbeide et permanent lovgrunnlag for en reguleringsøkonomi som siden fredsdagene hadde bygd på midlertidige fullmaktslover. Arbeidet ble sett som et tidlig forsøk på å skape plan og orden i økonomien og legge grunnlaget for framveksten av en sosialistisk samfunnsordning på lengre sikt. Da den ble lagt fram i 1952, utløste den et svare rabalder. Men på dette tidspunktet var den allerede utdatert. I tiden som var gått siden komiteen ble oppnevnt, hadde Norge sluttet seg til Marshall-planen og OECD-samarbeidet. «Det ligger i dagen at en virksomhet som bare drives ut fra hensynet til profitt, i høy grad kan komme på tvers av de samfunnsmessige interesser», het det i denne innstillingen.[22] I 1952 var ikke dette lenger en oppfatning som Arbeiderpartiet ville ofre mye for å forsvare. Dermed havnet også denne innstillingen i skuffen.
Verken Socialiseringskomiteens eller Pris- og rasjonaliseringslovkomiteens arbeid førte til noe som helst. Hvis dette likevel er viktige tekster, er det fordi de åpnet et rom for behandling av spørsmål med avgjørende betydning for kvaliteten på dette samfunnet vårt. Dette rommet har nå vært lukket og låst i lange tider. Kapitalismen er hevet over enhver diskusjon. Dét er en usunn tilstand. Kapitalismen i Europa har kjørt seg fast i en dyp krise. Arbeidsledigheten er større enn under depresjonen i mellomkrigstiden, og det er ingen tegn til bedring. Kapitalens beste venner vet ikke noe annet å gjøre enn å spare og kutte, slik at etterspørselen synker og krisen forsterkes. Norge har lenge vært skånet, men blir nå trukket inn gjennom synkende oljepris.
I tidligere slike kriser har tap og ødeleggelse gjerne vært innledningen til en periode med reform og fornyelse. Men denne fornyelsen har som regel kommet etter påtrykk fra kapitalismens kritikere, med bred sosial mobilisering i ryggen. I mellomkrigstiden var arbeiderbevegelsens oppmarsj mot kapitalismen med på å etablerte modellen for en ny, lang høykonjunktur. Den triumferende kapitalismen er sin egen verste fiende, hevder samfunnsforskere som Wolfgang Streeck.[23] Kapitalismen trenger sine kritikere, for å si det med historikeren Jürgen Kocka.[24] Hvis det er noe som burde gi anledning til bekymring i dag, langt inn i det borgerlige sentrum, er det en nesten komplett mangel på kapitalisme-kritikk.
6) Fridtjof Nansen: «Avrustning av det menneskelige sinn» (1926)
I juni 1926 holdt Fridtjof Nansen et radioforedrag om fredsarbeid.[25] «Krigsmaktens avrustning», sa han da, er ikke mye verdt uten «avrustning av det menneskelige sinn». Kritikken av våpnene må gå sammen med kritikk av de former for identifikasjon og forpliktelse som styrer bruken av våpen. Først og fremst må vi gjøre opp med en «dobbeltmoral» som går ut på at det er en avgjørende forskjell på de bud som gjelder for enkeltpersoner og de som gjelder for statene. Vold og drap er ikke mer akseptabelt i det ene tilfellet enn det andre. Å sette egennytten først er ikke mer aktverdig når det står om landets interesser enn når det dreier seg om ren egoisme hos hver enkelt.
Hva Nansen var ute etter, var moralisering av politikken, i den felles menneskelighets navn. Han stilte seg kritisk til den kyniske realpolitikk, selv når den pyntet seg med nasjonalismens idealer. Nansen var forgrunnsfigur i Fedrelandslaget, som hadde god oppslutning i høyreradikale kretser. Han var nasjonalist, og han var forsvarsvenn så god som noen. Men han avviste tanken om at makt er rett. Derfor avviste han også vold og tilsvarende hensynsløshet som middel i konkurransen mellom stater og individer. Den slags løser ingen problemer, sa han, det gir «ingen varige goder».
Norge er i krig – i Kosovo, Afghanistan, Libya, Irak – og vi snakker nesten ikke om det.
