Fra kvinnekamp til pengemakt

Kjønnsforskning har blitt stadig mer omdiskutert og angrepet. Her fra et gatehjørne i Berlin. Foto: Billie Grace Ward/ Flickr.

Fra 2012 ble det bestemt av Norges Forskningsråd at forskningsrådets kjønnsforskningsprogram skulle legges ned. Dette skjedde blant annet etter en offentlig kritikk av at kjønnsforskerne ikke hadde vært nok opptatt av biologiske kjønnsforskjeller.

Denne kritikken var smal og lite informert. Snarere enn mangel på interesse for biologiske kjønnsforskjeller, har kjønnsforskningens utfordring vært en søken etter stadig nye og spennende kjønnsperspektiver. Det har ført til at forskerne ikke er blitt enige om hva som skulle være de sentrale perspektivene i kjønnsforskningen.

Pengene bestemmer
Skytset ble dessuten rettet feil sted. Det er ikke nødvendigvis kjønnsforskerne som burde få kritikk. For å forstå hvorfor kjønnsforskningen har blitt som den har blitt, må man se fagfeltet i lys av den historiske utviklingen innenfor kjønnsforskning og makten som ligger i finansieringsmodellen for forskning.

I all forskning vil de som sitter på pengene, kunne avgjøre hva det skal forskes på.

I all forskning vil de som sitter på pengene, kunne avgjøre hva det skal forskes på. Forskerne er avhengig av å få gjennomslag for sine ideer hos de som finansierer forskningen for å kunne igangsette sine prosjekter.

Finansieringen og organiseringen av kjønnsforskningen i Norge har vært spesiell. Mens forskningen i Sverige er organisert etter uavhengige sentre [i], er det i Danmark egenfinansiering som gjelder [ii]. I Norge er det i stor grad forskningsrådet som har sittet på den største pengesekken, og som dermed har bestemt hvem som skal få penger til sine forskningsprosjekter.

Det er ikke tilfeldig hva samfunnsforskningen er opptatt av. Det er i en kommunikasjonsprosess mellom forskere, politikere og de som sitter på pengene at man blir enige om hva forskningsmidlene skal brukes til [iii]. Dette gjør at samfunnsforskning ikke er nøytral. Forskningsspørsmål styres av hva samfunnet er opptatt av, og hva som blir oppfattet som viktig i samtiden. Når samfunnet forandrer seg, vil nødvendigvis forskningen gjøre det samme. Dersom forskningen ikke svarer til hva samfunnet er opptatt av, vil den vanskelig kunne legitimeres som spesielt nyttig.

Fra kvinnesak til tverrfaglighet
Det er ingen hemmelighet at årsaken til at vi startet forskning på kjønn i Norge var at forskere, politikere, og mange andre i samfunnet forøvrig var opptatt av kvinnekamp og likestilling. Før kjønnsforskningen ble finansiert under Det norske forskningsrådet, var det mange akademikere som på eget initiativ publiserte rapporter og debattinnlegg om kvinners levekår i Norge [iv] En forløper til kjønnsforskningen var Sekretariatet for kvinneforskning som ble opprettet i 1977. Hovedoppgaven deres var å fremme forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet. På dette tidspunktet var målet å forandre samfunnet til det bedre, og forskerne som publiserte artikler innenfor  feltet ville synliggjøre kvinner i samfunnet og samfunnsdebatten. Å skulle trekke inn biologi ble aldri ansett som relevant ettersom forskningen skulle handle om å motvirke urettferdighet mot kvinner. Da kjønnsforskningsprogrammene var i oppstartsfasen var det uenighet om hvor grensene mellom den politiske kvinnesaken og det forskningsmessige skulle gå [v]. Denne debatten ble mindre fremtredende etter hvert som feltet ble mindre kvinnepolitisk orientert.

Makten i finansieringsordningene gjorde at den politisk motiverte kjønnsforskningen ikke lengre fikk plass.

