Forsoning etter terroren

Petter-2

Henie Onstad Kunstsenters utstilling med utgangspunkt i hendelsene 22. juli, er ikke et retroperspektiv på det vi opplevde den dagen og de etterfølgende. Heller åpner den opp for en forsonende tilnærming ved å stille spørsmål om normalitet.

Tittelen på utstillingen, Vi lever på en stjerne, er hentet fra Hannah Ryggens billedteppe fra 1958 som hang i vestibylen på Høyblokka frem til 22. juli 2011. Det fire meter høye og tre meter brede teppet, fungerer som et fundament for utstillingen. Ikke bare ved at det illustrerer kunstens enorme potensial i kombinasjonen av politisk og kunstnerisk gjennomslagskraft, men også ved å formidle nærhet i mellommenneskelige relasjoner.

Ryggen var i sin tid en fremtredende antifascist, og hennes historiske verk fungerer som et symbol i samtiden mot det fascistiske terrorangrepet.

Da bomben smalt, raste teppet ned fra veggen og fikk en halvmeter lang flenge i det nedre høyre hjørnet. I etterkant har det blitt restaurert, og ved første øyekast legger en ikke umiddelbart merke til skaden. Ved en nærmere kikk er det allikevel mulig å oppdage «arret». Det forsterker verkets omfang og kraft at til tross for hva det har gjennomgått, er den billedlige styrken stadig uoverkommelig. Ryggen var i sin tid en fremtredende antifascist, og hennes historiske verk fungerer som et symbol i samtiden mot det fascistiske terrorangrepet. Inspirasjonen for teppet er hentet fra den svenske sci-fi-forfatteren Harry Martinsons epos Aniara. Det tar for seg personer som gjennomgår større kollektive omveltninger og mentalt flykter fra den fremmedgjorte virkeligheten for å søke trøst og gjenkjennelse. En tematikk ikke så ulik tiden etter 22. juli, og det er også gjennomgående for resten av utstillingen.

leverpa1
Hannah Ryggen «Vi lever på en stjerne». Foto: Henie Onstad Kunstsenter

Utsatte barn
Utover Hannah Ryggens teppe presenteres verk fra 18 andre samtidskunstnere som har blitt bedt om å utforske normalitetsbegrepet. Dette fungerer som et oppløftende motstykke til mye av litteraturen som har blitt kastet etter oss om terroren, blant annet dokumentariske tilbakeblikk på hendelsene eller granskninger av Breiviks person. Kunstnerne ble enten direkte invitert av direktør ved Henie Onstad Kunstsenter Tone Hansen og kurator Marit Paasche, eller plukket ut blant innsendte bidrag fra en offentlig utlysning. Det vil si at store deler av verkene er flunkende nye.

I rommet hvor Ryggens verk henger, vises fotoserien Dom Dziecka. The house starves when you are away fra 2008 av kunstneren Ahlam Shibli. Den presenterer scener fra hverdagen til polske barnehjemsbarn. De befinner seg i en situasjon og omgivelser som utgjør et restriktivt utgangspunkt for deres liv, et eksistensielt limbo. I tillegg til at de materielle forutsetningene er klare, synliggjøres også det overbyggende stigmaet deres tilstand bærer med seg. Ikke minst blir sameksistensen blant barna og behovet for fellesskap inntrykksfullt formidlet

Tittelen viser til tiden Breivik brukte på å ta livet av 69 personer på Utøya, og illustrerer det kolossale behovet foreldre har for å beskytte og skåne sine barn.

Et annet verk i samme rom er Lotte Konow Lunds installasjon 66 minutter, som består av to stålbokser. Mens den ene er fullstendig lukket, er det mulig å bøye seg ned for å kikke inn i den andre, hvor man kan få et glimt av et lite soverom. Kunstneren har bedt datteren sin innrede det lille rommet med ting hun ville trengt om hun måtte gjemme seg der inne i 66 minutter. Tittelen viser til tiden Breivik brukte på å ta livet av 69 personer på Utøya, og illustrerer det kolossale behovet foreldre har for å beskytte og skåne sine barn.

Hyller engasjement
De andre verkene består blant annet av en interaktiv oversikt over straffesystemene til ulike land, avstøpninger av søylene fra Høyblokka (som stadig stod etter at bomben smalt), en film av Javier Telléz om en nylig innsatt fange og en minimalistisk svart skulptur i tre av den irske kunstneren Eva Rothschild.

Verket fungerer som en homage til den politiske aktive ungdommen, og er samtidig en tilskyndelse om å fortsette engasjementet.

Et av høydepunktene er Hanne Friis Nyanser i blått og svart, en enorm skulptur i tekstil bestående av dongeristoffer som ligner et fossefall av tråder. I tillegg til at den gir assosiasjoner til Ryggens fargebruk i tittelverket, minner den også om betydningen av dongeri som stoff rent historisk. Bruken av olabukser ble på 60-tallet et av flere symboler på ungdomsopprør, og helt spesifikt forkastelsen av det kunstige, med henvisning til syntetisk farging av tøy. Verket fungerer som en homage til den politiske aktive ungdommen, og er samtidig en tilskyndelse om å fortsette engasjementet. Nærmest som en visuell samtidsutgave av Nordahl Griegs Til ungdommen.

_MG_2947
Hanne Friis «Nyanser i blått og svart». Foto: Henie Onstad Kunstsenter

Det er blitt skrevet over femti bøker om 22. juli. Fra de visuelle kunstnerne har det frem til nå vært relativt stille. Vi lever på en stjerne er den første større utstillingen som tar opp problemstillingene etterfulgt av hendelsene. Dette gjøres på en taktfull og solid måte, blant annet ved at den i større grad enn eksempelvis 22. juli-litteraturen diskuterer opplevelsen av en svekket trygghet, forsoning og på hvilken måte vi kan vende blikket fremover.