Når Nansen talte om dette, var det med de aller enkleste ord, men med en personlig troverdighet som ga ordene tyngde. Han hadde vært Folkeforbundets høykommissær med ansvar for repatriering av krigsfanger, han hadde ledet den internasjonale aksjonen mot hungersnøden i Sovjetunionen; for dette hadde han fått Fredsprisen. Det var denne bakgrunn som ga mening til de enkle ord om at «samfølelsen» – enten den nå blir oppfattet som solidaritet eller som nestekjærlighet – var «krigens motsetning». Det er med individene i samfunnet som det er med folkene i verdenssamfunnet, og med cellene i den enkelte menneskekropp, sa Nansen. «Hver celle lever visstnok sitt eget liv, men først og fremst for å tjene de andre celler og det hele legeme. Hvis de enkelte celler svikter denne plikt og begynner et uavhengig rovliv på de andres bekostning, da blir det jo nettop kreftskaden … som uavvendelig fører til undergang for det hele legeme og for cellene selv. Så også med individene i det enkelte folk, og med folkene i det store menneske-samfund.»[26]
Norge er i dag offisielt en «fredsnasjon». I praksis, og nærmest under hånden, er Norge en kontinuerlig krigførende nasjon. På ansvarlig hold omtales det hele som «operasjoner», eller som «innsats» eller «oppdrag», aldri som «krig». Ved å unnlate å nevne saken ved dens rette navn, unngår man visstnok å aktivisere krigens folkerett, som blant annet forutsetter at fienden ikke behandles som kriminell[27] – og det vil vi ikke ha noe av! – men på den måten unngår man også å ta ansvar for sakens realitet. Norge er i krig – i Kosovo, Afghanistan, Libya, Irak – og vi snakker nesten ikke om det. I nyhetsbildet dukker det bare fram en gang iblant. Disse krigene er ikke forsvar for eget territorium, men deltakelse i en maktkamp out of area; de er en videreføring av amerikansk realpolitikk med andre midler. Juryen vet ikke om noen av dem er egnet til å løse problemer, eller om de gjør alt mye verre. Den vil i grunnen bare ha fram at en krigførende nasjon som ikke tar inn over seg hva den driver med, er i dyp moralsk nød. Hvis Nansens ord kan få noen til å bli klar over dette, er de viktige nok fremdeles.
7) Johan B. Hygen på vegne av De tretten: «Atomvåpnene og vi som ennå lever» (1960)[28]
I november 1960 ble det, på et møte i Klingenberg kino i Oslo, lansert en kampanje mot atomvåpen. Initiativet kom fra De tretten, som de ble kalt – en tverrpolitisk samling av kjente personer fra mange hold – fra kirke, fagbevegelse, universitet, kulturliv. At de tok affære akkurat da, skyldtes en stadig mer utbredt frykt for radioaktivt nedfall som følge av atommaktenes prøvesprengninger, det skyldes mistanke om at den offisielle politikk, med forbud mot atomvåpen på norsk jord i fredstid, var i ferd med å bli endret. Men først og fremst var dette en protest mot våpenet selv, som på en ny og tidligere ukjent måte hadde satt selve livet på jorden i fare.
I og med denne faren var alle gamle målestokker blitt ugyldige, alle vurderinger av krigens mål og midler aldeles meningsløse. Slike våpen kan ikke brukes til å forsvare noe som helst, sa teologi-professor Johan B. Hygen i sin tale på vegne av De tretten. «De trekker med i ødeleggelsen det som skulle forsvares.» Tidligere kunne man hevde at enkelte ting var så verdifulle at det ga mening å ofre en hel del for å forsvare dem. Siste krig hadde kostet mye, men med tanke på alt som sto på spill, var vel de fleste enige i at seieren var verdt sin pris – tross alt. Men «atomvåpnene har skapt en ny situasjon», sa Hygen. «De truer alt og forsvarer intet.»[29] Det er ingen ting som har så stor verdi at det berettiger bruk av atomvåpen.
Jo flere land som skaffer seg atomvåpen, desto større er faren for at religiøse og andre fanatikere får fatt i dem, og desto større er risikoen for ulykker og fatale feilvurderinger.
Terrorbalansens logikk, som gikk ut på at trusler om gjensidig utslettelse ville avskrekke begge parter fra å gå til dette siste skritt, kunne allikevel ikke gi noen trygghet – for slike trusler var ikke mye verdt om de ikke var troverdige. Begge parter måtte innstille seg på den mulighet, at fienden faktisk mente alvor. Av denne frykten oppsto nødvendigvis en situasjon preget av usikkerhet og gjensidig mistro, der en eller annen tilfeldig feil eller misforståelse til sist kunne bli fatal. «Denne trussel er for ond og forferdelig til at vi vil være med på å fremsette den», sa Hygen: Vi trygger ingen ting på denne måten, vi risikerer alt.
