Fra misnøye til mobilisering

Med ei ny regjering er det tid for å gjennomtenke våre strategier og prioriteringer. Det er liten tvil om at uansett hvilken regjeringskonstellasjon som blir resultat av de kommende forhandlinger, så vil vi oppleve mer privatisering og kommersialisering av velferden, økt salg av våre fellesverdier, angrep på Arbeidsmiljøloven (særlig arbeidstidsordninger), samt nedskjæringer i viktige velferdsordninger for å finansiere høyrepartienes skatteløfter. For å kunne mobilisere fagbevegelsen og andre folkelige krefter mot en slik politikk er det imidlertid nødvendig også å se nærmere på hva det var som gjorde at så mange tapte tilliten til den rødgrønne regjeringa. Uten en ærlig og åpen debatt omkring dette, kan vi lett bli offer for snevert partitaktikkeri. Dette vil begrense snarere enn fremme en folkelig mobilisering, som må bygge på folks grunnleggende ønsker og behov.

De reelle grunnene til misnøyen
Utenfor våre grenser er det mange som spør seg hvordan det er mulig å tape valg for ei sentrum/venstre-regjering i Norge i en situasjon der oljepenger strømmer inn, der den økonomiske krisa knapt har gjort seg gjeldende, der arbeidsløsheten er rekordlav, der reallønna jevnt og trutt har økt, og der de fleste velferdsordninger fortsatt er intakte. Det er et godt spørsmål, og jeg tror det krever andre svar enn det avpolitiserte «regjeringsslitasje» eller den arrogante påstanden fra noen av de mest bemidlede om at «jo rikere vi blir, desto mer misfornøyde blir vi» (som altså ikke gjelder dem selv, men ’de andre’).

Det kom ikke som noen overraskelse at den rødgrønne koalisjonen tapte.

La oss heller prøve å søke de reelle grunnene til at misnøyen med de rødgrønne har økt. Finnes det forståelige og velbegrunnede årsaker til at de tapte valget? For mange av oss som har vårt tilholdssted i fagbevegelsen og i andre folkelige bevegelser, kom det ikke som noen overraskelse at den rødgrønne koalisjonen tapte. Har man reist hyppig land og strand rundt og truffet mange av dem som utgjorde kjernetroppene da de rødgrønne partiene vant i 2005 – med en radikalisert plattform og under parolen Ny kurs! – ja, så har det ikke vært vanskelig å oppfatte den voksende misnøyen med regjeringas politikk.

En omfattende frustrasjon
Denne misnøyen har i veldig liten grad dreid seg om lønn eller andre materielle goder (med to unntak – nemlig boligprisene og stønaden til de fattige). Misnøyen har først og fremst dreid seg om forverrede arbeidsvilkår, ødeleggende omstruktureringer, økende avmakt, irritasjon over store sosiale forskjeller og frustrasjon over en stadig mer markedstilpasset politikk. Svært mye har dreid seg om utviklingen i arbeidslivet – ikke hele arbeidslivet, det foregår åpenbart en sterk polarisering på arbeidsmarkedet – og de som sliter mest følte ikke at de var representert av noen i den rødgrønne koalisjonen. Snarere tvert imot. Viktige tiltakspakker mot sosial dumping bidro positivt overfor noen, men bare noen av disse gruppene.

Det voksende gapet i virkelighetsoppfatning er et farlig trekk ved vår samfunnsutvikling.

Innen store deler av offentlig virksomhet er det særlig de omfattende markedsorienterte reformene, eller New Public Management-inspirerte (NPM) omstruktureringene, som har skapt massiv frustrasjon og misnøye blant mange. Det virker som om den politiske eliten verken har innsikt i, eller har forstått, hvor omfattende denne frustrasjonen er. I det hele tatt er det voksende gapet mellom virkelighetsoppfatningen til den politiske eliten og deres konsulenter og spinndoktorer på den ene siden, og erfaringene til folk flest på den andre siden, et farlig trekk ved vår samfunnsutvikling. Dermed forstår man heller ikke den mistillitskultur som har vokst fram gjennom økende detaljstyring ovenfra (såkalt mål- og resultatstyring), krav om dokumentasjon av alt som gjøres, mindre innflytelse og kontroll over eget arbeid og grenseløse krav om lojalitet til ledelsen. Til sammen virker disse utviklingstrekkende ødeleggende på arbeidsmiljøet, kontraproduktivt på arbeidet og demotiverende på enkeltindividet.

Business as usual!
Mange så en mulighet for endring av disse destruktive organisasjons- og ledelsesmodellene etter at Gjørv-kommisjonen leverte sin innstilling, som blant annet tok et sviende oppgjør med de rådende modellene. Debatten gikk høyt, og på område etter område ble det avslørt hvordan detaljstyring og kontrollregimer virker i motsatt retning av det som er den uttrykte hensikten. Heller ikke da klarte imidlertid den rødgrønne regjeringa å lansere en troverdig og kraftfull satsing på nye og demokratiske styrings- og ledelsesformer i offentlig sektor. Tvert imot ble kritikken nedkjempet av den politiske og byråkratiske eliten i fellesskap. Konkret kom det til uttrykk blant annet gjennom den såkalte Politianalysen (NOU nr. 29/2013), som strengt tatt foreskrev mer av det samme, heller enn et oppgjør med NPM-politikken. For undertegnede ble deltakelse på Partnerforums vårkonferanse (et samarbeid mellom en rekke offentlige institusjoner og departementer, Handelshøyskolen BI og Universitetet i Oslo) i år et kraftfullt uttrykk for at den byråkratiske eliten hadde gjenerobret hegemoniet. Business as usual! Mistillitskulturen føres videre.

