Grønn industriutvikling med europapolitiske briller

EU-kommisjonær Thierry Breton med ansvar for interne markedet og industri.

Den norske venstresiden har en sjelden mulighet til å kjempe for et skikkelig grønt skifte, men debatten om hva dette innebærer tar ikke i betraktning hvordan norsk industripolitikk er nedstrøms for EUs nye industriallianser. Ser man dem i sammenheng ser man behovet for en ny strategisk europapolitikk.

Den manglende brikken i venstresidens klimadebatt

De siste månedene har det blitt diskutert hva slags industripolitikk en rødgrønn regjering bør føre for å sette i gang et rettferdig, grønt skifte.

Grønn Industri 21, en koalisjon mellom industri, fagforeninger, Manifest Tankesmie og Framtiden i våre hender, har argumentert at skiftet bør skje gjennom statsledet planlegging og investering med støtte fra en bred venstreledet bevegelse og mål om å bygge grønn industri og energi. Denne «Green New Deal»-tilnærmingen til industripolitikk har fått kritikk fra degrowth venstre som har anvendt det stadig mer empirisk støttede argumentet om at selv en slik radikal grønn vekststrategi ikke kan bli tilstrekkelig frakoblet ressursbruk og utslipp i tide til å være bærekraftig. Investeringsprogrammet som skal gjøre det norske produksjonssystemet grønt må altså bli etterfulgt av en økonomi som, i det minste, ikke er avhengig av vekst for å skape jobber og velvære hvis man skal kunne forhindre katastrofale klimaendringer.

Hvordan kan vår tids industripolitikk legge til rette for dette? I den øko-marxistiske versjonen av degrowth, som har vært viktig i den norske debatten, kombineres kritikken med et premiss om at det er kapitalrelasjonen som gjør at politiske mål er nært knyttet til fortsatt vekst. Fra dette perspektivet må venstresiden derfor prøve å erodere kapitalrelasjonen. Til respons har Manifest med rette påpekt at selv hvis den marxistiske analysen er korrekt kan ikke klimakampen vente på en fjern antikapitalistisk arbeiderbevegelse, men uten å presentere en alternativ langsiktig politisk-økologisk strategi for å skape en bærekraftig økonomi. Debatten har slik stoppet i ulik vektlegging av motstående økologiske og politiske imperativer.

Det uheldige resultatet er at spørsmålet om hvordan venstresiden kan anerkjenne de politiske hindrene for en grønn industripolitikk og samtidig legge til rette for et samfunn med virkelig bærekraftig ressursbruk har fått lite oppmerksomhet.

For å komme ut av denne blindveien trengs en analyse av de politiske arenaene og relasjonene bak valgene som allerede nå påvirker fremtidige utslipp og ressursbruk. Dette krever et betydelig skifte i debatten fra et rent fokus på norsk politikk rettet mot norsk økonomi til den europeiske konteksten en slik politikk opererer i. For fra omkring 2017 har nyvinninger i EUs industripolitikk gjort at valg om den teknologiske og institusjonelle infrastrukturen til framtidens energi-, transport- og industrisystemer blir tatt på løpende bånd. Gitt norsk industris avhengighet av europeiske inputs og markeder er vårt grønne skifte nedstrøms for disse valgene. Å kjempe for et skikkelig grønt skifte innebærer derfor at venstresiden må se på mulighetene for en offensiv, grønn europapolitikk.

Det nye strategiske landskapet

De siste årene har EU-institusjonene fått nye funksjoner innen industripolitikk. Disse endringene reflekterer hvordan verdikjeder i stadig større grad går på tvers av landegrensene. Da EU-landene begynte å oppdatere eksisterende produksjonskapasitet for å holde følge med Asias grønne giganter, krevdes det derfor mellomstatlig koordinasjon og en rekke nye industripolitiske virkemidler.

Resultatet var framveksten av en rekke «industriallianser» med mål om å endre Europas produksjonssystemer. Mange av alliansene, deriblant innen vindkraft, hydrogen og råmaterialer, er fortsatt i startfasen, men den europeiske batterialliansen, lansert i 2017, har allerede etablert en konkurransedyktig europeisk batteriindustri, noe også norsk industri nyter godt av. Alliansenes institusjonelle arkitektur begynner dermed å bli klar.