Oppropet til De tretten førte til «påskemarsjen» i 1961, den første store atomvåpendemonstrasjon i Norge. Deretter stilnet det av. Men i forlengelsen av denne aksjonen oppsto det en rekke initiativer til oppgjør med den kalde krigens enten-eller-mentalitet som ikke lenger kunne bringes til taushet med beskyldninger om at de gikk fiendens ærend. Noe var løsnet. Slik sett var De tretten allikevel viktige i sin tid. Hvis de kan være viktige for oss i dag, er det fordi atomvåpnene er der fremdeles. Det er blitt færre av dem, men de er mer avanserte enn før; det mer enn nok av dem til å gjøre ende på alt.[30] De tilhører ikke to som føler hverandre på tennene, men ni som kives med naboer og andre om litt av hvert. India og Pakistan er atommakter i dag, Nord-Korea er det, Israel er det. Jo flere land som skaffer seg atomvåpen, desto større er faren for at religiøse og andre fanatikere får fatt i dem, og desto større er risikoen for ulykker og fatale feilvurderinger.
Livet på jorden er i fare som før, men vi later som ingen ting. I alle fall er det ingen som sier noe. Desto bedre grunn er det til å hente fram igjen protesten til Hygen og andre. Ordet «protest» har visst en ubehagelig, negativ klang, sa han. Men opprinnelig betyr det vitnesbyrd for noe. Slik er også denne protest ment. «Den er et vitnesbyrd for livet og dets fremtid på jord … Den er et vitnesbyrd for de nå levende og for kommende slekter … Vi som ennå lever, vitner for livet og ber for det levende».[31]
8) Harald Ofstad: «Vår forakt for svakhet» (1971)
I forrige århundres politiske kultur var verdenskrigen det store lærestykket. Møtet med nazismens brutalitet ga erfaringer som vi ennå ikke er ferdige med å bearbeide. Men dette kan gjøres på flere måter. Man kan legge det hele fra seg, som noe overstått og noe som andre må stå til rette for – tyskerne, landssvikerne, den gang – eller man kan gjøre det til en ubehagelig utfordring for de fleste, fremdeles. Ved å framheve det som var spesielt og avvikende ved nazismen, kan man legge til rette for fordømmelse; ved å framheve det som var normalt – tilspisset eller forstørret, men ellers gjenkjennelig i vårt eget – kan man stimulere til samfunnskritikk og moralsk selvprøving. Det var dette siste Adorno ville med sin studie av «den autoritære personlighet», og Arendt med studiet av «ondskapens banalitet», og i senere tid for eksempel Baumann med studiet av «moderniteten og holocaust».[32] Her hjemme er det særlig Harald Ofstad som har stått for denne linjen, i boken Vår forakt for svakhet. Nazismen, heter det her, «var et ekstremt – og abnormt – uttrykk for tendenser som vi – ikke-tyskere – heller ikke på noen måte kan si oss fri fra.»[33]
Hvordan kunne det skje, spurte Ofstad, som så mange andre; hva var det som gjorde alle denne brutaliteten mulig? Vi kan ikke referere svaret hans her, det fører for langt. Men vi kan nevne at han legger vekt på en mekanisme som han kaller «distansering til det konkrete». Det skjer organisatorisk, når den som fatter beslutningen er en annen enn den som setter den ut i livet, – da oppstår det en «splittelse mellom myndighet og virkelighetskontakt» som gjør det så mye lettere å ta liv[34] – men det skjer også språklig, når ordbruken blir abstrakt og følelsesmessig nøytral, tilsynelatende strengt saklig, men egentlig tildekkende på slikt vis at urovekkende realiteter kan holdes fra livet. SS-folkene talte ikke om mord, men om «særbehandling», «renselse», «fullbyrdelse»; utryddelse het «utskilling» eller «renovasjon», eller, i riktig stor skala, «endelig løsning».[35]
Kjernen i nazismen er forakt for svakhet, hevdet Ofstad.
