Etter at allmenn stemmerett ble fylt med reelt innhold, har makteliten i vesten mer eller mindre systematisk flyttet tunge beslutninger vekk fra organer der stemmeretten har innflytelse. Gjennom internasjonale handelsavtaler flyttes de endelige avgjørelsene til domstoler og internasjonale tribunaler. Folkets største seier i frihetskampen er frie valg og mulighet til å påvirke egen hverdag. I dag tømmes parlamentene for innhold.

Eller for å sitere Jyrki Raina, generalsekretær i IndustriAll Global Union:

«Myndighetene innrømmer sjeldent at de har mye mindre kontroll over økonomien i dag enn de hadde for 40 år siden. Makten har blitt mistet eller gitt til internasjonale selskaper og finansverden. Mens den individuelle innbyggeren har flere valgmuligheter i butikkhyllene enn noen gang, har makten deres til å forme egne liv blitt utvannet.»

For å ta et eksempel: Norge innførte i 1918 hjemfallsretten, for å hindre at utenlandsk storkapital fikk kontroll over den norske vannkraften. I 2001 mente EU at dette var i strid med kapitalbevegelighet. Fordi Norge har signert frihandelsavtalen EØS ville EU tvinge oss til å endre regelverket. Høyre og FrP er enige med EU og ønsker å fjerne hjemfallsretten, men den rødgrønne regjeringen satte sine jurister på saken og lykkes med å finne et smutthull. Likevel er dette et eksempel på hvordan frihandelsavtaler i dag brukes som en brekkstang for storselskaper som ønsker tilgang til nye ressurser og markeder. Alt under fanen frihandel.

Frihandel og industrikollaps
På grunn av stor utenlandsgjeld har mange land blitt presset inn i avhengighetsforhold til vestlige land og banker. Med god hjelp av lokale eliter har de nærmest blitt diktert til å gjennomføre en omfattende avregulering av økonomi og utenrikshandel. Resultatet av at mange utviklingsland har redusert tollmurer og subsidier, har vært industrikollaps og påfølgende tap av millioner av arbeidsplasser. I Ghana falt sysselsetting i industrien med 17 prosent i løpet av de første åtte årene etter at Verdensbanken presset på for at de skulle liberalisere handelen.[1] I Brasil mistet 2,7 millioner mennesker jobben mellom 1990 og 1997 etter en tilsvarende handelsliberalisering.[2] Da Mexicos eliter inngikk en omfattende frihandelsavtale med USA, opplevde folk at den reelle minstelønna falt til en femtedel av sin opprinnelige verdi innen 2000.[3] Konsekvensen er stor grad av valgfrihet mellom ulike merker rimelige klær og produkter her i Norge.

Ved å inngå internasjonale frihandelsavtaler fjerner stater reguleringer som tidligere beskyttet arbeidstakere, miljø, sikkerhet og fellesskapets interesser.

Problemet med begrepet frihandel er ikke at det legger til rette for mer handel, som alle er enige i. Problemet er en ensidig tro på at det er frihandel som vil skape størst økonomisk vekst i verden, og derfor at hensynet til fri flyt av varer, tjenester og kapital skal komme foran alle andre hensyn. Når flere av verdens tollmurer allerede er så godt som fjernet, er det andre reguleringer, som for eksempel krav til matsikkerhet, som hindrer handel mellom land. Derfor jobber storselskapene nå for å fjerne disse hindringene, og på den måten øke sine markedsandeler.

Frihet til å forurense
EU og USA forhandler nå om en ny frihandelsavtale, TTIP. Noen av forhandlingspunktene er nettopp fjerning av reguleringer som er bygget opp for å sikre matsikkerhet. USA ønsker blant annet å selge genmodifisert mat i Europa, mens Europa ønsker å selge kjøtt til USA.[4] Her har det tidligere vært begrensninger på grunn av utbrudd av kugalskap i Europa. Amerikansk legemiddelindustri presser på for at TTIP-avtalen skal begrense myndighetenes mulighet til å framforhandle lavere priser på legemidler gjennom offentlige avtaler.[5] USA ønsker også å få bort EUs «føre-var-prinsipp» for kjemikalier, som tilsier at et produkt ikke skal tillates dersom det er uavklart om det har helse- eller miljøskadelige effekter.[6] Dette er noens frihet til å øke egen profitt på samfunnets bekostning.

Når Norge har mange reguleringer er det nettopp fordi vi har et sterkt demokrati som har gitt folk mulighet til å si nei til rovdrift på naturressurser, folkehelse og arbeidskraft.

