Generasjon alvor

Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen, arbeidslivet og folks hverdag skriver artikkelforfatteren. Foto: GAD/ Wikimedia. Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen, arbeidslivet og folks hverdag skriver artikkelforfatteren. Foto: GAD/ Wikimedia.

Det 25. ordinære landsmøtet i Sosialistisk Ungdom står for døren. Det tegner seg til å bli et svært spennende møte, der vi blant annet skal debattere og vedta et helt nytt miljøpolitisk program som forener to av våre styrker som bevegelse: det røde og det grønne, der vi ser klimapolitikk i sammenheng med rettferdig fordeling, arbeidsplasser og økonomi.

De siste par årene har SU løftet nye perspektiver i integreringspolitikken, i debatter om sekularisme og stat, industri- og klimapolitikken, synet på høyere utdanning versus praktisk kunnskap, arbeidsinnvandring og andre aktuelle saker. Ikke alle har vært like enige alltid. Det er sunt med ulike syn, også innad i en organisasjon som kjemper for det samme målet.

SU kjemper for en verden der rettferdig fordeling og reell frihet står i sentrum. Det er en kamp mot skeivfordeling av ressursene, mot fattigdom og krig, mot klimaendringene, mot strukturene som undertrykker verdens kvinner og mot den stadig større avgrunnen mellom vanlige folk og de som bestemmer.

Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen og arbeidslivet.

Men for å komme dit er jeg overbevist om at venstresiden ikke kan være et verdifellesskap der konkurransen står om hvem som er best til å mene noe bra. Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen og arbeidslivet. Vi må ta utgangspunkt i det samfunnet vi er en del av, og ikke definere oss selv på utsiden eller høyt hevet over alle andre. Og vi må ta utgangspunkt i folk og deres hverdag. Nettopp derfor er veien videre for SU også en interessant diskusjon for de øvrige delene av den breie venstresiden.

Det er blodig alvor
Det er alltid en higen etter å definere generasjoner. Dagens unge og oppvoksende generasjon har blitt kalt «generasjon alvor». Men det er ikke vi som er alvorlige – det er utfordringene vi står overfor som er blodig alvor.

Innen 2020 må de globale klimautslippene ned. Grunnlaget for morgendagens grønne løsninger må skapes nå. Det er en overhengende krise som vi ikke kan unnslippe, med mindre vi handler.

Holder det virkelig med de samme debattene – og de samme svarene – som vi alltid har hatt?

Innen 2020 har babyboom-generasjonen blitt pensjonister og vi får for første gang en stor andel eldre som har råd til å kjøpe private alternativ om det offentlige helse- og omsorgstilbudet ikke er godt nok. For å unngå større forskjeller må den velferden bygges nå – og de menneskene som skal bære velferdsstaten må utdannes nå.

Lenge før 2020 vil vi oppleve konsekvensene av den permanente økonomiske krisen i Europa og en arbeidsledig generasjon. Også i Norge står kampen mot et brutalisert arbeidsliv og en usikker framtid for dagens unge.  Solidariteten, fellesskapet og det flerkulturelle samfunnet står på spill.

Allerede nå kan vi ane konsekvensene av krigen i Syria, som har satt en hel region i brann og som vil påvirke ikke bare de millioner som lider nå, men også det globale sikkerhetspolitiske bildet – inkludert i lille Norge.

Her hjemme planlegger (og gjennomfører) den mørkeblå regjeringen knallharde angrep på kvinners rettigheter, på det trygge og organiserte arbeidslivet, på målrettede og effektive klimatiltak, og på det sterke og inkluderende norske fellesskapet som har gitt så mange av oss så mye frihet. Ting blir revet ned som er vanskelige å bygge opp igjen.

Det holder ikke å diskutere hvorvidt klimakrisen kan løses innenfor det kapitalistiske systemet eller ikke, når verden skriker etter politiske løsninger som kan gjennomføres i dag.

Den romantiserende venstresidens problem
I lys av dette må man spørre seg: har vi råd til å ikke utvikle gode, konkrete svar på disse – og hundrevis av andre – utfordringer? Har vi råd til en venstreside som søker seg tilbake til en tid med opprør for opprørets skyld; til en tid med slagord for applausens skyld? Har vi råd til å unngå reell innflytelse og makt for å endre? Holder det virkelig med de samme debattene – og de samme svarene – som vi alltid har hatt?