I tillegg til den slags distansering, som jo ennå ikke er gått ut på dato, tok Ofstad fatt på en rekke egenskaper og reaksjonsmåter av typen tilpasningsvilje, tjenesteiver, lettelse over å kunne gi fra seg ansvar, tilfredshet med enkel dogmatisk tenkning, projeksjon av alt mulig negativt over på de fremmede andre – osv. Deretter kunne han stille noen nærgående spørsmål: «I hvor stor grad er våre egne institusjoner … innrettet på å trene folk i moralsk kritikk overfor overordnedes ordrer? – til å tenke selvstendig? Til å forstå at det avgjørende er ordrens innhold, ikke hvem som har gitt den?»[36]
Kjernen i nazismen er forakt for svakhet, hevdet Ofstad. Den er identifikasjon med makten for så vidt som den viser sin styrke ved å overvinne de svake. At noen seirer i livskampen mens andre taper, betyr at de som er bedre skikket fortrenger de mindre skikkede. Slik er det, og slik bør det være. I nazismen er maktutøvelsen selve kriteriet på det som er rett og godt – for den som rent faktisk taper, er svak, og den som er svak, er mindreverdig og har ikke livets rett. Denne innstillingen er vi så ikke helt ferdig med. Selv om svakheten ikke blir forstått som en raseegenskap, og selv om det ikke er tale om å ta livet av noen, kan vi allikevel kjenne den igjen. Markedet fungerer på denne måten, at de sterkere utkonkurrerer de svakere, slik at det lønnsomme vinner fram i verden og det ulønnsomme forsvinner. Konkurransesamfunnet i det hele tatt er jo også et sorteringssamfunn. «Noen klarer seg bra, andre klarer seg dårlig … Noen går til topps, andre synker … Suksess er beviset på at man er bra. Nederlag er beviset på at man er dårlig. Det som skjer er det som bør skje.»[37] Det er denne konkurransemoralen, ikke konkurransen i og for seg, som er beslektet med nazismen, ifølge Ofstad. «Det faktiske får normativ kraft»: Makt er rett.
I dag er det ingen som kan si noe annet enn at alle mennesker er like mye verd. Alle er på tå hev for å ordlegge seg slik at ingen blir støtt. I praksis blir det likevel gjort en hel del for å skille mellom vinnere og tapere og klargjøre hvem som fortjener belønning og hvem som er mislykket og uønsket. «Arbeidslinja» oser av forakt. Det er fordi den konfronterer oss med dette, i lys av de mest ubehagelige historiske minner, at Ofstads bok er viktig: Vi er ikke ferdig med dette, og blir kanskje aldri ferdig med det; det angår vår holdning til alle funksjonshemmede, alle avvikere og såkalt ressurssvake, alle normale grå tapere.
Folk med Downs syndrom blir det i dag stadig færre av. Fosterdiagnostikken har gjort det mulig å oppdage dem tidlig, og sørge for at de ikke blir født. Det er ingen som kaller dem «åndssvake» eller «tilbakestående» eller «mongoloide» lenger, men i praksis blir 9 av 10 sortert ut og kassert. Marthe Wexelsen Goksøyr bærer gjerne en T-skjorte med påskriften «Utrydningstruet». Ved fjernsynets åpning av grunnlovsjubileet holdt hun en tale; den sluttet, som dere sikkert husker, med disse ordene, som det ikke burde være nødvendig å uttale i dag: «Jeg vil leve!»[38]
9) Bjørg Vik: «Er det sant at kvinner er undertrykte?» (1973)
I 1973 ble det lansert et feministisk blad, Sirene; formålet var å politisere spørsmål som i samtiden ble oppfattet som private. I første nummer sto det en programartikkel, skrevet av Bjørg Vik. Den inneholdt skarp kritikk, ikke bare av mannssamfunnet, men også av kvinnene som fant seg til rette i det. Husmortilværelsen er undertrykkende, heter det her, men den blir ofte sett som et privilegium: kvinnene slipper jo lønnsarbeid, slipper å ta samfunnsansvar. Overflatisk sett er alt i orden, men denne overflaten narrer dem; når de lar seg narre, er det fordi de verken har ambisjoner på egne vegne eller tro på egne muligheter. Undertrykkelsen sitter i kvinnene selv; de er «hemmet og deformert» – det er derfor de kjenner seg tilfreds.
«En dag begynner du å klore på de gamle skorpene» – slik var det Vik henvendte seg til leseren – «jo det gjør vondt. Under skorpene finner du seg selv hudløs, sårbar, nå er det mye som svir. Du opplever en rykkvis og smertefull oppvåkning fra en drøm du trodde var god. Og den nye huden legger seg tynn og følsom, er langt fra noen rustning, bare dette at du vet at vi er flere, vi er mange, det er det beste å vite om.»[39]
Hos Bjørg Vik og Sirene dreide det seg om «frigjøring», ikke bare likestilling.
