Fidel Castro: Har vi ham nå?

Fidel Castro i Havanna 1978. Foto: Marcelo Montecino Fidel Castro i Havanna 1978. Foto: Marcelo Montecino

I en kronikk i VG den 29. november skriver Jan Jørgen Skartveit at han vil nyansere norsk offentlighets bilde av Cuba. Målsetningen slutter jeg meg gjerne til, men i praksis ligger Skartveits fortelling klart tettest opp til den som blir fortalt av Castros motstandere.

Skartveit forteller for eksempel om et Cuba som «var avansert teknologisk, sosialt og politisk» før Revolusjonen. Det er noe sant i dette, som Skartveit nevner fikk for eksempel Cuba en svært moderne grunnlov i 1940[1].

Men historien er mer enn dens lysglimt.

Det er derfor på sin plass å si noe om hva som kom før og etterpå, og å vise noen av de harde motsetningene i perioden så ikke leseren sitter igjen med et bilde av en land som ikke egentlig var så ille før revolusjonen og hvor det kanskje hadde holdt med forsiktige reformer.

Grunnloven av 1940 ble til få tiår etter at Cuba hadde lagt bak seg et langvarig, og under de siste årene særs brutalt spansk kolonistyre, en kortvarig okkupasjon under USA og tre tiår som protektorat under USA. Protektorattiden tok slutt i kjølvannet av revolusjonen i 1933 – som fant sted mens Fidel Castro fortsatt var en liten gutt.

Splittelser blant de revolusjonære gjorde at forsøket på å endre samfunnet grunnleggende ble kortvarig, men i kjølvannet fikk Cuba grunnleggende arbeiderrettigheter, og de mest åpne og direkte formene for innblanding fra USA tok slutt.

Strengt tatt hadde Cuba bare to diktatorer i perioden mellom USAs okkupasjon og Fidel Castros revolusjon i 1959 – Gerardo Machado og Fulgencio Batista etter kuppet i 1952.

I praksis hadde Washington lagt rammene for hvilken politikk Cuba hadde lov til å føre.

Men under protektoratet hadde USA gitt seg selv rett til å intervenere hver gang politikken som ble ført ikke gavnet deres interesser, og det gjorde stormakten stadig vekk. USA brukte også senere sine importkvoter for sukker som utpressingsmiddel mot et land som stort sett produserte nettopp denne varen, og som var helt avhengig av det nordamerikanske markedet. I praksis hadde Washington lagt rammene for hvilken politikk Cuba hadde lov til å føre.

Det fantes kritiske stemmer som politikeren Eduardo Chibás, som ville løfte frem igjen den radikale arven etter frigjøringshelten José Martí (1853-1895). Ingen av dem var sosialister, men de trodde på sosial rettferdighet. Men valgkampene var pengestyrte, og om så Chibás ikke hadde skutt seg selv og om han faktisk hadde vunnet et valg, ville han neppe ha kunnet gjennomføre et program til fordel for hele nasjonen.

Da ville han ha kommet på kant med USAs interesser.

Velstanden som forsvant
En turist trenger bare å kikke kort på husene i Havannas finere bydeler for å forstå at et anselig antall cubanere levde svært godt før 1959.

Som Skartveit skriver, tok Cuba tidlig i bruk røntgen og radio, samt ga kvinner stemmerett. Han skriver at landet «bare» hadde 23,6 prosent analfabetisme, at det hadde flest kilometer togskinner og flest som hadde innlagt elektrisitet i Latin-Amerika. Men så nevner kronikkforfatteren bare svært raskt de enorme klasseskillene, før han går videre til dagens situasjon, noe som gir et misvisende bilde.

Oversiktsbilde over Cubas hovedstad Havanna. Foto: Romtomtom
Oversiktsbilde over Cubas hovedstad Havanna. Foto:
Romtomtom

Marifeli Pérez-Stable skriver i sin klassiske fagbok «The Cuban Revolution» at Havanna «var nokså moderne» og at hovedstadsinnbyggerne «hadde en relativt høy levestandard». Men et overveldende flertall av cubanerne bodde ikke i Havanna. Pérez-Stable forteller også at de fleste barn på landsbygden led av parasitter, og siterer en undersøkelse fra USAs handelsdepartement som viser at 85 prosent av cubanerne på landsbygden ikke hadde innlagt vann, mens 93 prosent manglet elektrisitet.

Det var en økonomi basert på sukkereksport hvor arbeidere kunne tjene brukbart under den årlige innhøstingen, men hvor arbeidsløshet og nød preget resten av året.

Her kunne man supplere med mye annet. Med tall som viser hvor lav andel svarte cubanere som tok høyere utdanning sammenliknet med i dag, om hvordan fattige bønder nesten ikke hadde tilgang til kjøtt og melk – trass i den effektive og omfattende kvegdriften som Skartveit viser til. Jeg kunne legge til hjerteskjærende fortellinger fra datidens presse, eller de jeg har fått høre fra eldre cubanere – en gruppe som stort sett støtter Castro. Men det holder egentlig å vite hvor populær Fidel, som de kaller ham, var i starten av revolusjonen, for å forstå at opprøret hans var berettiget. «Eufori» er ordet som best beskriver stemningen i Havanna i starten av 1959, skriver historikerne Thomas E. Skidmore og Peter H. Smith.

«Eufori» er ordet som best beskriver stemningen i Havanna i starten av 1959.

