Feminisme uten fordeling?

Jeg blir oppriktig glad hver gang jeg møter et menneske som kaller seg for feminist. Enda større er gleden om personen har valgt å organisere seg og ta del i et feministisk fellesskap. Selv om vi har kommet langt i Norge, er likestilling langt fra oppnådd. Jenter og gutter, kvinner og menn tar fremdeles ikke frie valg, men begrenses av trange kjønnsroller og skeive maktforhold. Det er en av grunnene til at jeg valgte å bli med i SV.

«De etablerte partiene har for lenge latt feminismen spille en birolle i politikken. Det er på tide at den feministiske bølgen fosser inn i maktens korridorer» skriver initiativtagerne til det nystartede Feministisk Initiativ (FI) på Manifest Tidsskrift. Jeg er ikke enig. Problemet er at feminismen er fraværende i de fleste partier. På stortinget er det kun SV som er et feministisk parti.

FI er et parti som er oversatt fra svensk til norsk, men den norske og svenske virkeligheta skiller lag på noen avgjørende områder. Mens partiledere som ikke beskriver seg selv som feminist er unntakene i Sverige, er det fremdeles hovedregelen i Norge. Det er vanskelig å erobre et rom som enda ikke er bygd.

Det er underlig at et nystartet feministparti velger å bruke spalteplass på angrep mot det eksisterende feministpartiet, i stedet for å kritisere partier som ikke er feminister.

Det er underlig at et nystartet feministparti velger å bruke spalteplass på angrep mot det eksisterende feministpartiet, i stedet for å kritisere partier som ikke er feminister. Hvorfor ikke gå løs på kvinnefrigjøringas største bremsekloss i norsk politikk; høyresida? Framgang for likestilling i dette landet har utelukkende blitt båret av venstresida. Stemmerett for alle, abortlov, foreldrepermisjon, arbeidsmiljølov, barnehager, likestillingslov, velferd og sexkjøpslov. Summen av alt som har revolusjonert kvinnelivet i Norge de siste hundre årene. Hvis mer feminisme og flere feminister er målet, blir det underlig å angripe oss som kjemper mot kjønnsmakta hver eneste dag.

Politiske realiteter
FI uttrykker et ønske om å framstå som blokkuavhengig og vil ikke plasseres på noen høyre/venstre-akse i norsk politikk. Det er etter mitt syn å utdefinere seg fra politiske realiteter. Kvinnekamp og klassekamp henger så tett sammen at jeg ikke tror på en feminisme uten sosialisme. Rammer for et liv legger føringer for innholdet i det. Økonomisk sjølstendighet og mulighet for å leve et liv uten å være avhengig av en partner, gir grunnlag for friere liv.

Kvinnekamp og klassekamp henger så tett sammen at jeg ikke tror på en feminisme uten sosialisme.

Det er derimot ikke gitt hva et blokkuavhengig parti mener om privatisering eller om de kommende endringene i arbeidsmiljøloven. Fra et venstrefeministisk ståsted er det opplagt; privatisering fører til angrep på lønn og arbeidsforhold, større forskjeller både folk og steder imellom, og ofte dårligere kvalitet på tjenestene. I tillegg er det kvinner som må bære byrden når velferden svekkes. Det er fremdeles vi som går ned i stilling for å ta ansvar for de som trenger omsorg og pleie. Fra et venstrefeministisk ståsted er også endringene i arbeidsmiljøloven et angrep på kvinnfolk og andre arbeidsfolk. Sjefen gis mer makt og du mindre. Maktforholdene i arbeidslivet forskyves og fagforeningenes rolle svekkes. Nettopp et regulert arbeidsliv kombinert med en sterk velferdsstat med både barnehage og eldreomsorg, gjør det mulig for kvinner å delta i arbeidslivet på lik linje med menn. Jeg betviler ikke at FI deler dette politiske standpunktet, men å fremstille det som blokkuavhengig vil være direkte historieløst.

Den mørkeblå regjeringa fører en politikk der maktforholdene skyves i feil retning både når det gjelder kjønn, klasse og geografi. I et slikt bilde er ikke en feministisk offensiv nok i seg sjøl. Det trengs også distriktspolitiske motsvar og næringspolitiske grep. For eksempel er det viktig å jobbe for rekruttering av kvinner til fiskeriene, men i seg selv er det ikke nok for å hindre salg av fellesskapets ressurser eller sikre at fisken landes i lokalsamfunnet. Hvis rettferdig fordeling er et mål er det avgjørende at vi også eier og forvalter i fellesskap.

Reelle forskjeller
Jeg ønsker FI lykke til, men er usikker på om initiativet reelt sett vil gi mer feministisk politikk. Både fordi det ikke er gitt at partier som ikke er feministisk i dag vil oppleve et press til å ta ny stilling til kjønnsmakt. Det kan like gjerne fungere omvendt; at en rådende holdning blir at «dette med likestilling og sånn får være opp til feministpartiet å løfte».

Et regulert arbeidsliv kombinert med en sterk velferdsstat med både barnehage og eldreomsorg, gjør det mulig for kvinner å delta i arbeidslivet på lik linje med menn.

Hvis FI skal fungere som et reelt blokkuavhengig parti er det uklart hva slags politikk som vil fremmes. Det er forskjell på feminister. Blåstrømpene i høyre fastholder at kvotering ikke er veien å gå til tross for at deres egne kvinner stanger seg gule og blå i det stadig like uknuselige glasstaket. Rødstrømpene i SV fremmer radikal kvotering ut fra en analyse om at det er strukturer og ikke frie valg som er grunnen til at landets viktigste rom fylles av menn, enten det måtte være bedrifter, organisasjoner eller kommunestyrer.

I tillegg er det et unektelig faktum at dette fort kan ende med at ingen feminister blir representert der både FI og SV stiller til valg fordi man kan ende med å utligne hverandre velgermessig. Dette siste er imidlertid ikke et argument mot FI, men for å brette opp ermene og kjempe for at SVere skal få prege lokalsamfunn også etter høstens valg. I Gamvik, der SV har ordfører, har man fått bukt med ufrivillig deltidsarbeid. I min egen hjemkommune Nesseby, en kommune der SV er i posisjon, har alle barn gratis barnehage. I SV-kommunen Vinje får flyktningekvinner kjøreopplæring som en del av introduksjonsprogrammet. Slik kan kvinner ha hånden på rattet i sine egne liv. SV gjør en forskjell der vi får tillit og mulighet. Jeg gleder meg til høstens valgkamp. Fordi både kvinnekamp og klassekamp trengs.

  • Ida mai lea hagen

    Herlig, viktig og bra sagt, Bergstø!