For en polariserende klimapolitikk

Den eksplosive veksten i klimagassutslipp dateres nøyaktig til industrikapitalismens fremvekst i England ved overgangen til det nittende århundre, skriver artikkelforfatterne. Her er "Industrial Plant" (1937) av Harry Gottlieb. Data Source: Smithsonian American Art Museum: https://americanart.si.edu/artwork/industrial-plant-9426

Polarisering blir gjerne sett på som handlingslammende. Klimapolitikken kan imidlertid tjene på økt polarisering – spørsmålet er bare hvilke akser det polariseres langs.

På grunn av menneskets omfattende påvirkning på jordens geologi og økosystemer er det innenfor klimaforskningen blitt vanlig å betegne vår tidsalder som anthropocenen (menneskets tidsalder). Dette begrepet legger til grunn at det er menneskeheten som helhet som er årsak til klimakrisen, og klimapolitikk blir derfor fremstilt som en kamp mellom mennesker og CO2, hvor vi alle sitter i samme båt mot en felles, ekstern fiende.

Samfunnsøkologen Andreas Malm og en rekke marxister har påpekt hvordan dette narrativet de-politiserer klimakrisen. Ettersom klimakrisen er et resultat av at kapitalen i sitt jag etter profitt, og evigvarende eksponentiell vekst driver rovdrift på naturen, er det etter deres syn mer presist å betegne vår tidsalder som kapitalocenen. Klimakamp kan dermed ikke reduseres til en kamp mellom menneske og natur, men må i stedet forstås som en kamp mellom samfunnsklassene, om hvordan økonomien skal organiseres og hvilke interesser staten skal tjene.

Klimakamp kan ikke reduseres til en kamp mellom menneske og natur, men må i stedet forstås som en kamp mellom samfunnsklassene.

Den norske venstresiden ser derimot ut til å akseptere fortellingen om at alle er delaktige i å forårsake klimaendringene, og nøyer seg følgelig med å se til et tverrpolitisk klassefellesskap som utgangspunkt for klimapolitikken. Klimastrategiene den har foreslått ser for seg at sosialdemokratiets sterke stat gjenoppstår og tar politisk styring over den økonomiske veksten, og den søker å gjenskape denne staten gjennom konsensus og samarbeid med kapitalen.

Den sosialdemokratiske velferdsstaten i Norge oppstod imidlertid ikke gjennom konsensus og samarbeid, men gjennom konflikt mellom arbeiderbevegelsens og høyresidens grunnleggende ulike samfunnsvisjoner. Gjennom klassekamp og konflikt oppstod det kompromisset mellom arbeid og kapital som skapte velferdsstaten.

Å stable på beina et økologisk bærekraftig samfunn krever at venstresiden oppnår enda større konsesjoner fra kapitalen enn hva vi oppnådde med etterkrigstidens regulerte kapitalisme. Venstresiden må derfor lære av hvordan klassekompromisset ble oppnådd gjennom konflikt mellom motstridende samfunnsvisjoner, og begynne å føre en polariserende politikk basert i konflikt mellom oss og dem. Det er slik kompromisser oppstår – hvis ikke oppnår vi ingenting.

Venstresiden må lære av hvordan klassekompromisset ble oppnådd gjennom konflikt mellom motstridende samfunnsvisjoner, og begynne å føre en polariserende politikk basert i konflikt mellom oss og dem.

Grønn keynesianisme
Arbeiderpartiet skriver i sitt utkast til partiprogram for kommende periode at «Vi er den siste generasjonen som har reell mulighet til å begrense skadeomfanget» av klimaendringene, og at «Vi må handle, og vi må handle nå.» Måten Ap vil handle på, er imidlertid lite handlekraftig, all den tid partiets klimapolitikk uambisiøst baserer seg rundt å videreføre «trygg økonomisk styring”» og «en forutsigbar og ansvarlig skattepolitikk overfor næringslivet». Med andre ord ønsker Ap å føre en klimapolitikk hvor ingenting vesentlig skal forandres.

