Etter et valg hvor Rødt opplevde tilbakegang og mislyktes med å vinne et mandat på Stortinget, er det helt naturlig at vi får en debatt om svakheter ved partiets evne til å kommunisere og også en diskusjon rundt partiets rolle og eksistensberettigelse i norsk politikk. Mens noen peker på formuleringer i prinsipprogrammet som et hovedproblem, peker andre på at Rødt i politisk innhold allerede ligger så kloss inntil SV at det ikke er noe poeng å opprettholde Rødt som eget parti.

Jeg er enig i at noen av formuleringene i prinsipprogrammet ikke kommuniserer utvetydig hva vi står for, og vil som medlem i prinsipprogramkomiteen bidra til at det vi ønsker å uttrykke kommer klarere fram når programmet skal revideres på landsmøtet i mai. Jeg tror imidlertid ikke at formuleringer i prinsipprogrammet er noen sentral forklaring på partiets svake resultat. De kan i hvert fall ikke forklare tilbakegangen, all den tid det midlertidige prinsipprogrammet som var gjeldende ved forrige stortingsvalg og som var basert på en arv fra RV, ikke var mindre radikalt enn det nåværende. Hadde vi bare klart å samle like mange stemmer i år som i 2009, ville vi denne gangen kommet inn i Oslo takket være det faktum at Oslo har fått to nye mandater siden sist.

Rødt er for likt SV
De som peker på likhetene til SV mener jeg har et mye viktigere poeng. For det er helt rett at SV og Rødt står sammen om å slåss mot økte klimagassutslipp og hasardspill med oljeplattformer i de viktigste oppvekstområdene for våre viktigste fiskearter, mot at mennesker på flukt fra krig og forfølgelse skal tvangssendes tilbake til bomber og torturister, mot at norske horekunder igjen ustraffa skal kunne kjøpe og utnytte andre menneskers kropp til egen forlystelse, i Norge eller Latvia, og mot at det som er presset gjennom av lobbyister i Brussel skal få ødelegge lønns- og arbeidsvilkår for arbeidere i Norge. Begge partier vil dessuten at de rikeste bør betale mer skatt for blant annet å hindre at mange elever mister utbytte av skolehverdagen fordi de ikke får en næringsriktig varm skolelunsj, slik elevene i Sverige og Finland får. Og vi er enige om behovet for flere svømmehaller sånn at det blir mulig å gi skikkelig svømmeundervisning og hindre at flere barn og ungdom skal drukne fordi de ikke kan svømme, skal gå foran en ny OL-fest for fiffen.

Både Rødt og SV har dessuten gjennomgående glimrende feministiske standpunkter og analyser.

Vi er også enige om arbeidstidsforkortelse, sjøl om verken SV eller Rødt har prioritert denne meget viktige saken. Både Rødt og SV har dessuten gjennomgående glimrende feministiske standpunkter og analyser, uten at disse er noe som prioriteres som utspill i valgkampen.

Rødt blir spist av de store
Men det finns også noen forskjeller. SV er i dag et sosialdemokratisk parti som i realiteten forsvarer den norske blandingsøkonomien, mens Rødt som er et sosialistisk parti som vil inndra det aksjespekulanter og bortskjemte arvinger har fått tak i uten å gjøre et slag nyttig arbeid for fellesskapet. Derfor har Rødt også råd til reformer som SV avviser, som gratis barnehage og gratis lokal kollektivtrafikk.

Selv var jeg medlem av SV helt fram til 2011, selv om jeg lenge før dette var klar over at jeg var mer enig med Rødt på de områdene hvor SVs og Rødts programmer var ulike. Hvorfor? Fordi jeg mente at uenighetene når det gjaldt hvor langt til venstre i retning av et mer demokratisk og rettferdig samfunn er underordna det faktum at vi er enige om retninga vi må bevege samfunnet i. Og da valgte jeg å arbeide i og støtte det største av partiene som var opptatt av å slåss for de sakene jeg var mest opptatt av. Og nettopp her tror jeg nøkkelen til å forstå Rødts manglende valgframgang ligger.

Velgere som er aller mest opptatt av å forsvare de offentlige fellesgodene mot privatisering og underfinansiering som følge av skattekutt for de rike, vil i hovedsak støtte opp om det største partiet som står på riktig side i hovedkonflikten, og det vil si Arbeiderpartiet. Det gjelder selv om mange, hvis de hadde gått inn og lest alle partienes program, ville funnet at både SV og Rødt formulerer det de er opptatt av klarere og sterkere enn det Ap gjør.

For Rødts del må vi erkjenne at vi ikke nådde fram som et tydelig alternativ til miljøbevisste venstresidevelgere.

Velgere som er opptatt av å bevare velferdsstaten men som er like opptatt av miljøspørsmål, ser derimot at Ap ikke står på riktig side i de viktigste miljøsakene. Da har SV framstått som alternativet. Noen av disse velgerne har ved dette valget vært så misnøyde med regjeringas elendige miljøpolitikk at de i stedet valgte det «blokkuavhengige» MDG, men fortsatt framstår SV som hovedalternativet for miljøbevisste velgere på venstresiden. For Rødts del må vi erkjenne at vi ikke nådde fram med å framstå som et tydelig alternativ til miljøbevisste venstresidevelgere, på tross av at vårt program både er mer radikalt og mer realistisk enn MDGs. Et av spørsmålene vi må stille oss, er om vi gjorde nok for å synliggjøre Rødt som det radikale miljøpartiet vi faktisk er.

Rødt trengs som fredsparti
Men tilbake til meg selv. Grunnen til at jeg gikk ut av SV i 2011, var ikke at SV nøyer seg med å ønske økt skatt på aksjespekulantene framfor å inndra de ufortjent opptjente pengene deres fullstendig. Det var heller ikke at SV i regjering ble nødt til å akseptere dårlige kompromisser hvor noen sårbare havområder ble åpnet for oljeboring i bytte for vern av andre. Det var fordi SV, ikke som et kompromiss, men på grunn av sin egen overbevisning, stemte for at Norge skulle delta i bombing av Libya. SV var historisk ikke bare et grønt arbeiderparti. Det var også et fredsparti. Det er det ikke lenger. I spørsmålet om krig og fred, og Norges rolle i det, finns det ikke noe annet parti som er større enn Rødt som lenger kjemper for å forsvare Folkeretten mot imperialistiske angrepstokter forkledt i propagandaløgner om humanitære hensikter. SVs forfall skyldes ikke onde hensikter, men er virkninga av at partiet over lang tid har forsømt fokuset på internasjonal solidaritet og studiene av drivkreftene i verdenspolitikken. Dermed er partiets ledelse og store deler av medlemsmassen hjelpeløse ofre når krigspropagandaen settes i sving.

SV er ikke lenger et fredsparti.

Norge trenger et parti som både er et arbeiderparti, et feministisk parti, et miljøparti, et antirasistisk parti og et bevisst og aktivistisk fredsparti, samtidig. SV er i hvert fall delvis alle de fire første, men er ikke lenger et fredsparti. Derfor trengs Rødt på Stortinget. Men var vi flinke nok til å få fram denne argumentasjonen i valgkampen? Det bør vi evaluere.