Folkelig motstand, ikke krig

Dag Endal

Kim-André Åsheim reiser mange viktige narkotikapolitiske problemstillinger i artikkelen «Den tapte krigen». Men utgangspunktet vanskeliggjør debatten. Mest av alt den utbredte bruken av stråmannsargumentasjon.

Å snakke om at krigen mot narkotika er vunnet eller tapt, er et dårlig utgangspunkt for en konstruktiv diskusjon om å redusere narkotikaproblemene.

Tape eller vinne
Det starter med overskriften: «Den tapte krigen». Å snakke om at krigen mot narkotika er vunnet eller tapt, er et dårlig utgangspunkt for en konstruktiv diskusjon om å redusere narkotikaproblemene.  Dette gjelder for arbeidet med de fleste sosiale problemer, det være seg narkotika, vold mot kvinner, trafikkulykker eller mobbing: Vi vil aldri vinne eller tape. Vi blir aldri ferdig. Spørsmålet er i hvilken grad vi klarer å redusere skadene som blir påført enkeltmennesker og samfunnet – eller om vi skal tillate å la dem vokse.

Et samfunn har alle muligheter for å lykkes mer eller mindre.

Sosiale problemer vil antakelig aldri forsvinne helt og for alltid. Derimot har et samfunn alle muligheter for å lykkes mer eller mindre. Venstresida må holde seg langt unna en tapt/vunnet-retorikk i debatten rundt sosiale problemer. Å tro at en har «tapt» i slikt arbeid, innebærer at en automatisk får rett. Å tro at en har «vunnet», gjør at en kommer til å tape etter hvert.

Størrelsen på et sosialt problem må måles etter mange kriterier, ikke bare ett. Noen mål er overordnede, andre er mer avgrensede og spesifikke. Da vil man som oftest oppleve å lykkes på noen områder og få dårligere resultater på andre. Når Norge på 90-tallet hadde en økning i andelen unge som prøvde illegale stoffer, var dette et dårlig politisk resultat. Eller et nederlag, om man har hang til krigsretorikk. Men det betydde ikke at kampen mot narkotika var tapt.

Når vi etter 2000 har hatt motsatt utvikling, en nedgang i antall unge som prøver ut narkotika, er dette en politisk seier fordi det gir positive ringvirkninger både i dag og mange år framover. Men dermed er ikke kampen mot narkotika «vunnet». Den er heller ikke vunnet fordi Norge, både på 90-tallet og siden på 2000-laget, har ligget lavest i Europa på andelen unge som prøver narkotika. Men dette er to gode indikatorer på at vi gjør noe riktig, og kanskje riktigere enn mange andre vestlige land.  Slike seire er ikke evigvarende. Seire kan fort bli til nederlag om en setter seg ned og tar framgangene for gitt.

Vi har ikke tapt «krigen mot narkotika» fordi vi har høye overdosetall.

Norge har flere overdosedødsfall enn andre land. Dette er et nederlag for oss som samfunn. Men vi kan ikke tape. Vi kan ikke gi opp kampen mot overdosedød. Vi har heller ikke tapt «krigen mot narkotika» fordi vi har høye overdosetall. Men vi har mislyktes på dette, og da må det gjøres noe spesifikt med det.

Hvilken krig?
Og hvorfor denne hangen til krigsretorikk? De færreste snakker om noen «krig mot narkotika». Åsheim argumenterer mot stråmenn. Ja, – president Nixon lanserte begrepet i 1971, og i enkelte miljøer i USA finnes det fortsatt noen som bruker begrepet «war on drugs» i betydningen en voldelig, altomfattende og nådeløs innsats mot alt som har med narkotika å gjøre. Men ikke her i Norge, og heller ikke i mange andre land. I Norge er det paradoksalt nok bare legaliseringstilhengerne som gjør sitt ytterste for å holde liv i «krigen mot narkotika».

Når Åsheim konkluderer med at «krigen må avlyses», slår han inn vidåpne dører.