Som vi har vist i artikkelen «Grønn ny deal – endre for å bevare?», kan det samme i stor grad sies om den øvrige venstresiden, som på keynesiansk vis søker å redde kapitalismen ved å forgrønne den. Til grunn for deres klimastrategier ligger det en antakelse om at klimakrisen best løses gjennom samarbeid med kapitalen, hvor staten skal oppfordre markedet til å investere grønt, eller i beste fall selv opptre som storkapitalist.

Tankesmien Manifest har gått i bresjen for det brede klimapolitiske samarbeidet Grønn Industri 21. Prosjektet tar utgangspunkt i ideene til den keynesianske økonomen Mariana Mazzucato, og går inn for at staten må inngå strategiske samarbeid med grønn og produktiv kapital. Slik skal dagens nyliberale kapitalisme erstattes med det Mazzucato kaller «en helt ny kapitalisme».

Med andre ord ønsker Ap å føre en klimapolitikk hvor ingenting vesentlig skal forandres.

Sosialistisk Venstreparti har på sin side lansert et nokså omfattende program for en «grønn ny deal». Heller ikke her er politikk for et sosialistisk samfunn i fokus. «Sosialisme» nevnes ikke ett sted i strategien, og partiets mål begrenser seg til å styrke trepartssamarbeidet gjennom å bygge en allianse mellom staten og – nok en gang – grønn og produktiv kapital.

Rødt, derimot, har ikke har lagt kapitalkritikken helt på hyllen, men partiets konkrete klimapolitikk går likevel ikke lenger enn tiltak som å styrke trepartssamarbeidet og å gjenreise norsk industri med såkalt norske arbeidsvilkår.

En lignende motvilje mot å konfrontere kapitalmakt kommer også til uttrykk i Industriaksjonen, et klimainitiativ som samler deler av fagbevegelsen. Dette kom tydelig frem på stiftelsesmøtet deres i 2019, hvor avisa Fri Fagbevegelses Jan Erik Østlie stusset over fraværet av konfliktperspektiver: «Venstresiden i fagbevegelsen pleier jo vanligvis å være de fremste til å problematisere arbeidslivets utfordringer og konfliktstoff. Sånt glimret helt med sitt fravær.»

Fra kompromiss til konsensus
Den norske venstresiden har imidlertid ikke alltid vegret seg for konflikt. I visjonsdokumentet «Framtidens Norge» fra 1944, utarbeidet sentrale sosialdemokrater og fagforeningsrepresentanter en plan for hvordan Norge skulle gjenoppbygges etter krigen. I likhet med i dag, mente også datidens sosialdemokrater at de sto overfor enorme utfordringer som krevde resolutt handling.

Men der dagens sosialdemokrater ender opp med «trygg økonomisk styring» som politisk mantra, mente datidens Arbeiderparti-strateger at den «planløse privatkapitalistiske produksjonen [må erstattes] med en planøkonomi», og at «det vil ikke bli noen lett oppgave, men den skal og må bli løst». Dette prosjektet mente de at muligens ville kreve endringer av «krigsøkonomisk» skala, hvor «det økonomiske liv blir ledet etter en nasjonal plan, som direkte er kontrollert, stimulert og dirigert fra samfunnsmessige organer». Ambisjonene var med andre ord alt annet enn beskjedne.

Gjennom å tvinge kapitalistklassen til å underordne seg politisk styring, kunne det norske samfunnet samtidig gjenoppbygges og gradvis omformes i en sosialistisk retning.

Slik datidens sosialdemokrater forstod sin samtid, var kapitalismen på ingen måte historiens endepunkt, og med politikk som våpen skulle man frata kapitalistklassen kontrollen over fremtiden. Gjennom å tvinge kapitalistklassen til å underordne seg politisk styring, kunne det norske samfunnet samtidig gjenoppbygges og gradvis omformes i en sosialistisk retning.