Den økende brutaliseringen av arbeidslivet skaper avmakt.

Innen viktige deler av privat sektor har økt konkurransepress, oppsplitting, mer bruk av vikarbyråer, færre fast ansatte og voksende innslag av mer aggressive finansinvestorer bidratt til å svekke tryggheten, men øke presset og arbeidsintensiteten til et nesten utålelig nivå for mange arbeidstakere. Rapporten fra stuepiken som kommenterte Olav Thons annonser for FrP (Klassekampen, 7.9.2013) gir en utmerket innsikt i denne tendensen, som er særlig sterk der fagforeningene i utgangspunktet er svake, eller der arbeidsgivere gjennom oppsplitting og konkurranseutsetting til og med har klart å bli kvitt fagforeningene. Denne økende brutaliseringen av arbeidslivet skaper avmakt, oppgitthet og følelse av kun å være et verdiløst nummer i rekken. Reaksjonene, aggresjonen og misnøyen retter seg selvfølgelig også mot det sittende politiske regimet – og ikke helt uten grunn.

En borgerlig moralisme
Overfor mange av dem som sliter mest både på arbeidsmarkedet og med sosiale og helsemessige problemer, har sider ved den rådende arbeidslinje-politikken ikke blitt sett på som hjelp og støtte fra en raus velferdsstat, men som repressive og disiplinerende straffetiltak. Arbeidslinje-ideologien gjeninnfører mye av den borgerlige moralismen fra slutten av 1800-tallet, der sosiale problemer, arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet omgjøres fra et samfunnsmessig til et individuelt problem – der den enkeltes manglende arbeidsmoral blir hovedangrepsmål. Innen fagbevegelsen har vi sett en økende bevissthet rundt – og motstand mot – denne politikk, men på det politiske plan er den fortsatt dominerende, samt institusjonalisert gjennom NAV-systemet og utformingen av viktige trygde- og stønadsordninger. Ofrene for denne politikken ser dermed ikke på de rødgrønne regjeringspartiene som organisasjoner som representerer deres interesser, men som motparter som dermed blir gjenstand for den massive misnøye og aggresjon som utvikler seg.

Vi fikk ikke en eneste progressiv reform å mobilisere på i årets valgkamp.

Det er ingen grunn til å tro at noe av det som har skapt så stor misnøye blant de rødgrønnes velgere, vil bli dempet gjennom ei ny regjering. Snarere tvert i mot. Det vil bli mer privatisering, mer kommersialisering, mer bestiller/utfører-modeller og dermed økende byråkrati, mer detaljstyring ovenfra – samtidig som arbeidstakernes vern gjennom Arbeidsmiljøloven vil bli svekket. Kampen mot den kommende høyreregjeringa kan likevel ikke starte der den nåværende, rødgrønne regjeringas politikk slutter, den må også ta opp i seg folks velbegrunnede misnøye med den politikken som er ført. Det vil eksempelvis si at kampen mot privatisering, konkurranseutsetting og markedsreformer (NPM) i det offentlige også må rettes mot den omfattende kommersialiseringen av barnehager som har foregått under der rødgrønne regjeringa, samt de siste tiårs markedsorienterte helsereformer, som nå, gjennom Helsetjenesteaksjonen, blir møtt med et voksende opprør blant de ansatte og deres alliansepartnere.

En sjølutslettende lojalitetspolitikk
Den rødgrønne regjeringas, og særlig helseministerens, avvisning av kritikken mot organisasjons-, ledelses- og finansieringsmodellene i helsesektoren var sannsynligvis et av de sterkeste bidragene til regjeringas nederlag. Sånn sett er det vel mulig at LOs fredning av den samme, mislykkede sykehusreformen bidro mer i negativ retning for valgresultatet enn den positive virkningen av de millionene og kampanjene organisasjonen investerte for å sikre regjeringa nytt flertall. I det hele tatt kan det vel tenkes at fagbevegelsen ville ha oppnådd mer om den hadde opprettholdt presset på regjeringa, for å fastholde den Ny kurs!-politikken som ble resultat av mobiliseringen, polariseringen og radikaliseringen i 2005-valgkampen, og som bidro til å skape entusiasme blant vanlige folk. I stedet slo altså fagbevegelsen inn på en sjølutslettende lojalitetspolitikk overfor Arbeiderpartiet og regjeringa, som samtidig bidro til å legitimere den stadig mer konturløse administrasjonen av status quo. Vi fikk da heller ikke en eneste progressiv reform å mobilisere på i årets valgkamp. Bedre kan det neppe illustreres at de rødgrønnes ambisjonsnivå var uttømt. De falt med andre ord for eget grep.

Det finnes dem som mener, at siden de misfornøyde ikke gikk til venstre ved årets valg, så er det ikke en mer venstreorientert politikk som etterspørres. Denne politiske kortslutningen baserer seg åpenbart på en forståelse av at politiske endringer er logisk rasjonelle. Det er det lite som tyder på at de er. Erfaringene fra den politiske utviklingen fra 2001 til 2005 er motsatte. Arbeiderpartiets katastrofevalg i 2001 skyldtes misnøye med omfattende privatisering, markedsorientering og høyreutvikling. Velgerne gikk likevel til høyre. De ble imidlertid gjenvunnet i 2005 – etter at fagbevegelsen og andre folkelige krefter hadde presset Arbeiderpartiet til venstre og inn i en allianse med Senterpartiet og SV. Resultatet var radikalisering, polarisering – og valgseier! Folk gjenvant troen på at det finnes et alternativ basert på fellesskap og solidaritet. Det er dette som har blitt skuslet vekk under marsjen for den rødgrønne regjeringa, og som må gjenskapes av fagbevegelsen og andre folkelige krefter i den kampen som nå kommer.