Selv om medlemslandene fortsatt er sentrale finansielt sett blir avgjørelser om hvem som skal bygge verdikjedene, hvilke teknologiområder som skal satses på og til hvilken grad teknologiske nyvinninger skal spres tatt på europeisk nivå. Dette er i stor grad et produkt av behovet for overstatlig koordinasjon og skjer gjennom en rekke institusjonelle nyvinninger. Nettverket av Europas utviklingsbanker, oppskalering av rammeprogrammer som Horisont 2020, nye måter å koordinere store statlige investeringer og nye fora for å etablere konsortier utgjør sammen grunnlaget for disse avgjørelsene. I tillegg underbygger lovpakker som «Fit for 55» koordinasjonen.

Som med europapolitikk generelt gjør obskure EU-institusjoner og deres effektive gjemming av konflikt at den nye politikken er lett å ignorere. Likevel vil valgene som tas nå ha store konsekvenser. Industrialliansene innebærer for eksempel valg om den relative viktigheten av europeisk tog og bilindustri, til hvilken grad man skal satse på å bygge infrastrukturen for en skikkelig sirkeløkonomi, og mer generelt sett hva teknologigrunnlaget vil være i det 21. århundre. For øyeblikket foregår det for eksempel en drakamp om EU skal satse på grønt hydrogen basert på utslippsfri energi eller om man skal satse på blått hydrogen basert på naturgass og karbonfangst og dermed risikere at Europa blir låst til en forurensende energiforsyning. Disse valgene vil ha stor påvirkning på hvor lett man i framtiden, selv i en radikalt annerledes politisk situasjon, vil kunne få til en dramatisk reduksjon i ressursbruk og utslipp. Alliansene er derfor noe den klimaradikale venstresiden må formulere politikk på.

Dessverre er det bare Arbeiderpartiet som nevner industrialliansene i partiprogrammet sitt og da bare i form av et generelt ønske om å satse på hydrogen gjennom industrielle partnerskap med EU. Dette reflekterer deres mål om å «knytte Norges klimapolitikk enda tettere til EUs», blant annet for å sikre at man ikke blir stående utenfor slik man nå risikerer med batteriproduksjonen. Her må grønnere krefter på banen for å etablere en visjon for et skikkelig grønt skifte med synergier mellom europeisk og norsk industripolitikk som også fagforeninger og arbeidsgiverforeninger kan støtte. Gitt hvordan alliansene setter retningen på det grønne skiftet og muliggjør at norsk industri blir stående utenfor vil dette også være nødvendig for at en radikal grønn kritikk av APs industripolitikk skal være overbevisende.

Disse endringene i europeisk politisk økonomi krever en generell endring i venstresidens politikk mot Europa. Omstillingen vil for eksempel innebære at man bruker mindre politiske ressurser på å få utredet alternativer til EØS-avtalen for å heller investere de i det europeiske grønne skiftet. Dette vil være en god endring ettersom Norge uansett mangler pressmidlene til å få til en betydelig bedre avtale. I tillegg må venstresiden formulere en langsiktig grønn europapolitikk.

En slik politikk bør ha minst tre grener.

En ny europapolitikk for en ny tid

Felles for de tre grenene er at alle har sitt grunnlag i norsk industris innovasjonskapasitet og posisjon ovenfor Europa. Norge er et lite land, men innen områder som marin teknologi, hydrogenproduksjon, karbonfangst og offshore vindkraft, kan vi spille en viktig rolle.

Den første grenen er norsk påvirkning på EUs lovprosesser gjennom EØS-EFTA-kommentarene. Dette er en velkjent kanal for politisk innflytelse som enhver regjering vil bruke, men kommentarene vil kunne ha større påvirkning hvis en regjering bruker mer ressurser på å delta i EUs politikkformulering. Det er ikke tilstrekkelig å bare være til stede når det er noe man vil ha endret hvis man generelt sett ønsker større innflytelse.

Den andre og tredje grenen må være rettet mot institusjonene som koordinerer industrialliansene.

