Håper boka irriterer de rette folka

Foto: Kjersti Sletteskog/Kolon Foto: Kjersti Sletteskog/Kolon

INTERVJU: Arbeiderklassens gamle stolthet erstattes av skammen til såkalte skoletapere, mener forfatter Jan Kristoffer Dale, som har skrevet noveller om ufaglærte i utdanningssamfunnet.

Jan Kristoffer Dales feirede debut Arbeidsnever samler seks noveller som alle er satt til Dales eget hjemsted Froland i Aust-Agder. I novellene møter vi mennesker, stort sett unge menn, som på ulike vis har falt utenfor. De har ikke utdannelse, jobber som ufaglærte under dårlige forhold, de bor fortsatt hjemme hos foreldrene, sliter med helseproblemer og økonomien, og spiser snadderloff på kroa om lørdagskvelden. Vi tok en prat med Dale om hva som fikk ham til å skrive, om arbeiderlitteratur og betydningen av å kunne kjenne seg igjen i litteraturen.

Gratulerer med Tarjei Vesaas’ debutantpris og nå også Sørlandets litteraturpris!

Takk! Det betyr veldig mye. Jeg hadde i utgangspunktet ikke trodd at noen kom til å bry seg om det jeg skrev, for mye av det jeg så i norsk litteratur handla ikke om de tingene jeg har skrevet om. Det føles veldig godt å få en sånn anerkjennelse.

Jeg hadde ikke skrevet om ikke jeg hadde sett meg sjøl i litteraturen, og i de som skriver den.

Var det noe du savnet i litteraturen, å lese om den hverdagen du skildrer i flere av novellene?

For noen er ikke gjenkjennelse i litteraturen så viktig, men det er det for min del. Jeg hadde ikke skrevet om ikke jeg hadde sett meg sjøl i litteraturen, og i de som skriver den. Det handler om å kjenne seg igjen og å finne trøst. Det var noe jeg lette etter i litteraturen jeg leste. Jeg fant det hos mange amerikanske forfattere, men ikke så mange i Norge. Det er flere som har skrevet godt om dette i Norge også, for eksempel Ingvild Risøi, Laila Stien og Per Petterson. Samtidig var det en lang periode der det var middelklassens tanker og liv og drømmer som dominerte. Og dette er ikke ment som noen kritikk til dem, for jeg tror at man skriver best om det man kjenner. Men jeg savnet et mangfold av erfaringer. Ta fraværsgrensa, for eksempel. Det er mye debatt om den, men det er ikke skrevet så mye om de som blir påvirket av den og som faller utenfor.

Hva var det som fikk deg til å begynne å skrive?

Jeg hadde lest mye i veldig mange år, og jeg tenkte lenge på å skrive, men jeg tenkte at det ikke var noe for meg, som ikke har fullført videregående, og jeg tenkte at jeg ikke er noe veldig god med språk. Men mange av favorittforfatterne mine, som Per Petterson og Larry Brown, hadde litt samme bakgrunn som meg, de hadde heller ikke høyere utdanning. Jeg så at de lagde litteratur om sine opplevelser og skrev om stedene de var fra. Så jeg begynte å skrive om Froland, inspirert av dem.

Jeg savnet et mangfold av erfaringer.

Du har jo selv jobba på bryggeri, som Trygve i tittelnovellen. Hva var det som inspirerte deg der til å skrive om den arbeidshverdagen, med korttidskontrakter og dårlige arbeidsforhold?

Jeg så at det var verdt å skrive om. Det sto noe på spill for Trygve. Det sto noe på spill for meg også da jeg jobba på bryggeri. Jeg var livredd for å havne i arbeidsledighet igjen, for jeg hadde gått arbeidsledig i flere år før det. Så jeg sa ja til alt, jeg jobba fire år uten ferie, jeg jobba doble skift og betalte for arbeidsklærne mine sjøl. Når man er ufaglært er det den type jobb man kan få, da tar man til takke med toukerskontrakter. Jeg var ikke organisert da, og visste ingenting om hva slags rettigheter jeg hadde. Da jeg fikk fast jobb etter fire år, var klubben der med en gang og lurte på om jeg ville organisere meg, og sa at jeg ikke trengte å jobbe doble skift. Jeg tenkte, hvor var dere da jeg jobba gjennom bemanningsbyrå på korte kontrakter i fire år?

