Faustiske klimaproblemer

Faust er den tyske, avdankede akademikeren som av kunnskapstrang inngår en pakt med djevelen: dersom Faust får all verdens kunnskap og magiske krefter i livet på jorden, skal djevelen få hans sjel, som skal pines i helvetet til evig tid. Faust kalles gjerne modernitetens speil, et symbol på det moderne mennesket. Når vi leser om ham, leser vi derfor også om oss selv. Hva har moderne mennesker til felles med denne fordømte mannen? Kan hans historie fortelle oss noe om dagens miljøproblemer? Nøkkelen til svaret ligger i den hensynsløse friheten, i jakten på mer.

Farlig frihet
Når det sies at Faust er modernitetens speil, viser det til at han inkarnerer sentrale deler av vår kultur og oppfatning av verden. Viktige modernitetstrekk kan spores tilbake til renessansen, hvor individualisme, sekularisering, rasjonalisering og den vitenskapelige revolusjon hadde sin begynnelse. Individet ble tillagt mer frihet og makt over seg selv, og troen på fornuften ble styrket. Enkeltmenneskets livsprosjekt på jorden, i det dennesidige, fikk større verdi.

Mistroen mot tradisjonell, dogmatisk kunnskap er et annet kjennetegn ved moderniteten. Filosofen René Descartes, som med sin metodiske tvil melder overgangen fra det gamle til det moderne verdenssynet, forkastet alt han hadde lært, for selv å komme frem til sannhet. Moderne vitenskapers bruk av fornuft og empiri viderefører Descartes’ skepsis overfor nedarvet kunnskap. Løsrivelsen fra tradisjonen kan sies å gi en nyvunnet frihet.

Adorno og Horkheimer mener irrasjonalitet og barbari lurer i skyggen av opplysning og sivilisasjon.

Også Faust oppfatter seg selv som grunnleggende fri – fra tradisjon, normer og andre menneskers innblanding. Den individuelle friheten står sentralt i moderne, liberale samfunn: Frihet fra andres innblanding, og frihet til å realisere seg selv, skal muliggjøres gjennom demokrati og stadig større valgfrihet. Men den grenseløse friheten kan slå over i ufrihet, både for Faust og mennesker i det 21. århundre.

Kritikk av moderniteten finner vi hos filosofene Max Horkheimer og Theodor W. Adorno, som tilhørte den såkalte Frankfurterskolen. De kritiserer og advarer mot modernitetens baksider i Opplysningens dialektikk, hvor de skriver om det moderne menneskets utvikling fra Odyssevs til 1940-tallets liberale USA. Odyssevs får representere moderniteten hos Horkheimer og Adorno, men Faust kunne like gjerne hatt denne rollen. Filosofene mener irrasjonalitet og barbari lurer i skyggen av opplysning og sivilisasjon. Er vi ikke oppmerksomme, kan de positive sidene ved vår kultur slå over i sine negative motstykker.

Fausts egoisme
Folkeboken er den første nedtegnelsen av Faust-myten. Den utkom i 1587, skrevet av en anonym forfatter. Boken er et «avskrekkende og avskyvekkende eksempel og en trohjertet advarsel mot alle hovmodige, nysgjerrige og gudløse mennesker»[1]. Fausts oppførsel gjør ham kanskje rik og mektig på jorden, men prisen han må betale er en grusom død og evig pine i helvetet.

Faust støter sine medmennesker fra seg, for han reduserer dem til midler for sine egne egoistiske mål.

Folkebokens forfatter er skeptisk overfor renessansens opphøyelse av individet og fornuften, og den vitenskapelige revolusjons dyrking av nysgjerrighet og utforskertrang. Folkeboken advarer mot en grenseløs kunnskapssøken og vilje til å utvide det individuelle handlingsrom, på bekostning av samfunnets moralske normer og verdier. Når Faust på en kompromissløs måte bryter ut av de gitte rammene, ender det med fordømmelse.

Et viktig trekk ved moderniteten er individualisme. Faust er en individualist, men også her går grenseløsheten igjen: Han støter sine medmennesker fra seg, for han reduserer dem til midler for sine egne egoistiske mål. Dermed isolerer han seg fra det sosiale livet. Han møter medmennesker «kun som fremmedgjorte skikkelser, som fiender eller som støttepunkter, alltid som instrumenter, som ting»[2], som Adorno og Horkheimer formulerer sin kritikk av det individualiserte mennesket.

