First House bør svartelistes

eivindtraedal

First house har blitt tatt med buksene nede i et forsøk på å hanke inn en av de skitneste oppdragene man kan tenke seg: Å redde fossilsektoren fra «Trusselen om svartelisting» ved å påvirke politikere til å ikke trekke pengene våre ut av fossile investeringer i utlandet. Forslaget ble sendt til den globale globale olje- og gassorganisasjonen OGP. Avsløringene har vakt en interessant debatt om rollen til byråer som First House. Det er på tide å spørre seg om ikke selskapet selv bør trues med svartelisting av forvaltere av norske skattepenger.

Tjener fett på offentlig sektor
Offentlig sektor er en stor oppdragsgiver til First House. Kommunikasjonsbyrået har solgt sine tjenester innen politisk påvirkning til flere norske kommuner, blant annet for å påvirke store veiprosjekter og andre beslutninger. Bistand til mediearbeid er mindre problematisk, men First House lover mer enn det. De tilbyr eksklusiv tilgang til beslutningstagere og politiske prosesser.

Det er svært betenkelig at skattebetalernes penger skal gå til å påvirke Stortingets beslutninger utenfor disse kanalene, og utenfor offentlighetens søkelys.

Det er uklart hvorfor en kommune skal leie inn et byrå for å påvirke en politisk beslutning. De har innvalgte representanter fra sine fylker, og de har tilgang til offisielle kanaler inn til alle relevante beslutningstagere. Det er slik demokratiet skal virke. Det er svært betenkelig at skattebetalernes penger skal gå til å påvirke Stortingets beslutninger utenfor disse kanalene, og utenfor offentlighetens søkelys.

Resultatene er også svært usikre. Avsløringer fra Dag og Tid viser at kommunene ofte får «råd» som i praksis innebærer å benytte seg av kanaler de allerde burde kjenne til. Ingen kommuner eller fylkeskommuner skal trenge å betale 3000 kroner timen eller mer til en mellommann for å få et møte med en stortingspolitiker, skrive en pressemelding eller kronikk, eller få vite datoen for en høringsfrist. Pengene kan i så fall heller gå til nødvendig etterutdanning til de åpenbart underkvalifiserte ansatte i virksomheten, eventuelt til nyansettelser. Men dersom hjelpen mot formodning skulle virke, er det snakk om en undergravelse av de demokratiske og åpne prosessene som i teorien skal avgjøre viktige spørsmål.

Våre stortingspolitikere skal bestemme milliarddyre veiutbygginger og andre saker basert på kunnskap og gjennom en avveiing av viktige hensyn og interesser gjennom en åpen demokratisk prosess, ikke på bakgrunn av utilbørlig påvirkning i skjulte kanaler mot betaling. Forhåpentligvis har denne skandalen vekket en sunn skepsis mot First house i norske kommuner og offentlige etater, men for sikkerhets skyld, kunne man tenke seg å ta et strengere grep: akkurat som våre felles pensjonspenger i oljefondet ikke bør investeres i å undergrave menneskerettighetene og andre sentrale verdier, bør ikke skattepengene våre gå til å undergrave demokratiske prosesser. First House bør svartelistes av norsk offentlig sektor. Disse mellommennene er illegitime, både for «kundene» og for produktene som intetanende blir solgt – våre folkevalgte. Også de bør svarteliste First House-topper fra sine telefon- og avtalelister.

En skitten jobb
Dersom du er enig i dette prinsipielle poenget, kan du for så vidt stoppe å lese her. Dette poenget er gyldig uavhengig av denne spesifikke skandalen. Men framstøtet til First House mot oljenæringa er ikke bare prinsipielt problematisk. Den spesifikke tjenesten de tilbyr i denne sammenheng, er å undergrave vår regjerings politikk på et ekstremt viktig område. I en tid der menneskeheten er i stand til å gjøre enorm og uopprettelig skade på planeten, er det viktigere enn noensinne at vi er velinformert, og at forskningsresultater raskt tas til følge.

Gjennom aggressive mediekampanjer, og kontakt med avgjørende politikere, sådde de tvil om farene ved røyking, sur nedbør og ozonhull, og bremset lovgivning i årevis. Den største innsatsen har blitt rettet mot klimaforskning.

