Grønn ny deal – endre for å bevare?

Alexandria Ocasio-Cortez legger fram sitt forslag til en Green New Deal i USA. Foto: Senate Democrats.

Den norske venstresidens strategi for grønn omstilling søker på keynesiansk vis å endre kapitalismen for å bevare den. Men et bærekraftig samfunn kan bare skapes ved å bygge langsiktige strategier som sikter mot å overskride kapitalismen. En marxistisk kritikk av keynesianismen kan inspirere et slikt overskridende prosjekt.

De siste årene har ideen om en Green New Deal (GND) som klimapolitisk strategi spredt seg som ild i tørt gress på venstresiden internasjonalt. Flammene fikk fart da den radikale demokraten Alexandra Ocasio-Cortez lanserte sitt program for GND i den amerikanske kongressen i 2018. Begrepet rommer et bredt spekter av planer som sikter mot på én og samme tid å skape en økologisk og økonomisk bærekraftig fremtid.

Til felles for disse planene er at staten inntar en aktiv rolle i å sikre en grønn omstilling gjennom et tydelig eierskap og strategiske investeringer i grønne næringer og infrastruktur. Tanken er at markedet umulig kan omstille seg i en grønn retning alene, og at staten derfor må ta styringen over den økonomiske utviklingen. Det siste året har også den norske venstresiden latt seg inspirere, og Rødt, SV og Tankesmien Manifest er i ferd med å utarbeide lignende klimapolitiske strategier.

GND henspiller til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk, som under slagordet «vi kan ta oss råd til det vi kan gjøre», ryddet opp i den store økonomiske depresjonen som herjet USA på 1930-tallet.[1]

Mens samtlige av GNDs strateger kan sies å dele Keynes’ tro på en rolle for staten som aktiv regulator av kapitalismens iboende motsetninger, er det uenighet mellom keynesianere og marxister om hvilke langsiktige formål som skal ligge til grunn for igjen å underlegge økonomien statlig kontroll.

Med utgangspunkt i teoriene til blant andre økonomen John Maynard Keynes, tok staten politisk kontroll over pengepolitikken og begynte å føre en ekspansiv finanspolitikk. Dette markerte et tydelig brudd med den rådende konsensusen blant økonomer om at finansmarkeder fungerer best uten statlig innblanding og at kriser går over av seg selv. Ifølge denne laissez faire-ideologien skulle staten begrense seg til å føre en ansvarlig pengepolitikk og påse at det offentlige overholdt en streng budsjettdisiplin.

Slik Keynes og den opprinnelige New Deal brøt med laissez faire, bryter GND med dagens nyliberale markedsfundamentalisme, som i stor grad har redusert klimapolitikken til klimakvotemarkeder og ikke-bindende internasjonale avtaler. Mens samtlige av GNDs strateger kan sies å dele Keynes’ tro på en rolle for staten som aktiv regulator av kapitalismens iboende motsetninger, er det uenighet mellom keynesianere og marxister om hvilke langsiktige formål som skal ligge til grunn for igjen å underlegge økonomien statlig kontroll. Der førstnevnte ønsker å bryte med nyliberalismen, går sistnevnte inn for å bryte med kapitalismen som sådan.

Diabolsk dobbelkrise
Marxisten Ståle Holgersen kaller krisen vi står overfor for en diabolsk dobbelkrise: mens en løsning på den økonomiske krisen fordrer mer økonomisk vekst, krever en løsning på klimakrisen at vi går vekk fra eksponentiell vekst. Krisens doble karakter er derfor djevelsk: hvis vi løser den økonomiske krisen ved å stable den kapitalistiske økonomien på beina igjen, risikerer vi å forverre klimakrisen, mens klimatiltak som bremser veksten i den kapitalistiske økonomien er dømt til å føre til økonomisk krise.[2]

I tråd med denne forståelsen av klimakrisen som et uttrykk for kapitalismens iboende trang til vekst, har enkelte marxister omfavnet GND som et utgangspunkt for en reformorientert strategi som på sikt kan avskaffe kapitalismen og skape et øko-sosialistisk samfunn.

