På Politisk Kvarter onsdag 18. april debatterte man regjeringens forslag til nye regler for straffegjennomføring med elektronisk kontroll (altså at domfelte kan sone i eget hjem med fotlenke, istedenfor å sitte i fengsel). Forslaget går blant annet ut på at maksgrensen for slik soning skal heves til seks måneder (fra dagens fire måneder), og Frps justispolitiske talsmann Himanshu Gulati ble spurt om ikke en slik utvidelse av ordningen er stikk i strid med Frps tidligere tydelige motstand mot fotlenkesoning.

Gulati svarte at man ikke har noen innvending mot å bruke fotlenkesoning for visse typer mindre alvorlige dommer, men at det vesentlige for Frp er at det ikke skal brukes mot mer alvorlige forbrytelser – og at dette har skjedd frem til nå, men at den nye forskriften skal sette en stopper for dette.

Gulati fastholdt at «vi tidligere har sett at folk som har begått ganske grove forbrytelser har fått elektronisk fotlenke», og at man nå skal få slutt på dette.

Denne påstanden møtte motstand både fra programleder Bjørn Myklebust (som ikke forsto hvordan slike alvorlige forbrytelser skulle kunnet få fotlenke under dagens fire-måneders-grense), og fra motdebattanten (Aps Maria Aasen Svendsrud, som avviste tvert at dette overhodet har skjedd). Men Gulati fastholdt at «vi tidligere har sett at folk som har begått ganske grove forbrytelser har fått elektronisk fotlenke», og at man nå skal få slutt på dette ved å innføre et absolutt forbud mot fotlenke for visse typer forbrytelser (i motsetning til dagens regelverk, der dette kun reguleres gjennom en «hovedregel»).

Mye av forvirringen i debatten skyldes at fire-måneders-grensen ikke gjelder for den totale lengden på dommen, men for hvor lenge man har igjen å sone før planlagt (prøve)løslatelse. (I tillegg gjelder det ingen tidsgrense i det hele tatt for domfelte under 18.)

Det er derfor i prinsippet fullt mulig at også folk som har blitt dømt til mange års fengsel, kan avtjene de siste fire månedene av soning med fotlenke. Så fins det andre regler som begrenser hva slags dommer som kan innvilges fotlenke (derfor er det bare ca. halvparten av alle som oppfyller tidskravet som faktisk innvilges fotlenke).

Og her er det riktig som Gulati sier, at dette i dag primært består av en «hovedregel» om at dette ikke skal innvilges for volds- eller seksualforbrytelser, og ikke av absolutte begrensninger. (De eneste som pr. i dag er kategorisk utelukket fra fotlenkesoning, er de som har begått volds- eller seksualforbrytelse mot en person de bor sammen med.)

Departementet skriver imidlertid ingenting om at noen slike domfelte har fått innvilget fotlenke i dag.

Og det er også riktig at regjeringen nå foreslår å endre dette ved at flere kategorier av dommer (drap, alvorlig eller gjentatt volds- eller seksuallovbrudd, eller volds- eller seksuallovbrudd mot barn) skal gis et entydig forbud mot å sone med fotlenke. Departementet skriver imidlertid ingenting om at noen slike domfelte har fått innvilget fotlenke i dag. Tvert imot er deres hovedargument for å justere disse reglene at «det er et sterkt behov for å presisere [denne hovedregelen] for ikke å utelukke domfelte, særlig de unge, fra muligheten til å gjennomføre den siste delen av straffetiden med elektronisk kontroll«.

Problemet som departementet har identifisert og ønsker å gjøre noe med, er altså at de synes det er for få domfelte – også voldsdømte – som får sone med fotlenke, og at man vil gjøre det enklere å få innvilget slik soning ved å fjerne «hovedregelen» om at dette ikke skal gis ved volds- og seksualforbrytelser. Samtidig ivaretar man den avgrensningen opp mot mer alvorlige forbrytelser som man har i dagens regler, ved å utvide det absolutte forbudet med de kategoriene som man fortsatt ønsker å utelukke.

