Felles og bedre løsninger

Ken Loach Ken Loach

Den britiske, sosialrealistiske filmskaperen Ken Loach er kjent for filmer som Land and Freedom (1995), Looking for Eric (2009) og The wind that shakes the Barley (2006). Sistnevnte vant han gullpalmen i Cannes for, og i år ble han tildelt filmfestivalen Berlinalens æresbjørn for sin lange karriere. Hans nyeste film er en dokumentar om etterkrigstidas Storbritannia, og den er vel verdt å se for alle som er interessert i venstresidas historie. Filmen åpner med valget i 1945, som tross Churchills krigsinnsats, endte med et overveldende flertall for Labour. Loach har funnet arkivklipp fra Churchills valgtaler den gang, hvor en menneskemengde står foran podiet og roper «We want Clement!». Ikke Kristin Clemet altså, men Labours statsministerkandidat Clement Attlee. Det fikk de, og derfra gikk det slag i slag. Store deler av den britiske befolkningen på denne tida var fattige og bodde i slumlignende områder. Folk var slitne etter krigen og manglet det meste. Fra det utgangspunktet satte sosialdemokratiske Labour i gang reform på reform i rasende tempo. Arbeidere skulle få anstendige boliger, tilgang på helsetjenester, utdanning og arbeid. Viktige samfunnsoppgaver skulle være i fellesskapets eie, som gass, strøm, vann og transport. Eller som det heter i filmen: «They nationalized the whole lot».

attlee
Statsminister i Storbritannia fra 1945-51, Clement Attlee, drikker te med arbiedere.

 Loach har fått tak i tidsvitner fra den gang, gamle menn med sixpencelue og eldre kvinner med heklede sjal rundt skuldrene. De forteller nærmest utrolige historier fra livet i slumen: Om mødre som døde i barsel med barn nummer ti fordi de ikke hadde råd til skikkelig medisinsk oppfølging, om fire søsken som delte en seng full av lopper, og så ble slått på skolen fordi de hadde lopper. Om matmangel, arbeidsledighet og sosial nød. Og så, hvordan et håp ble tent. Hvordan de fikk råd til sin egen bolig med skikkelig standard, og hvordan det plutselig dukket opp et brev som fortalte at nå var det innført gratis helsetjenester for alle. Det er lett å glemme hvor radikal den sosialdemokratiske politikken mange europeiske land førte på denne tiden var, og hvor mye den betydde for folk flest. Hvorfor gikk Labour og de andre sosialdemokratiske partiene vekk fra denne vinneroppskriften?

Arbeidere skulle få anstendige boliger, tilgang på helsetjenester, utdanning og arbeid.

The Spirit of ’45 gir noen svar. Den viser hvordan de statseide bedriftene ikke hadde noen særlig kontakt med sine arbeidere, ei heller samfunnsutviklingen. De ble dermed stadig mer sidrumpa og styringsudyktige. Da var det lett for Thatcher å komme seilende inn og si at privatisering var løsningen, ikke omorganisering og mer demokrati. Thatcher kjørte også som kjent en svært aggressiv politikk mot fagforeninger og streikende, og med et svakt Labour som ikke maktet å fornye seg, tok den sosialdemokratiske æraen slutt.

Og så ble alt mye verre? Ja, det ble det for vanlige folk. Vi er ikke tilbake til Liverpools slum på 30-tallet, men vi lever i en tid hvor arbeidsledigheten igjen stiger i Europa. Det samme gjør egenandeler for skole og helse, parallelt med at tilbudene får mindre offentlig finansiering og lavere kvalitet. Privat gjeld er høy, folk blir kastet ut av hjemmene sine og forskjellen mellom fattig og rik øker i rasende tempo. Mandag denne uka meldte The Guardian at Storbritannias fem rikeste familier eier mer enn landets 20 prosent fattige.

Det er på tide å finne tilbake til etterkrigsoptimismen, the spirit of 45, som viste at vi kan endre samfunnet til det bedre i fellesskap. De fikk det til i 45, og det som gjenstår av den politikken er tydeligere i Norge enn i Storbritannia i dag. Vi hadde ingen Tatcher som endret på alt, og har fortsatt små problemer med fattigdom og arbeidsledighet sammenlignet med andre europeiske land. For alle som ønsker en kjapp historisk gjennomgang av sosialdemokratiets vekst og fall, og vil ha innspill til hvordan man kan etablere gode fellesskapsløsninger, anbefales dette historiske filmdokumentet.