Dette står i motsetning til hvordan grønne keynesianere forholder seg til GND, hvor det å aktivt regulere kapitalismen i tråd med økologiske formål blir ansett som et mål i seg selv. Kjernen i keynesianismen består av en erkjennelse av at kapitalismen består av en rekke iboende motsetninger som umulig kan løse seg selv, kombinert med en overbevisning om at systemet like fullt er det eneste realistiske alternativet for den moderne sivilisasjonen.[3]

I møte med kriser er det derfor tvingende nødvendig å gripe inn og forandre kapitalismen for på denne måten på sikt å kunne bevare den. Den keynesianske versjonen av GND fremholder nettopp en slik strategi: å løse klimakrisen gjennom å forgrønne kapitalismen.

Mazzucatos keynesianske Manifest
Det er Tankesmien Manifest som i den norske konteksten har gått lengst i å utforme en teoretisk begrunnet strategi for grønn omstilling. I samarbeid med deler av fagbevegelsen, miljøbevegelsen og storselskapene Kværner og Aker Solutions, har Manifest lansert utredningsprosjektet Grønn Industri 21, med et formål om å redde både klima og norsk økonomi.

Med på laget er stjerneøkonomen Mariana Mazzucato, som i sitt hovedverk The Entrepreneurial State viser hvordan sentrale teknologiske nyvinninger avhenger av at staten stiller opp med langsiktig risikokapital og både fysisk og sosial infrastruktur.[4] På bakgrunn av dette har hun utarbeidet en strategi for the green entrepreneurial state, hvor hun argumenterer for at det grønne skiftet forutsetter at staten skaper grønne markeder.[5]

Det er Tankesmien Manifest som i den norske konteksten har gått lengst i å utforme en teoretisk begrunnet strategi for grønn omstilling.

Videre setter hun opp et motsetningsforhold mellom ikke-produktive takers (finanskapital) og produktive makers (industriell kapital).[6] Slik hun ser det, er vår tids største utfordring at vi må reversere de siste tiårenes nyliberale finansialisering som har gjort det lettere å høste høy avkastning gjennom å investere i den ikke-produktive finanssektoren enn i produktiv industri med innovasjonspotensiale.

Et brudd med denne finansialiseringen er særlig viktig for å kunne gjennomføre det grønne skiftet, mener hun. Fremtidens grønne samfunn kan ikke skapes gjennom finansiell spekulasjon, men krever at staten aktivt kanaliserer kapital til produktive sektorer hvor det finnes potensiale for innovativ grønn teknologiutvikling.

I arbeidet med å utvikle en strategi for grønn omstilling har Manifest omfavnet Mazzucatos analyse og løsningsforslag. Det grønne skiftet, skriver Manifest i sitt strategidokument for grønn industripolitikk, «krever en aktiv stat som styrer den økonomiske utviklingen. Staten må skape og forme markeder slik at private aktører senere kan investere i den ønskede utviklingen».[7]

Staten skal inn og dytte kapitalen i en grønn retning, og på denne måten forme kapitalismen i tråd med grønne og sosiale hensyn. Manifest bruker ikke bare motsetningsforholdet mellom makers og takers direkte,[8] men de slår også et slag for at venstresiden skal inngå i en allianse med «makers», altså industrikapital, grønn sådan.

Manifests leder, Magnus Marsdal, påstod i forbindelse med lanseringen av Grønn Industri 21 at «Venstresida er nødt til å samarbeide med storkapitalen» og sa at «Både klodens klima og norsk økonomi er helt avhengig av kompetansen innen grønn industri, uansett hvem som sitter med eierskapet».[9]

Manifest bruker ikke bare motsetningsforholdet mellom makers og takers direkte, men de slår også et slag for at venstresiden skal inngå i en allianse med «makers», altså industrikapital, grønn sådan.

