Fra sjølbestemt til nemndbestemt

Denne høsten har debatten rast om tidlig ultralyd og det Høyre kaller «eugenisk indikasjon» som grunnlag for å tillate abort etter 12. uke. Det som derimot mangler er den grunnleggende diskusjonen om hvem som skal bestemme over kvinners kropp og hvorvidt kvinner skal føde eller ikke.

Sjølbestemt abort?
I dag har alle kvinner rett til å ta abort fram til 12. uke, uavhengig av årsak. Om det er tungtveiende medisinske eller psykiske grunner til at du ikke bør få barn eller om du bare ikke har lyst er helt likegyldig. Du bestemmer dette helt sjøl og det stilles ingen spørsmål til dine grunner til å ta abort.

Som ved et trylleslag endres dette når du går over i 13. uke. Plutselig bestemmer du ikke selv over din egen kropp eller familie. Du er nødt til å søke tillatelse til å ta abort, og søknaden må behandles av ei nemnd. I abortloven finner vi følgende:

«§ 2. (…)
Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når

a) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse. Det skal tas hensyn til om hun har disposisjon for sykdom;

b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon;

c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet;

d) hun ble gravid under forhold som er nevnt i straffeloven §§ 197-199, eller svangerskapet er et resultat av omstendigheter som omtalt i straffeloven §§ 192-196 og § 199; eller

e) hun er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad.»

 Abort etter 12. uke er altså ikke en subjektiv vurdering den gravide kvinnen selv får lov til å ta.

Punkt c, d og e er ganske objektive og kan bedømmes av fagfolk. Straffeloven §§ 192-199 omhandler voldtekt og incest og gir naturlig nok tillatelse til abort også etter 12. uke. Hva som kan være en «urimelig» belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse og hva som setter kvinnen i en vanskelig livssituasjon er derimot en mer subjektiv vurdering som avhenger av hver enkelt kvinne. Men det er altså ikke en subjektiv vurdering den gravide kvinnen selv får lov til å ta.

Ja i Oslo, nei i Agder
De som derimot anses for å være kompetente til å vurdere hvorvidt kvinnen får ta abort eller ikke er altså tre fremmede mennesker i ei nemnd. Tidligere studier har vist forskjeller på antall innvilgede aborter på bakgrunn av geografi. I perioden 1999-2003 var det lettest å få innvilga abort i Oslo og Akershus, mens mitt hjemfylke Oppland, Hedmark, Agder og Rogaland utmerka seg som områder hvor flere fikk avslag. Sjøl om det ikke er snakk om dramatisk store forskjeller, er det et tankekors at bosted kan påvirke en så viktig avgjørelse.

Så lenge vi har subjektive kriterier vil nemndmedlemmenes holdninger kunne påvirke utfallet.

Dette er et av hovedproblemene med dagens nemndordning. Så lenge vi har subjektive kriterier vil nemndmedlemmenes holdninger kunne påvirke utfallet. Da risikerer vi at jenter som bor på steder der mange har konservative holdninger til abort blir dømt strengere enn andre jenter. Dette bryter med prinsippet om likhet for loven.

Dette viser hvor mye makt nemndene har over kvinnenes liv. De har makt til å tvinge kvinner til å bli mødre.

Regjeringa erstattet de regionale klagenemndene med ei sentral. Det var bra fordi det gjør at alle klager nå behandles av den samme nemnda. Men så lenge vi fortsatt har lokale nemnder er det rom for forskjellsbehandling. Vi har sett eksempler på nemnder som bryter loven ved å fraråde kvinner å anke til klagenemnda. I mars skreiv NRK om en kvinne som blei tvunget til å føde fordi abortnemnda somla for lenge med å behandle søknaden. Dette viser hvor mye makt nemndene har over kvinnenes liv. De har makt til å tvinge kvinner til å bli mødre.

Pasientombudet i Akershus sa da at «Det virker som om abortsynet til medlemmene i primærnemndene har innvirkning på hvordan kvinnene blir tatt i mot». I samme sak kom det fram at jordmødre ved Rikshospitalet har reagert på at enkelte nemnder er veldig strenge, og at samme søker kan vurderes helt ulikt i to ulike nemnder. Kan vi la kvinners skjebne avgjøres av et slikt system?