Det er selvsagt de som hevder at utfordringene vi står overfor krever nettopp et radikalt svar, revolusjonær retorikk og mørkerød ideologi, fordi det virker som det eneste alternativet. Jeg har respekt for en slik tankegang, men jeg mener den er feil.

Hovedproblemet med den romantiserende venstresiden, som foretrekker de store ideologiene og de radikale slagordene, er at den ikke evner å utvikle politikk for samfunnet i dag. Som i det minste kan gjennomføres i vår levetid. Det holder ikke å sitte på studiesirkel og snakke om 1800-tallsteoretikere når folk står – og dør – i helsekø. Det holder ikke å diskutere hvorvidt klimakrisen kan løses innenfor det kapitalistiske systemet eller ikke, når verden skriker etter politiske løsninger som kan gjennomføres i dag. Det holder ikke å messe om «den tredje vei» i utenrikspolitikken når det betyr å kritisere USA mest uansett, alltid.

Begynne med oss selv
Sosialisme er og vil alltid være en prosess, med framgang og tilbakegang. For å få gjennomslag og skape framgang, må vi begynne med oss selv. Kampen for frihet, like muligheter for alle og rettferdig fordeling er et langt bedre mobiliseringsgrunnlag enn «ned med det kapitalistiske systemet!».

For å få gjennomslag og skape framgang, må vi begynne med oss selv.

Vi vinner ikke kampen for sosialisme med fiffige slagord. Å drømme flyktige drømmer, danse under krasse bannere og rope høyest mulig om hvor flink man er til å mene det som er bra, passer nok fint for noen – kanskje særlig for den øvre middelklassen. De har tross alt råd til borgerlig politikk, både nasjonalt og globalt. Men det er ren ansvarsfraskrivelse for dem som rammes hardest av skatte- og velferdskutt, symbolske, men ineffektive klimatiltak eller en utenrikspolitikk basert på utdaterte fiendebilder.

Drømmen om noe bedre
Vi må ha drømmer. Vi må ha visjoner. Men de må henge sammen med en politikk som er sann, som folk kan tro på, og som det er mulig å gjennomføre. Det er den eneste måten vi kan endre verden på. Vi ser at enkeltmennesket er friest i fellesskapet, og vi ser at land med små forskjeller også er de beste landene for folk å bo i. Utfordringene og truslene vi ser i horisonten må vi møte med morgendagens – ikke gårdagens – løsninger. Ja, det er kanskje mer slitsomt enn slagordvarianten. Men når dagens politikere ikke evner å ta ansvar, må noen andre gjøre det.

Gjennom historien har venstresiden svidd av uforholdsmessige mange kalorier på å stemple meningsfeller: radikal eller reformist, sosialist eller sosialdemokrat, venstrevridd eller høyrevridd. Tilsvarende har vi brukt uforholdsmessig få kalorier på å diskutere faktiske løsninger for folk. Det må vi ta på alvor. Det er på tide å komme seg videre.

  • Mads Opheim

    Hei, Anna. No har eg vore aktiv i SU i mange år (litt mindre dei seinare åra), og kan ikkje hugse å ha møtt -ein einaste- SU-aktivist som ikkje vil ha konkrete forbetringar -i dag- på vegen mot det sosialistiske samfunnet vi ønskjer oss.

    Det er ein skikkeleg stråmann som ingen av oss revolusjonære SU-arar står for. Det er også ei kunstig motsetjing av dimensjonar.

    Elles er det jo artig å bli stempla som romantiserande, dansande øvre middelklasse, men særleg konstruktivt er det ikkje.

    Det sagt så håper eg SU-landsmøtet blir konstruktivt, bra og tar opp reelle debattar om reelle politiske usemjer, mål og prioriteringar der dykk tar utgangspunkt i kva folk faktisk meiner.

