I rundt ett år har EU og USA forhandlet om det som kan bli verdens største frihandelssone. Mantraet til politiske ledere og næringsliv er at avtalen vil skape økonomisk vekst og sårt trengte arbeidsplasser. Europeiske ledere ser det som en mulig vei ut av krisetider. Dette til tross for at de økonomiske analysene ikke er holdbare, og at erfaringene med liknende frihandelsavtaler forteller en annen historie. [1]
Til å begynne med gikk TTIP under navnet TAFTA, men grunnet amerikanernes assosiasjoner til den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA måtte navnet endres. NAFTA oppfylte nemlig ikke lovnadene om arbeidsplasser og økt velstand. Amerikanske selskaper benyttet seg av investorrettighetene og flyttet produksjonen til Mexico hvor lønn, arbeids- og miljøstandardene var lavere.Omkring en million arbeidsplasser gikk tapt i USA, og velstandsøkningen uteble for folk flest. Siden NAFTA ble signert i 1994 har reallønningene stagnert i USA og gått ned i Mexico. [2]
Selv om genmodifisert mat, klorrensa kylling og hormonbehandla biff ikke blir godkjent for salg i EU når TTIP signeres, så kan det sikres gjennom reguleringsrådet i etterkant.
Likevel promoterer EU-kommisjonen TTIP i et lekket PR-dokument med lovnader om arbeidsplasser og økonomisk vekst. [3]
Traktatfester deregulering
En ting som er klart er at TTIP ikke handler om å øke handel gjennom å redusere tollen mellom EU og USA. Tollen er allerede lav på rundt 3-4 prosent. De største handelsgevinstene vil ligge i å «harmonisere» standardene i EU og USA. Dette gjøres ved å fjerne såkalte ikke-tollmessige handelshindre. For folk flest er disse «handelshindringene» bedre kjent som noen av våre mest verdifulle sosiale standarder og miljøreguleringer som arbeiderrettigheter, matsuverenitet, reguleringer av giftige kjemikalier, digitale rettigheter og finansreguleringer.
Etter at TTIP er signert vil det i prinsippet være mulig å innføre nye reguleringer og gjøre om på liberaliseringstiltak, men det vil koste dyrt. Prisen Slovakia ble dømt til å betale til det nederlandske forsikringsselskapet Achmea for at de reverserte en tidligere privatisering av helsesektoren var 22 millioner euro. Dette fordi Achmea valgte å saksøke Slovakia i en såkalt investor-stat tvisteløsning.
Staten har ikke den samme retten til å saksøke selskapet, og tvistene blir behandlet av private paneler.
Investor-stat tvisteløsning er en håndhevingsmekanisme som hyppig benyttes i handels- og investeringsavtaler. Staten har ikke den samme retten til å saksøke selskapet, og tvistene blir behandlet av private paneler. 15 dommere har avgjort mer enn 55 prosent av de kjente sakene, og advokater opptrer ofte som forsvarer i en sak og dommere i en annen.[4] [5] Tvistene er preget av hemmelighold og store summer, og det er ikke gitt at resultatet vil bli offentlig kjent.
Handelsfestens VIP’s
Investor-stat tvisteløsning er foreslått inn i TTIP, men selskapenes rettigheter stopper ikke der. I tillegg snakkes det om å innføre et «reguleringsråd». EU og USA har for lengst innsett at de ikke klarer å dra i havn alt de hadde håpet på, og vil sikre at arbeidet med å harmonisere standarder og prosedyrer fortsetter også etter at TTIP er signert. De multinasjonale selskapene får tidlig innpass, og selv om genmodifisert mat, klorrensa kylling og hormonbehandla biff ikke blir godkjent for salg i EU når TTIP signeres, så kan det sikres gjennom reguleringsrådet i etterkant. En avtale som kanskje ikke virker så ille til å begynne med kan over tid utvikle seg til et monster.
TTIP-forhandlingene har gjennomgående vært preget av mye hemmelighold og lite innsyn. Sivilsamfunn har i hovedsak måtte belage seg på lekkede dokumenter, mens selskapene slapp til allerede før forhandlingene startet. EU-kommisjonen hadde nemlig møter med over 100 lobbyister fra storselskaper før TTIP-forhandlingene offisielt var i gang.[6] Den siste lekkasjen fra innsiden kom grunnet bekymringer over mangelen på åpenhet i forhandlingene og informert offentlig debatt.[7]
Sivilsamfunn har i hovedsak måtte belage seg på lekkede dokumenter, mens selskapene slapp til allerede før forhandlingene startet.
Annerledeslandet Norge?
Det internasjonale handelsregelverket har vinnere og tapere, og som den amerikanske fagforeningslederen Richard L. Trumka skriver virker dagens handelsavtaler til fordel for noen, bare ikke arbeidere.[8] Norge er ikke en del av EU og vil dermed ikke direkte bli en del av TTIP. Likevel vil mange av konsekvensene komme til Norge i form av direktiver gjennom EØS. TTIP er også et stormaksprosjekt, og EU og USA har satt seg mål om å sette globale standarder som kan bidra til å forme fremtidige forhandlinger om frihandelsavtaler.[9] Om Norge starter egne forhandlinger med USA vil grunnlaget allerede være der. For demokratiet er ikke dette godt nytt.
Det er på tide å snu trenden. Norge bør framforhandle avtaler som setter demokrati, miljø og samfunn først, ikke avtaler som struper staters suverenitet og mulighet for demokratiske avgjørelser.
[1] http://www.lmd.no/?p=13014, 17.06.14
[2] http://www.citizen.org/documents/NAFTAs-Broken-Promises.pdf, 16.06.14
[3] http://corporateeurope.org/trade/2013/11/leaked-european-commission-pr-strategy-communicating-ttip, 16.06.14
[4]http://corporateeurope.org/sites/default/files/attachments/transatlantic-corporate-bill-of-rights-oct13.pdf, 16.06.14
[5] http://www.tni.org/sites/www.tni.org/files/download/tailored_for_sharks.pdf , 18.06.14
[6] http://www.s2bnetwork.org/fileadmin/dateien/downloads/Brave_New_Atlantic_Partnership.pdf, 16.06.14
[7] http://bilaterals.org/?leaked-documents-ttip-reveal, 16.06.14
[9] http://corporateeurope.org/trade/2013/11/leaked-european-commission-pr-strategy-communicating-ttip, 16.06.14