Så lenge kapitalismen som samfunnsform har funnes, altså siden slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, har man hørt varsler om dens snarlige undergang: fra John Stuart Mill, Karl Marx, Max Weber, Joseph Schumpeter, John Maynard Keynes og andre. I dag nøler vi, kloke av erfaring, med å uttrykke oss så bastant. Dette selv om vi vet at det kapitalistiske samfunn i likhet med alle andre er et historisk fenomen med en begynnelse og derfor også – en slutt.

Det er ikke bare det kapitalistiske samfunnets evne til å overleve fram til nå som hindrer oss i ta dets historisitet helt alvorlig. Vi påvirkes også av en forestilling om epokenes gang som stammer fra det framtidsoptimistiske 1800-tallet: at et samfunn ikke kan opphøre før et bedre samfunn står klart til å avløse det; en gammel byggeplan erstattes av en ny, klekket ut av kloke framtidsplanleggere, vedtatt av en velmenende, forutseende og handlekraftig reform- eller revolusjonselite. Den som tenker slik, kan ikke annet enn å ha en a priori tillit til at den moderne kapitalismen vil mestre alle sine kriser, uansett hvor alvorlige de er.

Den globale kapitalismen kan ikke avskaffes med et vedtak fra en eller annen sentralkomité, slik kommunismen ble i 1989.

Faktisk kan ikke den globale kapitalismen avskaffes med et vedtak fra en eller annen sentralkomité, slik kommunismen ble i 1989. At den klarer seg uten sentralkomité, er jo nettopp en av dens viktigste egenskaper. Og heller ikke motstanderne har noen sentralkomité: Det finnes ingen sammenhengende organisert, antikapitalistisk opposisjon med strategiske evner, like lite som det finnes en visjon for et moderne samfunn etter kapitalismen som beveger massene – ingen Lenin, ingen Marx.

Likevel mener jeg vi har gode grunner til å vurdere muligheten for at kapitalismen vil kunne gå til grunne av de mange krisene den for tiden går igjennom. Skal vi klare det, må vi imidlertid legge fra oss framskrittsoptimismen og se i øynene at et samfunn ikke nødvendigvis blir avviklet til fordel for et bedre et, men også kan ende fordi det mister evnen til å gi medlemmene forutsigbarhet i en pålitelig orden. Et samfunn slutter å være et samfunn når ulykkene blir regelen og ikke unntaket; når det blir avhengig av prekære improvisasjoner fra medlemmene for å bestå; og når det ikke lenger klarer å mobilisere medlemmene, som sliter seg ut i kampen for å klare seg fra dag til dag, til å opprettholde det Weber kalte «kulturidealer», som er forutsetningen for solidaritet og samhold.

På toppen av det hele kommer tre kontinuerlige nedadgående trender som har vart i flere tiår, og som kan synes å ha lenket seg sammen i en uløselig dødsspiral: synkende økonomisk vekst, økende ulikhet og stigende gjeld.

Mye taler for at dagens kapitalistiske samfunn er i ferd med å tre inn i dette sluttstadiet. Fra det perspektivet var krisen i 2008 bare fortsettelsen av en krisesekvens som er flere tiår gammel. 1970-årene sto i inflasjonens tegn, fulgt i 1980-årene av en drastisk stigning i statsgjelden og deretter på midten av 1990-tallet av en bratt vekst i privatgjelden. Alle tre, inflasjon samt offentlig og privat gjeld, var løsning og problem på samme tid: De glattet ut de tiltakende omfordelingskonfliktene, men ble selv til kriseårsaker og måtte vike for andre, like problematiske nødløsninger. Etter 2008 begynte en fjerde fase, med en ny global økning i statsgjelden og en eksplosiv vekst i sentralbankbalansene – en tredobling mellom 2007 og 2014. Også denne løsningen, den løsslupne produksjonen av kunstige penger, er i ferd med å bli til et problem.

Hvordan har denne utviklingen oppstått? For den syntesen av kapitalisme og demokrati som vokste fram etter andre verdenskrig, finnes det to likevektspunkter, en økonomisk og en politisk-sosial. Statlig politikk må forsøke å realisere begge samtidig. Men uten høy og jevn vekst har den politiske likevekten en tendens til å skje på bekostning av den økonomiske likevekten. Likeledes setter en konsekvent innsats for økonomisk likevekt den politiske likevekten i fare. Inngrep i markedet for å sikre politisk stabilitet vrir de relative prisene og kan føre til økonomiske kriser som så også destabiliserer politikken – mens en politikk som overlater markedet til seg selv for å la økonomien komme i likevekt, støter mot folks rettferdighetssans. Resultatet er at den statlige politikken i den demokratiske kapitalismen må håpe på at det går nok tid mellom kriseløsningene og de følgekrisene de forårsaker, til at den ikke må takle begge hornene til dilemmaet på én gang.

Alle tre, inflasjon samt offentlig og privat gjeld, var løsning og problem på samme tid.