Da Arbeiderpartiet oppnådde rent flertall på Stortinget i 1945, lå dette konfliktperspektivet til grunn for en offensiv sosialdemokratisk politikk med et langsiktig mål om å bygge et sosialistisk samfunn. Men til tross for at bevegelsen i de påfølgende årene lyktes i å gjennomføre en rekke reformer av stor betydning for arbeiderklassens levestandard og posisjon i samfunnet, skulle det likevel vise seg at sosialisme skulle bli et litt for hårete mål å oppnå.

I møte med næringsliv og høyresiden, så vel som med endringer i den globale pengepolitiske infrastrukturen og svingende økonomiske konjunkturer, måtte Arbeiderpartiet inngå en rekke politiske kompromisser som gjorde at den ambisiøse visjonen om sosialisme kom i bakgrunnen. Heller enn å bygge seg inn i sosialismen, endte det norske sosialdemokratiet opp med å regulere kapitalismen på en måte som stabiliserte kapitalakkumulasjonen samtidig som den sikret folk flest økt levestandard gjennom omfordeling av den økonomiske veksten.

Mens sosialdemokratiets klassekompromiss oppstod som følge av klassekamp, forstås i dag kompromiss som et resultat av fravær av konflikt.

Det norske sosialdemokratiet kan derfor forstås som et kompromiss mellom venstresidens radikale sosialistiske visjoner på den ene siden, og de politiske realitetene den møtte i form av høyresidens motstand og den borgerlige statens avhengighet av kapitalakkumulasjon på den andre. Kompromisset oppstod som følge av en reell kamp mellom klassene om hvilke interesser staten skulle tjene. Kampen om den politiske makten ble forstått som en kamp mellom grunnleggende ulike samfunnsvisjoner.

Mens sosialdemokratiets klassekompromiss oppstod som følge av klassekamp, forstås i dag kompromiss som et resultat av fravær av konflikt. Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkol skriver i kronikken «Kompromiss, ja takk!» at hun «aksepterer ikke et politisk ordskifte der jeg skal tvinges til å være ja eller nei. For eller mot».

Kjerkol mener at velgerne ikke ønsker «ideologiske dreininger mot verken høyre eller venstre: de ber om tydelig Arbeiderparti-politikk.» For Kjerkol utgjør kompromisset nemlig startpunktet for politikk. På samme måte ser vi at venstresidens klimastrategier ikke søker å oppnå nye kompromisser, men derimot nøyer seg med det allerede etablerte trepartssamarbeidet og den såkalt norske modellen. Kompromiss er blitt omdefinert til konsensus.

Denne logikken kommer til uttrykk når LO og NHO nå har etablert en felles industri- og energiplattform som skal stake ut veien for det grønne skiftet. I denne plattformen går LO og NHO sammen for å utvide norsk oljeindustri, stikk i strid med sterke anbefalinger fra en samlet miljøbevegelse og IEAs ferske energiprognoser som sier at ingen nye oljefelt kan åpnes dersom en skal nå parisavtalens 1,5-graders mål.

Heller enn å utfordre fossilkapitalen, velger LO å inngå i en fossilgrå klasseallianse med NHO med formål om å sikre kraftgrunnlaget for fremtidig kapitalakkumulasjon. Med dette omsetter LO Kjerkols ord til praksis og gjør industripolitikken til konsensuspolitikk hvis primære formål er å bevare status quo.

Kompromiss er blitt omdefinert til konsensus.

Handlingslammende polarisering
Denne konsensupolitikken er symptomatisk for tiden vi lever i, en tid hvor polarisering blir fremholdt som et hinder for politisk handling. I rapporten Polarisering i klimadebatten, publisert som del av Grønn Industri 21, viser samfunnsgeografene Camilla Houeland og David Jordhus-Lier hvordan en pågående polarisering mellom oljearbeidere og klimabevegelsen splitter venstresiden og derfor fører til handlingslammelse.

