Generasjon alvor

Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen, arbeidslivet og folks hverdag skriver artikkelforfatteren. Foto: GAD/ Wikimedia. Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen, arbeidslivet og folks hverdag skriver artikkelforfatteren. Foto: GAD/ Wikimedia.

Det 25. ordinære landsmøtet i Sosialistisk Ungdom står for døren. Det tegner seg til å bli et svært spennende møte, der vi blant annet skal debattere og vedta et helt nytt miljøpolitisk program som forener to av våre styrker som bevegelse: det røde og det grønne, der vi ser klimapolitikk i sammenheng med rettferdig fordeling, arbeidsplasser og økonomi.

De siste par årene har SU løftet nye perspektiver i integreringspolitikken, i debatter om sekularisme og stat, industri- og klimapolitikken, synet på høyere utdanning versus praktisk kunnskap, arbeidsinnvandring og andre aktuelle saker. Ikke alle har vært like enige alltid. Det er sunt med ulike syn, også innad i en organisasjon som kjemper for det samme målet.

SU kjemper for en verden der rettferdig fordeling og reell frihet står i sentrum. Det er en kamp mot skeivfordeling av ressursene, mot fattigdom og krig, mot klimaendringene, mot strukturene som undertrykker verdens kvinner og mot den stadig større avgrunnen mellom vanlige folk og de som bestemmer.

Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen og arbeidslivet.

Men for å komme dit er jeg overbevist om at venstresiden ikke kan være et verdifellesskap der konkurransen står om hvem som er best til å mene noe bra. Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen og arbeidslivet. Vi må ta utgangspunkt i det samfunnet vi er en del av, og ikke definere oss selv på utsiden eller høyt hevet over alle andre. Og vi må ta utgangspunkt i folk og deres hverdag. Nettopp derfor er veien videre for SU også en interessant diskusjon for de øvrige delene av den breie venstresiden.

Det er blodig alvor
Det er alltid en higen etter å definere generasjoner. Dagens unge og oppvoksende generasjon har blitt kalt «generasjon alvor». Men det er ikke vi som er alvorlige – det er utfordringene vi står overfor som er blodig alvor.

Innen 2020 må de globale klimautslippene ned. Grunnlaget for morgendagens grønne løsninger må skapes nå. Det er en overhengende krise som vi ikke kan unnslippe, med mindre vi handler.

Holder det virkelig med de samme debattene – og de samme svarene – som vi alltid har hatt?

Innen 2020 har babyboom-generasjonen blitt pensjonister og vi får for første gang en stor andel eldre som har råd til å kjøpe private alternativ om det offentlige helse- og omsorgstilbudet ikke er godt nok. For å unngå større forskjeller må den velferden bygges nå – og de menneskene som skal bære velferdsstaten må utdannes nå.

Lenge før 2020 vil vi oppleve konsekvensene av den permanente økonomiske krisen i Europa og en arbeidsledig generasjon. Også i Norge står kampen mot et brutalisert arbeidsliv og en usikker framtid for dagens unge.  Solidariteten, fellesskapet og det flerkulturelle samfunnet står på spill.

Allerede nå kan vi ane konsekvensene av krigen i Syria, som har satt en hel region i brann og som vil påvirke ikke bare de millioner som lider nå, men også det globale sikkerhetspolitiske bildet – inkludert i lille Norge.

Her hjemme planlegger (og gjennomfører) den mørkeblå regjeringen knallharde angrep på kvinners rettigheter, på det trygge og organiserte arbeidslivet, på målrettede og effektive klimatiltak, og på det sterke og inkluderende norske fellesskapet som har gitt så mange av oss så mye frihet. Ting blir revet ned som er vanskelige å bygge opp igjen.

Det holder ikke å diskutere hvorvidt klimakrisen kan løses innenfor det kapitalistiske systemet eller ikke, når verden skriker etter politiske løsninger som kan gjennomføres i dag.

Den romantiserende venstresidens problem
I lys av dette må man spørre seg: har vi råd til å ikke utvikle gode, konkrete svar på disse – og hundrevis av andre – utfordringer? Har vi råd til en venstreside som søker seg tilbake til en tid med opprør for opprørets skyld; til en tid med slagord for applausens skyld? Har vi råd til å unngå reell innflytelse og makt for å endre? Holder det virkelig med de samme debattene – og de samme svarene – som vi alltid har hatt?

Det er selvsagt de som hevder at utfordringene vi står overfor krever nettopp et radikalt svar, revolusjonær retorikk og mørkerød ideologi, fordi det virker som det eneste alternativet. Jeg har respekt for en slik tankegang, men jeg mener den er feil.

Hovedproblemet med den romantiserende venstresiden, som foretrekker de store ideologiene og de radikale slagordene, er at den ikke evner å utvikle politikk for samfunnet i dag. Som i det minste kan gjennomføres i vår levetid. Det holder ikke å sitte på studiesirkel og snakke om 1800-tallsteoretikere når folk står – og dør – i helsekø. Det holder ikke å diskutere hvorvidt klimakrisen kan løses innenfor det kapitalistiske systemet eller ikke, når verden skriker etter politiske løsninger som kan gjennomføres i dag. Det holder ikke å messe om «den tredje vei» i utenrikspolitikken når det betyr å kritisere USA mest uansett, alltid.

Begynne med oss selv
Sosialisme er og vil alltid være en prosess, med framgang og tilbakegang. For å få gjennomslag og skape framgang, må vi begynne med oss selv. Kampen for frihet, like muligheter for alle og rettferdig fordeling er et langt bedre mobiliseringsgrunnlag enn «ned med det kapitalistiske systemet!».

For å få gjennomslag og skape framgang, må vi begynne med oss selv.

Vi vinner ikke kampen for sosialisme med fiffige slagord. Å drømme flyktige drømmer, danse under krasse bannere og rope høyest mulig om hvor flink man er til å mene det som er bra, passer nok fint for noen – kanskje særlig for den øvre middelklassen. De har tross alt råd til borgerlig politikk, både nasjonalt og globalt. Men det er ren ansvarsfraskrivelse for dem som rammes hardest av skatte- og velferdskutt, symbolske, men ineffektive klimatiltak eller en utenrikspolitikk basert på utdaterte fiendebilder.

Drømmen om noe bedre
Vi må ha drømmer. Vi må ha visjoner. Men de må henge sammen med en politikk som er sann, som folk kan tro på, og som det er mulig å gjennomføre. Det er den eneste måten vi kan endre verden på. Vi ser at enkeltmennesket er friest i fellesskapet, og vi ser at land med små forskjeller også er de beste landene for folk å bo i. Utfordringene og truslene vi ser i horisonten må vi møte med morgendagens – ikke gårdagens – løsninger. Ja, det er kanskje mer slitsomt enn slagordvarianten. Men når dagens politikere ikke evner å ta ansvar, må noen andre gjøre det.

Gjennom historien har venstresiden svidd av uforholdsmessige mange kalorier på å stemple meningsfeller: radikal eller reformist, sosialist eller sosialdemokrat, venstrevridd eller høyrevridd. Tilsvarende har vi brukt uforholdsmessig få kalorier på å diskutere faktiske løsninger for folk. Det må vi ta på alvor. Det er på tide å komme seg videre.