Hvem er de du skriver om?

Det de har til felles, de gutta jeg skriver om, er at de ikke har kommet seg gjennom utdanningsmølla. Trygve, for eksempel, fullførte ikke videregående, han ble gående arbeidsledig, og må ta til takke med det han får. Jeg har sjøl erfart hvor lite som skal til for å havne der. Jeg var utslitt av mange år med mobbing, og klarte ikke å gjennomføre videregående. Jeg ser ikke på meg sjøl som dum eller med lærevansker, så det at jeg bare mangla å gjennomføre tysken, og dermed endte som arbeidsledig i mange år, viser hvor lett det er å falle utenfor. Det er noe jeg mener man burde ta tak i. Det systemet vi har nå skaper dropouts, det gjorde i hvert fall det med meg.

Det er ingen som er stolte av å tilhøre arbeiderklassen sånn som på 50- og 60-tallet, det er en form for romantisk nostalgi.

Som flere anmeldere har påpekt, så er ikke disse novellene i den etablerte, stolte arbeiderlitteratur-tradisjonen. Det går jo ikke så bra med mange av dem du skriver om. Moren til Trygve i tittelnovellen er stolt av ham når han har fått «arbeidsnever», mens han sjøl ser ut til å skamme seg over livssituasjonen sin. Fins det et generasjonsskille her?

Trygve har ikke reflektert over de tingene. Det er ingen som er stolte av å tilhøre arbeiderklassen sånn som på 50- og 60-tallet, det er en form for romantisk nostalgi, som for eksempel Fløgstad bruker i det han skriver. Det fins jo arbeiderklasse i dag også, men jeg tror ikke de har den stoltheten. Mora til Trygve er stolt. Hun er fagorganisert – det står ikke i boka, men hun er basert på mora mi. Men de som tilhører prekariatet, de som er ufaglærte, de er ikke arbeiderklasse på den måten som mora til Trygve er.

Hva skyldes den skammen som disse karakterene bærer på?

Jeg tror den kommer av å ikke innfri samfunnets forventinger. Våre foreldre kunne bare bli ferdig med folkeskolen og få seg en jobb, men for min generasjon er det mye høyere krav til utdanning. Jeg tror det er en skam som kommer av det å ikke klare den løypa som er lagt opp for deg, og som alle andre rundt deg klarer.

Under Popvenstre i fjor snakket Vigdis Hjorth og Kjartan Fløgstad om politisk litteratur. Vil du si at du skriver politisk litteratur?

Utgangspunktet mitt er alltid en situasjon, en karakter eller et bilde jeg får oppi huet. Men jeg vet jo at jeg har en sosial samvittighet jeg ikke kommer meg unna. Jeg har en solidaritet med de som sliter, det er en del av meg, så sånn sett blir det jeg skriver politisk. Hva er det mora mi pleier å si, at det hjertet er fullt av, renner kjeften over med. Det er vel noe der.

Tror du det du skriver kan føre til endring på noe vis?

Det er lov å håpe. Det hadde betydning for meg å lese om andre som sliter, så jeg håper at andre kan lese dette og finne trøst. Jeg har en naiv drøm om at kunst kan forbedre verden på et vis, men jeg tror ikke at folk endrer mening vet at man forteller dem at sånn er det, men hvis jeg kan vise dem noe, legge det fram, så kan det være opp til leseren. Jeg håper boka irriterer de rette folka! NHO ble spurt om mine uttalelser om bemanningsbransjen, og de kunne ikke skjønne hvor jeg tok det fra.

Intervjuet har tidligere stått på trykk i Rødt Nytt og Manifest Tidsskrift – Popvenstrespesial.