Feministisk formidlingsglede

Født feminist. Hele Norge baker ikke.
Marta Breen
Gyldendal, 2014 

Når det kommer til feministiske spørsmål, skal det vanskelig sies at alt var bedre før. Det er ikke lenge siden kvinner ikke tjente egne penger og sto på kjøkkenet dagen lang og følte seg ufrie, alene og deprimerte. Ikke alle, men nok til at da noen påpekte problemet på begynnelsen av 70-tallet, brast en demning og vi fikk reformer på løpende bånd som vanskelig kan reverseres. Som det går fram av den flotte NRK-dokumentaren 70-tallsfeministene, kom kvinner sammen og så hvor skeivt makta var fordelt i samfunnet. Fra den erkjennelsen fulgte kamp og gjennomslag: vi fikk selvbestemt abort, krisesentre, større rettigheter på arbeidsplassen, 18 ukers lønnet fødselspermisjon, likestillingen økte i hjemmet og daghjem ble bygget ut. Det synges så fint i «Befrielsen är nära» fra det hardtslående tiåret: Tack mödrar det gjorde ni bra!

Født-feminist-434x260

Nostalgisk kampvilje
Men selv om det utvilsomt er bedre å være kvinne i dag, virker det like utvilsomt gøy å være med på de kampene som førte oss hit. Hvor kult kan det ikke ha vært å skrive en ganske dårlig sang mot en sexistisk stortingsmelding om seksuallovbrudd, framføre den på radio og på arrangementer land og strand rundt, og så vinne hele saken på rekordtid, som det beskrives i Ebba Witt-Brattströms memoarer Å alla kära systrar. Vinden blåste rett i ryggen på 70-tallsfeministene, frigjøringen var nære og fellesskapet omdreiningspunkt. Nå er vi derimot tilbake i en individualistisk tankegang, og det virker fremmed for mange å si at kvinner har noe til felles i kraft av å være kvinner. Det irriterer Marta Breen, som vokste opp med en mor som var aktiv i Kvinnefronten og delte ut løpesedler mot porno. Breen er klar over at nostalgi for en tid da kvinners rettigheter sto mye svakere ikke holder, men tar seg likevel i å savne kampviljen, samholdet og følelsen av at verden går framover. Den lengselen, og kontrasten mellom vår tid og 70-åra, formidler hun på engasjerende måte. Boka tjener godt som et introduserende sveip over feminismedebatten i dag, og både bør og kan lykkes med å introdusere nye grupper for feminisme. Av og til er hun likevel for kort, som kapitlene om mødre i det offentlige rom og hvordan porno påvirker ungdommen. Hvorfor er det viktig at mødre ikke mobbes vekk fra kafeer og andre arenaer utenfor hjemmet? Og hva er problematisk med at nær sagt alle mektige menn omtaler seg som «en enkel gutt fra landet»? Det er ganske åpenbart, men bør likevel utdypes av en skarp penn som Breens. Og selv om en personlig historie som rammefortelling kan være lurt for å vekke leserens interesse, er for mye av den uvesentlig.

 Jo mer normalt det blir å leve et tradisjonelt familieliv hvor kvinner igjen tar det meste av husarbeidet, jo vanskeligere blir det å bryte ut og leve alternativt.

Kvinners kropper og livsvalg er en evig kampsone. Nå sies det at vi er inne i en backlash for feminismen, hvor huslige sysler og kroppsdyrking får større plass. Men hvorfor er det noe å hisse seg opp for, kan ikke alle bare gjøre som de vil?

For det første er det problematisk fordi det vi tenker på som vanlig i et samfunn, er med på å definere folks frihet. Jo mer normalt det blir å leve et tradisjonelt familieliv hvor kvinner igjen tar det meste av husarbeidet, jo vanskeligere blir det å bryte ut og leve alternativt. Den nye, konservative tidsånden får meg og Breen til å lengte tilbake til 70-tallet, og gjør barnløse kvinner, frivillige som ufrivillige, deprimerte og mistilpasset. Men det er ikke bare vi som føler det sånn: kvinnene bak husmortrenden føler seg angrepet av et hektisk karrieresamfunn som vil rive spedbarna fra dem og tvinge dem til å bli menn. Som Breen skriver, har de gitt ut haugevis av bøker den siste tiden, som Linn Stalsbergs Er jeg fri nå?, Karianne Gamkins Beklager, jeg må være mamma, Laila Fresjarå Foldviks Det stille mammaopprøret og nå nylig Susanne Kaluzas Mammarådet. Det er vanskelig å navigere i dette følelsesladde feltet, og trist å registrere at vi ser ut til å være første generasjon som er mer konservativ enn foreldrene sine.

