Nyheten om at tidsskriftet Vagant mister finansieringen fra forlaget CappelenDamm slo ned som lyn fra klar himmel på sosiale medier i går. Litteratur-Norge viste massiv støtte og oppfordret alle til å tegne abonnement. Ansvarlig redaktør Audun Lindholm er stoisk i sitt forsett om å drive tidsskriftet videre uten forlagskronene. «Vagant består» skrev han, og selv om alle er glade for det, er det ikke til å stikke under en stol at dette både er en ekstremt dårlig nyhet, samt en del av en større, negativ trend.

Nylig gikk Utvalget for Statens kunstnerstipend ut og foreslo at kritikere ikke kan defineres som kunstnere lenger, noe som setter stipendene deres fra Kulturrådet i fare. Leder i Norsk Kritikerlag, Sindre Hovdenakk, reagerte kraftig på dette og mener utvalget har gått utenfor sitt mandat. Slike kutt setter utviklingen av uavhengige og kompetente kritikere i fare. Det samme utvalget er imidlertid også skeptisk til prioriteringene i statsbudsjettet. De mener fokuset på kulturnæring, mangelen på konsumprisjustering av arbeidsstipendene og ingen økning i antall stipender er en trussel mot et fritt og autonomt kunstfelt. «Med en overdreven vektlegging av markedet som motor i kunstnerøkonomien, øker også faren for at markedet vil legge premisser for hva som produseres av kunst», sier utvalgets leder Alfhild Skaardal.

Slike kutt setter utviklingen av uavhengige og kompetente kritikere i fare.

Samtidig fører kritiker Ingunn Økland en offensiv mot virkelighetslitteraturen i Aftenposten. Fjerde oktober skrev hun: «Kanskje kan en offentlig debatt om virkelighetslitteraturen få både forlag og forfattere til å anstrenge seg mer for å skape levende fiksjonsuniverser». Kritiker Tom Egil Hverven parerer i Klassekampen den 8. oktober med at vi alle burde ha «omsorg for skapende kunstneres frihet». Hverven skriver også om den utbredte «viljen til å begrense litteraturens mulighet til å skildre det som er».

«Virkelighetsdikter» Vigdis Hjorth snakker på sin kant (for eksempel på Litteraturhuset 5. oktober) om forfatteryrket som et av samfunnets siste, frie yrker. Hun snakker om en umistelig frihet, en frihet til å tenke, skape og lage rom for erkjennelse. Dag Solstads foredrag om litteraturbransjens svanesang i 2014 har plutselig fått en profetisk lød. Han skrev: «[D]et er bare et spørsmål om tid før redaktører i Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm ber oss omskolere oss til en stil med kortere setninger og flere avsnitt. Gyldendal gir allerede ut dameporno». Der mente Solstad «Fifty Shades of Grey»-trilogien, og denne tendensen har bare blitt sterkere, jamfør «Maestra» og «Calendar Girl». CappelenDamm kjøper opp hyllemeter etter hyllemeter til «Calendar Girl», men kutter støtten til kvalitetstidsskriftet Vagant. Fra nå av kan ingen leser kalle dem et kulturforlag eller et kvalitetsforlag, CappelenDamm har blitt et utilslørt kommersielt forlag.

Fra nå av kan ingen leser kalle dem et kulturforlag eller et kvalitetsforlag, CappelenDamm har blitt et utilslørt kommersielt forlag.

Hvor vil jeg hen med disse eksemplene? Er det ikke bare enda en storm i litteraturens andedam?

En av grunnene til at jeg reagerer med stor uro på denne utviklingen er at dette ikke er en isolert tendens, dette skjer på flere samfunnsområder. Grunnforskningen er under press, alt skal være nyttig, anvendelig. Fritt Ord produserer rapporter under tittelen «Hva skal vi med humaniora?». Bent Høie hevder at fagpersoner som ønsker seg autonomi, må ta seg en realitetsvurdering. Den nylig brått avsluttede legestreiken viser at arbeidsgiverorganisasjonen Spekter ikke vil at legene skal få bestemme over sine egne vaktordninger. I skoleverket hvor jeg jobber er det høyere og høyere krav til rapportering, mer og mer detaljerte fagplaner og læremål. Hvis vi løfter øynene kan vi skimte et landskap. I dette landskapet foregår en kamp der noen (Staten? Kapitalkreftene?) går til frontalangrep mot samfunnets få, gjenværende, frie, autonome områder.

Noen tjener på at litteraturen ikke snakkes om, men formidles.

For det kan hende vår frihet er en trussel mot noe. Det kan hende den kritiske tanke stikker kjepper i et velsmurt salgsmaskineri. La oss ikke lure oss selv: Det er store interessekonflikter i det norske samfunnet. Noen tjener på at litteraturen ikke snakkes om, men formidles. Noen tjener på nedbyggingen av en kritisk offentlighet. Frie områder for kunst og tenkning angripes økonomisk. Tidsskrifter, kritikerstipender, skjønnlitterær skriving er under press. Og når støvet har lagt seg og vi har gått over til andre yrker, gjenstår markedsføringen.