  • Anna Tresse

    Hei Mads! Teksten er et forsøk på å forklare litt av hvordan dagens ledelse har tenkt om
    sammenhengen mellom visjoner og konkret politikk. Dette er forøvrig en breiere tekst enn om bare SU, fordi jeg tror at venstresiden generelt inni mellom går i slagordfellen, der det er vanskelig å få tak på hva man egentlig vil gjennomføre av konkret politikk. Jeg gleder meg veldig til å ta debatten på landsmøtet og har stor tro på at den blir både konstruktiv og god.

  • JennyDahlBakken

    «I lys av dette må man spørre seg: har vi råd til å ikke utvikle gode, konkrete svar på disse – og hundrevis av andre – utfordringer? Har vi råd til en venstreside som søker seg tilbake til en tid med opprør for opprørets skyld; til en tid med slagord for applausens skyld? Har vi råd til å unngå reell innflytelse og makt for å endre? Holder det virkelig med de samme debattene – og de samme svarene – som vi alltid har hatt?

    Det er selvsagt de som hevder at utfordringene vi står overfor krever nettopp et radikalt svar, revolusjonær retorikk og mørkerød ideologi, fordi det virker som det eneste alternativet. Jeg har respekt for en slik tankegang, men jeg mener den er feil.

    Hovedproblemet med den romantiserende venstresiden, som foretrekker de store ideologiene og de radikale slagordene, er at den ikke evner å utvikle politikk for samfunnet i dag. Som i det minste kan gjennomføres i vår levetid. Det holder ikke å sitte på studiesirkel og snakke om 1800-tallsteoretikere når folk står – og dør – i helsekø. Det holder ikke å diskutere hvorvidt klimakrisen kan løses innenfor det kapitalistiske systemet eller ikke, når verden skriker etter politiske løsninger som kan gjennomføres i dag. Det holder ikke å messe om «den tredje vei» i utenrikspolitikken når det betyr å kritisere USA mest uansett, alltid.»

    Du må gjerne utdype hvem disse «dem» og denne «romantiserende venstresiden» er. Jeg kjenner nemlig ingen, hverken i SU, RU eller andre organisasjoner (kanskje med unntak av AUF, som ikke ser ut til å gjøre annet enn å dele ut roser og ha våte drømmer om Jens, Jonas og Eskil) som ikke ønsker eller diskuterer løsninger for verden HER OG NÅ. Det er ingen motsetning mellom å være revolusjonær og å være for gode reformer. Rosa Luxembourg påpekte dette godt i sin berømte «Reform eller revolusjon». De eneste jeg mener du beskriver her er Tjen Folket, som er en så marginal gruppe at de er fullstendig irrelevante. Jeg mener for eksempel Rødt har kommet med langt bedre og mer bærekraftige forslag for klimatiltak her og nå enn det SV eller SU har gjort. Det må du gjerne være uenig i, men jeg syns det er rart å påstå at en stor del av venstresida sitter og ideologirunker når sannheten er at venstresida sannsynligvis aldri mer enn nå diskuterer løsninger og tiltak, diskuterer hvordan man kommer et stykke på veien og ikke bare i mål.

    Selv er jeg forøvrig spent på hva du mener er disse gode, pragmatiske løsningene den brede, revolusjonsblindede venstresida IKKE har tenkt på. Jeg syns nemlig SU ikke har kommet med en god eller pragmatisk løsning siden en gang tidlig i forrige tiår. Å komme med forslag som hylles av Gjedda er ikke å være «løsningsorientert», det er å gi etter for tankegangen om at enhver ny løsning er å finne på høyresida. Hvis det er noen som stort sett driver med snakk, så må det vel være den IKKE revolusjonære venstresida. Dessverre er venstresida mer opptatt av å forsvare velferdsløsninger enn å se framover og se hvordan samfunnet kan utvikles på en bærekraftig måte til glede for folk flest. I det øyeblikket man sier at det er viktig å utjevne forskjeller, men ikke har noen plan for hvordan dette skal gjøres utøver å pøse på med mer penger fra en felleskasse som ikke vokser fort nok, er man ikke mer virkelighetsnær enn de som sier at det må en omfordeling til, om så tvangsmessig, der de som tjener penger på andres arbeid må miste retten til dette, der fellesskapet må sitte igjen med mer. Hvordan er det en mindre «løsningsorientert» tankegang enn å godta premisset om at de rikeste fortjener pengene fordi de «skaper arbeidsplasser» og dermed miste milliarder i felleskassa? Gjerne svar på det.