Politisk er disse institusjonene kjennetegnet av mektige stater som Tyskland og Frankrikes rolle som pådriver og av at de mer teknisk krevende delene av samarbeidet i stor grad er overlatt til bedrifter. I batterialliansen for eksempel, har store kjemi- og bilprodusenter som BMW, PSA og Solvay hatt lederroller i styringsinstitusjoner som Batteries Europe og Batteries European Partnership i Horisont 2020 og generelt kun vært moderert av EU-byråkrater med lite ressurser og store informasjonsulemper vis-à-vis bedriftene. Industrigigantenes makt er forsterket av at de, som tidlige analyserav batterialliansen har vist, får støtte av nasjonale statsapparater for å påvirke Europakommisjonen. At bedriftene utøver så stor makt i alliansene er klimamessig problematisk ettersom selv grønn storkapital mangler insentiver til å legge til rette for en senere rask nedgang i ressursbruk. Tysk industri har for eksempel en historie med å påvirke tysk og europeisk klimapolitikk for å både styre og senke farten på skiftet.

Til tross for disse hegemoniske formasjonenes rolle i alliansene gjør EUs formelle orientering mot å finne de beste løsningene for skiftet at Norge kan ha innflytelse. Kombinasjonen av den norske stats påvirkning på bedrifter som Aker og Equinor og at bedrifter spiller en sentral rolle i alliansenes politikkformulering skaper for eksempel en åpning.

Den andre grenen er deretter å bruke Norges industrigiganter strategisk i institusjonene tilknyttet de relevante alliansene. Setter man en retning for bedriftene og lobbyer for at de skal ha lederverv i styringsinstitusjonene som koordinerer innovasjonsplanleggingen vil man kunne utøve en viss makt. For Horisontprogrammene vil dette for eksempel innebære å få norske bedrifter med grønne ambisjoner med i styringsinstitusjonene ved å hjelpe dem i valgene der bedrifter, i stor grad, velger andre bedrifter til de ulike styrene. I tillegg kan staten sammen med bedriftene være aktiv i de mellomstatlige forhandlingene som leder opp til Important Projects of Common European Interest, pan-europeiske prosjekter med koordinert teknologiutvikling og stor statsstøtte, og i styringsinstitusjonene som overser implementeringen av prosjektene.

Den tredje grenen av en grønn europapolitikk er å samarbeide med andre land for å bryte med den stille politikken til bortgjemte institusjoner ved å politisere debatten rundt teknologivalg. Dette er en politisk logikk man nylig har begynt å se og som kan begrense industrigigantenes makt. Danmark, Spania, og et par andre land har for eksempel nylig utfordret EUs hydrogenstrategis fokus på blått hydrogen, en strategi som Norge sammen med blant andre Frankrike og Tyskland støtter. Andre allianser er mulige, men vil kreve at man setter en skikkelig grønn retning på hjemmebane for at man ikke skal dra i feil retning. En slik strategi vil kreve pan-europeisk samarbeid og initiativ for å ha gjennomslagskraft.

Utover disse punktene kan man bruke vetomuligheten strategisk hvis EU kommer med en lite klimavennlig politikk. Det er uklart om dette vil være politisk mulig i en sak med betydelige konsekvenser ettersom et veto vil kunne skape store forstyrrelser i våre handelsforbindelser med Europa.

Fra blindgate til handling

En ny europapolitkk som legger til rette for et framtidig bærekraftig samfunn er altså mulig. For at den skal være effektiv må man ta inn over seg mulighetene som ligger i EUs industriallianser ved å kombinere EØS-EFTA-kommentarene med å bruke norsk industri strategisk i styringsinstitusjonene og delta i koalisjoner for å politisere valgene rundt utformingen av infrastrukturen til framtidens energi- og produksjonssystemer. At det er vanskelig å se for seg at en slik europapolitikk kan gi tilstrekkelig raske resultater betyr ikke at den ikke bør være noe venstresiden nå må ta inn i repertoaret sitt. Alternativet er en fastlåst debatt og fortsatt deltakelse i et grågrønt europeisk skifte.