Forandre for å bevare?
En lignende logikk ligger til grunn for de sosialistiske partienes forslag for grønn omstilling. SV har utarbeidet et omfattende strategidokument for det de kaller en «grønn ny deal». Her går partiet inn for at staten «I industripolitikken må […] ta langsiktig risiko og gå foran og skape nye markeder.» Enda bedre er det imidlertid om en simpelthen kan snu private aktører i riktig retning: «Jo mer penger som flyttes gjennom å vri den private kapitalen i grønn retning, jo mindre er behovet for å øke de offentlige utgiftene for å finansiere tiltak».

Der SVs grønne politikk ikke sikter mot å konfrontere kapitalen, er Rødt tilsynelatende mer radikale i sin tilnærming. Rødt anerkjenner eksplisitt at grønn omstilling krever at maktforholdene i samfunnet endres, og skriver i sitt forslag for arbeidsprogram for perioden 2021-25 at “En rettferdig omstilling innebærer ikke å bytte ut grå kapitalister med grønne, men å endre maktforholdene i samfunnet”.

Likevel er det ikke endring av disse maktforholdene som vektlegges i Rødts helhetlige program, men først og fremst ønsket om å «gjenreise Norge som en mangfoldig industrinasjon». Utflagging av tidligere industri og oljeavhengighet identifiseres som hovedproblemet, og løsningen synes å være en reindustrialisering i form av en slags re-Gerhardsenifisering av økonomien med mål om å styrke den norske velferdsstaten.[10]

I og med at Rødt har som uttalt mål å endre samfunnets maktrelasjoner og bryte med kapitalismen, skulle vi gjerne sett at partiet presenterte en klimastrategi som staker ut en vei hinsides Gerhardsens institusjonaliserte sosialdemokrati.

Selv om programmet begynner med slagord om demokratisering og arbeiderstyrte bedrifter, begrenser de konkrete politikkforslagene seg til at staten aktivt skal understøtte utviklingen av konkurransedyktig nasjonal industri gjennom direkte investeringer og utbedrede rammevilkår. Rødts program vil dermed først og fremst føre til å bytte ut mange grå kapitalister med staten som grønn storkapitalist.

I og med at Rødt har som uttalt mål å endre samfunnets maktrelasjoner og bryte med kapitalismen, skulle vi gjerne sett at partiet presenterte en klimastrategi som staker ut en vei hinsides Gerhardsens institusjonaliserte sosialdemokrati.

Den norske venstresidens grønne strategier er altså ikke fundert i noen kritikk av kapitalens vekstimperativ som sådan, men gjør simpelthen et argument for at staten må dytte kapitalen i grønn retning eller selv opptre som grønn storkapitalist. Strategiene ligner med andre ord på den opprinnelige New Deal, som utfordret finanskapitalen med det overordnede målet å bevare kapitalismen. Forskjellen mellom denne og den norske venstresidens grønne nye deal, vel å merke, er at i dag er målet å reise en grønn produktiv industri på bekostning av en lite bærekraftig variant av kapitalismen.

Hva innebærer det at venstresiden tar ledelsen?
Dette kommer tydelig frem i kronikken «Venstresiden må ta ledelsen» av Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest og sentral i tankesmiens utarbeidelse av grønn politikk.[11] Der skriver Algers at venstresiden må slutte å fordømme ny teknologi utviklet av kapitalen, og heller omfavne de grønne teknologiske innovasjonene som muliggjøres under kapitalismen.

