Fattigdom løses ikke med forbud

Redaktør i Manifest Tidsskrift Mímir Kristjánsson, har lest svenske aviser og funnet en ny og kreativ måte å løse «tiggerutfordringen» på. I VG 29. januar lanserer han den nye modellen. Man skal forby det å gi penger til tiggere framfor å forby tigging. Modellen er dessverre like lite gjennomtenkt som modellen den er bygget på, forbudet mot sexkjøp.

Kristjánsson er selv inne på at det ikke hjelper tiggerne å forby folk å gi dem penger. Et forbud vil kun tvinge de som tigger til å gjøre andre, mindre lukrative handlinger. Vi kan bare tippe hva det kan være. Kanskje flere av dem vil forsøke å selge sex på det svarte markedet eller selge narkotika. De aller svakeste vil sulte.

En annen trolig effekt er at det vil øke kriminaliteten. Det er paradoksalt når det at «økt tigging fører med seg økt kriminalitet» er en av grunnene Kristjánsson oppgir for forbudet. Han har nok rett i det. De som tigger er ofte fattige og har få andre inntektsmuligheter. At økt antall tiggere dermed øker kriminaliteten følger nærmest logisk.

Bekjemper ikke kriminalitet
Det å tro at et forbud hjelper til å redusere kriminaliteten er imidlertid en feilslutning. Det underliggende problemet som driver både kriminaliteten og tiggingen, nemlig fattigdommen, forsvinner ikke om Kristjánsson forbyr folk å gi penger til tiggere. Disse må nå bedrive mer kriminalitet for å gjøre opp for inntektsbortfallet av tigging. Om antall tiggere og kriminaliteten går ned, er det fordi problemet «løses» ved at det flytter seg til et annet land. Om det var det som var hensikten burde Kristjánsson vært ærlig på det, og gitt oss en begrunnelse på hvordan det vil bedre de fattiges situasjon.

Kristjánssons forslag står og faller på antakelsen om at et forbud vil «tvinge samfunnet til å gjøre mer for tiggerne.» Det er imidlertid en høyst tvilsom påstand. Å skyve problemet vekk fra bybildet vil snarere kunne svekke støtten til tiltak for fattigdomsbekjempelse. Forbudet mot sexkjøp har ikke ført til noe folkekrav om økt støtte til sexarbeidere. Tvert om kutter byrådet i Oslo i støtten til Pro Senteret, som er et av få hjelpetiltak for sexarbeidere.

Framfor mer støtte til de fattige kan et forbud virke negativt for de som deler ytre kjennetegn med dagens tiggere.

Framfor mer støtte til de fattige kan et forbud virke negativt for de som deler ytre kjennetegn med dagens tiggere. Det er grunn til å tro at med på forbudet på plass vil de utenlandske fattige møte økt mistenksomhet fra storsamfunnets side, for om de ikke kan tigge og ikke kan jobbe, hvorfor er de egentlig her da? For å stjele? Et forbud vil derfor kunne gi økt press på politiet for å bekjempe kriminaliteten og den påståtte menneskehandelen de utsettes for med hardhendte metoder.

Tigging er et sosialt problem
Liknende konsekvenser har vi sett med innføringen av sexkjøpsloven. Politiet bruker nå virkemidler som ikke ville vært brukt overfor noen annen gruppe, kanskje med unntak av tiggere. For eksempel går politiet til huseiere og truer med siktelse om de ikke kaster ut sexarbeidere, noe som kan føre til at de havner på gata uten å få igjen depositumet. Og det uten at sexarbeiderne har gjort noe ulovlig. Politiet forsvarer virkemiddelbruken med at man på den måten gjør det mindre lukrativt for menneskehandlere å operere i Norge. Ingen sexarbeidere takker imidlertid politiet, slik ingen tiggere vil takke Kristjánsson for forslaget om å forby folk å gi dem penger.

Tigging er først og fremst et sosialt problem og må løses med sosiale virkemidler. Et forbud blir ikke mer humant av at man vrir litt på innretningen.

  • Ivan Olsen

    Sterri har naturligvis rett i at fattigdom ikke «løses» med forbud. Dette er imidlertid en selvfølgelighet som ikke bidrar særlig konstruktivt til debatten.

    Sterri er selv innom kriminalitet i sitt innlegg. Nåvel, kriminalitet «løses» ikke med forbud. Betyr det at forbudet mot kriminalitet må fjernes?

    Det er ikke sikkert at enhver lov eller regel kan eller skal begrunnes med at den «løser» ( i radikal forstand) problemene den er rettet mot.

    Sterri hevder at et forbud mot tigging ikke er «humant». Han bør i det minste kunne gjøre rede for hvorfor det er mer humant å tillate ubegrenset tigging.

    Rent generelt mener jeg at folk på venstresiden ikke bør være livredd for pragmatikk i politikken.

