Finansterrorisme

Deutsche Bank sine lokaler i Frankfurt. Foto: Carsten Frenzl

Det er en gisselsituasjon. Bankene terroriserer hele samfunn.

Kapitalismen i krise: Suppekjøkken og matstasjoner må settes opp i by etter by, fra Hellas og Italia til Spania og Storbritannia. I Athen overlater arbeidsløse foreldre barna sine på kirketrappa. Vest-Europas befolkninger er rammet det verste økonomiske tilbakeslaget siden depresjonen på 1930-tallet. Eurosonens økonomi ligger an til å krympe også i 2013.

Situasjonen er mer dramatisk enn nordmenn flest kan fatte, mener investor Øystein Stray Spetalen. Milliardæren mener storbankene holder hele befolkninger – som den greske – som gisler, og utøver en «finansiell terror» som rammer ikke bare de fattige og offentlig velferd, men hele samfunnets økonomiske helse.

– Det er en gisselsituasjon. Bankene terroriserer hele samfunn. Med råvarespekulasjon driver de matpriser til himmels, eller de setter ulevelig rente på lån stater som Hellas er helt avhengige av. Denne utpressingen rammer befolkningen, og bidrar overhodet ikke til verdiskaping, sier den samfunnsengasjerte investoren når Manifest Tidsskrift møter Spetalen i hans hovedkvarter på Skøyen i Oslo.

Øverste 0,1 prosent
Øystein Stray Spetalen er sivilingeniør fra Norges Tekniske Høyskole, og har bygd en milliardformue som investor og trader. Han forvalter i dag i overkant av to milliarder egne kroner gjennom det Oslo-baserte investeringsselskapet Ferncliff. To tredeler av kapitalen går til direkte, aktive investeringer i næringsvirksomhet, resten står i eiendom og finans.

I norsk sammenheng tilhører han den rikeste tusendelen, de 0,1 på toppen av det økonomiske hierarkiet. Spetalen ønsker ikke av den grunn å glorifisere de superrikes samfunnsrolle.

De 0,1 prosent på toppen er ikke nødvendigvis innovatører og verdiskapere. De er ofte karrierefolk som har åla seg inn i et finansielt system der de sitter sammen med kompisene sine og tapper systemet for enorme verdier.

–   De 0,1 prosent på toppen er ikke nødvendigvis innovatører og verdiskapere. De er ofte karrierefolk som har åla seg inn i et finansielt system der de sitter sammen med kompisene sine og tapper systemet for enorme verdier, hevder investoren.

Finans betyr her ikke å yte kreditten som er nødvendig for forskning og utvikling, utbyggingsprosjekter eller boligkjøp. Det handler om «finans» uten konstruktiv tilknytning til virkelig verdiskaping, et globalt kapitalistisk kasino der spillerne gambler med verdier finanssektoren først har hentet ut fra merverdiproduksjonen i de produktive områdene av økonomien.

Den nye liberalismen
Denne spekulative formen for kasinokapitalisme ble holdt nede gjennom tiårene etter andre verdenskrig. Etter den lange depresjonen som fulgte børskrakket i 1929 hadde selv det erkeliberalistiske USA innført inngripende reguleringer av bankene og finansbransjen for øvrig. Med den nye liberalismens inntog på 1980-tallet fulgte ideologiske angrep mot disse reguleringene, som ble avskaffet bit for bit fram mot årtusenskiftet.

– Et bakenforliggende problem var den svekkede veksttakten i økonomiene. Med økende knapphet på gode investeringsmuligheter innen mange industrigrener, virket det mer attraktivt å satse på gevinster gjennom finansvirksomhet. Samtidig hadde amerikanske arbeidere ikke hatt reallønnsvekst siden tidlig på 1970-tallet. De trengte mer tilgang til lån for å holde forbruket oppe. Så etter hvert slapp man dette helt løs, oppsummerer Spetalen.

Resultatet ble en eksplosiv vekst i gjeldsmengden.

Fra andre halvdel av 1990-tallet fikk vi så en bølge av «finansiell innovasjon», som i praksis betyr at bankene finner opp stadig mer intrikate metoder for å ta uansvarlig høy risiko med andres penger.

– Så nå kunne de låne ut 30 ganger mer enn før per million i egenkapital, eller det kunne i visse tilfeller være helt ubegrenset.