Sirene kom på det meste ut i et opplag på omtrent 35.000; bladet gjorde en betydelig innsats med tanke på dannelsen av nye innsikter og holdninger i en viktig fase av den nye kvinnebevegelsens historie. Hadde vi vært ute etter tekster som gjorde en forskjell, praktisk sett og i det virkelige liv, ville vi vel valgt noe annet. Karin Stoltenbergs familiemelding fra 1974 var slik sett mye viktigere.[40] Den tok sikte på et mål om likestilling, og gikk inn for å realisere det; flere barnehager, foreldrepermisjon, bedre adgang til prevensjon og abort osv. har etter hvert gjort det mulig å kombinere familie og yrkesliv – og i praksis nærmest nedlagt dette husmorfengselet som nyfeministene kritiserte.[41]
Det er ikke for å feire slike framganger at vi har gjort vårt valg, men for å minne om en idé om politikk som nå på det nærmeste er glemt. Hos Bjørg Vik og Sirene dreide det seg om «frigjøring», ikke bare likestilling.[42] Å erkjenne seg selv som undertrykt kunne være en utfordrende sak, for det var grunn til å gjøre regning med at folk også var «fremmedgjort» fra egne behov og erfaringer, og ute av stand til å gjennomskue sitt selvbedrag og sin forstillelse. Denne ideen om frigjøring står i skarp kontrast til seinere tiders ideal om at enhver må få være seg selv slik hun er, uten at andre skal ha rett til å mene noe særlig om det. Selvrealisering var noe annet enn selvbekreftelse, det forutsatte en «bevisstgjøring» som hver enkelt var avhengig av mange andre for å gjennomføre; de måtte dele erfaringer, utvikle et språk.
Kvinnesak fra en viss periode kan være menneskesak for alle tider.
Frigjøring for hver enkelt var også et kollektivt prosjekt. Det var dette som lå i tanken om å «politisere det personlige». Det som hver og en går og strever med – for seg selv og som et rent privat problem – er allikevel noe de har til felles med mange andre og som de egentlig bare kan løse om de går sammen om det. Denne typen «autentisitetspolitikk» insisterte på at offentligheten, sivilsamfunnet og de folkelige bevegelsene kunne være både veier til og arenaer for personlig frigjøring. Når vi finner grunn til å minne om dette, er det fordi vår tid er gjennomgående preget av vilje til «privatisering av det politiske» – slik at den enkelte blir «ansvarliggjort», som det heter. Det er en rådende oppfatning at det går an å ordne opp i hva som helst på egen hånd, hvis man bare har nok av «positive tanker», og avstår fra å stille kritiske spørsmål til noe annet enn sin egen vinnervilje.[43]
Det prosjektet som Bjørg Vik formulerte i Sirene, var egentlig et eksistensielt prosjekt – det dreide om betingelsene for å leve i sannhet og frihet – men det var ikke av den grunn upolitisk. Det tok form av et oppgjør med husmor-modellen, men kan uten vansker vendes mot flink pike-modellen – eller mot en hvilken som helst menneskelig situasjon der vi kjenner trygghet ved å leve opp til forventninger som også hemmer og begrenser oss. Kvinnesak fra en viss periode kan være menneskesak for alle tider.
«Det gjør vondt å våkne» – slik er det denne teksten slutter, «det gjør vondt å se så mange engstelige og forvridde skyggeplanter. Du føler deg tom og forvirret og skremt når du må kaste det meste av det du har lært og trodd over bord.
Etter hvert kommer den fine åpenheten; nå er du i stand til å forsøke å tenke annerledes, tenke nytt, leve annerledes.»[44]
10) Sigmund Kvaløy: «Økokrise, natur og menneske» (1976)
Til sist: Når mange mennesker har sittet lenge sammen i et lite møterom, blir luften dårlig. Vi puster inn oksygen, og vi puster ut karbondioksid, helt til luften ikke er frisk lenger, og så kjenner vi oss tung i hodet. Klimaforskere sier at slik kan det gå med luften vi puster i, utendørs, mot slutten av dette århundret. Kan hende må det sies på denne måten, så vi rent ut kjenner det på kroppen, for at vi endelig skal ta inn over oss det som vi vet, og ta det på alvor, og handle. Hva om det ikke finnes frisk luft noe sted – eller bare i lukkede klimaanlegg, spesielt for de rike? Skal våre barnebarn bli nødt til å leve med dette?