  • Jo Skårderud – bystyrerep.

    Har ikke tilgjengelig pc så kan ikke skrive langt, men mener denne teksten setter opp en fullstendig falsk motsetning mellom kapitalismekritikk, det å være sosialist og det å komme med faktiske løsninger på aktuelle problemer i dagens samfunn. Jeg mener de to tingene henger sammen, og den frikoblingen mellom ideologi og hva venstresiden skal mene synes jeg et temmelig spesiell. Først og fremst er det en temmelig nedlatende tekst, hvor man umyndiggjør de som har vært uenige med SU ledelsens kurs som virkelighetsfjerne protestvenstre, i tillegg gir man seg selv carthe blanche til å ta nesten et hvilket som helst standpunkt i pragmatismens navn. Konklusjonen bør heller være at det er fullt mulig å kombinere kamp for sosialisme og mot kapitalisme med arbeidet for konkrete løsninger og at SUs ledelse mener det er en motsigelse og er såpass nedlatende mot mange i egen organisasjon som jeg oppfatter at denne teksten er, er nesten litt trist.

  • simonstrumse

    Anna Tresse skriver: «Gjennom historien har venstresiden svidd av uforholdsmessige mange kalorier på å stemple meningsfeller: radikal eller reformist, sosialist eller sosialdemokrat, venstrevridd eller høyrevridd. »

    Men er det en ting dette innlegget gjør så er det jo å fortsette nettopp den trenden… :/

  • Pingback: Kamp mot stråmenn | Manifest Tidsskrift()

  • skagerrak

    «en utenrikspolitikk basert på utdaterte fiendebilder»
    Kan Tresse si noe om hvem som ev mener dette, hvilke utdaterte fiendebilder det er snakk om, hvorfor de er utdaterte, og hvilke konkrete endringer i SUs utenrikspolitikk som bør være konsekvensen av dette?

  • Hanssen Tore

    I denne artikkelen leser jeg følgende påstand:
    Vi må ta utgangspunkt i økonomien, produksjonen og arbeidslivet.
    Dette er jeg helt enig i, men er det dette venstresida gjør? Nei.
    Slik jeg opplever venstresida er den styrt av Aps samarbeids
    ideologi, en ideologi som har mye til felles med Mussolinis
    fascisme, og så lenge ingen skjærer vekk dette, blir venstresida
    mer og mer fremmed for virkeligheten og et verktøy for kapitalismen
    til å fastere et stadig sterkere overgrep.

    Mussolini var også en sosialist som ble fascist. For Mussolini var
    det viktig å viske ut forskjellene mellom klassene. I Norge gjøres
    dette ved å bruke begrepet velferdssamfunnet, men det stopper ikke
    der. I den daglig virkeligheten blir dette igjen gjemt i
    samarbeidet. Skal et samarbeid fungere må deltakerne få noen lunde
    likt antall kort å spille med. Slik er det ikke i Norge. Det er
    eierskapet som får utdelt alle kortene, for så å omforme dem til
    plikter for arbeiderne. Dette er ikke samarbeid men overgrep. Som
    arbeider har jeg levd under andres styringsrett og plikt i snart 40
    år, og dette blir bare verre og verre. Da jeg begynte å arbeide
    var det du gjorde lystbetont. På 70-tallet hadde vi enda en
    drivfjær som yrkesstolthet. Dette er borte vekk i dag, og folk må
    bruke en voldsom vilje for å ville. Du blir fullstendig utslitt før
    du kommer i gang. Derfor mis-ster du de menneskelige egenskapene,
    blir still og har ikke noe å meddele på egen vegne. Du er ikke en
    deltaker, men en ting, og så kan du spørre. Hvor mange arbeidsfolk
    er med som beslutningstakere? Ikke mange. Hadde venstresida sett på
    dette som et demokratisk problem, ja så hadde de rist forslag om å
    kvoter inn arbeidere til å ta beslutninger, men det har ikke jeg
    hørt om. Så hvor sterkt står egentlig fascismen på venstresida?