Gi pipa en ny låt

Fra Standing Rock-demonstrasjonen i North Dakota i USA mot oljerørledningen Dakota Access, en av de største miljødemonstrasjonene i USA. Foto: Joe Brusky

Klimabevegelsen har mistet mye av momentumet den hadde i 2019, og når økonomien nå skal stables på fote igjen, er det sterke krefter som ivrer for at det skal skje på tradisjonelt vis gjennom fossile energikilder. Klimakampen sliter med at den framstår abstrakt. Problemene kommer snikende over mange tiår, og det kan være vanskelig å vite hvor kampen står.

Krav om å skifte investeringer og øke karbonskatter, sliter med å skape en folkebevegelse. Og oljeplattformene står langt ute på havet, ute av syne og som regel ute av sinn. Ser vi på Norgeshistorien, fra 50års-jubilanten Mardølaaksjonen og til dagens kamp mot vindmøller, er det tydelig at et fysisk sted å samles om en konkret sak, ser ut til å være god grobunn for aktivisme.

Så også i USA. Der har miljøbevegelsen blitt verdenskjent for sine store demonstrasjoner mot olje- og gassrørledningene Keystone XL, Dakota Access og Atlantic Coast. Nylig har de to førstnevnte blitt lagt på is, mens sistnevnte er endelig skrinlagt etter massive protester, tap i rettsvesenet og investorer som gikk lei. Som Trumps energiminister Dan Brouillette klaget: «Den velfinansierte og saboterende miljølobbyen har lyktes i å drepe the Atlantic Coast Pipeline».

«Den velfinansierte og saboterende miljølobbyen har lyktes i å drepe the Atlantic Coast Pipeline»

Avisa Bloomberg skriver at de skrinlagte prosjektene var som «en flom av dårlige nyheter for en industri som i økende grad innser at slike megaprosjekter fra fortiden ikke lenger er mulig i møte med en historisk enestående opposisjon mot fossil energi og infrastrukturen som støtter den». Protestene i USA har også fått store politiske ringvirkninger, som å styrke urfolks rettigheter og bevisstheten rundt dem, samt å radikalisere en ny ungdomsgenerasjon, inkludert den ikke ukjente kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez.

Dette skjer i Trumps USA, samtidig som en ny gassrørledning er under utbygging fra Norge via Danmark og til Polen. Tanken er at gigantrørledningen Baltic Pipe skal gjøre Polen mindre avhengig av Russland, noe som er forståelig geopolitisk, men det hjelper ingenting på de store omleggingene vekk fra fossil energi vi er nødt til å foreta nå.

Heller enn å eksportere fossilgass burde vårt høyteknologiske land bistå Polen med utbygging av fornybar energi. Det samme gjelder EU, som tross mye snakk om grønn omstilling likevel støtter byggingen av Baltic Pipe med opptil 267 milliarder euro. Dette på tross av at Polen har store planer for fornybart, med vindmøller både til lands og til havs, og ifølge Bloomberg er Europas «hotteste marked for fornybar energi».

Heller enn å eksportere fossilgass burde vårt høyteknologiske land bistå Polen med utbygging av fornybar energi.

Som de amerikanske aktivistene viser, er det avgjørende å stoppe enorme investeringer i prosjekter som vil forlenge fossilalderen langt utover klodens tålegrense. Heldigvis er protestene mot Baltic Pipe godt i gang.

I Danmark har aktivister blokkert byggeplasser og krever at rørledningen kommer opp i Folketinget, hvor den aldri har blitt behandlet. Samtidig har landeiere gått sammen til søksmål mot landekspropriering de mener er grunnlovsstridig. Rørledningen har ikke bare store konsekvenser for klodens klima, men også for uberørt natur.

I forbindelse med byggingen planlegger det statseide Energinett å dumpe 254.000 kubikkmeter slam i Vejle fjord, noe som burde høres kjent ut for norske aktivister. Siden dette prosjektet involverer Norge og vår gass, burde det være et naturlig mål for klimaaktivisme på tvers av Skandinavia. Som i USA er det på tide å reise en historisk enestående opposisjon mot fossil energi som gjør slike megaprosjekter fra fortiden umulig.

Dette innlegget sto også på trykk i Klassekampen 29. august 2020.