Vårt største politiske problem i dag, er vår egen manglende evne til å reagere adekvat på trusselen fra en klimakrise som vi lenge har sett komme imot oss. Vi vet at utslippene av klimagasser må reduseres, mye og fort, men vi gjør ikke noe som monner. Det er klart at dette ikke kan gå i lengden, men andre hensyn er mer nærliggende, og derfor virkeligere og mer påtrengende.
Det er utviklet mange retoriske grep for å legge skjul på denne uansvarligheten. Noe av det mest effektive er begrepet om «bærekraftig utvikling», som opphever selve motsetningen mellom vekst og vern, eller mellom gitte naturlige betingelser og en vekst som er selvforsterkende og kontinuerlig. Brundtland-kommisjonen mente i sin tid at en årlig vekst på 3 % var fullt forsvarlig.[45] Nylig kunne en FN-kommisjon under ledelse av blant andre Jens Stoltenberg konkludere på samme måte: Klimakrisen kan løses selv om veksten fortsetter som før.[46] Statsminister Solberg var begeistret. «Lavere klimagassutslipp og økonomisk vekst henger tett sammen» sa hun da rapporten ble lagt fram.[47]
Vi har et økonomisk system som enten er i vekst eller i krise.
Men jorden er et lukket økologisk system med en begrenset beholdning ressurser av alle slag. Og jevn økonomisk vekst gir over tid eksponensiell økning, noe som innebærer at vekstkurven etter en stund vil peke rett til værs. Med en årlig vekst på 3,1 prosent ble Norges BNP mer enn tredoblet i løpet av perioden 1970–2007; selv om en regner med lavere vekst, bare 1,4 prosent, fram mot 2060, kommer BNP til å bli doblet på ny i løpet av denne perioden.[48] Sigmund Kvaløy har prøvd å gi inntrykk av hva den slags må føre til. Hvis man tar et vanlig tynt skrivepapir (1/10 mm), skrev han, og gir seg til å brette det i to, slik at tykkelsen dobles hver gang, blir situasjonen snart uhåndterlig: Hadde det vært mulig å brette papiret 30 ganger, ville det kommet opp i en tykkelse på omtrent 300 km.[49]
Slik er den jevne vekstens logikk. De naturlige grenser kan sikkert tøyes en hel del ved hjelp av smarte tekniske løsninger. Men en vekst av dette slaget vil før eller siden måtte sprenge enhver grense. Og denne veksten er vi avhengig av. Vi har et økonomisk system som enten er i vekst eller i krise. Dette dilemmaet er det politiske establishment, deler av miljøbevegelsen inkludert, ikke i stand til å ta inn over seg. Blant de viktigste politiske tekstene vi kan grave fram igjen i dag, er økopolitiske og økofilosofiske undersøkelser av betingelsene for et nytt slags «likevektssamfunn». Vi har vurdert bidrag av Arne Næss, Sigmund Kvaløy, Erik Damman, Hartvig Sætra, og så har vi tvilt oss fram til Kvaløys bok fra 1976: Økokrise, natur og menneske.
Her dreier det seg ikke om «miljø» som en «sak» blant andre «saker», med krav om visse «tiltak» og «virkemidler», men om et nytt grunnlag for politisk virksomhet i form av et helhetlig syn på samfunn og natur. Selvforsterkende økonomisk vekst er basert på spesialisering og standardisering, heter det her. Den medfører nedbryting av naturlig kompleksitet, og må regnes som «forkrøblingsvekst» for så vidt som den produserer ensidighet og sårbarhet.[50] Evnen til selvfornyende likevekt, derimot, er basert på desentralisert mangfold og allsidighet. I samfunnet gjelder det, omtrent som i naturen for øvrig, at den enkelte enheten vinner i «livsstyrke» etter hvert som den bygger opp intern variasjon, allsidighet i sin virkemåte, bredde i forbindelsene til omverdenen. Og det er denne livsstyrken den kommer an på i, det lange løp, ikke den økonomiske vekstevnen. Kvaløy formulerte et forslag til overordnet økopolitisk rettesnor, med brodd mot «tekno-kapitalismens» tvangsmessige vekst: «Den likevekten som sikrer livssamfunnets videre utfoldelse på jorden er mulig bare ved en uskadet evne til å bygge ut kompleksitet og bevare mangfold.»[51]
For oss har det dreid seg om hente fram påminnelser om slikt som er glemt men som vi likevel ikke kan si oss ferdig med.
