Ære varer evig. Derfor er det uforståelig for mange fotballsupportere at spillere svikter klubben i sitt hjerte for å skaffe enda mer av noe de allerede har mer enn nok av, nemlig penger. I 1995 falt den såkalte Bosmandommen i EU-domstolen og med det kunne fotballspillere gå gratis fra klubben sin når kontrakten gikk ut. Spillerne er en klubbs mest verdifulle eiendeler og dommen har ført til at klubbene kan gå glipp store summer dersom en spiller nekter å skrive under ny kontrakt eller bli solgt til interesserte kjøpere. Ofte får spillere og agentene deres svært godt betalt for å velge en slik manøver. Og dermed er scenen satt for en historie om grådige spillere med enda grådigere agenter som knuser supporternes hjerter når de forlater klubben sin for å skaffe bedre økonomiske betingelser for seg selv. Men er det så enkelt?

Spillere som sviker
Vi har nok av eksempler på spillere som sviker klubben i sitt hjerte. Denne sesongen har det 18 år gamle supertalentet Bård Finne knust mange bergenseres hjerte. På tross av at Bergen er en fotballgal by, har det ikke vært flust av bergenske profiler på Brann og blant annet derfor ble Finne fort en publikumsyndling i klubben. Mange bergenske fotballhjerter ble knust da det ble kjent Finne ikke vil skrive ny kontrakt med Brann og istedenfor går gratis til den heller dårlige tyske klubben Köln. Ekstra vondt var det fordi Finne ikke var noen islandsk leiesoldat, men ekte bergenser. Finne var til og med en av oss, en vaskeekte Brann-supporter. Brann kunne ikke gjøre Finne til mangemillionær, men kunne gjort ham til legende i sin egen by. I den moderne fotballen betyr dessverre slik gammeldags sentimalitet lite. Viking står midt oppe i en lignende situasjon med sin lokale landslagsstopper Johan Lædre Bjørdal, som er på vei til en bedre betalt jobb i Rosenborg.

Finnes overgang føltes som et svik for Brann-tilhengerne, men det finnes dem som har grunn til å føle seg enda mer sveket. Et av de verste eksemplene på manglende klubblojalitet fikk Tottenham-supporterne oppleve da Sol Campbell gikk til erkerival Arsenal i 2001. Campbell var kaptein i klubben som han hadde spilt i hele sin karriere. Campbell hadde forsikret supporterne at han skulle skrive ny kontrakt og uttalt til supporterbladet at han aldri ville spille for Arsenal. Likevel skrev han under for Arsenal, der han fikk rekordlønn. Tottenham fikk ikke en krone, og Campbell ble symbolet på den moderne pengegriske fotballspilleren. Drøyt ti år seinere var det Arsenal-tilhengernes tur til å rase da Robin van Persie gikk til rivalen Manchester United (van Persie var riktignok ikke vokst opp i Arsenal, men hadde vært så lenge i klubben at han var blitt en del av inventaret). På grunn av at van Persies kontrakt snart utløp hadde ikke klubben annet valg enn å godta Uniteds bud på litt over 20 millioner pund.

Men kan man virkelig laste moderne fotballspillere for å tenke penger?

Finne, Campbell og van Persie ble alle hatobjekter. Men kan man virkelig laste moderne fotballspillere for å tenke penger? Er det moralsk riktig å skjelle ut Bård Finne hvis man treffer ham en fuktig kveld i Bergen sentrum?

Klubber selger sjelen sin
Når en spiller bytter klubb kan det være sportslige så vel som økonomiske grunner til å flytte på seg, og det er vanskelig å vite hva som avgjør. Alle fotballspillere vil vinne titler, dra til store klubber og vise seg fram på den største scenen. Men om for eksempel Robin van Persie tenkte på pengene da han gikk til Manchester United, var han ikke den eneste i Arsenal som tenkte slik. Den 127 år gamle klubben som ble startet av våpenarbeidere i London spiller i dag hjemmekampene sine på en stadion som bærer navnet til sin største sponsor, flyselskapet Emirates. Det er langt fra den eneste tradisjonsrike europeiske fotballklubben som har solgt biter til av sin sjel til utenlandske menn med altfor mange penger.

Den gamle arbeiderklasseklubben Manchester City spiller for eksempel hjemmekampene sine på Etihad stadium og klubben er eid av et investorselskap fra Abu Dhabi. Chelsea er finansiert av  den russiske oligarken Roman Abramovitsj, som ble styrtrik på rekortid i Sovjetunionens ruiner. Barcelona fikk tidligere goodwill for å spille med Unicef på draktene, men har nå blitt innhentet av tidsånden og spiller nå med Qatar Foundation på brystet.. Qatar foundation er en nonprofitt-organisasjon det også, men brøt med Barcelonas lange tradisjon om å ikke ta betalt fra draktsponsorer. Og fra juli neste år byttes nonprofit-selskapet ut med Qatar Airways. FIFAs beslutning om å gjøre Qatar til VM-arrangør i 2022 er et annet tydelig tegn på at pengene har tatt over fotballen som burde overbevise selv de siste naive tvilerne. Diktaturet på den arabiske halvøyen har verken kultur eller klima for fotball. Det eneste de har er det eneste som teller i den moderne fotballen, nemlig penger. Og dersom klubbene og FIFA lar seg styre av penger, hvorfor skal spillerne være noe bedre?

Tribunen der Bård Finne så Brann-kamp da han var ung huser i dag vip-losjer.

Denne utviklingen foregår også i Norge. Fire eliteserieklubber spiller i dag på stadioner som bærer sponsorens navn, ikke klubbens. Tribunen der Bård Finne så Brann-kamp da han var ung huser i dag vip-losjer, der pengesterke sponsorer kan se på kamp uten å bli plagd av bergensværet mens de inntar et bedre måltid. De ivrigste supporterne er flyttet til kortsiden. Finne har nok ofte vært sur på Branns trener Rune Skarsfjord over manglende spilletid, men må se at treneren fortsetter etter at milliardær Trond Mohn spyttet inn ti millioner kroner i klubben. Flere supporterne spekulerte i om Mohn kjøpte avgjørelsen med sine millioner.

Det er naivt å forvente at spillerne, enten det er verdensstjerner som Robin van Persie eller unggutter som Bård Finne, skal være de eneste idealistene i fotballen. De har vokst opp med at fotballen har utviklet seg i en retning der penger betyr går foran fotballens sjel og tradisjoner. Vi supportere må slutte å rette hatet mot illojale og pengegriske spillere og heller mot den utviklingen hele spillet har tatt.