Da jeg analyserte rapporten til «omsorgsutvalget» nedsatt av NHO Handel og Service og Spekter, som tar til orde for en «velferdsmiks» for å håndtere eldrebølgen, kom jeg til at den virker mest som et partisk propagandaskrift for profitt i velferden.

Utvalgets leder, professor emeritus Jan Grund, vil forsikre om at det ikke stemmer. Men i stedet for å svare på argumentene, gjentar han de påstandene jeg gikk i rette med.

Aldringen av befolkningen medfører så visst utfordringer med finansiering og bemanning i velferden i årene som kommer. Jeg påpekte at utvalgets anbefalinger verken løser mangelen på penger eller mangelen på folk. Det er ikke lett å se hvordan det å ha aktører som skal tjene profitt på velferd, finansiert av det offentlige, skal være en løsning på disse problemene.

Dette var altså ikke min optimisme, men optimismen i det tallgrunnlaget professor Grunds utvalg selv baserer seg på.

Grund må da også si seg enig i at en «velferdsmiks» ikke nødvendigvis løser problemene. Likevel gjentar han utfordringene med eldrebølgen – befolkningen blir eldre og statsfinansene trangere – som om det er disse problemene utvalget søker å løse.

Han mener jeg er for optimistisk når jeg peker på at tallene i regjeringens perspektivmelding (altså det samme dokumentet som utvalget støtter seg på) viser at vi har råd til å finansiere eldrebølgen og mer til – uten at skattebetaleren får mindre å rutte med etter skatt – dersom det er politisk vilje til det. Dette var altså ikke min optimisme, men optimismen i det tallgrunnlaget professor Grunds utvalg selv baserer seg på. Om regjeringens optimistiske (riktignok underkommuniserte) spådommer slår til eller ikke, har ikke jeg felt noen dom over.

Utvalget har i alle fall interesse både av å snakke om eldrebølgen og å fremstille den som så dramatisk som mulig, selv om det ikke er dette problemet de søker å løse. Hvorfor? Det er to mulige grunner til det:

1) At de ikke vet hva de gjør

2) At de vet hva de gjør

1) Ett av problemene i diskusjoner om eldrebølgen (og offentlig velferd generelt) er at det ikke skilles klart mellom samfunnsøkonomien som helhet og statsfinansene. Vi kan ha god vekst i økonomien generelt, samtidig som staten kan gå med underskudd. En av grunnene til det er at virksomheter i privat sektor (som industri) generelt har høyere produktivitetsvekst enn virksomheter i offentlig sektor (som velferdstjenester), samtidig som lønnsveksten er omtrent den samme i begge sektorer. Fordi lønnen i offentlig sektor skal holde tritt med lønnen i privat sektor, ligger det nærmest i sakens natur at offentlig sektor vil gå med underskudd etter som vi blir rikere.

For å unngå smalhans i velferdskassen, er det da nødvendig å omfordele stadig mer av den private velstanden til offentlige budsjetter gjennom skatt. Påstander om at vi ikke har råd til velferdsstaten under eldrebølgen forutsetter at vi ikke gjør dette.

For å unngå smalhans i velferdskassen, er det nødvendig å omfordele stadig mer av den private velstanden til offentlige budsjetter gjennom skatt.

Det er mulig utvalget ikke har øye for dette skillet mellom samfunnsøkonomien og statsfinansene. Det røres i alle fall sammen i rapporten: «I årene framover kommer ikke det politiske Norge utenom samfunnsøkonomiske realiteter, det vil si strengere prioritering av offentlige midler» (min kursivering). Dermed kan det tenkes at utvalget ikke begriper problemets karakter, og derfor oppriktig tror og håper at en «velferdsmiks» kan hjelpe med å løse eldrebølgen.

Professor Grund gjentar også rapportens eneste potensielt relevante argument i så måte: At mest mulig mangfold gir mest mulig innovasjon som kan effektivisere velferdstilbudet; derfor trengs både private kommersielle, ideelle og offentlige aktører. Men det gis fortsatt ikke belegg for at kommersielle aktører gir noe betydelig bidrag til en slik effektivisering, det virker mest som et ideologisk eller teoretisk forankret håp. Grund imøtegår heller ikke mitt poeng med at mangfoldet fort kan reduseres gjennom konsentrasjon – slik vi ser i barnehagesektoren – fordi små virksomheter kjøpes opp av store i jakten på profitt.

Det gis ikke belegg for at kommersielle aktører gir noe betydelig bidrag til en slik effektivisering, det virker mest som et ideologisk eller teoretisk forankret håp.

Alt i alt er det mulig utvalget ikke ser at det bommer på problemstillingen, og ikke helt vet hva de gjør.

2) Den andre muligheten er at utvalget vet hva de gjør: Utvalget fekter med eldrebølgen for å fange oppmerksomheten og gi seg ut for å løse et viktig problem, mens deres intensjon ikke er å løse eldrebølgen – men å forsvare kommersielle aktører i velferden, eldrebølge eller ei.

En ting som tyder på det, er den motstridende bruken av premisser, blant annet sammenblanding av forskjellige fødselstall for å støtte forskjellige påstander, som jeg påpekte.

Problemstillinger og konklusjoner flyter rundt og over i hverandre. I utvalgets mandat står det at skal vurderes hvordan offentlige, private og ideelle aktører sammen kan bidra – premisset er altså at man skal ha en velferdsmiks. Men et annet sted gjengis formålet som å vurdere om man skal ha en velferdsmiks i det hele tatt. Hovedkonklusjonen, «kommunene (…) bør vurdere å ivareta brukernes behov ved (…) en velferdsmiks», synes ikke å være et direkte svar på noen av disse problemstillingene. En halvgod førsteårs studentoppgave kunne hatt høyere presisjonsnivå. For øvrig er det vel ingen som trenger et professorledet utvalg for å finne ut at kommunene bør vurdere å ivareta brukernes behov.

Kort sagt: Her er det mye svada. Alt i alt er det mulig hele poenget har vært å fabrikkere noe rapportaktig med skinn av seriøsitet som man kan pakke en kampanje for kommersielle aktører i velferden inn i.