    • Aksel Braanen Sterri

      1) «Kriminalitet løses ikke med forbud, bør vi derfor fjerne det?» Nei, og som du kan legge merke til er ikke manglende effekt av forbudet det viktigste. Jeg er helt for å bruke straffeloven etter John Stuart Mills skadeprinsipp, http://snl.no/John_Stuart_Mill. Vi forbyr de ting som utgjør skade på ufrivillig tredjepart. Snevert sett er tigging som fenomen en handling mellom to parter, Geir og Mona. Geir ber om penger og Mona gir. Det vedgår ikke deg som forbipasserende. Jeg kan gå med på at det er snevert. Tross alt utgjøres samfunnet av en rekke slike handlinger, og om summen av disse er et dårlig samfunn kan det være grunn for å gjøre noe med de individuelle handlingene. Kanksje vil du hevde at overdreven mengde tiggere i bybildet gjør byrommet ulevelig for oss. Det er legitim innvending. Spørsmålet er likevel om det er skade nok på oss til å kriminalisere handlingen, eller om vi i god sosialdemokratisk-/venstresideånd forsøker å bøte på «ubehaget» for middelklassen ved å gjøre situasjonen til de som tigger bedre, framfor å bedrive sosial renovasjon i gatene.

      2) «Er tigging mer humant enn et forbud?» Ja, det vil jeg si. Som jeg skriver er tiggeres situasjon ofte dårlig, og det er nettopp et av hovedproblemen med å forby det. Jeg tror vi er enige om at vi bør gjøre tiggernes situasjon mer human, men som jeg skriver i innlegget tror jeg forbud mot å gi er en særdeles dårlig løsning på den utfordringen.

      3) Jeg er mer enn åpen for en debatt om utenlandske tiggere. Det er ikke vanskelig å tenke seg en oppskalering av antall tiggere, som etter hver tvil tvinge fram sterkere virkemidler. At forbud mot at Mona gir til Geir høres imidlertid ikke ut som en god måte å løse det på.

      • Ivan Olsen

        Takk for svaret! Med henvisninga til Mill beveger du deg så smått i retning av en analyse av tigginga. Men jeg tenker at din analyse antagelig ikke fanger opp hva tigging er som samfunnsmessig fenomen. Derfor skal jeg, usystematisk og skisseaktig, prøve å gi noen bidrag til en analyse som fanger opp andre og vesentlige deler av hva tigging er.

        Det er både klargjørende og forvirrende når du sier at ”manglende effekt av forbudet (ikke er) det viktigste”. Klargjørende i den forstand at jeg trodde dette var et hovedargument, siden det ble brukt i overskriften. Forvirrende i den forstand at jeg som sagt ikke tenker at ”effekten” av forbudet først og fremst skal være at fattigdommen opphører. For det er vel strengt tatt du som forutsetter at hensikten med et slikt forbud er å fjerne fattigdom.

        Din innsnevring at problematikken til beskrivelsen ”Geir ber om penger, og Mona gir” er etter mitt skjønn så snever at den ikke lenger fanger problemet. Vi vet jo at flere hundre Geir’er sitter på gata i ti –tolv timer hver dag, og ber tusen Mona’er om penger. ”Tigging” i min forstand oppstår ikke av en isolert transaksjon mellom to personer, men først når denne transaksjonen insititusjonaliseres og markedsrettes, og blir en næringsvei innen et økonomisk system.

        Min bekymring over tigginga er derfor heller ikke nødvendigvis primært knytta til det mulige ”middelklasseubehaget” jeg føler over å se lurvete fattigfolk i gata. Jeg tenker at tiggeren Geir er et vanlig menneske, som meg. Ettersom vi er like, som brødre, er det ikke medynk som er min dominerende følelse i møte med Geir. Det er heller noe jeg ville kalle solidaritet.

        Jeg vil ikke at det legges til rette for at min bror Geir skal ha som levevei å sitte på gata i tolv timer hver dag. Jeg vil ikke at han av markedsmessige grunner skal dyrke og finslipe sin synlige elendighet, slik at det åpner seg en mulighet for ham til å selge Mona sjansen til å oppleve at hun gjør en god gjerning. Det bekymrer meg at elendigheten blir forretningsideen hans. Hvis jeg gir ham penger, så frykter jeg at han lærer at jo mer verdighet han frasier seg, jo sikrere inntekter vil han få. Det er først og fremst Geir, og ikke jeg, som lider under hans ynkelighet.

        • Ante_Bergan

          Jeg er lettere forbauset her jeg sitter.
          Jeg er nemlig ikke vant til å lese intelligente innlegg fra folk på venstresida.

          Alt for lenge har jeg trodd at å være venstrevridd er synonymt med å lide av et syndrom som gjør at en anser seg selv som så moralsk overlegen andre at en slipper å fremføre reflekterte argumenter.

