På en kai i Stavanger blir en 43 år gammel mann drept om bord i et flerbruksfartøy. Under lasting av skipet får han et fem tonns stålrør over seg. Politiet og ambulanse prøver å redde liv.

Det går ikke.

Arbeidstilsynet blir tilkalt. Både dem og politiet blir stoppa på kaien. En mann er blitt drept i Stavanger – knust av et stålrør på prosjekt for norsk oljeindustri og norsk politi blir satt på sidelinja. De får ikke etterforske. Skipet er registrert i et skatteparadis. Bahamas. Giganten DOF, på oppdrag for norsk oljeindustri.

Det gikk også galt for samme selskap DOF, i Australia. Andrew Kelly ble drept i juli i år. Klemt i hjel av en container. Han hadde fire barn hjemme i Australia. Dette er en bransje med høy risiko. Undervannsentrepenøren Technip ble nettopp bøtelagt for ulykken der oljearbeideren David Stephenson ble knust av en winch på britisk sektor. David Stephenson måtte betale med livet sitt.
Technip hadde i juni i år en alvorlig personskade ombord på norskbygde North Sea Atlantic. Skipet er registrert på Malta. Denne gangen Nordsjøen, britisk sektor. Arbeideren ble så hardt skadd at han måtte sendes i land med helikopter.

Skipet er registrert i et skatteparadis. Bahamas.

En som jobber på et flerbruksfartøy, stilte meg følgende spørsmål: «Hva er den beste måten å få folk til å holde kjeft på?». Før jeg rakk å svare, brølte han frustrert – «du gjør dem til lausarbeidere – du gir dem dagrater! Du gir dem IKKE lønn mellom oppdrag, og du gjør dem avhengig av å få en telefon! Fåkkings ringevakter i Nordsjøen!». Forbanna når han skulle forklare. Frustrert. Du får da det som på HMS-språk kalles stille avvik. Folk ser en annen vei ved farlige forhold i stedet for å si ifra. Oljearbeidere tar kjangser i stedet for å la være å gjøre farlige operasjoner.

SE OGSÅ: «UTENFOR LOVEN» LANSERES I DAG

De lovløse
Den ytterste konsekvensen av dårlig sikkerhet er ikke miljøskader på sjøfugl. Eller gyteområder for fisk som blir ødelagt. Den ytterste konsekvensen av dårlig sikkerhet er en pappa som aldri kommer hjem fra jobb. Foreldre som mister sønnen sin til oljeindustrien. Arbeidere som ofres for at selskapene skal tjene penger.

«Du gjør dem til lausarbeidere – du gir dem dagrater!»

Sier du Alexander Kielland i Rogaland, tenker vi ikke på dikteren, men på ulykken. Ulykken i 1980 som kostet 123 mennesker livet, står fortsatt som en traume for en hel landsdel. Historien som får det til å gå kaldt nedover ryggen til oss i industrien. Kielland fikk direktører til å bryte sammen. Etter ulykka var jakten alltid på hvordan vi skal gjøre dette bedre. «Vi skal alltid jobbe litt sikrere hver dag». I dag er de gamle oljesjefene gått av med pensjon. De som hadde Kielland i kroppen. I dag snakker stadig flere om «hva er godt nok». Kost/nytte. Sikkerhet gjøres til et økonomisk spørsmål. Dette, i sin ytterste konsekvens, finnes hos undervannsentreprenørene i Nordsjøen. På skip registrert i skatteparadis. Der oljearbeiderne er lovløse.

Redde oljearbeidere gir avvik
Å si ifra fordrer trygghet. At ikke jobben ryker fordi du påpeker feil. Fast jobb er derfor avgjørende for sikkerheten. Det er selvsagt for alle i arbeid, men et mysterium for mange politikere. Faste ansatte tør nemlig si ifra. Er du fast ansatt, blir du ikke sagt opp fordi du har påpekt en sikkerhetsbrist. En kranfører på Ekofisk tør si ifra om bølgene er for høye eller vinden for sterk. Han er fast ansatt. Med verneombud og tillitsvalgte i ryggen.

Oljearbeiderne på flerbruksfartøy i Nordsjøen er lovløse. De er ikke sjøfolk, de følger med på undervannsentreprenørens prosjekter. De kjører heisekran, de sveiser og de er riggere. De håndterer utstyr til milliarder. Oljearbeideren er kanskje fra Ukraina. Litauen. Storbritannia. Land med høy arbeidsledighet, der en jobb er mye verdt. De har familier. Videre er de ansatt i et bemanningsbyrå fra Singapore, utleid til en norsk undervannsentreprenør og gjør arbeid for Statoil på norsk sokkel. På et skip registrert i et skatteparadis. De faller mellom alle stoler. De regnes ikke som sjøfolk fordi de ikke har noe med skipets fremdrift å gjøre. Petroleumstilsynet regner dem ikke som oljearbeidere, siden skipet ikke overtar styring på oljebrønnen når de utfører arbeidsoppgavene sine. Og det verste av alt, de er lovløse. De har ingen vernelov, verken sjøfartslovgivning eller arbeidsmiljøloven gjelder for dem.

Det er skatteparadisets lovverk som skal gjelde.

Den ytterste konsekvensen av dårlig sikkerhet er en pappa som aldri kommer hjem fra jobb.

Et helvetes bråk
En sa ifra. Skrev rapport om en uønska hendelse. Han fikk telefon fra land, der han ble spurt om han var klar over «hvilket helvetes bråk han nå har satt i gang??!!» Han blir stille etterpå. Stille avvik fortsetter. Resultatet? Olje og gassinnstallasjoner vedlikeholdes av redde oljearbeidere.

Hadde en heisekran mista en sementbil fra toppen av Oslo Plaza deisende ned i asfalten under, hadde det blitt skriverier. Hadde sementbilen havna midt i nasjonalgalleriet hadde det også blitt rabalder. Selv om den ikke ødela noe. Arbeidstilsynet hadde hatt tilsyn, og politikere krevd opprydding. Virkeligheten er at dette skjer i dag. Langt til havs.

Der arbeidsfolk er lovløse.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampen.