De internasjonale filmfestspillene i Berlin, bedre kjent som Berlinalen, gikk av stabelen i midten av denne måneden. Festivalen er en av verdens største, og er sammen med Cannes og Venezia regnet som den viktigste i Europa. Berlinalen ble opprettet i Vest-Berlin i 1951, og viste filmer som hadde vært sensurert av regimet i DDR på festivalen i 1990, måneder etter murens fall. I senere tid har den vært et særlig viktig visningssted for politisk film og film om lesbiske, homofile og transpersoner. Manifest Tidsskrift fulgte festivalen, og presenterer noen av filmene som tar tak i viktige politiske temaer. Forhåpentligvis dukker de opp på kino og festivaler i Norge.

Europa:
Sto Spiti/ At home
Hellas og Tyskland 2014
Regi: Athanasios Karanikolas

In Grazia di Dio/ Quiet Bliss
Italia 2014
Regi: Edoardo Winspeare

Europa er inne i en dyp, økonomisk krise som ikke ser ut til å gå over med det første. Arbeidsledigheten stiger, mange kan ikke lenger betale regningene, bedrifter legges ned og folk settes på gata. Hvordan oppleves det for vanlige folk? Det forsøker nå europeiske filmskapere å undersøke. Greske Sto Spiti handler om Nadja fra Georgia som er hushjelp hos en rik, gresk familie. Hun har vært hos dem lenge, og har blitt en integrert del av familien. Men når finanskrisen rammer, lurer familien på om de har råd til å beholde henne. Samtidig blir Nadja syk, og hun får da sparken fordi de ikke orker sykdom rundt seg. Det er tydelig at de har råd til å handle annerledes, på tross av krisa. Å sette henne på gata uten helseforsikring er et valg, og fra en dag til den andre står Nadja på bar bakke som syk og arbeidsledig uten et sikkerhetsnett. Kjæresten hennes vil hun skal saksøke familien, men hun velger heller en mer personlig konfrontasjon. I følge regissøren handler filmen om det moralske forfallet eurokrisen har ført til, hvor et folk som er kjent for å være rause og gjestfrie, blir redde og egoistiske. Filmen er holdt i et kjølig og distansert filmspråk uten nærbilder. Det avsondrete overklassehuset familien bor i, har en egen rolle og minner etter hvert om et smakfullt fengsel. Karakterene går i de samme klærne gjennom hele filmen, for å oppheve følelsen av tiden som går og vise at dette er en allmenn historie. På tross av distansen kameraet holder, er filmen gripende og virkningsfull. Det er ikke snakk om å bli tvunget til dårlige handlinger på grunn av økonomisk usikkerhet: selv om pengene blir mindre, har vi fortsatt et moralsk ansvar overfor hverandre. Og det gjelder særlig de som har mistet noe, men fortsatt har mye, noe som blir et slags speil på forholdet mellom landene i EU.

I den italienske filmen In Grazia di Dio, møter vi også virkningene av eurokrisen. Filmen er lagt til Salento i sør-Italia, hvor Adele og broren hennes blir nødt til å legge ned familiens tekstilfabrikk, da det ikke kommer flere bestillinger. Broren drar med familien til Sveits, mens Adele, hennes datter, mor og søster, flytter inn i et slags tvunget kvinnekollektiv på en gård i familiens eie. Fortsatt er de nedtynget av gjeld, og overlever ved å dyrke jorda og bytte grønnsaker mot bensin og andre livsviktige varer. Adele er den handlekraftige i familien sammen med bestemoren, mens tenåringsdatteren er mer opptatt av gutter og å drømme om å bli gift med en rik mann. Og søsteren drømmer om å bli skuespiller og skulker unna gårdsarbeidet. Det fører til et klisjémessig italiensk kaos av høylydt krangling og anklager alle veier, i tillegg til deling av oppskrifter og matlaging i idylliske omgivelser. Stadig plages familien av skatteinnkrevere og gjeld, og presset er for stort for til å takle på verdig vis. Filmen er en strek kritikk av måten myndigheter og banker takler finanskrisen på, og viser hvordan rentene galopperer til det mangedoble av gjelda og gjør folks liv umulige å leve. Til sist er det familien som blir redningen, da man i det minste har hverandre, på tross av båndene slites når alt handler om mangel på penger og det viktigste.

Afrika:
Difret
Etiopia 2013
Regi: Zeresenay Berhane Mehari

Concerning violence
Sverige, USA og Danmark 2014
Regi: Göran Hugo Olsson

Difret er den fjerde filmen som er laget i Etiopia noensinne, og er spilt inn på det offisielle språket amarigna. Dette til tross for at Hollywood forsøkte å overta manuset, oversette det til engelsk og sette Halle Berry i hovedrollen. I stedet får vi den dyktige, etiopiske skuespilleren Meron Getnet, i et klassisk advokatdrama om kampen for rettferdighet. Historien følger advokatkontoret til Meaza Ashenafi, som jobber for kvinners rettigheter. En dag hører de om en den 13 år gamle jenta Hirut som er arrestert for å ha myrdet en mann som bortførte og voldtok henne. Jenta har handlet i selvforsvar, men på landsbygda hun kommer fra, er det vanlig å kidnappe jenter man vil gifte seg med. Dermed er det krav om dødsstraff fra landsbyrådet. Ashenafi tar på seg saken, og forsvarer jenta mot korrupte statsadvokater og konservative menn. Filmen er basert på en sann historie, og en rettsak som slo fast at landets lover står over landsbyrådenes avgjørelser. Slik blir Hirut frifunnet, og arbeidet for kvinners rettigheter har tatt et stort skritt i riktig retning. Selv om det er en klassisk heltefortelling som forfekter idealer alle kan være enig i, er filmen velspilt og lar begge sider komme til orde. Man kan til en viss grad forstå mennene også, som handler ut fra sin egen tradisjon og mener at kompisen deres har blitt myrdet. Samtidig virker argumentet mot at dette er bylover fra hovedstaden veldig svakt, nesten så de ikke tror på det selv, og det er på høy tid med en ny praksis. Fortsatt kidnappes imidlertid kvinner i Etiopia, men etter rettsaken mot Hirut, har de fått et mye sterkere rettsvern.

Concering Violence er av mer konfronterende karakter. Filmen består av arkivklipp fra kolonikrigene, filmet av svenske journalister og filmskapere mellom 1966 og –84. Bildene viser frigjøringsbevegelsene i Angola, Mosambik og Guinea-Bissau, kryssklippet med britiske koloniherrer i Zimbabwe, svenske misjonærer i Tanzania og en streik på en svenskeid gruve i Liberia. Bildene er sterke nok i seg selv, og rasismen og den grenseløse uvitenheten til koloniherrene er nesten ikke til å tro. I tillegg har regissør Olsson lagt på et lydspor, som består av opplesning fra boka The Wretched of the Earth (1961) av den franskspråklige forfatteren og antikoloniale filosofen Frantz Fanon. Fanon kom fra den franske kolonien Martinique til Paris, og ble en av antikolonialismens viktigste teoretikere. Teksten hans er ekstremt hardtslående og revolusjonær, og maner til voldelig kamp mot undertrykkerne, samtidig som den analyserer undertrykkelsens mekanismer. Denne sterke teksten, over bildene av geriljakrigere i jungelen, blir lest opp på uklanderlig vis av den amerikanske sangeren Lauryn Hill. I begynnelsen har Olsson også fått den kjente postkoloniale filosofen Gayatri Spivak til å innlede filmen, som for å virkelig understreke budskapet. Olson har tidligere laget dokumentarfilmen The Black Power Mixtape 1967–1975 (2011), og tar i begge et klart standpunkt til fordel for de revolusjonære afrikanske og afro-amerikanske kampene. På litt over en time er filmen innom mange viktige, historiske kamper vi alt for sjelden hører om. Og intervjuet med de svenske misjonærene som ikke aner hva de driver med, er underholdende og trist nok i seg selv.