Det stiller vi oss bak, men Algers bommer når han hevder at «Marx kritiserte produksjonsforholdene under kapitalismen – hvem som bestemmer over produksjonen – ikke produksjonsmidlene. Problemet var ikke industrien som sådan, men hvordan den beriket noen få på bekostning av så mange». På bakgrunn av denne forståelsen av Marx, tar Algers i en annen artikkel til orde for at staten skal ta kontroll over og bruke kapitalen: «Uten kapital ville produktiviteten ha vært mye lavere, det er sant, men det finnes ingen naturlov som sier at det bare er noen få som skal eie kapitalen og dermed ha beslutningsmakt over bruken av den».[12] For Algers synes kapital å fremstå som en ting som staten kan ta i besittelse og styre mot et fremtidig grønt samfunn.[13]

Marx’ kritikk begrenset seg imidlertid ikke til å kritisere at det er kapitalister som eier produksjonsmidlene. Snarere fokuserte han på å forklare hvordan kapitalistiske produksjonsforhold tvinger samfunnet til å produsere for profittens skyld i et stadig jag etter eksponentiell vekst.

Marx så altså ikke på kapital som en ting, men som en sosial relasjon: «sosialister sier noen ganger at vi trenger kapital, men ikke kapitalister. Kapital fremstår da simpelthen som en ting, ikke som en produksjonsrelasjon».[14] Når Marx kaller kapital for en produksjonsrelasjon, viser han ikke primært til utbytterforholdet mellom kapitalister og arbeidere.

Først og fremst viser han til hvordan kapital er prosessen som strukturer hvordan produksjonen og redistribusjonen av varer formes av et spesifikt system av konkurranse hvor kapitaleieren må vokse eller forsvinne. Kravet om produktivitet som oppstår i konkurransen mellom kapitaleiere om å tilby billigst og best varer, gjør at den enkelte kapitaleieren tvinges til å stadig revolusjonere produksjonsprosessen og å ekspandere for å kunne tilegne seg profitt. Varens bruksverdi, altså dens kvalitative egenskaper, underordnes dermed profittmotivet. I og med at dette kvantitative verdimålet styrer, fremstår den økonomiske prosessen «som noe fremmed, som en kraft uavhengig av produsenten».[15]

Marx så ikke på kapital som en ting, men som en sosial relasjon.

Det er denne prosessen, ikke pengene, varene og maskinene – tingene – som inngår i den, som definerer hva kapital er. Penger blir til kapital bare idet de investeres med mål om avkastning. Kapital er altså ikke en materiell ting man enkelt kan gripe tak i og ta kontroll over, men snarere en prosess som former de historiske vilkårene sosiale aktører handler under. For Marx er derfor ikke det sentrale spørsmålet om det er staten eller kapitalister som eier produksjonsmidlene, men om produksjonen er underlagt kapitalens veksttvang og akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Det er dette venstresidens strategier for det grønne skifte må handle om.

Historikeren Moishe Postone har hevdet at et sentralt problem ved 1900-tallets marxistiske venstreside nettopp var at eiendomsforhold ble forvekslet med produksjonsforhold, og at statskapitalisme derfor ble forvekslet med sosialisme. Som Postone påpeker, må «Marx’ ide om et post-kapitalistisk samfunn […] skilles fra statsstyrte former for kapitalakkumulasjon».[16]

Dette var forøvrig også et poeng Lenin fremholdt i sin kritikk av sin tids sosialdemokrater, som han mente anså sosialisme som lite annet enn å etablere et statlig monopol over den kapitalistiske produksjonen: «uansett hvor systematisk man regulerer den, lever vi fortsatt under kapitalismen – kapitalismen i en ny fase, men fortsatt utvilsomt kapitalisme».[17] Slik sett endres ikke så mye ved at kapital simpelthen flyttes fra private hender til statlig kontroll, da kapitalprosessens iboende vekstimperativ fortsatt vil gjøre seg gjeldende – med påfølgende katastrofale økologiske konsekvenser.