Det blir ofte antatt at splittelsen bunner i at klimabevegelsen stiller krav som kolliderer med arbeiderbevegelsens legitime økonomiske interesser. Ansvaret for å forhindre splittelse tillegges med det klimabevegelsen.

LO og NHOs nye industri- og energiplattform tydeliggjør imidlertid hvordan LO gjennom sin konsensusbaserte klasseallianse inntar rollen som fossilkapitalens juniorpartner og med det distanserer seg fra klimabevegelsen. Som Therese Hugstmyr Woie, leder i Natur og Ungdom, sier til Klassekampen «Det har tatt lang tid å bygge bru mellom fagbevegelse og miljøbevegelse. Dette bryter ned tilliten. Når LO oppfører seg som oljelobbyister, risikerer de å miste en hel generasjon medlemmer av klimaengasjerte ungdommer».

Polarisering mellom arbeiderbevegelsen og klimabevegelsen er åpenbart handlingslammende, men det betyr ikke at vi må unngå polarisering som sådan.

Polarisering mellom arbeiderbevegelsen og klimabevegelsen er åpenbart handlingslammende, men det betyr ikke at vi må unngå polarisering som sådan. Mens politikere og klimaaktivister tenderer til å fremholde alle former for polarisering som et hinder for grønn omstilling, påpeker Houeland og Jordhus-Lier at «Polariseringen av visse aktører og fløyer i det politiske landskapet kan være et tegn på at klimapolitikken er i ferd med å bevege seg enda noen skritt på veien fra symbolpolitikk til realpolitikk.»

Polarisering kan altså være produktivt i klimapolitikken. Spørsmålet er bare hvilke akser det polariseres langs. I dag fører LOs konsensuspolitikk til polarisering langs aksen klima/arbeid. Det vi trenger, er å bygge allianse mellom klima/arbeid, og styrke motsetningen mellom arbeid/kapital.

Produktiv polarisering
Frykten for polarisering som sådan kan sees som et uttrykk for en liberal måte å forstå klimakrisen på, hvor menneskeheten som helhet fremstilles som årsaken til klimaendringene: Vi er alle skyldige. Men, som Malms kritikk av anthropocene-narrativet tydeliggjør, er det ikke menneskeheten som sådan som har skapt en fossiløkonomi avhengig av eksponentiell vekst. Tvert imot har flere titall millioner mennesker kjempet mot denne måten å organisere samfunnet på, i form av blant annet antikolonial kamp mot imperialistisk eksport av fossilkapitalen, og arbeiderbevegelsens historiske motstand mot kapitalismen.

Konflikt og polarisering langs aksen arbeid/kapital en forutsetning for å oppnå en utvikling som er økologisk bærekraftig for alle.

Kapitalismen er et klassesystem hvor et lite mindretall tjener på å drive rovdrift på naturen for å på den måten tilegne seg profitt, mens de aller fleste – og spesielt de som rammes aller hardest av klimakrisa – har lite å vinne på systemets fortsettelse. Og som vi har sett de siste årene, jobber den ideologiske høyresiden sammen med kapitalen aktivt mot enhver klimapolitikk som utfordrer det.

Ut ifra denne innsikten kan vi si at klimakampen ikke står mellom en samlet menneskehet på den ene siden og klimagasser på den andre, men er en kamp mellom klasser og hvordan mennesker skal organisere sitt forhold til naturen og hverandre. Klimakamp er derfor klassekamp, og konflikt og polarisering langs aksen arbeid/kapital en forutsetning for å oppnå en utvikling som er økologisk bærekraftig for alle.

Polarisering eller post-politikk?
Det er noe av et paradoks at akkurat idet naturen krever et oppgjør med kapitalismen, har denne blitt naturaliggjort gjennom begreper som anthropocenen. På samme måte er det, som Naomi Klein har påpekt i This Changes Everything, også et paradoks at global oppvarming har nådd vår bevissthet omtrent samtidig som nyliberal ideologis markedsfetisjisme har krympet det politiske handlingsrommet til et historisk lavpunkt.