Nord-Amerika:
César Chávez
USA 2013
Regi: Diego Luna

The Unknown Known
USA 2013
Regi: Errol Morris

César Chávez forteller den sanne historien om den mexicansk-amerikanske fagforeningslederen César Chávez, som startet United Farm Workers union, UFW, i 1962. Chávez drev fagforeningsarbeid blant landarbeidere på 50-, 60- og 70-tallet, og møtte hard motstand fra landeiere og konservative politikere. I filmen ser vi hvordan han og foreninga fikk støtte av Robert Kennedy, og ble aktivt motarbeidet av Richard Nixon. Filmen er et klassisk helteepos, hvor vi heier på en side, og de vinner fram, tross massiv motstand. Når disse heltene er fagbevegelsen er det vanskelig for et sentimentalt hjerte til venstre å ikke bli beveget over motet og kampene som til slutt fører til seier. Filmen er en god oppvisning i taktikker fra både fagforening og fagforeningsknusere, aksjonsformer som fortsatt er gjeldene. UFW verver folk til kamp blant annet ved hjelp av mikrolån og informasjon ute på jordene. De bygger allianse med filippinske arbeidere, Chávez sultestreiker for å implementere ikkevoldslinja, og de kjører en svært effektiv boikottkampanje av vindruene til et firma som nekter å gi etter for fagbevegelsens krav. Arbeidsgiverne benytter seg av vold, får politiet til å angripe aktivistene og lager en avtale med Nixon-administrasjonen om at varene som boikottes skal eksporteres til Europa og kjøpes inn av militæret slik at boikotten mister effekt. Da svarer Chávez med å dra til Europa og mobilisere europeiske fagforeninger til å spre informasjon om boikotten i sine land, og det fører fram. Selv om filmen er rett fram fortalt og ikke helt lar oss komme inn på personen Chávez, er den et rørende portrett av en viktig kamp som ble kronet med seier.

The Unknown Known er en dokumentarfilm om og med tidligere forsvarsminister i USA Donald Rumsfeld. Tittelen spiller på hans berømte tale i 2002, hvor han forsvarte å gå inn i Irak, på tross av mangelen på bevis som linket regimet til angivelige masseødeleggelsesvåpen. De berømte setningene gikk sånn:

«Reports that say that something hasn’t happened are always interesting to me, because as we know, there are known knowns; there are things we know that we know. There are known unknowns; that is to say, there are things that we now know we don’t know. But there are also unknown unknowns – there are things we do not know we don’t know.»

Regissør Morris har tidligere laget en lignende film, The Fog of War: Eleven Lessons from the Life of Robert S. McNamara. Den vant Oscar for beste dokumentarfilm i 2008, og er også et intervju med en tidligere, amerikansk forsvarsminister. Tittelen spiller på hvordan det er vanskelig å ta kloke avgjørelser når man står midt oppe i konflikter, i the fog of war. Det er også Rumsfeld inne på. Han er opptatt av å være føre var, av å kunne tenke seg alle mulige scenarioer og være forberedt på å møte dem. Det mener han USA ikke greide under Pearl Harbour og angrepene 11. september, og det har han jo også rett i. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å være forberedt på alt, og hva det skal innebære.

I Rumsfelds lange karriere har det betydd å gå til angrepskrig i Vietnam, Afghanistan og Irak, uten at det har ført til en mer stabil verden. Rumsfeld har vært aktiv i politikken siden begynnelsen av 1960-tallet, og er den politikeren som har diktert flest notater i amerikansk historie. Disse er samlet i the Rumsfeld Papers, og han leser villig opp fra alt han har skrevet. Memoarene avslører en politiker som er bekymret for USAs sikkerhet og militære innflytelse, og som ikke har problemer med noen virkemidler. I diskusjonen etter filmen, kom Morris inn på en referanse som under visningen var åpenbar for mange: rettsaken mot Adolf Eichman i Jerusalem og Hannah Arendts begrep om ondskapens banalitet. Uten sammenligning for øvrig, er det for eksempel mye diskusjon mellom regissøren og Rumsfeld om torturmetodene i Guantánamo. Rumsfeld ufarliggjør dem og fraskriver seg alt ansvar, på tross av at han har signert flere instrukser. Rumsfeld er ellers blid og stolt av karrieren sin, det er ingen anger å spore tross en lang rekke mislykkede operasjoner. Når han blir spurt om hva han tenker om nederlaget i Vitenam, som han fulgte sammen med president Nixon fra det hvite hus, svarer han: «Some things work out, some things don’t. This didn’t». Errol Morris har også laget filmen Standard Operating Procedure (2008), som handler om overgrepene i Abu Ghraib. The Unknown Known følger opp den, og intervjuer denne gangen han som hadde ansvar på toppen. Det har blitt et svært severdig og interessant intervju.