Problemet som departementet ønsker å gjøre noe med, er altså at de synes det er for få domfelte som får sone med fotlenke, og at man vil gjøre det enklere å få innvilget slik soning.

Det er helt legitimt å fremheve at man ønsker at mer alvorlige forbrytelser aldri skal gis fotlenkesoning – og å mene at det er et fremskritt at man nå får tydelige grenser på dette, istedenfor dagens mere diffuse og skjønnsmessige «hovedregel». Men det er en vesentlig forskjell mellom å endre reglene for å fjerne en teoretisk risiko for uønskede resultater, kontra å påstå (slik Gulati gjør) at man i praksis har sett tilfeller av slike vedtak som man nå skal fjerne muligheten for.

Og på henvendelse fra meg om han kunne dokumentere disse fotlenkesoningene ved alvorlige forbrytelser som han gjentatte ganger påberopte seg i debatten, svarte Gulati først med å oversende en Varden-artikkel fra 2014 om en mann som ble innvilget fotlenkesoning etter å blitt dømt for vold mot offentlig tjenestemann. Denne dommen var imidlertid på bare 18 dagers ubetinget fengsel – altså bortimot den korteste fengselstraffen det er mulig å få. Denne mannen fremstår dermed som et soleklart tilfelle av de domfelte som ikke vil rammes av det utvidede forbudet, og som ville fått innvilget fotlenke også med den nye forskriften.

Når jeg påpekte dette, svarte Gulati at denne saken slett ikke var ment som noe eksempel på fotlenkesoning som ville stanses av den nye forskriften (selv om det var dette han uttrykkelig ble spurt om), men bare var et «tilfeldig eksempel [på] voldsbruk som gir fotlenke«. (Hva formålet da skulle være med dette eksemplet, når departementets høringsnotat uttrykkelig legger opp til at voldsdømte skal kunne få fotlenke dersom de oppfyller de øvrige kriteriene, er høyst uklart).

Dersom alt tyder på at dagens regelverk faktisk har blitt praktisert på en fornuftig og forsvarlig måte, der de alvorlige forbrytelsene faktisk har blitt nektet dette allerede i dag, så bør man også være tydelig og redelige på dette.

Gulati fastholder at han kjenner til eksempler på at ting som han oppfatter som «grove kriminelle handlinger» har fått fotlenkesoning, og at han «tror» at flere av disse tilfellene ville blitt rammet av de foreslåtte nye reglene. Men den eneste dokumentasjonen på dette som han viser til, er en evalueringsrapport om fotlenkesoning der det fremgår at dette har blitt innvilget for (noen få) seksualforbrytelser og ran. Han har imidlertid – nok en gang – ingen holdepunkter for at disse forbrytelsene var av en karakter som ville blitt rammet av det foreslåtte forbudet, eller om de tvert imot tilhører den gruppen av mindre alvorlige seksuallovbrudd som departementet helt bevisst har valgt å fortsatt gi mulighet til å sone med fotlenke.

Det er som sagt helt i orden å ville tydeliggjøre dette regelverket for å bedre garantere at man får de konkrete utfallene som man ønsker seg. Men dersom alt tyder på at dagens regelverk faktisk har blitt praktisert på en fornuftig og forsvarlig måte, der de alvorlige forbrytelsene faktisk har blitt nektet dette allerede i dag, så bør man også være tydelig og redelige på dette.

Det blir høyst useriøst når en justispolitisk talsmann må innrømme at han ikke har ett eneste konkret eksempel på at slike forbrytelser som ville bli stoppet av dette nye forbudet, noen gang har fått fotlenke.

Og det blir høyst useriøst når en justispolitisk talsmann for et regjeringsparti isteden velger å hevde kategorisk at man har sett slike uønskede vedtak som man nå skal sørge for at ikke skjer – og deretter må innrømme at han ikke har ett eneste konkret eksempel på at slike forbrytelser som ville bli stoppet av dette forbudet, noen gang har fått fotlenke (etter å først ha prøvd å forsvare seg med et eksempel der man etter alt å dømme ville fått enklere tilgang på fotlenke med den nye forskriften).

En noe lengre og mer detaljert versjon er publisert på forfatterens blogg.