Kunnskap for å dominere
I sin kunnskapssøken reduserer Faust også omgivelsene sine til midler: Han vil få kunnskap om naturen for å kunne dominere den og bruke den til å oppnå egne mål. En lignende tankegang finnes hos grunnleggeren av den moderne vitenskapelige metode, Francis Bacon, som ble født 26 år før utgivelsen av Folkeboken. Bacon var en sentral skikkelse i den vitenskapelige revolusjon, som var i sin spede begynnelse ved nedskrivingen av Folkeboken, og opphavsmannen til det kjente sitatet «kunnskap er makt». Påstanden kunne like gjerne kommet fra Faust.

Dagens klimakrise tyder på et opprør i emning, som kan flytte grensene for menneskers frihet.

 

«Det mennesket vil lære av naturen, er å bruke den til å beherske både den og menneskene fullstendig», skriver Horkheimer og Adorno om det moderne mennesket.[3] Utnyttelsen er motivet for kunnskapsinnhentingen. Det samme gjelder moderne naturvitenskaper: Målet deres er å gjøre naturen beregnelig og kontrollerbar. Ved hjelp av medisin, genteknologi og maskiner kan vi få naturen til å oppføre seg som vi vil.

Moderne vitenskap har gitt oss mange nyttige oppfinnelser. Mennesker har blitt reddet fra sykdom og død gjennom moderne medisin, genmodifisering kan være en løsning på matkrisen vi står overfor, mens ulike typer teknologi gjør at vi kan være varme om vinteren, omgis av lys om natten, og reise jorden rundt på noen timer. Men hvordan reagerer naturen på å bli behersket på Faust og Vestens brutale måte? Dagens klimakrise tyder på et opprør i emning, som kan flytte grensene for menneskers frihet.

Den ensomme Faust
221 år etter Folkeboken, skrev Goethe en ny utgave av myten om Faust. Goethes Faust vil ha kunnskap, men han er vel så mye på jakt etter makt. Det første Goethes Faust bruker sine nyvunne muligheter til, er ikke å få kunnskap om verdens dypeste hemmeligheter, men å forføre den unge, uskyldige, kristne Gretchen. Som kristen er Gretchen et symbol på tradisjonen, men som kvinne er hun en representant for naturen. Naturen skal overlistes liksom man overlister en kvinne, sier Bacon, og Faust følger opp ved å gi nysgjerrigheten på båten og slutte seg til jakten på dominans. Det ender med Gretchens død.

Slik Vestens utforskning av nye land ikke har vært drevet så mye av ren, uskyldig nysgjerrighet, som av en trang til ekspansjon av eget herredømme, er Fausts mål beherskelse.

Det er likheter mellom Fausts behandling av Gretchen og Vestens behandling av naturen og mennesker fra andre kulturer. I jakten på mer makt lar ikke Faust seg stoppe av etiske formaninger om å ta hensyn til andre. Når Faust oppfatter mennesker og natur som intet annet enn objekter for beherskelse, skapes en distanse mellom ham og de andre. Faust er ikke bare individualistisk, han er også ensom.

Horkheimer og Adorno skriver at det vestlige menneskets ønske om å beherske sine omgivelser, skaper distanse og fremmedgjøring: «Mennesket betaler for økningen av sin makt med fremmedgjøring overfor det de utøver makt over. Opplysningen forholder seg til tingene slik diktatoren forholder seg til menneskene: Han kjenner dem bare i den grad han kan manipulere dem»[4]. Slik Vestens utforskning av nye land ikke har vært drevet så mye av ren, uskyldig nysgjerrighet, som av en trang til ekspansjon av eget herredømme, er Fausts mål beherskelse. Ekspansjonstrangen i Vesten, som førte Columbus, og senere slaver, til Amerika, har også tatt form av kolonialisme og rovdrift på mennesker og naturen. Et forhold til naturen som kjennetegnes av menneskets dominans over den, fører ikke bare til en fremmedgjøring overfor naturen, men til ødeleggelse av den.