Når Åsheim konkluderer med at «krigen må avlyses», slår han inn vidåpne dører. Alle som ønsker det, kan sjekke offisielle norske narkotikapolitiske dokumenter fra de senere årene, nå sist stortingsmeldinga «Se meg!». Der framgår det med all tydelighet at norsk narkotikapolitikk er bygd på en balansert og moderat bruk av et bredt sett av virkemidler, kanskje mer sammensatt og helhetlig enn de fleste andre land.

En variert innsats
Narkotikapolitikken omfatter mange typer forebyggingstiltak, både spesifikke og generelle. Oppsøkende virksomhet og tidlig intervensjon blir brukt i mange former, overfor mange målgrupper og med gode resultater. Behandlingstilbudet er omfattende og variert. Såkalt skadereduksjon, lavterskeltilbud og akutthjelp er et stort og omfattende innsatsområde. Så kommer internasjonalt samarbeid, forskning, faglig utvikling. Blant annet.

Derfor er det et strategisk feilgrep om den politiske venstresida her i landet skal bruke kreftene sine på å argumentere for urealistiske og skadelige løsninger som legalisering.

Samtidig peker stortingsmeldinga på en lang rekke områder hvor det er behov for å styrke, utvide og videreutvikle innsatsen. Dét er det ikke vanskelig å være enig i. Men utfordringen er å bruke denne brede enigheten til å skape politisk handling. Penger og tiltak kommer ikke av seg sjøl, i hvert fall ikke i ruspolitikken. Derfor er det et strategisk feilgrep om den politiske venstresida her i landet skal bruke kreftene sine på å argumentere for urealistiske og skadelige løsninger som legalisering. Dette splitter gode krefter, fører debatten inn på et blindspor og hindrer videreutvikling av en narkotikapolitikk som allerede i utgangspunktet kan måle seg med hvilket som helst annet land –  Portugal og Nederland inkludert.

Norsk narkotikadebatt må ta utgangspunkt i gjeldende politikk i 2012, ikke i noe Richard Nixon sa i 1971 eller Grete Knudsen sa i 1992.

Det er mange ting som kan sies om stortingsmeldinga om rusmiddelpolitikken, men den kan ikke leses som en rabiat og blind krig mot narkotika uten tanke på konsekvensene – som en ofte kan få inntrykk av når «krigen mot narkotika» blir beskrevet. Ingen kan nekte Åsheim eller andre å prøve å holde liv i krigsretorikken. Men alle som ønsker å bidra til en opplyst offentlig debatt, bør ta utgangspunkt i at motparten mener det de mener, ikke hva legaliseringstilhengerne tillegger dem. Norsk narkotikadebatt må ta utgangspunkt i gjeldende politikk i 2012, ikke i noe Richard Nixon sa i 1971 eller Grete Knudsen sa i 1992.

Norsk politikk bygger på at narkotika finnes og kommer til å finnes – og at det dreier seg om å redusere de negative konsekvensene av narkotikabruk mest mulig.

Åsheim argumenterer mot visjonen om et narkotikafritt samfunn. Dette er også en øvelse i å slå inn åpne dører. Norsk politikk bygger på at narkotika finnes og kommer til å finnes – og at det dreier seg om å redusere de negative konsekvensene av narkotikabruk mest mulig. Jfr. målsettingen i Stortingsmeldinga «Se meg!»: «Målet er å redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk for enkeltpersoner, for tredjepart og for samfunnet og bidra til flere friske leveår for befolkningen». Kan det sies tydeligere?

Handling og visjoner
Det er viktig å holde fra hverandre hva som er en politisk visjon og hva som er konkrete mål for politisk handling. En «visjon» blir ofte definert som et ideelt og langsiktig mål å arbeide fram mot, men samtidig et mål som man aldri vil nå. En visjon kan angi en retning å måle politiske resultater etter. Går det riktig vei eller gjør det ikke? Forstått på denne måten er det mange som er enige i en visjon om et Norge uten narkotiske stoffer. Inkludert Kim-André Åsheim, som skriver «Vi ville med stor sannsynlighet hatt et bedre samfunn hvis vi ikke hadde hatt noen former for helseskadelige rusmidler». På samme måte som at et Norge uten bilulykker, drap, voldtekter, mishandling, kjønnsdiskriminering og mobbing ville være et bedre land å bo i, uten at vi dermed tror vi vil oppleve det med det første.