Det er nettopp denne dynamikken, hvor konflikten mellom venstre og høyre utspiller seg om størrelsen på staten, økonomen Grace Blakeley mente tok venstresiden på sengen med koronakrisen. Mens radikalere i årene etter finanskrisen i 2008 hadde sentrert retorikken sin rundt å kritisere nyliberal kuttpolitikk, begynte en rekke stater i mars 2020 å pøse ut statlige midler for å holde kapitalakkumulasjonen i gang.[18]

Høyresiden, hvis mantra i flere tiår hadde vært å redusere statens størrelse, satt nå plutselig bak tømmene på de største statlige økonomiske intervensjonene siden sosialdemokratiets gullalder. Og det uten at dette gikk på akkord med høyresidens interesser. Forholdet mellom stat og marked er altså ikke et enkelt kvantitativt forhold hvor mer omfattende statlige intervensjoner og investeringer i seg selv utfordrer kapitalen. For Blakeley er forholdet mellom stat og marked et kvalitativt spørsmål om hvordan statsmakt blir brukt og hvilke interesser som tjener på statlige intervensjoner. Slik er det naturlig nok også i klimaspørsmålet.

Høyresiden, hvis mantra i flere tiår hadde vært å redusere statens størrelse, satt nå plutselig bak tømmene på de største statlige økonomiske intervensjonene siden sosialdemokratiets gullalder.

Slik vi ser det, er det for at en GND skal evne å skape et bærekraftig samfunn, essensielt at den ikke bare innebærer å få på banen en kvantitativt større stat, men også evner å skape et kvalitativt annerledes samfunn. Strateger bak GND må derfor ha tungen rett i munnen når en foreslår tunge statlige intervensjoner. Målet til venstresiden kan ikke være å ta kapitalen i egne hender, men å stable på beina en økonomi som setter bruksverdi foran bytteverdi, mennesker og natur foran profitt. Dette er umulig i et samfunn basert på kapital.

Venstresiden trenger en post-kapitalistisk klimapolitikk
Den norske venstresidens foreløpige versjoner av en grønn ny deal er viktige steg i retning av å utarbeide en klimapolitikk. GND gjør oss i stand til å bevege oss mot en løsning på den diabolske dobbelkrisen.

Samtidig evner forslagene i liten grad å formulere strategier eller fremtidsvisjoner som peker utover det vi karakteriserer som et keynesiansk sivilisasjonsbevarende prosjekt. Dette er en alvorlig mangel, all den tid krisens doble karakter på sikt – noe som i klimasammenheng betyr meget snart – fordrer at det skjer et brudd med kapitalens økologisk uholdbare vekstimperativ.

Dette betyr ikke at vi foreslår å kategorisk avvise enhver strategisk allianse med deler av kapitalen, men at slike allianser alltid må inngå i langsiktige strategier som eksplisitt sier noe om deres relasjon til venstresidens overordnede mål om et øko-sosialistisk samfunn.

Dersom vi ikke gjennomfører reformer som peker mot en sosialistisk fremtid, vil det bli svært krevende å frembringe et samfunn som også på sikt makter å ta hensyn til økologiens tålegrenser.

I tråd med Rosa Luxemburg mener vi at venstresiden ikke er tjent med å sette opp et falskt skille mellom reform og revolusjon, men at vi må kjempe gjennom reformer som tar sikte mot revolusjonær transformasjon.[19] Dette innebærer nødvendigvis å jobbe med den borgerlige staten og dagens sosiale relasjoner. Likevel, dersom vi ikke gjennomfører reformer som peker mot en sosialistisk fremtid, vil det bli svært krevende å frembringe et samfunn som også på sikt makter å ta hensyn til økologiens tålegrenser.

Målet å sette menneskers behov og naturens tålegrense i sentrum er inkompatible med kapitalismens krav om akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Reformer kan være ikke-reformistiske. Det vil si, reformer som allerede her og nå peker henimot, men også ikraftsetter en systemoverskridende transformasjon mot en sosialistisk fremtid.[20]

Dette er første artikkel i en serie på tre om den norske venstresidens klimastrategier. Serien er støttet av Fritt Ord.


NOTER:

[1] Pettifor, A. 2019. The Case for the Green New Deal. London: Verso.

