Derfor setter vi grønt først

– Kan jeg kjøpe denne klasen bananer av deg?, spurte Tony en mann i strandkanten og viftet med en femtidollarseddel. – Nei, svarte mannen kontant. Bananene er ikke til salgs.

Vi er på Tuvalu, en fattig lavtliggende øystat midt i Stillehavet. Mitt hjem i nesten et halvt år. Noe av det vi «vestlige» lengter mest etter er smaken av fersk frukt eller grønnsaker. Bare ett eller annet som ikke er hermetisert, tørket, fryst eller frityrstekt. Men ikke engang for 300 norske kroner kunne kameraten min få kjøpt en klase av de deilige søte bittesmå bananene. I takt med stigende havnivåer, endrede nedbørsmønstre og overbefolkning, har jordsmonn og ferskvannskilder blitt for salt for de skjøre plantene. De siste årene har bananene blitt mer og mer sjeldne. Det gjelder også papaya og rotfrukten som de kaller «pulaka». Ja, bortsett fra kokosnøtter er egentlig alt som tradisjonelt har vokst på øya nå blitt mangelvare.

Hva gjør du når den isolerte øya du bor på er i ferd med å gå tom for vann?

Som Naomi Klein påpeker i boka «This Changes Everything», kan stillehavsøyene være gode miniatyrbilder på verden. På Tuvalu ser vi overforbruk av ressurser, forurensing av drikkevann og rask urbanisering, samtidig som det oppstår klimarelaterte endringer i form av havnivåstigning, sterkere stormer og uregelmessig regn. Det fører til mangel på rent drikkevann og forsalting av jordsmonnet. Når tørken rammer, slik den gjorde mens jeg bodde på øya i 2011, tømmes regnvannstankene raskt. Hva gjør du når den isolerte øya du bor på er i ferd med å gå tom for vann? Plutselig har det ingenting å si hvor mange dollarsedler du har mellom hendene. Til syvende og sist er vi alle avhengig av en mangfoldig og fruktbar natur, og et stabilt klima. Derfor setter De Grønne klima- og miljøsaken først.

Les Magne Flemmens essay om Naomi Kleins bok «This Changes Everything – Capitalism vs the Climate» og Åshild Lappegård Lahn: En miljøpolitisk vekker

Klima er viktigst
Som eneste parti har De Grønne økologisk bærekraft som grunnsyn. Vi representerer en ny grønn akse, og en ny kraft i norsk politikk. Og vi driver norsk klima- og miljøpolitikk framover. For halvannet år siden var det lite snakk om hva vi skal leve av etter olja, eller om å bruke Oljefondet til grønne investeringer. To måneder før forrige stortingsvalg var ikke klima- og miljø tema i valgkampen. I dag prøver til og med Arbeiderpartiet å framstå som et reelt klimaparti. Oslovalget ser ikke ut til å bli noe unntak. Spørsmålet er hvor mange ganger miljøbyråd Guri Melbye må posere på sykkel for å overbevise velgerne om at motorveiutbygginga i Oslopakke 3 er en god klimaløsning.

Før vi kan snakke om hvordan, eller hvorvidt, byrder og goder skal fordeles, må vi ha noe å fordele.

Mange velgere skjønner at klima er vår tids viktigste sak. De skjønner også at store ambisjoner og mål ikke automatisk fører til handling. Derfor er De Grønne i sterk vekst. Mellom 2007 og 2014 har medlemstallene våre vokst fra 270 medlemmer til nærmere 7000. Nye medlemmer og velgere kommer fra både høyre- og venstresiden. De har skjønt det: Før vi kan snakke om hvordan, eller hvorvidt, byrder og goder skal fordeles, må vi ha noe å fordele.

Les Lars Haltbrekken og Ellen Paalgard i Naturvernforbundet: «Engasjement forandrer alt».

Målet er bærekraft
For å sikre bærekraft, må vi lage regler som stopper enkeltaktører fra å undergrave velferden til alle andre, både i dag og i framtida, ved å tømme ressursgrunnlaget og forurense. Verken en stat, et selskap eller en enkeltperson har rett til å fråtse, for så å sende regningen til andre land eller andre generasjoner. I Norge lever vi allerede i et samfunn som er i tråd med mange av de viktigste anbefalingene til Klein. Vi har sikret felles råderett over de store naturressursene våre, og har lover og en forvaltning som er satt opp for å beskytte naturmangfoldet og sikre at forurenser betaler – inkludert en CO2-avgift. Men ennå er det langt igjen før vi har brukt disse virkemidlene godt nok. Oljebransjen har  for eksempel alt for frie tøyler til å undergrave våre felles klima- og miljømål.