Kasinokapitalisme
Bankene ble de største låntakerne. De lånte inn enorme summer for å bruke dem til spekulasjon. Gjeldsberget som bankene på denne måten skapte helt selv, gjennom «giring», utgjorde en mye større andel av gjeldsbyrden som under krisa i 2008 truet med å dra hele finanssystemet i USA ned i avgrunnen enn gjelda knyttet til den mye mer omtalte boligbobla.[1]

Spekulativ virksomhet er virksomhet som i stor grad stjeler profitten sin fra de produktive sektorene. Dette er tyveri, uansett om det er lovlig tyveri.

For hver dollar i dette gjeldsberget av fantasisummer, tok meglere, banker og direktører sin andel i form av honorarer og gebyrer. Deretter tok de den enorme risikoen gjeldsberget utgjorde og dyttet den over på første og beste idiot man møtte i finansmarkedet, for eksempel en såkalt Terra-kommune i Nord-Norge.

– Etter hvert utgjorde spekulativ virksomhet 30 prosent av BNP i USA. Dette er virksomhet som i stor grad stjeler profitten sin fra de produktive sektorene. Dette er tyveri, uansett om det er lovlig tyveri, mener Spetalen.

– Bankene har tjent store penger på bare å flytte rundt på gjeld. Under de såkalte krisetiltakene i EU kunne banker låne inn til 1 prosent rente og så låne ut til Hellas for 6 prosent, for eksempel, forteller investoren.

–  Dette gir bankene enorme inntekter ut av ingenting. Og da går bonusen til direktøren i taket, til 100 millioner i året. Og i styret sitter det folk og nikker og sier at dette ser bra ut. Sånn har det holdt på. De har gjort det med statslån, med usikre boliglån og så videre.

Med disse spillereglene fikk banksjefene sterke insentiver for å gjøre gjeldsberget – og dermed risikoen – størst mulig.

– Jo større fantasisummer de kunne ta noen prosent på, jo mer gigantisk årsinntekt til direktørene.

Too Big to Fail
Før USAs fjerde største bank, Lehman Brothers, kollapset 21. september 2008, var «giringen» av bankens verdier 32 til 1. Det vil si at banken hadde lånt inn 32 dollar for hver dollar den hadde i egenkapital.[2]

Når disse verdiene så ble satset i det globale finanskasinoet, sier det seg selv at ved en skikkelig nedtur ville Lehman stå overfor en alvorlig risiko for å gå konkurs. Lehman Brothers gikk konk, og Vestens finanssystem gikk helt i stå. Finanskrisa var et faktum.

Ett år før denne gigantkonkursen, tok de 50 øverste makthaverne i Lehman Brothers ut bonuser tilsvarende fire milliarder kroner. I snitt blir det 80 millioner per finansgeni. På ett år. For å kjøre en 158 år gammel bank utfor stupet.

De har gamblet med andres penger, de har beriket seg grotesk på samfunnets bekostning, men de skal ikke ta regningen. De er parasitter.

Jo større sjanser storgamblerne i toppen av finanssystemet tok, jo høyere drev de sin egen bonus. Men det var andre folks penger de tok risiko med, understreker Spetalen. Selv investerer han kun egne midler. Banksjefer og meglere med gigantbonus beriker seg ved å gamble med andres midler. De belønnes når det går bra og får en gyllen fallskjerm når det går dårlig.

– Så de har gamblet med andres penger, de har beriket seg grotesk på samfunnets bekostning, men de skal ikke ta regningen. De er parasitter, sier Spetalen.

– Disse finansfolkene er parasitter, men de er beskyttet av kameratene sine, som de har i styre og stell, og de er ofte beskyttet av staten. Jo før resten av samfunnet forstår at dette er parasitter, jo bedre.

Det lille problemet ved denne formen for kasinokapitalisme, er de ekstreme økonomiske forskjellene den medfører. Det store problemet er at gjeldsboblene sprekker og hele samfunn rammes av kapitalistisk krise.

– Banken finner jo til slutt ut at boligkunden ikke de pengene til å betale det lånet. Og at Hellas ikke har en økonomi som tåler all gjelda. Så da går egentlig banken konkurs. Men da reddes banken av staten, påpeker Spetalen.