[2] Holgersen, S. 2017. Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid. Gøteborg: Daidalos. Begrepet diabolsk krise henter Holgersen fra Sayer, A. 2014. Why We Can’t Afford the Rich. Bristol: Policy Press.

[3] Mann, G. 2019. In the Long Run We are All Dead: Keynesianism, Political Economy and Revolution. London: Verso.

[4] Mazzucato, M. 2011. The Entrepreneurial State: Debunking Public vs. Private Sector Myths. London: Penguin.

[5] Mazzucato, M. 2015. “The Green Entrepreneurial State”. SWPS 2015-28

[6] Mazzucato, M. 2019. The Value of Everything: Making and Taking in the Global Economy. London: Penguin.

[7] Manifest. 2020. Bygg framtidens grønne industrinasjon med statlige investeringer. S. 11.

[8] Algers, J. 2020. “Makers og takers i norsk økonomi”. I Manifest tidsskrift. https://www.manifesttidsskrift.no/makers-og-takers-i-norsk-okonomi/ (sist besøkt 20.01.21).

[9] Manifest. 2020. “Unikt samarbeid for grønn industriutvikling”, pressemelding den 11. mars 2020 på: https://manifesttankesmie.no/unikt-samarbeid-for-gronn-industriutvikling/ (sist besøkt 20.01.21).

[10] Mímir Kristjánsson, en av forfatterne av Rødts forslag, har da også skrevet boken Hva ville Gerhardsen gjort? (2018). Manifest forlag.

[11] Klassekampen 20. okt. 2020. Kronikken er også publisert på Manifests nettsider: https://www.manifesttidsskrift.no/et-oppgjor-med-venstresidas-teknologipessimister/ (sist besøkt 20.01.21).

[12] Algers, J. 2020. “Makers og takers i norsk økonomi” i Manifest tidsskrift. https://www.manifesttidsskrift.no/makers-og-takers-i-norsk-okonomi/ (sist besøkt 20.01.21).

[13] Ser vi utover Green New Deal, ser vi det samme er tilfellet med den andre kometen som har slått ned på venstresiden i Norge, Thomas Piketty. Også han behandler kapital som en ting. Se f.eks. Harvey, David. 2014. “David Harvey om Thomas Pikettys bok” i Gnist og Lordon, Frédéric. 2015. “Piketty er ingen fare for kapitalen i det 21. århundre” i Le Monde Diplomatique. Tilgjengelig via: https://www.lmd.no/2015/04/piketty-er-ingen-fare-for-kapitalen-i-det-21-arhundre/ (sist besøkt 20.01.21) og https://marxisme.no/david-harvey-om-thomas-pikettys-bok/ (sist besøkt 20.01.21).

[14] Marx, K. Grundrisse: Foundations of the Critique of Political Economy. London: Penguin. S. 303, vår oversettelse.

[15] Marx, Karl. 1959 [1932]. Economic and Philosophical Manuscripts of 1844. Moskva: Progress Publishers. Vår oversettelse.

[16] Postone, M. 1993. Time, Labor, and Social Domination: A Reinterpretation of Marx’s Critical Theory. Cambridge: Cambridge University Press. S. 40, vår oversettelse.

[17] Lenin, V. 1943. State and Revolution. New York: International Publishers. S. 57, vår oversettelse.

[18] Blakeley, G. 2020. The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism. London: Verso.

[19] Luxemburg, R. 1998 [1908]. Reform eller revolusjon. Internasjonale sosialister. https://www.marxists.org/norsk/luxemburg/1899/reform_revolusjon/index.htm (sist besøkt 20.01.21).

[20] Dette kan også omtales som strukturreformer, se Kjeldstadli, Knut. 2017. “Hvorfor sosialisme?” i Manifest tidsskrift. https://www.manifesttidsskrift.no/hvorfor-sosialisme/ (sist besøkt 20.01.21).