Med lua i handa for å få abort
Det er noe grunnleggende feil ved tanken om at ei nemnd er bedre i stand til å ta en slik beslutning enn den gravide kvinnen. Det er en type overformynderi som ikke hører hjemme i et moderne, likestilt samfunn. Det er også merkelig at dette behovet for overformynderi først slår inn i tolvte uke.

Man må stå med lua i hånda og aller nådigst be om å få gjennomført et inngrep som for mange er både traumatisk og vanskelig.

For å sette det på spissen: Fram til uke 12 er «jeg vil ikke ha barn» god nok grunn til å ta abort. Fra og med uke tretten må du sitte foran ei nemnd å overbevise dem om at livet ditt er så vanskelig at du ikke kan ta vare på et barn, at du har så store psykiske problemer at det vil føre til en «urimelig» belastning eller kanskje til og med måtte fortelle tre vilt fremmede mennesker at du er gravid som resultat av en voldtekt og derfor ikke ønsker barnet. Man må stå med lua i hånda og aller nådigst be om å få gjennomført et inngrep som for mange er både traumatisk og vanskelig.

Én felles abortgrense
Vi bør derfor ha én felles abortgrense. Den grensa bør settes der man meiner fosteret har fått rettsvern og har krav på beskyttelse på lik linje som alle andre mennesker. I dag er den grensa satt til hvorvidt fosteret er levedyktig eller ikke. Etter 18. uke skal det kun utføres abort hvis det er tungtveiende grunner til det, mens det ikke er tillatt å utføre abort hvis fosteret er levedyktig, uansett hvor god grunn den gravide har til å ønske abort.

Det er på tide å sette én definitiv grense. Opp til denne grensa bør kvinner kunne ta abort uavhengig av hva som er grunnen til at de ønsker det.

Det er ikke sikkert at levedyktighet er den riktige grensa for å gi fosteret rettsvern. Men det er på tide å sette én definitiv grense. Opp til denne grensa bør kvinner kunne ta abort uavhengig av hva som er grunnen til at de ønsker det. Det må være et valg kvinnen selv tar. Meiner vi det er greit å utføre aborter i uke 16, må det være greit uavhengig av om det er ei nemnd eller kvinnen sjøl som bestemmer det og uavhengig av hvorfor kvinnen ønsker abort.

Abort blir verken mer eller mindre etisk på bakgrunn av hvem som bestemmer om noen kan ta abort.

Jeg har stor forståelse for at abortspørsmålet for mange er et etisk dilemma. Det er mange ulike meininger om hvor grensa går for når fosteret blir et selvstendig individ med krav på rettsvern. Men det vi alle bør kunne være enige om er at abort verken blir mer eller mindre etisk på bakgrunn av hvem som bestemmer om noen kan ta abort. Samme hvor vi velger å sette abortgrensa, så bør kvinnen kunne bestemme sjøl fram til denne grensa.

En ny abortlov med én felles abortgrense må sjølsagt ta inn over seg at det kan finnes medisinske forhold som gjør det nødvendig å utføre en abort sjøl etter denne grensa. Hvis kvinnens liv og helse er i fare, må det være rom for å gjøre unntak. Vi trenger imidlertid ikke ei nemndsordning for å gjøre dette. Medisinske forhold kan vurderes av medisinsk personell.

Likhet for loven
Det er flere som på ulike tidspunkt har tatt til orde for å fjerne abortnemndene. Å gå tilbake til å la hver enkelt lege bestemme om kvinner får ta abort eller ikke vil være å gå i feil retning fordi det vil føre til enda større grad av forskjellsbehandling. Det eneste reelle alternativet er å la kvinner bestemme sjøl helt fram til den endelige grensa for abort. Slik sikrer vi likhet for loven og lar kvinner sjøl avgjøre om de er i stand til å bære fram et barn eller ikke.

Også dagens lov tar innover seg at kvinner til syvende og sist bør få bestemme over egen kropp. Å avbryte et svangerskap eller medvirke til dette i strid med abortlovens bestemmelser kan straffes med fengsel inntil tre måneder. Men: «Bestemmelsene om straff i første ledd gjelder ikke for kvinne som selv avbryter sitt svangerskap eller som medvirker til det». For sjøl om abortloven gir mulighet til å tvinge kvinner til å føde, kan man tross alt ikke straffe kvinner for å nekte.