«Sosialismens gullalder»
«56 år med vanstyre, nepotisme, korrupsjon, ensretting og undertrykkelse har gjort Cuba til det u-landet det i latin-amerikansk sammenheng i mindre grad var før revolusjonen», skriver Skartveit i kronikken sin.

Utviklingen på Cuba står ikke i samsvar med den unge Fidel Castros vyer. Han sa for eksempel 16. februar 1959, like etter revolusjonen, at «hvis ingen legger hindre i veien for oss, er jeg sikker på at vi om få år vil kunne løfte cubanernes levestandard over USA og Russlands nivå». Det er opplagt ikke tilfellet i dag, og han ville neppe ha nådd målet selv om han hadde kunnet styre uten USAs handelsblokade. Men det betyr ikke at alt gikk galt.

I følge den mye siterte cubanske økonomen Pavel Vidal, som er kritisk til den rådende økonomiske politikken på Cuba, var landet det med høyest BNP i Latin-Amerika før revolusjonen og fram til så sent som 1985, altså flere tiår etter revolusjonen i 1959.

Den gang var som kjent Cuba hjulpet av sovjetiske subsidier som i større eller mindre grad kompenserte for tapene som USAs ekstreme isolasjonspolitikk påførte landet.

Og etter tre tiår med revolusjon var mye endret. Alle kunne lese og skrive. Helse og utdanning ble tilgjengelig for alle. Fordelingen var bedre: De fattigste 40 prosentene av befolkningen hadde firedoblet sin andel av inntektene. Butikkhyllene var tomme fordi folk hadde mat i magen het det i offisiell retorikk, og folk visste at det var mye sant i det. Folk hadde helsestell, utdanning, idrett og et rikt og temmelig variert kulturliv.

Fordelingen var bedre: De fattigste 40 prosentene av befolkningen hadde firedoblet sin andel av inntektene.

Sovjetisk påvirkning på akademia bidro til å legge sterke begrensninger på samfunns- og humanvitenskapene – dette var en tid da mange trodde at marxismen hadde svaret på alle problemer, så en trengte ikke sosiologi og den slags… Like fullt hadde man en høyt utdannet befolkning og et betydelig åndsliv.

Det var reiserestriksjoner, men mange fattigfolk hadde for første gang råd til å feriere på Cuba, andre fikk mulighet til å studere i Øst-Europa og Sovjetunionen. Og som en av sine virkelig store triumfer kunne Fidel Castro skryte av at ingen barn bodde på gaten. Ifølge forskerne John Kirk og Michael Erisman hadde Cuba på slutten av 1980-tallet hele 46.000 hjelpearbeidere utplassert i andre land, noe som er unikt i verden.

Den store krisen
I dag er ikke lengre Cuba blant de rikeste landene i Latin-Amerika om en ser på BNP. Vidal påpeker at Cubas økonomi henger etter, av en rekke ulike grunner, men at landet fortsatt har gode velferdsordninger, selv om kvaliteten på tilbudet er dårligere enn på 1980-tallet.

Det er mange forklaringer på fallet i BNP, men én viktig årsak er den såkalte spesialperioden som begynte i 1990 og aldri ble offisielt erklært for avsluttet. Med den europeiske statssosialismens fall mistet Cuba nesten all utenlandshandel og rundt 35 prosent av BNP. En av personene som fikk ansvar for å rydde opp i situasjonen, tidligere økonomiminister José Luis Rodríguez, fortalte meg i et intervju at det tok fjorten år før en var tilbake på nivået fra før krisen. Fjorten år med tapt utvikling, kalte han det.

En del av ansvaret for krisen har Fidel Castro.

En del av ansvaret for krisen har Fidel Castro. Om han hadde ført en annen jordbrukspolitikk, ikke hadde gjennomført ekstreme økonomiske eksperimenter på slutten av 1960-tallet (som fikk den sovjetiske økonomien under den lett reformvennlige Nikita Krustsjov til å se ut som rene markedsøkonomien), ikke senere hadde etablert verdens mest sentraliserte økonomi, og så videre, kunne det ha gått bedre. For ikke å snakke om diverse lite gjennomtenkte megaprosjekter som å dyrke kaffe i områder der planten ikke trives, som kostet landet dyrt.

Revolusjon innebærer alturisme, solidaritet og heroisme i følge denne plakaten fra Cuba. Foto: Leonora Giovanazzi
Revolusjon innebærer alturisme, solidaritet og heroisme i følge denne plakaten fra Cuba. Foto:
Leonora Giovanazzi

Andre ting rådde han ikke over. Embargoen gjorde det svært vanskelig å bryte ut fra avhengigheten til Sovjetunionen, og låste Cuba inn i et avhengighetsforhold som kanskje også Sovjetunionen så seg tjent med. Castro kunne ikke kunne vite hvor raskt og absolutt sammenbruddet ville bli, selv om han i juli 1989 advarte om at Sovjetunionen kunne forsvinne fra kartet. Men han la alt på 1980-tallet grunnsteinen for flere nye næringer på Cuba, blant annet en avansert medisinindustri.

Det høye antallet leger som ble utdannet har gjort det mulig for Cuba å drive med utstrakt solidaritet, samt med helseturisme og eksport av helsetjenester til land som kan betale for det. Økonomien har dermed flere ben å stå på enn før revolusjonen eller på 1980-tallet, og handelen er spredt på flere land. Selv om cubanere flest har det tøft, og det finnes områder i Havanna som fysisk er i ferd med å falle sammen, er ikke landet, vurdert under ett, mer skakkjørt enn at nobelprisvinner i økonomi Joseph Stieglitz nylig uttalte at landet er i en god posisjon til å møte den nye verdensøkonomien.