          Det skal liksom holde å appellere til magefølelsen og sekulær-pietistisk fordommer.
          Du bryter med fordommene jeg har angående venstresida, Olsen.

        • Aksel Braanen Sterri

          Jeg tror jeg langt på vei er enig med deg, Ivan. Men jeg har til gode å forstå hvordan det hjelper de som tigger å forby noen å gi dem penger. Det kan bekymre meg også «at elendigheten blir forretningsideen hans», men den eneste farbare vei å sikre at det ikke blir det, er å tilby han andre forretningsmuligheter, ikke stenge hans nåværende sjappe.

  • http://i40.tinypic.com/9ztzs4.png Tomas

    Fattigdom løses ikke med forbud dette er korrekt, men forbud fjerner sjenerende tiggere.

  • Lab Roy

    Jeg mener at noe av kjernen i problemet er at det mangler sosialt sikkerhetsnett i flere av EU-landene. USA har vel et bedre sosialt sikkerhetsnett enn det man finner i mange EU-land.

    Det Norge kan gjøre er feks å bruke (deler av) EØS-kontigenten til å betale ut sosialhjelp til trengende personer og familier i Romania. Et brød i Romania koster ca 2 kroner, dvs at en norsk krone er 10 ganger mer verdt i Romania enn i Norge. De som mottar sosialhjelp vil bruke pengene til å kjøpe varer og tjenster. En god del av dette kan stimulere lokalt næringsliv som da vil øke sin produksjon, som igjen vil øke antall ansatte og som fører til økte lønnsinntekter. En god spiral. Med alle effekter inkludert kan kanskje en norsk krone brukt i Romania på dette vis gi en effekt som tilsvarende 100 norske kroner. Da kan en EØS-kontigent på 1 milliard kroner brukt til sosialhjelp i Romania gi ganske bra resultat.

    Og på toppen av det hele kan antall tiggere fra Romania som reiser vestover bli redusert. Altså en vinn-vinn løsning.

  • Bjørn Rasmussen

    Fattigdom er et sammensatt problem. Det er derfor ingen enkel årsk og derfor heller igen enkel løsning. Det postindustrielle samfunnet medfører at enkeltindividet i langt større grad en tildligere må tat tak i sitt eget liv. Den fabrikkporten far og bestefar kunne gå inn i, er borte. Det gårdsbruket som hadde sesongarbeidet knyttet til dyrking, skogbruk osv, har erstattet hender med maskiner. Håndtverktradisjoner knytet til et mekanisk samfunnet er bort. Nå er det nesten ingen ting som kan repares, eller som det lønner seg å reparer. Det postindustrielle samfunnet har gjort mange arbeidsledige, noen har kunnet får arbeid i service næringer, men der er mulighetene også blitt sterkt begrenset. Resultat er at det ikke lengre er noen arbeidslpasser som ufaglerte arbeidstakere kan gå inn i. En rom kan gjerne si at han kommer til Norge for å får seg arbeid, men alle utenom livsfjerne journaliseter vet de ikke er noe arbeid til dem som ikke har relevant arbeidserfaring og kan norsk. «Skapte» arbeidsplasser som å selge «Folk er Folk» er ikke og vil aldri kunne bli noen varig løsning for analfabeter uten relevant arbeidservaring. De vet ,og vi brude vite, at når de kommer til Norge så er det for å tige, samle flasker og i noen tilfeller stjele. For dem vil et forbud ikke løse deres behov for penger, men det vil bli lettere å ha fokus på probleme i Romania: den onde sirkelen med analfabetisme og manglede tilpasning til et moderen arbeidsliv.

    For rusmisbruker er tigging en måte å skaffe seg penger til rusmidler som ikke dekkes opp av LAR, og trygda. Det er mer sosial akseptablet å tigge framfor å stjele, men det gir ingen mestringsfølelse eller meningsfult innhold i dagen. Og det hjelper dem heller ikke ut av rusmisbruket. Tigging vil kanskje medføre noe mer butikktyverier, men det vil også medført at metadon og subutex vil fungere bedrer fordi sidemisbruket ville bli redusert. Det beste vi kan gjøre for rusmisbruker er å ha et langt bedre bolig og syselsettings tilbud til dem.

    Til slutt er det en gruppe mennesker som ikke vil tilpasse seg de ramme som et organisert hjelpeapparat har: møter, avtaler, krav(selv moderat), miljøarbeidere, sosionomer, osv. De er preget av en «jeg vil leve mitt eget vli». For dem vil tiigging og «seng for natte» være det som de opplever ivareater deres autonomi.

    For mange vil tigging alltid være den «enkleste» løsningen. Derfor vil aldri bli kvitt ting bare ved å «laternative» tiltak.