Det har vært fire store kjønnsforskningsprogrammer i Norge. I den første perioden fra 1988-1994 var forskningen delt opp i en humanioragren og en samfunnsvitenskapelig gren [vi]. De tre følgende programmene var tverrfaglige, noe som også innebar en annen kamp om forskningsmidlene [vii] mellom fagfeltene. Endringene gjennom disse forskjellige programfasene gjenspeiler samfunnsutviklingen og fagutviklingen på feltet. Siden programmenes start har en rekke ordninger for likestilling blitt en del av en norsk politikk og samfunn [viii], og synliggjøring av kvinner i samfunnet ble etter hvert sett på som mindre sentralt. Dette medførte at kjønnsforskningen rettet seg inn mot nye temaer. Det skjedde en økning i hvilke sosiale kategorier forskerne rettet oppmerksomheten mot, blant annet fikk forskjellige subgrupper av kvinner og menn samt internasjonale forhold mer oppmerksomhet. Samtidig ble tverrfaglighet et viktig kriterium. Endringene bidro til at den tidligere politisk motiverte forskningen ikke ble videreført. Programmidlene ble brukt til å utforske nye tema som berørete kjønn. Historiske, juridiske, medisinske og litterære prosjekter fikk midler fra kjønnsforskningsprogrammene, mens sosiologer og statsvitere som siden opprettelsen av forskningsfeltet hadde hatt en tydeligere rolle, forsvant fra feltet. Derfor er heller ikke den senere kjønnsforskningen like samlet som den tidlige, da mobiliseringsviljen var stor og engasjementet for kvinnesaken en hoveddrivkraft.

Forskere som var inspirert av radikal feminisme, eller som hadde et mål om å endre samfunnet til det bedre for kvinner, ble gradvis faset ut av forskningsfeltet.

Utilsiktede konsekvenser
Makten i finansieringsordningene gjorde at den politisk motiverte kjønnsforskningen, som bar med seg et urettferdighetsperspektiv, ikke lengre fikk plass. Et grunnleggende spørsmål er om forskningen kunne ha vært mer opptatt av disse perspektivene dersom forskningsmiljøene hadde vært mer fristilt som i Sverige og Danmark. At vi opprettet egne kjønnsforskningsprogram under forskningsrådet sikret på en side at kjønnsforskningen fikk midler. Samtidig ble en utilsiktet konsekvens at forskere som var inspirert av radikal feminisme, eller som hadde et mål om å endre samfunnet til det bedre for kvinner, gradvis ble faset ut av forskningsfeltet. Dette til fordel for forskningsprosjekter som kunne komme med nyere og mer spennende perspektiver på kjønn. Kjønnsforskningen skulle være et eksplorerende prosjekt, hvor nye forståelser og nye tema ble tildelt en egenverdi.

Dersom det skal rettes kritikk mot kjønnsforskning, burde oppmerksomheten rettes mot de økonomiske rammene.

Dersom det skal rettes kritikk mot kjønnsforskning burde heller oppmerksomheten rettes mot de økonomiske rammene som ble satt for forskningsprosjektene. Med andre økonomiske rammer, haddet det kanskje vært tydeligere mål i den norske kjønnsforskningen. Den aller tidligste kjønnsforskningen besto av engasjerte forskere med en uttalt agenda som selv skaffet finansiering og kjempet gjennom et synliggjøringsprosjekt. Etter opprettelsen av kjønnsforskningsprogrammene slik vi kjenner dem fra slutten av 80-tallet, ble denne grasrotmakten skjøvet bort fra forskerne og over på pengesekken, hvor prosjekter som representerte nyvinning istedenfor det som ble sett på som en utdatert kvinnekamp fikk plass.

Det er fremdeles mange i Norge som er opptatte av kjønn og urettferdighet. Denne typen forskning er vanskelig å finansiere privat. Nedleggelsen av kjønnsforskningsprogrammene bør ikke bli et spørsmål om hvorvidt kjønnsforskning er viktig. Snarere bør nedleggelsen reise spørsmålet om hvordan vi vil at finansieringen til forskning på området skal organiseres. Hvem skal få definere hvilke spørsmål som er relevante i kjønnsforskningen?