Kulturkritikeren Mark Fisher beskrev dette som kapitalistisk realisme, en ideologisk tilstand som innebærer at kapitalismen fremstår som den eneste realistiske måten å organisere samfunnet på. Såpass mye av en selvfølgelighet er den blitt, at det i dag selv for sosialister er blitt enklere å forestille seg slutten på verden enn slutten på kapitalismen.

Denne tilnærmingen til kompromisser, som en prosess hvor alle i utgangspunktet er enige om de sentrale grunnpremissene, kan derfor med rette betegnes som post-politisk i sin essens.

Hvis kapitalistisk realisme er dagens overhengende ideologi, kan dagens praktiske politikk sies å være karakterisert av hva en rekke politiske teoretikere har kalt for post-politikk. Post-politikk viser til en politisk praksis hvor ideologiske skillelinjer og større samfunnsvisjoner basert på interessekonflikter avvises til fordel for nøytral og konsensusbasert politikk.

Følger vi de politiske teoretikerne Chantal Mouffe og Erik Swyngedouw, holder post-politikken seg innenfor rammene av det som anses som umiddelbart mulig. Politikk blir slik redusert til å handle om tekniske løsninger som i beste fall kan skape en litt bedre utgave av den faktisk eksisterende kapitalismen, men hvor enhver potensiell fremtid som på noen fundamental måte er annerledes enn nåtiden, implisitt er blitt utelukket.

Illustrerende er hvordan Manifest og SVs klimapolitikk ligner mer på hva som blir foreskrevet av den keynesianske økonomen Mazzucato enn på noe vi finner i Marx, og med det effektivt har erstattet venstresidens gamle målsetting om et sosialistisk samfunn med en visjon for hvordan best å legge til rette for den produktive kapitalens evne til akkumulasjon gjennom grønn innovasjon.

Denne tilnærmingen til kompromisser, som en prosess hvor alle i utgangspunktet er enige om de sentrale grunnpremissene, kan derfor med rette betegnes som post-politisk i sin essens. Med det er den – slik geografen Eric Swyngedouw har hevdet – også «radikalt reaksjonær», da den ved å kategorisk umuliggjøre enhver politikk som bryter med dagens liberale konsensus bidrar til å bevare det bestående.

Skyter vi mot månen, øker vi sjansene for at vi i det minste lander på taket.

Mot en polariserende klimapolitikk
For å bryte med den kapitalistiske realismen og dens post-politikk, trenger vi en klassebasert strategi for en økososialistisk fremtid det er verdt å tro på, og som det dermed også gir mening å kjempe for. Det er bare slik vi kan rive kontrollen over fremtiden ut av markedets usynlige hender og skape et samfunn hvor økologisk bærekraft settes i sentrum.

På klimafronten vil dette nødvendigvis måtte innebære at vi tør aspirere etter mer enn å dytte kapitalen i grønn retning. På klassefronten må det bety at vi slutter å begrense sosialismen vår til å handle om mer rettferdig distribusjon, og igjen begynner å snakke om å fundamentalt transformere maktforholdene økonomien er tuftet på.

Dette garanterer ikke at vi lykkes. Men skyter vi mot månen, øker vi sjansene for at vi i det minste lander på taket. Slik den norske arbeiderbevegelsen i mellomkrigstiden siktet mot sosialisme, men endte opp med klassekompromisset som for ettertiden er blitt kjent som sosialdemokratiet, øker vi ved å sikte mot en økososialistisk fremtid sjansene for at vi i det minste kan oppnå et klimakompromiss som avverger fullstendig katastrofe. Politikk må derfor igjen handle om at vi har en verden å vinne. Alternativet kan bli at vi taper en planet.

Dette er andre artikkel i en serie på tre om den norske venstresidens klimastrategier. Serien er støttet av Fritt Ord.