Gutten som ville glemme fascismen

Søndag morgen satt jeg ved kjøkkenbordet med en kaffekopp og myste gjennom Morgenbladet da det utrolige skjedde: Jeg la merke til noe!

Det sto at undertegnede, sammen med president Putin, er et av få mennesker som har noe å tjene på en grufull polarisering og mulig borgerkrig i Ukraina. Hæ?

Dette har skjedd: Under kampen om statsmakten over 46 millioner ukrainere ble folkelige protester mot et korrupt og Russland-vennlig styre våren 2014 etter hvert sterkt preget av væpnede høyreekstremister i gatene. Det var forvirrende.

Jeg vet ikke mer om Ukraina enn hvilken som helst drosjesjåfør, kanskje mindre, så jeg har ikke uttalt meg om saken utenfor hjemmets fire vegger. Men der påpekte jeg overfor min kone at med et fascistisk parti i den nye regjeringen, et parti med nazistiske røtter, er det litt urovekkende når Børge Brendes karakter fra The Norwegian Jury lyder: «Jeg opplever det som en god og representativ regjering.»

Men jeg hadde da ikke sagt noe offentlig? Jo! På Facebook fant jeg mine 15 ord om Ukraina: «Jødehatere i regjering, med vestlig støtte? Håper å se noe om dette på Dagsrevyen snart.»

Fra dette har Morgenbladets Sten Inge Jørgensen utledet at Magnus Marsdal «har noe å tjene på et så grufullt scenario» som ekstremistisk polarisering og borgerkrig i Ukraina. Hva er resonnementet?

Noe å tjene på borgerkrig
Jørgensens utgangspunkt er at mange de siste ukene har «hørt historier om at ‘fascistene’ er kommet til makten i Ukraina.» Den historien advarer han mot: «Dette er russisk propaganda som selv ikke Vladimir Putin tror på,» forklarer Jørgensen, «men på ytterste venstre fløy i Norge tas budskapet for god fisk.»

Så nevner han undertegnede som framtredende eksempel på Putin-lurte analytikere i Norge. Det må skyldes de nevnte 15 ord på Facebook.

Partiet vi snakker om er Svoboda («Frihet»). Jørgensen forklarer at fascistene i Svoboda var så viktige under kampen for å styrte president Janukovytsj at de måtte få plasser i den nye regjeringen, men etter valget i mai vil de havne i opposisjon, for de har liten oppslutning. «Mer hokus pokus er det foreløpig ikke med ‘fascismen i Ukraina’.»

Jammen kan man lære noe nytt i Morgenbladet! Ikke bare har jeg noe å tjene på en grufull borgerkrig i Ukraina, vet jeg nå, jeg vil også slå meg stolt på brystet når den bryter ut.

Med mindre, selvsagt, Russland fortsetter sin aggressive linje. Da kan vi få «en borgerkrigslignende tilstand» der ekstremistene styrker seg. Dette er «et grufullt scenario,» vedgår Jørgensen. Så kommer det: «De eneste som har noe å tjene på et så grufullt scenario – bortsett fra strategene i Kreml – er de ovennevnte ‘analytikerne’ fra ytre venstre som stolt kan slå seg på brystet med et ‘Hva var det vi sa?’».

Jammen kan man lære noe nytt i Morgenbladet! Ikke bare har jeg noe å tjene på en grufull borgerkrig i Ukraina, vet jeg nå, jeg vil også slå meg stolt på brystet når den bryter ut.

Glad i Goebbels
Jeg tror det som styrer Jørgensens litt uransakelige tanke her er et bilde av den ideologiske sosialist som misbruker dramatiske hendelser i andre land til å tjene egne ideologiske formål her hjemme. En EU-hatende hagegnom som tankeløst gulper Putin-propaganda om «fascister» Ukrainas regjering bare fordi Putin har kommet på kant med nei-folkets store fiende Brussel.

Når han først ser verden slik, er det forståelig at Jørgensen ønsker å hjelpe leserne med å rydde unna ideologisk buskas som kan hindre dem i å finne fram til sannheten om Ukraina. Jeg tror det blir en omfattende ryddejobb.