First House gjør her et forsøk på å tre inn i en lite ærefull tradisjon i kommunikasjonsbransjens historie: som forsvarere av mektige interesser mot nødvendig regulering og mot vitenskapen selv. I boka «Merchants of Doubt», gjennomgår Naomi Oreskes og Erik M. Conwayden den langvarige innsatsen for å undergrave forskning og kunnskap fra amerikansk industri og deres innleide kommunikasjonsbyråer og tenketanker. Gjennom aggressive mediekampanjer, og kontakt med avgjørende politikere, sådde de tvil om farene ved røyking, sur nedbør og ozonhull, og bremset lovgivning i årevis. Den største innsatsen har blitt rettet mot klimaforskning. Innflytelsen har vært stor nok til at Bush-administrasjonen eksplisitt henviste til industrilobbyistenes desinformasjon når de utformet sin svake klimapolitikk, og brøt med Kyotoprotokollen. Stadig er amerikansk klimapolitikk kraftig svekket av denne brønnpissingen. Her er First House villig til å tre inn i de samme rekkene – attpåtil for utenlandske oppdragsgivere. Mistankene om at First House har forsøkt å kapre oppdrag fra kinesiske myndigheter skapte furore. Det samme burde naturligvis nyheten om at selskapet ønsker å tilby politisk påvirkning til utenlandske private selskaper, gjennom tjenestene til sine ansatte eks-politikere.

Fossilnasjonen Norge 
I Norge er det utvilsomt oljeinudstrien som har mest å tape på klimapolitikk, og mest å vinne på å påvirke politiske prosesser og det offentlige ordskiftet for å undergrave effektive klimatiltak. Norsk oljeutvinning fører til store klimautslipp i flere omganger. Først kommer utslippene ved utvinning av oljen, drevet av gasskraft (noe som stadig vil være tilfellet etter Arbeiderpartiets kuvending i Utsira-saken). Så har vi naturligvis den største kilden – utslippene fra forbrenning av gass og olje, noe vi slipper å forholde oss til, siden det stort sett skjer i utlandet. Deler av oljeinntektene veksles inn høyere privatkonsum og import av luksusvarer. Ti prosent av importen vår er nå fra Kina, som baserer seg på kullkraft. Deretter tar vi brorparten av oljeoverskuddet på handelsbalansen og investerer dem – i andre lands fossile næringer. Blant de 90 selskapene som står for 2/3 av alle verdens klimautslipp, er Statens pensjonsfond utland investert i så å si alle vi har mulighet til å investere i. Det er denne siste kilden til utslipp fra oljenæringa – i en lang kjede med klimaødeleggelse i alle ledd, som vi kan fjerne ved å investere pengene våre i andre næringer. Det er et museskritt i riktig retning, som kanskje vil innebære lavere avkastning, men det vil nødvendigvis også innebære at vi ikke bygger rikdommen vår på å undergrave all rikdom i verden gjennom klimaødeleggelse.

Hver liter olje og hver kubikkmeter gass fra norsk sokkel er et steg i denne retninga, og hver krone av inntektene vi reinvesterer i kull, olje og gass er et veddemål mot at vi skal klare å redde vår sivilisasjon.

Det burde være unødvendig å minne om sakens alvor, men det er ikke uten grunn at dette beskrives av både vår forrige og vår sittende statsminister som vår tids største utfordring. I sin bok «Storms of My Grandchildren» fra 2009, argumenterer klimaforsker James Hansen for at paleoklimatiske data, altså vår empiriske kunnskap om effekten av klimaendringer i fortida, indikerer at en forbrenning av alle fossile energikilder vil sette i gang en så kraftig oppvarming at jordkloden innen 500 år kan bli som Venus–- en død planet som ikke er beboelig for mennesker, med over 100 grader på overflaten og en giftig atmosfære. Forhåpentligvis vil dette scenariet ikke spille seg ut, men på veien dit er det også enorme ødeleggelser i vente, både kjente og ukjente, dersom vi ikke bremser utvinningen av fossile energikilder. FNs klimapanel advarer på det sterkeste mot å hente opp alle tilgjengelige fossile energikilder. Deres anslag innebærer at opp mot 80 prosent av oljen, kullet og gassen må bli liggende for å unngå katastrofale klimaendringer, og de påpeker at OECD-landene må gå foran. Hver liter olje og hver kubikkmeter gass fra norsk sokkel er et steg i denne retninga, og hver krone av inntektene vi reinvesterer i kull, olje og gass er et veddemål mot at vi skal klare å redde vår sivilisasjon.

First House vil direkte påvirke politikere for å sikre at vi fortsatt inngår et veddemål mot oss selv og kommende generasjoner. Det er noe av det mest nedrige et selskap kan gjøre. Det er ikke bare en undergravelse av demokratiet vårt de ønsker å selge når de skryter av å ha tilgang til beslutningstagerne, det er en undergravelse av vår felles framtid. Dette er en grunn til å revurdere selskapet både som ansatt og som oppdragsgiver, uansett sektor. I mellomtiden bør offentlig sektor, av rent prinsipielle årsaker, ikke tillates å bruke skattebetalernes penger på å kjøpe denne typen påvirkning utenfor de åpne og demokratiske kanalene de allerede har tilgang til.