Forholdet mellom kapitalisme og demokrati har imidlertid ikke kommet uforandret gjennom rekken av kriser. I inflasjonsfasen utspilte den politisk-økonomiske konflikten seg på arbeidsmarkedet. I statsgjeld-epoken forflyttet den seg til den elektorale politikken. I årene med stigende privatgjeld ble den forskjøvet til kapitalmarkedet – for i dag endelig å utspille seg i internasjonale organisasjoner og på toppmøter, samt i «uavhengige» sentralbanker som er avskjermet fra demokratisk kontroll. Bevegelsen har innebåret at de politisk-økonomiske beslutningsprosessene stadig har fjernet seg fra befolkningens erfaringsverden og påvirkningsmuligheter, inntil de forsvant bak et slør av teknokratisk «ekspertise» og taushetens sju segl. På kort sikt gjør denne frakoplingen av kapitalismen fra demokratiet det kanskje enklere å regjere, men på lengre sikt undergraver den begges legitimitet – se for eksempel den generelt synkende valgdeltakelsen kombinert med økt oppslutning om radikale partier, hovedsakelig, men ikke bare, på høyresiden. Når kapitalismens framtid i OECD-landene tilsynelatende er avhengig av at demokratiet jevnt og trutt taper politisk-økonomisk makt, kan det gå mot økende konfliktnivå, og ikke bare i middelhavslandene.

På toppen av det hele kommer tre kontinuerlige nedadgående trender som har vart i flere tiår, og som kan synes å ha lenket seg sammen i en uløselig dødsspiral: synkende økonomisk vekst, økende ulikhet og stigende gjeld, ikke bare på statlig nivå, men også i husholdningene og næringslivet. Konfliktskjermende vekst og utjevnende markedskorreksjoner var uunnværlige bærebjelker i etterkrigskapitalismen. Men hverken «nyliberal» omfordeling oppover eller «keynesiansk» gjeldsopptak har klart å få kapitalismen i OECD-landene tilbake på vekstkursen. Krefter som kunne ha brutt eller snudd de tre trendene, er ikke å se. Samtidig er det klart at de ikke kan fortsette slik inn i evigheten – og det samme gjelder ekspansjonen i pengemengden som er i ferd med å gjøre sentralbankene til «bad banks» – banker for overføring av misligholdt gjeld.

Når kapitalismens framtid i OECD-landene tilsynelatende er avhengig av at demokratiet jevnt og trutt taper politisk-økonomisk makt, kan det gå mot økende konfliktnivå, og ikke bare i middelhavslandene.

I virkeligheten forsterker de tre nedadgående trendene hverandre gjensidig. Avtakende vekst svekker de rikes kompromissvilje og øker dermed ulikheten i inntektsfordelingen. Denne ulikheten svekker etterspørselen i økonomien som helhet, hvilket igjen tynger veksten. Det høye gjeldsnivået står selv ved svært lave renter i veien for det låneopptaket som er nødvendig for ny vekst, mens den lave veksten gjør det tyngre å nedbetale den eksisterende gjelden. Samtidig fører stadig høyere og bredere gjeldspyramider til risiko for at finanssystemet skal bryte sammen på nytt.

Den kritiske tilstanden til OECD-kapitalismen er godt kjent i maktens indre gemakker. Der hersker rådløsheten, grensende til fortvilelse: Hvorfor får vi ikke vekst når penger er så billig? Bør vi frykte inflasjon eller deflasjon? Når må, når kan pengedopingen avsluttes? Trenger vi økt eller redusert statlig forbruk for å få til ny vekst? Selveste Larry Summers, mannen bak dereguleringen av finansmarkedene under Clinton, beskriver kapitalismens tilstand som «sekulær stagnasjon». Til og med nittiårenes «boom», hevdet Summers, en av arkitektene bak den, i Det internasjonale pengefondet for et knapt år siden, var egentlig ikke det, men en boble. Den lille veksten som vi vil se i framtiden, fortsatte han, vil komme på bekostning av periodiske eksplosjoner som den vi så i 2008. I nøden spiser fanden fluer, fulgte Paul Krugman opp i New York Times: Når ansvarlig utlånspraksis ikke lenger er nok, er uansvarlige lån og utlån, med et sammenbrudd i markedene nå og da, fremdeles bedre enn ingenting – nyreguleringen av finansmarkedene bør derfor ikke overdrives! Det er bedre med produksjon som ingen trenger, enn ingen produksjon i det hele tatt. Panikk på Titanic! Fortvilelsen i maskinrommet og på broen er grenseløs. Hvor er redningsbåtene? Finnes de overhodet?

 

Wolfgang Streeck deltar i et åpent seminar på Litteraturhuset kalt «The Rise of the European Consolidation State» torsdag 15. januar kl.10-13, med Lars Mjøset og Jon Erik Dølvik. Samme sted og dag kl.18 deltar Streeck i en samtale med journalist Sten Inge Jørgensen. Teksten er oversatt fra tysk av Eivind Lilleskjæret.

 

Tidligere innlegg om Streeck:

Henrik Keyser Pedersen: Kapitalismens avdemokratisering

Sven Røgeberg: Demokratisk krise i Europa