Verken den forrige eller den nåværende regjeringen har klart å gi næringslivet rammevilkår som legger til rette for det grønne skiftet.

Heldigvis kan dette løses innenfor det samfunnet og det demokratiet vi har. Det krever ikke en revolusjon, men et radikalt grønt skifte i prioriteringene vi tar, enten det er i statsbudsjettet, i konsesjonsrundene for norsk sokkel, i forvaltningen av oljefondet eller i arealplanleggingen. Vi har virkemidlene, og et system som fungerer – nå må vi sette dem inn i ett nytt grønt gir. Det betyr ikke at vi ikke også kan få nytte av nye institusjoner. Verktøy som mål på bærekraft, klimalov, inntektsutjevning og finansskatt kan bidra til å endre det økonomiske systemet gradvis mot det endelige målet: et bærekraftig samfunn.

Trenger omstilling
Verken den forrige eller den nåværende regjeringen har klart å gi næringslivet rammevilkår som legger til rette for det grønne skiftet. Næringslivet og investorer kan spille en nøkkelrolle. På Zero-konferansen hørte vi for eksempel at både GE Healthcare Lindesnes og jern- og stålprodusenten TiZir har redusert utslippene sine kraftig.

Les Marius Holm i Zero: «Ny økonomi eller ny politikk?»

Grønn økonomi handler om å vri fokuset fra arbeidseffektivitet til ressurseffektivitet.

Næringslivet er ekstremt omstillingsdyktig, men de trenger andre rammevilkår enn de får i dag. Vi kan ikke fortsette å belønne fossilbasert virksomhet som risikerer å ødelegge større verdier enn den skaper. Dessverre foreslo Solberg-regjeringen å øke statlige investeringer i oljevirksomhet med åtte milliarder kroner i 2015. Den klart største satsinga i hele budsjettet! Det er galskap å ytterligere subsidiere oljeindustrien når vi vet at vi allerede har funnet alt for mye. På samme måte er det galskap å gjøre det billigere å kjøre bil, når utslippene fra transportsektoren har økt med 27 prosent siden 1990.

Grå-grønn akse viktigere enn rød-blå
Problemet med dagens økonomiske system er at det baseres på evig økonomisk vekst drevet av ikke-fornybar energi, gratis forurensing av hav, luft og jordsmonn, og et ikke-bærekraftig ressursuttak. Grønn økonomi handler om å vri fokuset fra arbeidseffektivitet til ressurseffektivitet. Det må være dyrt å sløse med ressurser og det må gi konkurransefortrinn å være bærekraftig. Derfor vil vi skattlegge miljøskadelig virksomhet og investeringer hardt, og gi tilsvarende lettelser til grønne og sosiale investeringer.

Les Jo Skårderud: «Min grønne drøm er rød».

Klima og bærekraft er saker som alle, på tvers av de gamle blokkene, bør være opptatt av. Det betyr ikke at de politiske skillelinjene som løst kan defineres som ”høyresidepolitikk” eller ”venstresidepolitikk” er irrelevante eller utdaterte. Det vil stadig være viktig å diskutere saker som økonomisk fordeling, likestilling, eiendomsrett, skattenivå, integrering, innvandring, utdanningspolitikk og bruk av offentlig eller privat sektor i tiårene framover. Men alle disse diskusjonene blekner når man, som på Tuvalu, ikke kan dyrke flere bananer, eller går tom for rent drikkevann. I møte med en stor krise må man av og til legge andre stridsspørsmål til side, og finne sammen om effektive løsninger. Klima er vår tids viktigste sak. Derfor burde dagens politiske partier heller måles etter hvor de ligger på den grå-grønne-aksen, enn hvor de er på den rød-blå.

 

Se video fra debatten «Klimakutt og kapitalisme – må vi endre det økonomiske systemet for å redde klimaet?» arrangert av Manifest Tidsskrift, Naturvernforbundet Oslo Øst og Klassekampen.