Engel eller tyrann?
Skartveit har lite godt å si om de politiske forholdene på Cuba, og sammen med Bård Larsen, som vel må kunne kalles hans meningsfelle i denne debatten, fremstiller han Cuba under Castro nærmest som en totalitær dystopi.

I følge Larsen var årene under Castro kjennetegnet av «fravær av rettstat, diktatur, sensur, rasisme, nepotisme, fattigdom og total mangel på organisasjonsfrihet, inkludert fagforeninger». De to er ikke alene om elendighetsbeskrivelsene. Nobelprisvinner i litteratur Mario Vargas Llosa skrev nylig i den spanske avisa El País at Fidel Castro skapte et helvete på Cuba, og både Donald Trump og Snorre Valen har kalt lederen for en tyrann.

Min erfaring er at de fleste cubanere har et sammensatt forhold til lederen sin, ofte et elsk-hat-forhold.

Dette står i sterk kontrast til Nelson Mandela, Jeremy Corbyn og Justin Trudeau sine hyllester av lederen. Eller Norges ambassadør til Cuba, Ingrid Mollestad, som uttalte etter dødsfallet at «man kan kanskje si det sånn at hva man enn måtte tenke om Fidel Castro, så er han en legendarisk skikkelse i dette samfunnet og er høyt respektert og beundret av så å si alle folk».

Min erfaring er at de fleste cubanere har et sammensatt forhold til lederen sin, ofte et elsk-hat-forhold, og det finnes en betydelig minoritet som misliker ham mer enn de liker ham. Uttalelsen til Mollestad er interessant fordi den antyder at de fleste cubanere respekterer Fidel Castro voldsomt, selv om mange, i større eller mindre grad, er uenige med hans politikk. Som en ungdom på vei hjem fra fest nattestid sa til en reporter i Havanna like etter dødsfallet:

«Jeg er ikke enig med tingenes tilstand i landet, men jeg vil være Fidelist til jeg dør (…) I dag vil jeg tenne minst to lys for ham, og så drikker jeg meg full helt til jeg blir bevisstløs».

«Jeg er ikke enig med tingenes tilstand i landet, men jeg vil være Fidelist til jeg dør».

For å vise hvor ille Castro angivelig var, trekker hans kritikere ofte frem den første perioden etter revolusjonen, hvor mye blod ble spilt i kampen mellom de nye myndighetene og krefter som motsatte seg revolusjonen, inkludert USA og cubanere med privilegier under Batistas diktatur. Lillian Guerra, som har skrevet en interessant bok om maktforhold på Cuba i perioden 1959-1971, beskriver landet som et grasrotdiktatur.

Paradoksalt nok er det også denne perioden som oftest trekkes frem av tilhengerne. Det var årene med alfabetiseringskampanje, da de jordløse fikk jord, da Fidel Castro slo tilbake Grisebukt-invasjonen ledet av reaksjonære eksilcubanere med støtte fra CIA. Men en får ikke noe fullstendig bilde av Castro uten å også nevne den den påfølgende perioden, selv om den ikke er en del av den vanlige fortellingen om et land der Fidel Castro styrte alt.

Kanskje ikke så rart, for den ledende Cuba-forskeren Jorge Dominguez går så langt som til å si at regimet var «av-personalisert» mellom 1965 og 1980.

Et grasrotdiktatur? Scene fra Santa Clara på Cuba i 1959. Foto: lezumbalaberenjena
Et grasrotdiktatur? Scene fra Santa Clara på Cuba i 1959. Foto: lezumbalaberenjena

Institusjonaliseringen
Fra midten av 1970-tallet gjennomgikk Cuba en institusjonaliseringsprosess med mange særtrekk. Antallet henrettelser falt, politiske fengslinger gikk dramatisk ned og landet fikk en langt mindre vilkårlig, uforutsigbar maktutøvelse. Selv om Cuba ikke ble et demokrati i europeisk forstand, ble de improviserte institusjonene bygget rundt Fidels gerilja på 1960-tallet erstattet med et kommunistparti, et mer eller mindre fungerende parlament, en regjering, et rettsvesen, og økonomiske planmyndigheter, som også var en maktfaktor.

Selv om partiet bestemte de store linjene, var det en ansvarsdeling mellom institusjonene.

En fikk avklart rollen til de såkalte masseorganisasjonene – som fagbevegelse, bondebevegelse, kvinnebevegelse og så videre. Ofte gjorde de som myndighetene ba en om, men så representerte de også sektorer av samfunnet som langt på vei hadde fått oppfylt sine krav med revolusjonen, og først og fremst hadde en interesse av å bevare modellen når den var under angrep utenfra. Når de opptrådte på sitt mest selvstendige, fungerte de som pressorganisasjoner for sine særgrupper.

Antallet henrettelser falt, politiske fengslinger gikk dramatisk ned og landet fikk en langt mindre vilkårlig, uforutsigbar maktutøvelse.