It’s the economy stupid
Et annet problem med husmortrenden, er økonomisk. Vi som støtter dagens likestillingspolitikk, gjør det fordi vi mener kvinner taper på å gå vekk fra arbeidslinja. Den som jobber deltid, noe rundt 40 prosent av norske kvinner gjør, er svært utsatt ved skilsmisse og alderdom. Dette var 70-tallsfeministene opptatt av, men underkommuniseres i dag. Mer enn fire av ti ekteskap ender i skilsmisse, og menn dør tidligere enn kvinner. Å tjene sine egne penger er derfor viktig. Alternativt kan kvinner som vil være hjemme gjøre seg avhengige av staten framfor sine menn, men heller ikke det er en bærekraftig modell. Den norske velferdssystemet hviler på høy sysselsetting, og faller sammen om store deler av arbeidsstokken skal mota overføringer framfor å betale skatt.

Omsorg og miljøvern klinger bedre enn cupcakes i radkale ører.

Dette kommer ikke Breen inn på, men hun forsøker å sette seg inn i de unge kakebakernes argumenter. Det er lett å forstå at folk vil ha mer tid med ungene sine, og at konsekvensen av det er at kvinner velger deltid. Breen tolker dessuten husmortrenden som en reaksjon på et kapitalistisk samfunn som bare verdsetter det som kan måles i kroner og øre. Hun har mange sitater som underbygger det, og viser hvordan det ligner 70-åras økofeminisme, som satte omsorg og miljøvern over andre verdier i «mannssamfunnet». Det klinger bedre enn cupcakes i radkale ører. Mannen har dessuten endret seg siden 70-tallet, og nå vil de fleste menn også være mer sammen med barna, i hvert fall innen rimelighetens grenser. For det er viktig å huske at 70-åras feminisme startet med at kvinner følte seg isolert med ungene og ønsket å komme seg ut i arbeid og møte andre voksne. Breen siterer den svenske kvinneaktivisten Suzanne Osten, som i en barnehagedebatt ropte «Vi kjeder oss sammen med barna!». I nyere tid har Karl Ove Knausgård og Breens svenske forbilde Maria Sveland skrevet lignede ting, men fra å være et argument i kamp for daghjemsplasser, har det blitt tabu å si i dag. Jeg skulle derfor ønske Breen i større grad diskuterte hvorfor kvinner vil jobbe.

Majoritetsfeminismen
Er det mulig å forene likhetsfeminismens ønske om en selvfølgelig plass for kvinner i arbeidslivet og økonomisk uavhengighet, med ønsket til omsorgsfeministene om mer tid med barna og mer verdsetting av ikke-materielle goder? I mine øyne ser svaret ut til å være arbeidstidsreduksjon, uavhengig av kjønn og yrke. Med det får foreldrene mer tid til barna, uten at kvinnene må ta hele den økonomiske byrden. Og uten at menn må tilbake i den gamle rollen som den fraværende familieforsørgeren. Dette ligger så oppe i dagen i Breens angrep på den nye regjeringen, at jeg skulle ønske hun kom inn på det. Breen har uansett gitt meg troen på at det går an å samarbeide med kvinner og feminister med ulikt syn. Det gjorde man på 70-tallet også, Witt-Brattström kaller det majoritetsfeminisme; livsviktige spørsmål som kvinner uansett bakgrunn kan enes om. Et utslag av det så vi 8. mars i år, og vil vi nok se mer av det i tiden framover. For selv om 70-tallet aldri kommer tilbake, er det mye som tyder på at en feministisk oppvåkning er på vei, og at også vi kan få det moro i kampen for frihet og rettferdighet.