  • I mai 2013 vedtok Den jødiske verdenskongressen, på vegne av jøder i 100 land, å benevne det ukrainske partiet Svoboda som «nynazistisk» og be europeiske regjeringer om forbud mot partiet.
  • Verdenskongressens visepresident Boris Fuchsmann påpeker i sin presentasjon av Svoboda at partiets politiker Juri Mikalsjisjin, som etablerte et «Josef Goebbels forskningssenter» i 2005, har utgitt Goebbels-tekster i egen oversettelse og omtaler Holocaust som «en lys periode i Europas historie.»
  • Den 13. desember 2012 vedtok EU-parlamentet en skarp advarsel mot framveksten av Svoboda i Ukraina og understreket at «rasistiske, antisemittiske og fremmedfiendtlige synspunkter står i motsetning til EUs grunnleggende verdier og prinsipper.» EUs parlamentarikere ba alle «demokratiske partier» i Ukraina om å «ikke assosiere seg med, støtte eller danne koalisjoner med dette partiet.»
  • Den jødiske verdenskongressen fordømte 15. januar i år voldshandlinger i Kiev der fire menn fulgte etter en hebraisk språklærer fra synagogen før de slo ham ned i hans eget hjem og sparket den forsvarsløse mannen. Jødiske ledere omtalte angrepet som «et resultat av antisemittisk oppvigling og ekstremistisk aktivisme i Kiev den senere tid, inkludert et fakkeltog med tilhengerne til det antisemittiske partiet Svoboda.» Verdenskongressen ba vestlige ledere reagere og krevde tiltak fra Ukrainas regjering.

Er vi blinde?
Et par månder senere, er det Svoboda selv som sitter i Ukrainas regjering. Børge Brende kaller koalisjonen «god og representativ.» Samtidig har den paramilitære organisasjonen «Høyre sektor» etablert seg som maktfaktor enda lenger til høyre.

Høyre sektor-leder Dimitro Yarosh hevder overfor Time Magazine at organisasjonen har etablert et arsenal av dødelige våpen stort nok til å føre krig om Ukrainas framtid.

Væpnede bøller jager ikke bare minoriteter, men også venstreaktivister, med vold. Høyre sektor-leder Dimitro Yarosh hevder overfor Time Magazine at organisasjonen har etablert et arsenal av dødelige våpen stort nok til å føre krig om Ukrainas framtid.

Jørgensens ryddejobb må også gå løs på Jan Otto Johansen. «Er vi blinde?» spurte NRK-veteranen i Vårt Land 8.3., og viste til at Svoboda-ledere taler åpent om kampen mot «jødisk avskum» og en «Moskva-jødisk mafia».

«Når Svoboda- og SNPU-demonstranter, som jeg så på Madain lenge før opprøret mot Janukovitjs, opptrådte med de samme symboler som de tyske SS-tropper – ulvehaken – var jeg ikke i tvil om hva det var,» skriver Johansen. «Men at de skulle komme i maktposisjon i Ukraina og at Vesten ikke reagerte sterkere hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg.»

Glem fascistene!
Jeg tror ikke Jan Otto Johansen skriver dette fordi han er lurt av Putin. Jeg tror han advarer mot fascister ved makten i Ukraina fordi han i alle år har kjempet for at visse lærdommer fra Europas nære historie ikke må gå i glemmeboka. Sten Inge Jørgensens svar er enkelt og greit: «Glem fascistene.» Han skriver faktisk det.

Når Jørgensen er så trygg på at den fascistiske trusselen i Ukraina kun er putinsk propaganda, er det blant annet fordi Svoboda «har liten oppslutning i befolkningen som helhet» og derfor ikke vil vinne valget i mai. Han nevner ikke at høyreekstremistene er største parti i tre regioner, fikk 17 prosent oppslutning i hovedstaden Kiev og styrer storbyen Lviv.

Ei heller analyserer Jørgensen forholdet mellom på den ene siden kampen i valgsystemet og på den andre fascistenes voldelige strategi for å ta «gata,» forby konkurrerende partier og angripe meningsmotstandere fysisk. Dette tyder ikke på kunnskap om fascismens brutale historie på 1920- og -30-tallet.

Når Jørgensen kan befale sine lesere «Glem fascistene» fordi Svoboda fikk bare 10 prosent på landsbasis ved sist valg, hva ville han sagt om Adolf Hitlers parti? NSDAP fikk 3 prosent i 1924 og falt så til 2,6 prosent i 1928.

Vi må anta at datidens Sten Inge Jørgensen, med den samme allvitende mine, ville latterliggjort alle som trodde at dette patetiske tullepartiet kunne være noe å bry seg om og stemplet dem som hjerneløse propagandister for Josef Stalin.

Kvalitetskontroll?
Påstanden om at jeg har noe å tjene på borgerkrig er så uhyrlig at jeg ville avkrevd redaktør Anna B. Jensen en beklagelse, hadde det ikke vært for at jeg vet avisredaktører av sedvane forsvarer sine journalister, også de skrullete.

Jeg nøyer meg med å foreslå at Morgenbladet gjør noe med kvalitetskontrollen. At Jørgensen vil misbruke dramatiske hendelser ute i verden til smålig revirkamp i den ideologiske andedammen her hjemme, er én sak. Når han blir så overivrig at han møter trusselen fra voldelige høyreekstremister i regjeringsposisjon med slagordet «Glem fascistene!» er det noe ganske annet.