Nabolagskomitéene (som oppstod like etter revolusjonen) overvåket folk, og har nok mye på samvittigheten, men de forsvarte også landet mot stadige infiltrasjonsforsøk, og en terrorfare som var svært reell fordi en i eksilmiljøet hadde noen skruppelløse aktører som ville ha tilbake det Cuba som fantes før 1959. Nabolagskomitéene fungerte også som et forum for selvorganisering og for å løse sosiale problemer.

Castro gav fra seg makt til alle disse institusjonene, og deltok aktivt i utarbeidelsen av det nye politiske systemet.

Litt kontrafaktisk historieskrivning: Det virker nærliggende å tro at dersom det ikke hadde vært for det vanvittige presset revolusjonen ble satt under på 1960-tallet, ville institusjonaliseringen kunne ha kommet tidligere og gått lengre.

Kommunistpartiet
Cuba hadde fra 1960-tallet av bare ett parti, men det avvek på noen viktige punkter fra de statsbærende partiene i østblokklandene.

Fidel Castro var tydelig bekymret for at partiet hadde blitt en ren karrierestige i Øst-Europa og Sovjetunionen. På Cuba ble partiet først etablert som en organisasjon nesten uten politisk makt. Det hadde som en av sine viktigste oppgaver å slå ned på korrupsjon på arbeidsplassene, noe som dannet grunnlaget for en viss «opposisjonskultur» i organisasjonen, og lav toleranse for korrupsjon (forøvrig: Jeg vet ikke hvor mye en kan stole på Transparency Internationals undersøkelser av opplevelse av korrupsjonsnivået i samfunnet, men Cuba kommer fortsatt godt ut på disse i en latinamerikansk sammenheng).

Dette, sammen med en spesiell rekrutteringsmekanisme designet av Fidel Castro, gjorde at kommunistpartiet i mindre grad enn i Øst-Europa og Sovjetunionen ble en ren karrierestige, også etter at det fikk økt makt på 1970-tallet.

Kommunistpartiet ble i mindre grad enn i Øst-Europa og Sovjetunionen en ren karrierestige.

Forskere som William M. LeoGrande og Antoni Kapcia erkjenner i separate arbeider at Castro i noen grad lyktes. Medlemssammensetningen var en annen og det var ikke så mange privilegier for partimedlemmer.

Rammene for hva partimedlemmene kunne mene, har variert fra tid til annen. Men Antoni Kapcia har påpekt at når det var konflikter innenfor partiet, ble taperne i de interne diskusjonene oftest respektert i større grad enn i Sovjetunionen.

Skal dette systemet vurderes opp mot et abstrakt, liberalt demokratisk ideal? Mot vårt demokrati i Norge? Mot de samtidige USA-støttede militærdiktaturene i Latin-Amerika? Mot demokratiet i USA, der en har to partier som er svært like i mange viktige spørsmål, og hvor halvparten ikke engang gidder eller har mulighet til å stemme? Mot den sovjetiske modellen, som Fidel Castro forsøkte å holde en viss avstand til (i 1968 arresterte myndighetene på Cuba en gruppe Sovjet-tro kommunister som ble anklaget for å ha prøvd å kaste Fidel Castro fra makten og å innføre en mer Sovjet-orientert politikk). Mot protektoratet, mot den fortsatt ikke helt selvstendige republikken av 1940, mot Batistas diktatur hvor en tillot flere partier?

La oss fordømme det som var galt, men la oss ikke bli ahistoriske. Verden så ganske annerledes ut i 1975 fra et blokaderammet land i Karibia.

Eller på begynnelsen av 1960-tallet, da Fidel Castro først begynte å bygge seriøse forbindelse til Sovjetunionen, selv om han lå i konflikt med dem til stadighet. Ikke egentlig et så rart valg slik som USA hadde behandlet Cuba tidligere, i lys av hvor ille forholdene var for brede lag av befolkningen i kapitalistiske land i Karibia og Latin-Amerika, eller i lys av at Sovjetunionen opplevde stor økonomisk vekst på den tiden, og at Nikita Krustsjov hadde innledet en interessant reformprosess som varslet mer demokrati (som dog senere ble avbrutt).

La oss fordømme det som var galt, men la oss ikke bli ahistoriske.

Dempede, men reelle motsetninger
På Cuba stemmer man på personer, ikke partier. Men det var ingen direktevalg til statsoverhode eller partisekretær, og Fidel Castro var i praksis beskyttet. Systemet har, særlig etter valgreformen i 1992, gitt befolkningen en viss kontroll med hvem som blir valgt, særlig men ikke bare, på lokalt nivå.

Dog innenfor visse rammer: I praksis fantes og finnes en rekke regler som gjør det vanskelig, om ikke umulig, for en opposisjonell å slippe gjennom nominasjonsprosessene.

Men det pågikk likevel på ulike tidspunkt debatter om viktige spørsmål i nasjonalforsamlingen. Alminnelige folk kunne ytre seg om mange spørsmål innenfor etablerte kanaler, og en hadde et lokaldemokrati hvor de folkevalgte ikke hadde mange privilegier, men snarere ble kjørt så hardt at de ofte trakk seg før tiden. Selv om det fantes tabuer og media i liten grad la til rette for debatt, var det også et system hvor myndighetene på sitt beste lyttet til akademikeres råd, studerte meningsmålinger og innarbeidet forslag fra folkespørringer.

Det var ingen direktevalg til statsoverhode eller partisekretær, og Fidel Castro var i praksis beskyttet.

