Finnes det et venstrealternativ til Listhaug-populismen?

Sylvi Listhaug. Foto: Fremskrittspartiet Sylvi Listhaug. Foto: Fremskrittspartiet

Etter to år i regjering gjorde Fremskrittspartiet i høst et katastrofalt dårlig kommunevalg med en oppslutning på under ti prosent. Den norske høyrepopulismen så ut til å gjøre sine siste krampetrekninger da Fremskrittspartiet fånyttes dro innvandringskortet i valgkampen.

Innvandringsminister Sylvi Listhaug. Foto: Fremskrittspartiet
Innvandringsminister Sylvi Listhaug. Foto: Fremskrittspartiet

Landets største opposisjonsparti utøver ingen opposisjon av betydning mot Frps asylpolitikk.

Da flyktningkrisen kom til Europa, fikk imidlertid flere høyrepopulistiske partier vind i seilene. Samtidig som Fremskrittspartiet slikket sine sår etter valgnederlaget, ble Sverigedemokraterna Sveriges største parti på meningsmålinger. Enn så lenge så det ut til at Fremskrittspartiets strenge asylpolitikk ikke lenger hadde noen grobunn i Norge.

Men så kom flyktningkrisen syklende over grensestasjonen Storskog i Sør-Varanger.

The times they are a-changin’
Hundrevis av asylsøkere passerte russergrensen daglig. Samtidig som syklene trillet inn, forandret debatten seg. Et stort flertall av nordmenn ville nå ha strengere asylregler. Nesten halvparten ville stenge grensen til Russland.

Fremskrittspartiet krevde innstramminger i asylpolitikken. Det som hadde vekket avsky i september, skapte nå ny begeistring blant partiets frafalne velgere, og det vokste på meningsmålingene. Ingen partier, med unntak av Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Miljøpartiet De Grønne (MDG), våget annet enn å følge etter.

I ekspressfart ble Stortinget enige om en ny asylinstruks. Den gjorde det i praksis umulig for syriske flyktninger som hadde reist langs den arktiske ruten, å få realitetsbehandlet asylsøknadene sine. I et bredt forlik ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti (KrF), Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet enige om å stramme inn. Parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet Harald Tom Nesvik sa følgende om forliket:

«Vi er veldig fornøyde. På punkt etter punkt har vi fått gjennomslag. Vi har kjempet for mye av dette i 30 år […] Når vi fremmet slike tiltak tidligere, kastet folk egg på oss. Nå er det et klart flertall med 161 representanter som kommer til å stemme for.»

Samtidig som syklene trillet inn, forandret debatten seg.

Listhaug-populismens triumf
Som svar på et år med rekordmange asylsøkere ble Fremskrittspartiets nye populistiske stjerne Sylvi Listhaug innvandrings- og integreringsminister i en nyopprettet ministerpost. Listhaug hadde knapt gjort statsrådsstolen varm før hun la frem 40 innstramningsforslag i asylpolitikken. Hun hevdet at asylsøkere ikke kan «bli båret på gullstol inn i Norge» og at asylstrømmen kan «få voldsomme konsekvenser for vårt velferdssamfunn». For å få familiegjenforening måtte man være i arbeid eller utdanning i fire år. For å få permanent opphold måtte man bo fem år i Norge. Også asylsøkere som reiser via nordiske land, skulle kunne bortvises uten å få realitetsbehandlet asylsøknadene sine.

Norge skulle nå få Europas strengeste asylpolitikk. Kommentarfeltene jublet. Da jussprofessor Mads Andenæs omtalte Sylvi Listhaugs innstramningsforslag som «direkte umenneskelige» og «i strid med våre internasjonale forpliktelser», skrøt Per Sandberg av det i Klassekampen.[1]

Der deler av venstresiden og kommentariatet har møtt Listhaug-populismen med moralsk fordømmelse, har strategien til ledelsen i Arbeiderpartiet vært resignert. Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre stilte seg positiv til forslagene i et intervju med NRK. Trond Giske mente de bare var en videreføring av Arbeiderpartiets politikk. «Streng og rettferdig» var nå mantraet deres. Ganske andre toner enn de vi hørte på landsmøtet i april.

Listhaug-populismen må møtes med nytenkning – ikke fordømmelse.

Strenghetstyranniet
Sylvi Listhaug har sagt at «godhetstyranniet rir Norge som en mare». Men i asylpolitikken er det heller strenghetstyranniet som rår.