Norsk narkotikapolitikk har med andre ord ikke en gang som mål å fjerne de negative konsekvensene av rusmiddelbruk, bare redusere dem. Det kan knapt beskyldes for å være overambisiøst, urealistisk eller virkelighetsfjernt. For ikke å snakke om full «krig».

Det er ikke noe poeng å ha «strengest» mulig straff, men reaksjoner som bidrar til å stoppe og forebygge videre narkotikabruk.

Forbud og straff
To viktige stolper i norsk rusmiddelpolitikk har lenge vært å begrense tilgangen til og etterspørselen etter rusmidler. For narkotiske stoffer har vi tatt i bruk det sterkeste virkemiddelet av alle, forbud. Denne bestemmelsen har vært konstant siden 1960-tallet, men reaksjonsmåtene har variert. Maksimumsstraffen for større narkotikalovbrudd har økt, en bestemmelse som har relevans for svært få lovbrytere i året. Mens samfunnets reaksjon på bruk og besittelse gjennomgående er blitt mildere, fra fengsel til bøter og i dag også helt andre reaksjonsformer; påtaleunnlatelse med vilkår om oppfølgingstiltak, oppfølgingsteam, ungdomskontrakt og narkotikaprogram med domstolskontroll. Nylig har det vært en høring på forslag om bruk av motivasjonssamtale og intervensjonsprogram, delvis etter modell fra Portugal. Dette er en riktig og viktig utvikling. Det er ikke noe poeng å ha «strengest» mulig straff, men reaksjoner som bidrar til å stoppe og forebygge videre narkotikabruk.

Målet med et forbud er ikke å bøtelegge eller fengsle flest mulig, men å sende et signal om at samfunnet ikke ønsker økt brukt av flere rusmidler.

Har forbudet vært effektivt? Spørsmålet kan ikke besvares bare med henvisning til kriminalstatistikk. Målet med et forbud er ikke å bøtelegge eller fengsle flest mulig, men å sende et signal om at samfunnet ikke ønsker økt brukt av flere rusmidler. Da er det tallene for utbredelse av narkotikabruk som teller. All tilgjengelig statistikk tyder på at befolkningen har forstått signalet som ligger i forbudet! En forholdsvis liten andel av både ungdom og voksne har prøvd illegale stoffer, de fleste av disse lar det bli med forsøket og svært få blir faste brukere og problembrukere. Sammenlignet med det lovlige rusmiddelet alkohol er forskjellen enorm, både i antall brukere, aksepten i befolkningen og antall problembrukere.

Hva avgjør tilgjengeligheten?
Hvorfor har vi så liten utbredelse av og aksept for narkotikabruk i vårt samfunn? Her holder det ikke med enkle forklaringer. Forbud mot innehav og bruk av narkotika er én side av saken. Men tilgjengeligheten på narkotika handler ikke bare om paragrafer, politi, tollvesen og straff. Tilgjengelighet er et sammensatt fenomen. I tillegg til jus handler det også om økonomisk tilgjengelighet (pris i forhold til kjøpekraft), psykologisk tilgjengelighet (hvor attraktive ulike rusmidler er i folks øyne) og sosial tilgjengelighet (i hvilke grad stoffene og bruken er godtatt i ulike miljøer).

Hvorfor økte bruken av ulovlige stoffer i Norge utover 1990-tallet, for siden å gå betydelig tilbake fra rundt 2000 og fram til i dag?