Castro hadde stor makt og de få som ønsket et radikalt brudd med styringsmodellen og prøvde å etablere organisasjoner eller aviser – ofte, men ikke alltid, støttet av USA – ble i mange tilfeller arrestert eller drevet i eksil. I en situasjon hvor store deler av folket mente å endelig ha fått frihet fra fortidens underordning under USA og fra en svært urettferdig samfunnsmodell, gjennom hard kamp, var det ikke slik at folk flest alltid forstod motstanderne av systemet sine argumenter. De mest fanatiske ville kanskje hevde at det knapt fantes rasjonelle grunner til å opponere mot det rådende systemet, de som ikke kunne innfinne seg med dets rammer ble ofte ble de sett på som opportunister og landsforrædere. Så polarisert var situasjonen.

Jeg har møtt cubanere med familie i utlandet som de ble nektet å møte, som ble nektet å undervise fordi de hadde avvikende meninger, folk som har blitt fengslet under tvilsomme anklager, og så videre, også etter 1960-årene. Noen klandrer Fidel Castro, andre ikke.

Men skal en forstå Cuba under Fidel Castro, må en også forstå at mange cubanere syntes rammene myndighetene la var greie nok, situasjonen tatt i betraktning. Selv om det er vanskelig å få eksakte tall på hva folk mener, har vi tall som ledende fagfolk (som Marifeli Pérez-Stable og Jorge Domínguez) anser som en god indikator på omtrent hva folk mente om Fidel Castro og systemet han forbindes med, fra 1990.

Under den ekstreme krisen i 1993 var det for eksempel bare rundt en tredel av befolkningen som avga en proteststemme i valget til nasjonalforsamling, og trass alt er valgene på Cuba hemmelige. Jeg har her tatt høyde for beskyldninger om at det ble sminket på tallene og valgt det for Castro minst fordelaktige anslaget. En får et liknende inntrykk av myndighetenes popularitet i en meningsmåling organisert internt i 1990 (forskeren Jorge Dominguez tilkjenner denne troverdighet blant annet fordi bare 20 prosent sier at de er fornøyd med tilgangen til mat på Cuba – krisen var på det tidspunkt i full anmarsj – og gir andre svært kritiske svar), samt meningsmålinger gjort av Gallup på Cuba i 1994 og i 2006 (som begge viser flertallsstøtte til myndighetene).

Forsamling for å høre Fidel Castro tale i Havanna 1. mai 2006. Foto: Shannon
Forsamling for å høre Fidel Castro tale i Havanna 1. mai 2006. Foto:
Shannon

Da målingene fant sted fantes kanskje fortsatt et mindretall som kunne være redde for å svare ærlig på sensitive spørsmål om regjeringen, etter mange år med autoritære forhold og konflikt med USA, selv om målingene er anonyme. Dette kan favorisere Castro og myndighetene. På den annen side er det typisk partimedlemmer og militære (som typisk er pro-Castro) som vil være skeptiske til utlendinger som tar kontakt og stiller dem spørsmål, de har også vært pålagt visse restriksjoner i så måte. I tillegg er i alle fall den siste målingen, fra 2006, kun utført i storbyene Havanna og Santiago, hvor støtten trolig er lavere enn på landsbygden.

Det kan ikke være mye tvil om at Castro hadde stor popularitet under mesteparten av sin tid ved makten. Det skyldes delvis de sosiale resultatene jeg nevner i denne teksten.

Men Cuba lå også like utenfor kysten til USA, som hadde vist at de ønsket å knekke revolusjonen med alle midler. En måtte danne et demokrati i en skyttergrav som ”Che” Guevara hadde tatt til orde for, designe en helt ny modell som det ikke fantes noen oppskrift på, og hvor det nødvendigvis ville bli begått feil langs veien. Mange var villige til å unnskylde overgrep med å vise til at det må ha vært Fidel Castros rådgivere som gav ham dårlig informasjon. Ofte, men ikke alltid, var det sant.

Det kan ikke være mye tvil om at Castro hadde stor popularitet under mesteparten av sin tid ved makten.

De turbulente 1960-årene
Castros kritikere liker altså best å snakke om årene før statsinstitusjonene ble etablert. Parallelt med store sosiale fremskritt fant det utvilsomt sted mange overgrep i denne perioden, og Fidel Castro er ikke uten ansvar. Men det blir veldig rart å diskutere denne perioden uten å ta i betraktning at landet befant seg i en situasjon der de fleste institusjonene hadde klappet sammen, og man hadde frem til rundt 1965 eller 1966 en situasjon som den Castro-kritiske historikeren Rafael Rojas har gått så langt som for å kalle en borgerkrig.

USA og mange av de som rømmet landet etter Fulgencio Batistas fall støttet aktivt opp om mindretallet som var mot revolusjonen.

Det er i stor grad denne perioden Bård Larsen viser til når han tar opp henrettelser etter revolusjonen. Bare i revolusjonens første år ble nærmere 1000 henrettelser fullbyrdet, noen av rettssakene ble tv-overført. Jorge Castañeda, forfatter av en kritisk biografi om Castros nå ikoniske kampfelle Ernesto “Che” Guevara, skriver følgende om henrettelsene: «det var ikke et blodbad, og man drepte ikke et betydelig antall uskyldige personer (…) snarere er det overraskende at dødstallene og overgrepene forble såpass lave».