I temperaturer ned mot 40 minusgrader begynte norske myndigheter i januar å deportere syriske flyktninger med buss over russergrensen, til kritikk fra FN og humanitære organisasjoner. Arbeiderpartiets ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, mente det var uverdig for Norge, og ga følgende beskjed til Regjeringen: «Norge må ikke bryte internasjonale konvensjoner i sin iver etter å sende ut mennesker i en fortvilt situasjon. Dette handler om å ivareta humanitære tradisjoner som Norge er kjent for.»[2]

Også lokalbefolkningen i Sør-Varanger reagerte på behandlingen av de syriske flyktningene. Merete Eriksson, Merete Nordhus og Eirik Nilsen fra Refugees Welcome to Arctic tok saken i egne hender og hjalp syriske flyktninger med å komme seg bort fra ankomstsenteret Vestleiren og i kirkeasyl. Da fikk de merke strenghetstyranniet på kroppen. Alle tre ble arrestert av politiet, satt på glattcelle og siktet for brudd på utlendingsloven. Merete Nordhus ble sågar strippet på politistasjonen. Men som fagforeningslederen Eirik Nilsen sa det: «Dersom jeg skal straffes fordi jeg bryr meg om andre mennesker, så skal jeg ta den straffen med rak rygg

Rune Rafaelsen beskrev situasjonen på følgende måte i Klassekampen: «Norske politifolk blir helter når de berger folk fra å drukne i Middelhavet. Her blir en fagforeningsleder som mener det er viktig å støtte folk i nød, arrestert, og en dame blir til og med strippet. Kontrasten er enorm.»[3]

Flyktninger på grensen mellom Hellas og Makedonia. Foto: Fotomovimiento
Flyktninger på grensen mellom Hellas og Makedonia. Foto: Fotomovimiento

Hva er venstresidens alternativ?
Den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman mente det krever mindre mental kapasitet å fordømme enn å tenke. Listhaug-populismen må møtes med nytenkning – ikke fordømmelse. Det blir for lett å stemple bekymrede nordmenn som rasister.

Mange mente SV satte seg selv på sidelinjen da de stilte seg utenfor asylforliket på Stortinget. Skal vi imidlertid ta beskrivelsen av asylforliket fra parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet på alvor, kan strategien likevel forsvares. Men hva vil egentlig SV i stedet? Om SV mener dagens flyktning- og integreringspolitikk fungerer godt nok, er det et standpunkt som har dårlig klangbunn blant folk flest. Skal venstresiden vinne velgernes tillit i asylpolitikken, er det lite hensiktsmessig å innta en konservativ holdning. Det er nok av utfordringer dagens politikk ikke er i stand til å svare på. Hvordan skal vi få flyktninger tidligere i arbeid? Hvordan skal vi unngå en todeling av arbeidslivet? Dette er spørsmål venstresiden må komme med troverdige svar på, om ikke Fremskrittspartiet skal få sette dagsorden også i 2016.

SE OGSÅ: ER HEISKNAPPTRYKKING VIRKELIG FRAMTIDENS JOBB?

Når den høyreorienterte tankesmien Civita foreslår at vi må «tillate lønninger som er noe under dagens tariffer» for å få flyktninger i arbeid, må arbeid med norske lønns- og arbeidsvilkår være vårt motsvar. I stedet for å åpne opp for et todelt arbeidsliv må fagbevegelsen få nye verktøy som kan sikre norske lønns- og arbeidsvilkår. Å gjeninnføre den kollektive søksmålsretten, stille krav om maks to ledd underleverandører og innføre et generelt forbud mot kommersielle bemanningsbyråer vil gjøre det norske arbeidslivet mer motstandsdyktig i møte med dem står i kø for å utnytte flyktningene som billig arbeidskraft.

SE OGSÅ: DÅRLIG LØNN, GOD INTEGRERING?

Arbeiderpartiet har riktignok, etter å ha tenkt seg om, motsatt seg et par av Listhaugs forslag. Men landets største opposisjonsparti utøver ellers ingen opposisjon av betydning mot Fremskrittspartiets asylpolitikk. Arbeiderpartiet ble bundet til masten med asylforliket. Nå er det imidlertid et gryende opprør blant grasroten i partiet. Flere fylkeslag sier klart nei til mange av innstramningene. Ledelsen i Arbeiderpartiet gjør klokt i å lytte til dem.

Norge som humanitær nasjon vil lide nederlag om venstresiden resignerer for Listhaug-populismen. Men heller ikke status quo er en holdbar løsning. Venstresiden burde ha kommet opp med alternativer til Sylvi Listhaugs asylinnstramminger. Så langt har det vært fullstendig idétørke.

[1] Klassekampen: «Ap er bundet til masta», 31.12.2015.
[2] Dagsavisen: «Frykter de må tilbake i krigen», 21.1.2016.
[3] Klassekampen: «Refser Ernas diplomati», 27.1.2016.

  • Jonas Lie

    Høyre/FrP sin våteste drøm må være at Arbeiderpartiet og resten av venstresiden er sterke motstandere av innstrammingene i innvandringspolitikken. De vet at innstramminger er svært populært i folket og oppslutningen vil de ønske å bruke til å svekke faglige rettigheter, kutte skatter og privatisere skole og velferd.

    Noen av oss synes at AP godt kunne være enda tydeligere på at vi må få kontroll på innvandringen fordi alternativet kan være 4 nye år med Frp/Høyre i regjering og en samfunnsutvikling som bare de rike tjener på.