Det mest ekstreme eksempelet er de såkalte industrielle frihandelssonene som er opprettet i land som Malaysia og Nicaragua. Der kan selskaper etablere seg uten å måtte forholde seg til landets øvrige skatter og arbeidsvilkår. For å tiltrekke seg utenlandsk kapital tillater land arbeidsplasser med 12-timers dager og et lønnsnivå som gjør det helt umulig for de ansatte å leve frie liv.[7] Det kalles det frihandelssoner, men i realiteten setter det mennesker i ekstreme avhengighetsforhold.

I vår tid tilraner store internasjonale konsern seg stadig mer makt og profitt. Ved å inngå internasjonale frihandelsavtaler fjerner stater reguleringer som tidligere beskyttet arbeidstakere, miljø, sikkerhet og fellesskapets interesser. Dette var tiltak som var innført for å begrense selskapers mulighet til å dominere menneskers liv og fellesinteressene.

Frihet fra avhengighet
Et annet tema som skal diskuteres på konferansen er den frie flyten av mennesker i EU. Den gir mange mennesker en veldig reel frihet til å reise, arbeide og gifte seg innenfor EUs grenser. Noen kommer til Norge, og her starter for mange en desperat jakt etter å finne seg et levebrød. Mange av arbeidsinnvandrerne står i et avhengighetsforhold til sine oppdragsgivere, de frykter å bli sendt ut av landet hvis de stiller krav på jobb. Manglende lovverk og kontrollrutiner fører til at arbeidsinnvandrere blir utnyttet økonomisk i vertslandet. Tiltak for å begrense dette er allmenngjøring av tariffavtaler, solidaransvar, flere kontroller og kollektiv søksmålsrett for fagbevegelsen. Disse verktøyene er blant reguleringene som den frihetselskende høyresiden er imot. De mener det begrenser friheten til de som ønsker å arbeide 13 timers dager, det er tross alt bedre enn vilkårene i hjemlandet.

 Arbeidslivet er ikke et område der to likeverdige parter forhandler om vilkår.

I samfunn der arbeidslivet ikke er regulert har selskaper full makt over sine ansatte. Arbeidslivet er ikke et område der to likeverdige parter forhandler om vilkår. Den ene parten kan kanskje risikere et noe lavere underskudd dersom de mister en god ansatt, den ansatte risikerer levebrødet sitt og hjemmet sitt, og i mange land helsa og barnas skolegang. Jo høyere arbeidsledighet, jo mer avhengig er folk av å beholde jobben de har, og dermed følge arbeidsgivers ønsker.

Når Norge har mange reguleringer er det nettopp fordi vi har et sterkt demokrati som har gitt folk mulighet til å si nei til rovdrift på naturressurser, folkehelse og arbeidskraft. Fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene står sterkt i Norge og følger nøye med på at selskaper følger lovverket. Når reguleringer fungerer som de skal er det fellesskapets måte å si noe om hvordan vi mener at samfunnet vårt burde se ut. Folk tar makt, med demokratiet og staten som virkemiddel.

Mens høyresiden ser arbeidsmiljøloven som en begrensning av menneskers frihet, jobber fagbevegelsen for reguleringer som sikrer enkeltindividene mot selskapers kortsiktige profittjag. Det er ikke lett å bestemme hvor regulert vi vil at samfunnet skal være. Folk er best i stand til å ta valg på egne vegne, men vi kan ikke tillate utnytting av mennesker og natur. Utgangspunktet er at maktbalansen er skeiv, som enkeltindivider stiller vi svakt alene mot storkapitalen. Det er ved å stå sammen i fellesskap, i fagbevegelsen og sosiale bevegelser at vi sikrer våre felles interesser og muligheten til å leve frie liv.

…

[1] S Lall, G Navaretti and S Teitel, Technology and Enterprise Development: Ghana Under Structural Adjustment, Palgrave Macmillan, London, 1994; Key indicators of the Labour Marked, Fifth Edition, ILO, Geneva, 2007

[2] M Mesquita Moreira and S Najberg, Trade Liberalisation in Brazil: Creating or Exporting Jobs? Journal of Development studies, vol 36, no 3 (2000)

[3] J Gabriel Palma, The seven main ”stylized facts” of the Mexican economy since trade liberalization and NAFTA, Industrial and Corporate Change, vol 14, no 6 (2005)

[4] Kim Bizzarri, A Brave New Transatlantic Partnership, Seattle to Brussels Network 2013

[5] Lori M. Wallach, Ti trusler for amerikanere, Le Monde Diplomatique, juni 2014

[6] Corporate Europe Observatory, Regulation – none of our business, 16.12.2013. http://corporateeurope.org/trade/2013/12/regulation-none-our-business

og

Lars Gunnesdal, Transatlantisk trøbbel. Handels- og investeringsavtale mllom EU og USA (TTIP), Manifest Analyse 2014. http://manifestanalyse.no/-/bulletin/show/834004_transatlantisk-troebbel

[7] http://www.xmag.no/id/293?sizevariable=1 , http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=79979