Så kan en innvende at henrettelsene fortsatte etter dette første oppgjøret med Batista-regimets kollaboratører og krigsforbrytere; en gjorde seg ikke ferdig umiddelbart slik «vi» gjorde i Norge i vårt landssvikeroppgjør. Men Cuba hadde en også en vedvarende konfliktsituasjon som Castro-kritikerne pleier å utelate. I følge de cubanske historikerne Sergio Guerra og Alejo Maldonado fant det sted flere tusen terrorangrep bare mellom februar og august 1962. Frem til vel midten av 1960-tallet rådde det kamper på Cuba.

Fidel Castro og hans revolusjonshær ankommer Santa Clara i 1959. Foto: lezumbalaberenjena
Fidel Castro og hans revolusjonshær ankommer Santa Clara i 1959. Foto:
lezumbalaberenjena

Dette er ikke en situasjon vi har erfaring med selv, og da skal vi være forsiktige med å innta rollen som historiens dommere, en rolle som sjelden kler noen.

Fidel Castro var ikke en mann som kjølig og distansert kunne vurdere situasjonen, slik historiker Bård Larsen og så mange andre nå gjør, mer enn et halvt århundre senere. Castro var en uerfaren leder i starten av tredveårene som hadde levd år som politisk fange i eksil i Mexico, og i geriljakrig isolert fra det normale liv i byene og på landsbygden. Etter han tok over som statsleder måtte han bytte bosted konstant i frykt for drapsforsøk. Folk har tenkt uklart under langt lavere påkjenninger…

Relativisering vil noen beskylde meg for. Men alternativet blir fort en fortelling hvor folk deles inn engler eller demoner, ikke aktører som handler på bakgrunn av sine erfaringer og innenfor situasjoner. Jeg tror det er en minst like farlig grøft å havne i.

Handlinger som må fordømmes
Castro begikk likevel handlinger som bare kan fordømmes.

Ta for eksempel arbeidsleirene kjent som UMAP, de såkalte Militære enhetene til støtte for produksjonen, som synes å ha hatt et todelt formål: Å sørge for produksjon særlig av mat i en situasjon hvor landet fortsatt var i en krigsliknende tilstand, og å omskolere personer som ikke oppfylte samtidens revolusjonære idealer.

Kildene forteller om svært lange arbeidsdager, om 70 personer som døde under tortur og 180 som ble drevet til selvmord.

Mange av de rundt 35.000 menneskene som havnet i disse leirene, som eksisterte i mer enn to og et halvt år mellom november 1965 og juli 1968, var Jehovas Vitner eller homofile, men også representanter for en drøss med andre minoriteter. Studenten Joseph Tahbaz har nylig samlet dokumentasjon om forholdene i disse leirene, som tidligere har vært lite studert. Kildene hans forteller om svært lange arbeidsdager, om 70 personer som døde under tortur og 180 som ble drevet til selvmord, altså grusomme overgrep. Men han forteller også om en rekke forhold som kommer i konflikt med det han kaller konsentrasjonsleirnarrativet.

Opprettelsen av leirene i seg selv vitner om manglende respekt for individets rettigheter, og i beste fall var Fidel Castro svært naiv dersom han trodde at de innsatte, som tilhørte grupper som var stigmatiserte, ville bli behandlet skikkelig av vokterne innenfor piggtrådgjerdene.

Men er det Fidel Castros ettermæle vi diskuterer, må også nyansene med. Det må nevnes at regelverket for leirene gav de innsatte noe lønn for arbeidet og en ukes juleferie, familiebesøk, og de troende kunne få besøk av prester (selv om revolusjonen har blitt fremstilt som antireligiøs). Og det finnes vitnesbyrd fra innsatte som ikke husker å ha blitt behandlet dårlig. Disse opplysningene må være med fordi de sannsynliggjør at Castro faktisk kan ha snakket sant da han påstod at han ikke visste om overgrepene, eller i alle fall omfanget av dem, og stengte leirene så snart han ble kjent med situasjonen.

Opprettelsen av leirene i seg selv vitner om manglende respekt for individets rettigheter.

Det at behandlingen av de innsatte synes å ha variert helt ekstremt, gjør nemlig at det er nærliggende å tenke at de sadistiske handlingene som ble begått, ikke var beordret fra sentralt hold, et viktig spørsmål i en diskusjon om ansvar. Det er trass alt en betydelig forskjell på det å ta i bruk en slags lønnet tvangsarbeid og omskolering av annerledestenkende utfra en autoritær, men kanskje velmenende forestilling i en fase med revolusjonær forblindelse, og det å beordre tortur og utryddelse. Selv om begge deler må fordømmes.

Og selv om uttalelsene kom for sent og var altfor spake, skal det nevnes at Fidel Castro kom med en slags beklagelse da han erkjente at disse årene «var tider med stor urett, stor urett».

Arven er sammensatt
«Bare døm meg, historien vil frifinne meg», sa Fidel Castro i 1953, etter det mislykkede forsøk på å storme Moncada-kasernen som senere har blitt sett på startskuddet for revolusjonen i 1959.

Om en skal fremstille Castro en demon kan en velge å fokusere på den rasende lederen som harselerte med angivelig dekadente «elvispresleyianere» i 1963, eller han som i 1980 rasende betegner et høyt antall emigranter som «meitemark». Vil man framstille ham som en helt kan man trekke fram den Fidel Castro som får rasende demonstranter til å roe seg etter at han går ut i gatene og snakker med dem i 1994. Man kan vise til demonen som tok eiendommene fra landets rikeste, eller engelen som delte dem ut til folk uten tak over hodet.