Fanget av frihet
Streben og rastløshet er grunnleggende egenskaper hos Faust. Han kan aldri hvile, aldri bli tilfreds med det han har. Han må alltid strebe videre mot noe nytt og bedre. Denne ”europeiske uroen”[5], som den svenske idéhistorikeren Gunnar Eriksson har kalt fenomenet, har ført Vestens mennesker til Amerika og Asia, til havets bunn og ut i verdensrommet. Men vår streben etter stadig utvidelse av eget mulighetsrom har også fått fatale konsekvenser, som vi ennå ikke har sett utfolde sin fulle kraft: Utnyttelsen av naturen har hatt negative konsekvenser for nettopp den naturen vi er avhengige av. Reparasjonen av skaden viser seg dessuten å være et mye vanskeligere prosjekt enn hva ødeleggelsen av naturen var. Også Faust roter seg inn i en frihetsbegrensende floke: Faust klarer å tilkalle Djevelen og oppnå overnaturlige evner, men ulempene ved pakten viser seg først når det allerede er for sent, og Faust har solgt sin sjel.

Friheten slår over i ufrihet på grunn av vårt ønske om grenseløshet.

Pakten Faust inngår med Djevelen, skal gi ham større frihet. Han skal få mulighet til å overskride de naturgitte betingelsene for bevegelse og handling, ved å få magiske krefter. Samtidig gjør pakten ham til en fange: skjebnen er forseglet. Fausts historie forteller om et destruktivt forhold til naturen og andre mennesker, preget av utnyttelse. Gjennom Faust kan vi få innsikt i vår egen situasjon: Teknologien mennesker har utviklet, og hemmelighetene vi har avdekket gjennom naturvitenskapene, skulle føre til mer frihet gjennom et større herredømme over naturen. Ved å gjøre naturen beregnelig og mulig å beherske, ble menneskets handlingsrom større. Men friheten slår over i ufrihet på grunn av vårt ønske om grenseløshet: I sin streben etter å gjøre naturen forståelig og kontrollerbar, har mennesket skadet den. Vi har blitt fremmedgjorte overfor den, og ønsket om makt over naturen har slått over i innskrenket frihet. Kontrollen over naturen er i ferd med å glippe, og menneskene blir dermed stadig mer sårbare. «Ethvert forsøk på å bryte naturtvangen havner bare lenger inn i naturtvangen […]. Slik forløper den europeiske sivilisasjons bane», skriver Horkheimer og Adorno.[6] Vestens forsøk på å overskride naturens grenser har ført oss inn i en ny type fangenskap, som kan ende i ødeleggelse av menneskers livsbetingelser.

Noter:

[1] Historien om Doktor Johann Faust: Den vidt beryktede trollmann og svartekunstner, oversatt av Sverre Dahl (Oslo: Bokvennen, 1998), 5.

[2] Max Horkheimer og Theodor W. Adorno, Opplysningens dialektikk: Filosofiske fragmenter, oversatt av Lars Petter Storm Torjussen (Oslo: Spartacus, 2011), 96.

[3] Horkheimer og Adorno, Opplysningens dialektikk, 38.

[4] Horkheimer og Adorno, Opplysningens dialektikk, 43.

[5] Gunnar Eriksson, Den faustiska människan: Vetenskapen som europeiskt arv (Stockholm: Natur og kultur, 1991), 32.

[6] Horkheimer og Adorno, Opplysningens dialektikk, 47.

 

Litteratur:

Adorno, Theodor W. og Max Horkheimer. Opplysningens dialektikk: Filosofiske fragmenter.
Oversatt av Lars Petter Storm Torjussen. Oslo: Spartacus, 2011.

Eriksson, Gunnar. Den faustiska människan: Vetenskapen som europeiskt arv. Stockholm:
Natur og kultur, 1991.

Historien om Doktor Johann Faust: Den vidt beryktede trollmann og svartekunstner. Oversatt
av Sverre Dahl. Oslo: Bokvennen, 1998.

  • Lab Roy

    Veldig bra.

    Valget står mellom å herske over naturen (og andre mennesker) eller å leve i pakt med naturen (og andre mennesker).

    Djevelen i spillet kan feks være utvinningen av fossil energi.
    Kull, olje og gass innehar et enormt stort energiinnhold og utgjør dermed en veldig stor produktivkraft som kan drive store mengder maskiner og prosesser. Ulempen er selvfølgelig CO2. Men også at det er begrenset hvor mye billig energi det tross alt finnes her i verden. Etter PeakOil (eller PeakEnergy) er det et åpent spørsmål om man vil klare å brødfø 10 milliarder mennesker her på jorden.

    Det var gøy så lenge det stod på, deretter kan det bli et helvete.