Uten en slik sammensatt forståelse av «tilgjengelighet», vil det ikke være mulig å forstå viktige nyanser i det narkotikapolitiske bildet. Hvorfor økte bruken av ulovlige stoffer i Norge utover 1990-tallet, for siden å gå betydelig tilbake fra rundt 2000 og fram til i dag? Forbudet har vært det samme, og praktisering av loven har ikke endret seg i en tilsvarende bølgebevegelse. Og hvorfor er det slik at land som har en temmelig lik lovgivning, til dels har betydelige forskjeller i utbredelse av narkotikabruk? ESPAD-undersøkelsen kartlegger regelmessig bruk av narkotika blant tenåringer over hele Europa. Her kan vi blant annet se tallene for andelen 15-16-åringer som noen gang har prøvd narkotika. I Norge er det 5%. Mens i Sverige er det 9%, Danmark 18%, Portugal 19%, Tyskland 21%, England og Spania 27% og i Frankrike 39%. Tsjekkia er på topp der 43 % har prøvd narkotika.

Lovens bokstav er ikke det eneste som teller. Folks oppfatninger, både av stoffene og forbudet, har mye å si.

Narkotika er om lag «like mye forbudt» i disse landene. Det er noen mindre forskjeller i håndheving av loven, men ikke slik at de kan forklare de betydelige forskjellene i utbredelse av narkotikabruk. Lovens bokstav er ikke det eneste som teller. Folks oppfatninger, både av stoffene og forbudet, har mye å si. Dette kan antakelig forklare hvorfor vi har hatt en betydelig nedgang i narkotikabruk blant ungdom i Norge de siste årene, selv om loven og håndhevelsen av den har vært omlag samme.

Narkotika er etter alt å dømme blitt «ukult» blant tenåringer. Mens lovgivningen har vært konstant, har «kulhets-faktoren» endret seg. Hvorfor det har blitt slik har vi foreløpig ikke noe godt svar på. Det vi vet, er at det har vært en tilsvarende positiv utvikling når det gjelder nedgang i kriminalitet og alkoholbruk blant ungdom.

Den sosiale kapitalen
Sosial kapital må ses som den viktigste ressursen i narkotikapolitikken i Norge. Et lands styrke måles ikke bare i form av naturkapital (som råvarer og energi) eller økonomisk kapital. Sosial kapital teller også, og her skårer Norge høyt. En vanlig definisjon er at sosial kapital er gjensidige tillitsforhold mellom individene i et samfunn. Det kan forstås som samling om noen grunnleggende felles verdier, vilje til å ta ansvar for fellesskapet, satse på samarbeid og fellesskap.

Vi ønsker ikke at nye, narkotiske stoffer skal få innpass i miljøene der barna våre vokser opp.

I narkotikapolitikken har Norge stor sosial kapital. Det er få saker som det er så bred og grunnleggende enighet om i befolkningen: Vi ønsker ikke at nye, narkotiske stoffer skal få innpass i miljøene der barna våre vokser opp. Dette er en holdning som gjør at voksne er på vakt; som foreldre, naboer, besteforeldre, lærere, ledere i korps, idrettslag, fritidsklubber og menigheter. Det er også en holdning som gjør at det er massiv oppslutning i befolkningen om forbudet mot narkotika. Dette gjør i sin tur det juridiske forbudet både mulig og effektivt.

Her ligger den store utfordringen – og muligheten – i narkotikapolitikken: Å styrke den folkelige motstanden mot nye rusmidler.

Men virkningene går begge veier. At narkotika er forbudt, gjør det i sin tur lettere å være både ungdom og forelder i vanskelige situasjoner. Når samfunnet har gitt et så klart signal om narkotika, er det et budskap som både ungdom og foreldre kan støtte seg til. Heldigvis er det slik i vårt samfunn at de fleste innretter seg etter lover som fellesskapet vedtar. Dette er en viktig del av den sosiale kapitalen i Norge.

Her ligger den store utfordringen – og muligheten – i narkotikapolitikken: Å styrke den folkelige motstanden mot nye rusmidler. Det er billig, effektiv og progressiv forebygging. Vi har mer enn nok med de legale rusmidlene vi allerede har.