Man kan vise til demonen som tok eiendommene fra landets rikeste, eller engelen som delte dem ut til folk uten tak over hodet.

Han som ledet et land der dikteren Heberto Padilla ble fengslet i 1971 og andre forfattere drevet i eksil, eller han som ledet et land hvor folk for første gang fikk studere ballett og kunst, og hvor glasnost bare delvis ble oppfattet som relevant i kulturkretser, fordi de verste restriksjonene en hadde i Sovjetunionen aldri hadde eksistert på øyen, eller ble svekket med en slags åpning i kulturlivet fra rundt midten av 1970-tallet.

En kan skrive om overgrepene mot homofile og utvisningen av spanske katolske prester fra Cuba på 1960-tallet; en del av dem Franco-tilhengere og tidligere støttespillere av Batistas diktatur som i praksis allierte seg med USA under konfliktene. Og en kan fokusere på stengningen av mange kirker og myndighetenes stigmatisering av katolisismen som en hvit overklassereligion.

Men en kan også skrive om den Fidel Castro som gikk i dialog med enkelte katolikker fra midten av 1970-tallet, og som i 1992 åpnet for at religiøse kunne bli med i kommunistpartiet, meg bekjent har aldri noe liknende skjedd i et erklært sosialistisk land. Og en kan skrive om den Fidel Castro som var elsket blant mange av de som praktiserte afrocubansk religion, som antakelig stod sterkere enn katolisismen før revolusjonen. Om han som ledet et land hvor homofile ble forfulgt, eller han som ledet et land som avkriminaliserte homofili i 1979, selv om det skulle ta flere år før denne gruppens kår virkelig endret seg.

En kan se på ham som en som aksepterte deler av den sovjetiske modellen, men ikke hele, i en situasjon hvor alternativet var å la sitt land sultes til overgivelse til USA. Som det står i amerikansk etterretnings egne dokumenter var målet å «svekke Cubas økonomiske liv… ved å nekte penger og leveranser til Cuba, å redusere (…) lønningene, å skape sult, desperasjon og å få regjeringen kastet».

Og her kan vi godt ta opp en vanlig kritikk mot Fidel Castro, nemlig at han aldri holdt de pluralistiske valgene han lovet etter revolusjonen. Det er ikke sikkert at det hadde vært så uproblematisk å holde rettferdige flerpartivalg under situasjonen som oppstod.

Her kan vi godt ta opp en vanlig kritikk mot Fidel Castro, nemlig at han aldri holdt de pluralistiske valgene han lovet etter revolusjonen.

Særlig under de turbulente 1960-årene ville det fort ha blitt litt som å holde valg med pistolen mot hodet, så lenge en hvilken som helst opposisjonskandidat ville kunne lokke med utsikter til å få opphevet USAs økonomiske krigføring, som rammet vanlige folk hardt, og hvor de mest pragmatiske delene av befolkningen kanskje ville stemme på opposisjonen for å få et lite pusterom, selv om de egentlig sympatiserte mest med Fidel Castro.

Kunne en ha gjort det senere? Muligens. Men da måtte en ha åpnet opp media, organisasjonslivet og så videre og det var neppe særlig fristende etter erfaringene fra destabiliseringen av Salvador Allendes regjering i Chile (1970-1973), som viste hvor langt USA og lokale og internasjonale eliter var villige til å gå i et forsøk på å hindre en frihetlig og demokratisk form for sosialisme i å få fotfeste i regionen.

Veggmaleri i Havanna av de revlusjonære heltene Che, Fidel og Camilio (Cienfuegos). Foto: Steven Mileham
Veggmaleri i Havanna av de revlusjonære heltene Che, Fidel og Camilio (Cienfuegos). Foto:
Steven Mileham

Eller fra ens egne erfaringer med radiosendinger fra utlandet (Radio Swan) som varslet at cubanske myndigheter ville ta fra folk barna deres og spredte andre vanvittige påstander for å få folk til å reise seg mot den revolusjonære regjeringen. Imperialismen hadde nok av midler.

Men etter hvert begynte også mange cubanere å se på ettpartimodellen som overlegen, i alle fall for en overgangsfase. Den gjorde det mulig med langsiktig planlegging for et land som ville ut av underutviklingens brutale virkelighet. De visste hvordan kapitalen hadde den reelle makten i så mange andre land med sin kontroll over arbeidsplassene, sine trusler om kapitalflukt, sine lobbygrupper, ved hjelp av sitt eierskap til media. Da var det litt lettere å tilgi sitt eget systems åpenbare begrensninger. Mange cubanere mente at enhet måtte komme foran mangfold så lenge en var truet utenfra, og hadde sett at det var med ettpartimodellen en for første gang hadde klart å utrydde den ekstreme fattigdommen og å gjøre Cuba selvstendig.

Mange cubanere mente at enhet måtte komme foran mangfold så lenge en var truet utenfra.

Et motsetningsfullt samfunn
Det er mye som taler for at Fidel Castro burde ha trukket seg tidligere.

Nye generasjoner er representert i den cubanske maktens sirkler, men fikk i liten grad sette sitt preg på politikken. Raúl Castro fikk på mange måter en het potet i hendene da han tok over brorens Cuba, et land som var hardt preget av ettervirkningene av den såkalte spesialperioden, men også av en svært sentralisert modell som fungerte dårlig uten sovjetiske tilskudd og den sterke viljen til å jobbe for fellesskapet fra revolusjonens tidlige år. Han arvet en drøss med gamle forbud og reguleringer som bare delvis har blitt fjernet de siste årene.