De store bankene har visst at de er «Too Big to Fail». De skal reddes av skattebetalerne. Sånn at de kan fortsette.

Han mener de modige finansmenn med sine gigantiske bonuser har visst det hele tiden. De har visst at boblene ville sprekke. Og at staten ville redde dem.

– De store bankene har visst at de er «Too Big to Fail». De skal reddes av skattebetalerne. Sånn at de kan fortsette.

Finn Lied & Co
Spetalen mener finansbransjen må krympes og spekulasjonen holdes nede, mens det må satses stort, kunnskapsbasert og langsiktig på industri. Den nye liberalismen som tok over på 1980-tallet gjorde det motsatte. Mens finanssektoren har blåst seg boblestor, har mye industri blitt flyttet til fattigere land, som Kina.

Alt pratet om frihandel og markedsteorier er latterlige 80-tallsdogmer som faktisk ikke fungerer i virkeligheten.

– Resultatet av denne liberalismen er at arbeidere og middelklassen i mange land ikke har hatt lønnsøkning på 20 år. Det holder ikke. Et system der 0,1 prosent stikker av med hele gevinsten er ikke bærekraftig.

– Vil ikke skolebokøkonomer påstå at det lønner seg for alle at den industrien legges til Kina, på grunn av teorien om komparative fortrinn?

– Alt pratet om frihandel og markedsteorier er latterlige 80-tallsdogmer som faktisk ikke fungerer i virkeligheten. Den kortsiktige gleden ved å flytte industri til fattige lavkostland, hva oppnår man rundt neste sving? Jo, at man underminerer hele bærekraften i sin egen økonomi og skaper en katastrofe for eget samfunn. Dette har jeg forgjeves forsøkt å fortelle til Høyre.

Politikere er som siv i vinden. De bøyer seg den veien det blåser. Nå bøyer de seg for finansmakta, fordi de selv har gjort seg helt avhengige av finanssektoren.

Han kommer ikke til å stemme rødgrønt i år. Men han tror ikke et regjeringsskifte vil gjøre noen særlig forskjell.

– Politikere er som siv i vinden. De bøyer seg den veien det blåser. Nå bøyer de seg for finansmakta, fordi de selv har gjort seg helt avhengige av finanssektoren. Hvis bankene går i stå, får ikke velgerne huslån. Og staten har jo selv sine tusentalls milliarder investert der ute, i stedet for å satse mer på forskning her hjemme.

Da var det visst litt bedre før.

– Det smarteste Norge gjorde da vi fant olje, var å opptre proteksjonistisk. Å si at denne ressursen skal nyttiggjøres her, at også landbasert industri skal legges til Norge. Dette sa Finn Lied og co. Og dette har tjent Norge.

Kontrollert kapitalisme
Spetalen er svoren tilhenger av kapitalismen. Men han vil ha den i en bestemt tapning. Det må være «kontroll på det», mener han.

– Vi må ha kontroll på selskaper som Statoil, Telenor, Statkraft og ikke minst: kredittinstitusjonene. Vi må bruke denne kontrollen til å satse på kompetanse og langsiktig næringsutvikling og holde spekulasjon og privat berikelse nede.

Jeg tror vi kommer til å legge om kursen. Men det vil bli verre først. Polariseringen fortsetter. De 0,1 prosent på toppen vil rane til seg enda mer.

Hva tror du blir utfallet, nå som store befolkninger i Europa lider nød og systemet synes å gå i retning et eller annet sammenbrudd?

– Hva jeg tror? Jeg tror vi kommer til å legge om kursen, for vi har ikke noe valg. Men det kommer til å bli verre først. Polariseringen fortsetter. De 0,1 prosent på toppen vil rane til seg enda mer, svarer Spetalen.

– Men jeg tror også folk flest rundt om i Europa er møkk lei. De er møkk lei av politikere som er bare ute etter egen karriere og ikke bryr seg om vanlige folk, men er fulle av store ord.

– Jonas Gahr Støre, for eksempel, er flink til å snakke. Men det er bare store, tomme ord, mener Spetalen.

– Trond Giske er smartere. Han er en god næringsminister. Men det holder ikke å si at du skal få kontroll på lederlønningene i statseide selskaper, og så får han Rune Olsø fra Arbeiderpartiet tre-fire millioner for å sitte i en stol på Entra. Du må ikke bare si det, du må gjøre det.