Noter:
[i]    Se eksempelvis Centre of Gender Excellence (2013).

[ii]   Den danske kjønnsforskningen er i hovedsak organisert gjennom to hovedinstanser; Foreningen for Kønsforskning, og Center for Kønsforsking

[iii]   Jürgen Habermas (1969) beskriver sammenhenger mellom forskning og politikk. Han skriver at kommunikasjonen mellom de politiske bemyndigede oppdragsgivere og gigant-forskningsinstitusjonenes faglig kompetente vitenskapsmenn utgjør en kritisk sone. Det er her det skjer oversettelser av praktiske spørsmål til vitenskapelig stilte problemer, og det er her vi finner oversettelsen tilbake fra vitenskap til svar på praktiske spørsmål (ibid:75). Denne koblingen mellom forskning og politikk innebærer nettopp at kontakten mellom politiske institusjoner og forskningsinstitusjoner vil påvirke forskningen som blir gjort.

[iv]   Helga Marie Hernes (1982) skrev i forordet til en en serie om kvinners levekår at et mål var å vise hvordan arbeidsliv, familieliv og deltakelse i offentlig liv bestemte kvinners livssituasjon.

[v]    Et eksempel på denne tidlige perioden i norsk kjønnsforskning finnes i rapporten ”Forskning om kvinner” under Norges almensvitenskapelige forskningsråd fra 1976. I rapporten argumenterer forskerne for behovet for en egen kvinneforskning i Norge (Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning i NAVF 1976). I rapporten er det  inkludert brev med begrunnelse for hvorfor noen har valgt å trekke seg fra arbeidskomitéen. Blant annet har Tore Thonstad  skrevet at det er vanskelig å skille mellom den politiske holdning til kvinnesaken og det rent forskningsmessige, og han mener at rapporten vil være uten verdi for NAVF på bakgrunn av dette. Randi Gimse mener forslagene i rapporten bærer preg av at forskning skal dirigeres og gi resultater som skal støtte opp om bestemte synspunkter.

[vi]   Disse programmene het: Program for grunnleggende samfunnsvitenskapelig kvinneforskning (1988-1994) under NAVF/Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning og Program for grunnleggende humanistisk kvinneforskning (1988-) under NAVF/ Rådet for humanistisk forskning

[vii]  Programmene var 1) Kjønn i endring (1996-2001) 2) Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring (2001-2007)  og 3) Program for kjønnsforskning (2008-2012). I disse programmene var det ikke lengre programskille mellom humaniora og samfunnsvitenskap.

[viii]  Eksempler på likestillingsordninger er blant annet oppsummert i Gerd Vollsets NOVA-rapport fra 2011.

Referanser:
Center for Kønsforskning (2013), Center for Kønsforskning,  http://koensforskning.ku.dk/center/

Centre of Gender Excellence (2013), Introduction to GEXcel, http://www.genderexcel.org/?q=node/81

Foreningen for kønsforsking (2013), Politik, http://koensforskning.dk/?page_id=554

Habermas, Jürgen (1969), Vitenskap som ideologi. Oslo: Gyldensak Norsk Forlag.

Hernes, Helga Maria (1982) Staten- kvinner ingen adgang? Oslo: Universitetsforlaget.

Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning i NAVF (1976), Forskning om kvinner : en utredning om muligheter og behov for samfunnsvitenskapelig forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet / utarbeidet av et utvalg nedsatt av Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning i NAVF, Oslo: Universitetsforlaget.

Prosjektkatalog (2002) Prosjektkatalog 1997-2002 – Kjønn i endring, Oslo: Norges Forskningsråd.

Schaanning, Espen (2007), Makt og viten – tekster i utvalg, Oslo: Unipub.

Vollset, Gerd (2011), Familiepolitikkens historie – 1970-2000, NOVA Rapport nr.1, Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.