Dette er altså, i tillegg til Grunnloven, de ni tekstene juryen har funnet grunn til å framheve som politisk viktige. Vi er klar over at vi like gjerne, og med like god grunn, kunne framhevet ni andre. Dette betyr ikke at utvalget vårt er tilfeldig, men at det er basert på skjønnsmessige vurderinger. Dermed er det også politisk diskutabelt. Vi har ikke sett noe poeng i å late som om det går an å være nøytrale. Det er ingen sak å påpeke skjevheter i dette utvalget. Det som i dag samler den bredeste enighet har vi oversett helt suverent. Så har vi da heller ikke vært ute etter å bruke historien til framskaffe bekreftelse av den rådende politiske korrekthet.
Vi har omtalt tekstene i kronologisk rekkefølge, og latt være å rangere. Hvis vi blir presset til å lage en skikkelig Ti på topp-liste, setter vi Grunnloven på første plass og alle de øvrige på delt andre. Som kanonisering betraktet er vel ikke dette rare greiene. Så er det da heller ikke dét vi har vært ute etter. For oss har det dreid seg om hente fram «påminnelser om slikt som er glemt men som vi likevel ikke kan si oss ferdig med». Derfor stanser vi midt i 1970-årene, på god avstand fra vår egen tid. Når vi henter fram igjen noe som ikke er kurant lenger, hender det av og til – ikke alltid, men av og til – at vi får inntrykk av å komme på sporet igjen etter et viktig poeng som vi har vært nær ved å gå glipp av.
Noter
[1] Walter Benjamin: «Historiefilosofiske teser» (1940), i: Kunstverket i reproduksjonsalderen. Oslo 1975, s. 96 og 101.
[2] Kongeriket Norges Grunnlov. www.lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17.
[3] Jf. Eirik Holmøyvik: «Grunnlova § 93 og læra om ‘lite inngripende’ myndigheitsoverføring i lys av nyare konstitusjonell praksis», i: Lov og Rett, nr. 8, 2011; Holmøyvik: «’Sikker konstitusjonell praksis’? – Grunnlova og Norges avtaler om suverenitetsoverføring», i: Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2, 2013.
[4] Daværende partileder og minister Kristin Halvorsen har gjort rede for hvordan dette skjedde – se Gjennomslag. Oslo 2012, s. 374 ff.
[5] Jf. Pål W. Lorentzen: «Grunnlovens § 112 – et fyrtårn for «det grønne skiftet».», i: Energi og Klima, 20. mai 2014 (www.energiogklima.no); Cathrine Hambro: Er oljefondets tjæresandinvesteringer ulovlige? Norsk Klimastiftelse, rapport nr. 2, 2013 (www.klimastiftelsen.no).
[6] Peder P. Flor: Critisk Bedømmelse over Ukast til en Lov angaaende Formænd, eller de elegerede Mænd i Kjøbstæderne og Ladepladserne, affattet i Committeen for Kongeriget Norges Lovgivning. Drammen 1825, s. 10 og 46.
[7] Kongeriget Norges fjerde overordentlige Storthings Forhandlinger i Aarene 1836–1837. Anden Deel, s. 1033–1043.
[8] Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve: Deltakerne: en reise i demokratiets framtid. Oslo 2009.
[9] Mona Ringvej: Makten og ordene. Demokrati og ytringsfrihet fra Athen til Eidsvoll. Oslo 2011, s. 14 ff.
[10] Kongeriget Norges tiende ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1842. Niende Deel. Christiania 1844, s. 249–287.
[11] Samme sted, s. 284–285.
[12] «3072 migranter har druknet i Middelhavet hittil i 2014.» Morgenbladet, 17.10.2014.
[13] Den norske Rigstidende, 19. og 20. mai 1847; A. Johansen og J. E. Kjeldsen (red): Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005. Oslo 2005, s. 78. (Jf. også www.virksommeord.uib.no).
[14] Ifølge Grunnlovens § 1 var Kongeriket Norge er «et frit, uafhængigt og udeleligt Rige» (17. mai 1814) eller «et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge» (4. november 1814).
[15] Gjennom så godt som hele det 19. århundre ble økonomisk avhengige personer (tjenestefolk, arbeidere, husmødre m.fl.) regnet som uskikket til å spille en politisk rolle. Derfor ble de også nektet stemmerett. Arbeiderbevegelsen fant etter hvert en annen løsning; med sine organisasjoner bygde den opp et felles grunnlag for politisk uavhengighet, og sikret et monn av frihet også for disse som manglet egen formue og eiendom.