Raúl Castro arvet en drøss med gamle forbud og reguleringer som bare delvis har blitt fjernet de siste årene.

Men landet Raúl Castro skulle lede var langt fra hermetisk lukket og heller ikke et land hvor folk flest ønsket noe radikalt skifte. Selv om cubanske mediers dekning av den interne situasjonen aldri har vist alle sider av samfunnet, viste cubansk TV i 1990 288 filmer fra USA. Året før hadde partiavisen Granma en brukbar mediedekning av presidentvalget i Brasil, av overgangen til demokrati i Chile og transisjonene i land som Romania og Polen, selv om de også reproduserte østtysk propaganda om Berlinmurens fall.

Cubanerne forstod og forstår hvordan sitt system fungerer, og de fleste synes å ha en noenlunde god forståelse av flerpartidemokrati, og anser at det har både fordeler og ulemper.

Cubanerne forstod og forstår hvordan sitt system fungerer.

Selv om lønningene ikke strekker til, og mye har forfalt, er Skartveit og Larsens bilde av et land hvor nesten alt gikk baklengs under Fidel Castro svært unyansert. Castro burde selvsagt opphevet reiserestriksjonene (selv om han lettet på dem i 1991), tillatt uavhengige medier (som ikke hadde trengt å være å være kapitalstyrte), tillatt organisasjoner (han kunne ha forbudt finansiering fra Washington), desentralisert økonomien og en rekke andre ting.

Men det Cuba jeg møtte da jeg arbeidet der mellom 2007 og 2009 var like fullt et Cuba som var stolt av å være selvstendig (der USA nå har fått åpne ambassade, men økonomi og politikk likevel er under cubansk kontroll), der folk stort sett levde uten frykt for vold i gatene (noe som også er en frihet), uten mafia og narkoøkonomi som andre land i nærområdet. Et land hvor internettdekningen var en av de verste i Latin-Amerika, men et av de fremste landene i regionen på elektrisitetsdekning, med 97 prosent som hadde innlagt strøm. Hvor boligene var i dårlig stand, men folk hadde tak over hodet, helse, utdanning, idrett og kultur.

Det Cuba jeg møtte da jeg arbeidet der mellom 2007 og 2009 var et Cuba som var stolt av å være selvstendig.

Og hvor folk, trass i manglene på organisasjons- og pressefrihet, stort sett snakket fritt og ofte beklaget nettopp denne typen restriksjoner, også i lokale, offentlige debatter og akademiske eller katolske publikasjoner. Et land hvor samfunnskritisk film og musikk tok opp mange av de mest betente sosiale problemene som partipressen lot være å nevne.

Landet var og er fullt av motsetninger. Folk klaget og klager på sin økonomiske situasjon, men i 2006 var Cuba det eneste landet i verden med en bærekraftig utvikling i følge Verdens Naturfond (WWF), noe som i seg selv burde få folk til å stille spørsmål ved forestillinger om at kapitalismen er den eneste tenkelige vei, selv om modellen åpenbart har store mangler.

Landskap fra Viñales-dalen vest på Cuba. Foto: Seb *
Landskap fra Viñales-dalen vest på Cuba. Foto: Seb *

Jeg har alltid synes at det er imponerende at et lite land kan plassere ut leger i et sekstitalls land samtidig. Om flere land drev samme type solidaritetsarbeid, kunne vi faktisk ha løst en del problemer i verden. Cuba har for eksempel kurert to millioner latinamerikanere for øyesykdommer. Men cubansk venn skrev på Facebook etter Fidels-dødsfall: «Jeg synes alltid det var mye lys ute i gaten, og lite i stuen», en vanlig uttrykksmåte på Cuba som kan bety at Cuba satset tungt utenfor egne grenser uten å løse interne problemer.

Det er ikke så vanskelig å forstå, når en ser på vanskene cubanere står overfor.

Med fremstillingen til noen av de her nevnte aktører blir det umulig å forstå holdningene til de mange cubanere som støttet Fidel Castro.

Med fremstillingen til noen av de her nevnte aktører blir det umulig å forstå holdningene til de mange cubanere som støttet Fidel Castro. Det er på tide å slutte å snakke om den store lederen som om han befant seg i et vakuum, som om han var en engel eller en tyrann, og å begynne og se på ham som en historisk aktør. Å snakke om feilene og overgrepene, men også om de store framskrittene, og om at det er svært lite som er svart eller hvitt på Cuba selv om en liten gruppe av de første eksilcubanerne, hardnakket hevder det. Selv om det ikke alltid er deres egen feil, kan det være verdt å ha i bakhodet at mange av dem ikke har besøkt landet på et halvt århundre.

Jeg foreslår at vi forsøker litt hardere å nyansere bildet av Fidel Castro, samt å flytte ham ut fra monteret og inn i historien der han hører hjemme. Det mangler ikke på emner å ta opp.

Even Sandvik Underlids bok «Det nye Cuba» kan tas i øyesyn her.

[1] Det kan nevnes at grunnloven ble innført av Fulgencio Batista, som den gang samarbeidet med datidens cubanske kommunistparti, og som mellom 1940 og 1944 var Cubas folkevalgte leder.