[16] Daa i Virksomme ord, s. 80.
[17] Håvard Friis Nilsen og Helge Jordheim (red): Politisk frihet. Oslo 2014, s. 42.
[18] Karl Frimann Dahl m.fl.: Innstilling fra Socialiseringskomiteen angående socialiseringsspørsmålet i almindelighet. Kristiania 1924: Departementet for sociale saker.
[19] Peter Thv. Aarum m.fl.: Foreløbig innstilling til lov om bedriftsråd m. v. i industri og handel fra flertallet i arbeiderkommisjonen av 1918. Kristiania 1919: Departementet for sociale saker, s. 2.
[20] Samme sted, s. 21 og 24–25.
[21] Samme sted, s. 26.
[22] Gustav Sjaastad, Wilhelm Thagaard m.fl.: Innstillinger fra Pris- og rasjonaliseringslovkomiteen. Oslo 1952, 1. s.31
[23] Wolfgang Streeck: “How Will Capitalism End?”, i: New Left Review nr. 87, 2014, s. 50.
[24] Jürgen Kocka: «Writing the History of Capitalism», i: Bulletin of the GHI, nr. 47, 2010, s. 18 ff.
[25] «Professor Fridtjof Nansens tale», i: F. Nansen, N. Bang og C. Lindhagen: Fred. Oslo 1926: NRK/Kvinnenes Internasjonale Liga for Fred og Frihet, s. 5–7. (www.virksommeord.uib.no).
[26] Samme sted, s. 6.
[27] Jf. Grete Faremo: «Er Norge i krig?», i: VG, 15.07. 2010 (www.regjeringen.no).
[28] Johan B. Hygen: «Atomvåpnene og vi som ennå lever», i: Mot atomvåpen: Talene på Klingenberg-møtet 27. november 1960. Oslo 1961, s. 25–29. (www.virksommeord.uib.no).
[29] Samme sted, s. 26.
[30] I dag finnes om lag 20.000 kjernefysiske våpen med en samlet sprengkraft tilsvarende et halvt tonn TNT for hvert eneste menneske på jorden, dvs. 100.000 ganger bombene som ble brukt mot Japan i 1945.
[31] Hygen: “Atomvåpnene …”, s. 29.
[32] Theodor W. Adorno m.fl.: The Authoritarian Personality. New York 1950; Hannah Arendt: Eichmann i Jerusalem: en rapport om det ondes banalitet (1963). Oslo 1965; Zygmunt Bauman: Moderniteten og Holocaust (1989). Oslo 1997.
[33] Harald Ofstad: Vår forakt for svakhet (1971). Oslo 1991, s. 14.
[34] Samme sted, s. 56.
[35] Samme sted, s. 84
[36] Samme sted, s. 55.
[37] Samme sted, s. 230 og 233.
[38] Marthe Wexelsen Goksøyr: «Jeg vil leve!», Eidsvoll / NRK TV, 16. febr. 2014. (www.virksommeord.uib.no).
[39] Bjørg Vik: «Er det sant at kvinner er undertrykte?» i: Sirene. Tidssignal for kvinner og menn, nr. 1, 1973, s. 7.
[40] St. meld. nr. 51 (1973–74): Barnefamilienes levekår.
[41] Gerd Vollset: Familiepolitikkens historie 1970–2000. NOVA Rapport 1/2011.
[42] Jf. Synnøve Skarsbø Lindtner: «Som en frisk vind gjennom stuen». Kvinnebladet Sirene (1973–1983) og det utvidete politikkbegrepet. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen, 2014.
[43] Jf. Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider. Oslo 2010.
[44] Vik: «Er det sant …», s. 10.
[45] Gro Harlem Brundtland/Verdenskommisjonen for miljø og utvikling: Vår felles framtid. Oslo 1987.
[46] Felipe Calderón/The Global Commission on the Economy and Climate: The New Climate Economy. 2014. http://newclimateeconomy.report/.
[47] Tale ved lanseringen av FN-rapporten A Better Climate for Growth. Oslo, 16. september 2014. (www.virksommeord.uib.no).
[48] Finansdepartementet: Perspektivmeldingen 2009, kap. 7; jf. Perspektivmeldingen 2013, s. 41 ff.
[49] Sigmund Kvaløy: Økokrise, natur og menneske. Trondheim 1976, s.12.
[50] Samme sted, s. 8–10.
[51] Samme sted, s. 61.