Slik slettet hun gjeld for over 183 millioner kroner

Gjeldsstreik, Rolling Jubilee. Foto: All-Nite- Images Gjeldsstreik, Rolling Jubilee. Foto: All-Nite- Images

Poenget er å bygge debitormakt.

Amerikansk-kanadiske Astra Taylor er kjent som regissør for filmene Zizek! (2005) og Examined Life (2008), den teknologikritiske boka The People’s Platform (2014), som organisator for Occupy Wall Street og nye amerikanske initiativer knyttet til gjeldsslaveri, som Rolling Jubilee og The Debt Collective. Da hun droppet ut av universitetet The New School for Social Research i New York ved årtusenskiftet, var det ikke fordi hun var lei av ideer – snarere tvert imot:

– Verden forteller deg at hvis du er interessert i ideer, så hører du hjemme i en universitetssetting, men det stemte ikke for min del. Noe av det skyldes selvfølgelig oppdragelsen min. Foreldrene mine var opptatt av unschooling og anarkistisk pedagogikk, så jeg følte meg veldig fremmedgjort fra hele klasseromssituasjonen. Film ble en måte for meg å engasjere meg intellektuelt hvor jeg opplevde mer frihet. Jeg hadde allerede møtt Slavoj Žižek (slovensk rockestjernefilosof, red.anm) i forbindelse med at jeg jobbet for forlaget Verso Books, og jeg forsto med en gang at han var en person man kunne lage film om.

Astra Taylor. Foto: Privat
Astra Taylor. Foto: Privat

– I Examined Life er Žižek bare en av mange filosofer som kommer til orde. I den filmes tenkere som Martha Nussbaum, Judith Butler, Cornel West og Peter Singer mens de går rundt i ulike miljøer og snakker om sin filosofi. Hva var tanken bak filmen?

– Zizek! var et mer tradisjonelt portrett av en tenker, og da jeg lagde den, lærte jeg mer om selve mediet. Jeg lærte at film handler om bilder som beveger seg. Det er meningen at det skal være bevegelse der, og jeg ville bruke dette kinetiske elementet for å diskutere ideer. Jeg ville gå fra «talking heads» til «walking heads», og dermed samtidig si noe om ideenes plass i den virkelige verden, som jo var mye av grunnen til at jeg forlot akademia i utgangspunktet.

Examined Life (2008)
Examined Life (2008)

– Jeg dro på mange forskjellige tech-konferanser med halleluja-stemning om alle mulige slags nye plattformer, delingsøkonomien, og så videre og så videre. Men som skapende kunstner følte jeg at det var en slags ambivalens som manglet der. Kanskje er det en del av det å være menneske. Vi tror vi kan løse alle andres problemer selv om vi ikke snakker ut fra førstehåndserfaringer. For mye av snakket kunne jeg jo kjenne meg igjen i som aktivist. Det var to hovedstrømninger: En som sa at internett ville demokratisere kulturproduksjon og spre kultur til mange flere, og en annen som sa at internett og sosiale medier ville inspirere revolusjoner over hele verden. Alt snakket om uavhengig kultur og politisk opprør inspirerte meg. Samtidig så jeg jo at ingenting av det faktisk stemte.

Den handler om calling bullshit on guys who are wrong!

Jeg så også at dette var de samme stemmene – de samme mennene – som snakket opp hele dotcom-bobla på nittitallet. De tok feil da, og ødela hundretusener av arbeidsplasser, men nå var liksom den kapitalistiske euforien tilbake i nye klær, for å fortelle uavhengige kunstnere og musikere som meg hvordan de skal overleve. Så jeg ble bare skikkelig irritert egentlig. Examined Life var nok mer basert på en kjærlighet til ideer og et ønske om å utforske ting. The People’s Platform kommer fra et litt mørkere sted. Den handler om calling bullshit on guys who are wrong! Men en del ting har forandret seg allerede. Det er mer kritikk mot teknologiutopismen nå, spesielt etter Snowden-avsløringene.

– Mange musikere prøver hardt å finne ut hva som er det riktige standpunktet å ha til fildeling og alt dette. Det finnes omtrent like mange forsøk på smarte løsninger som det finnes band. I boka di introduserer du begrepet «the double anchor» som sier noe om hvordan kunstnere er fanget mellom storselskapers ufine kamp for å profittere på kunst, og ens eget behov for et levebrød. Mot slutten oppfordrer du til et slags «etisk forbruk» av kultur, av respekt for kulturprodusenter. Tror det kan fungere i det lange løp?

Nei! Eller altså, dette var noe jeg slet mye med, for jeg er i stor grad enig i kritikken av etisk forbruk som løsning på noe som helst. Samtidig må vi alle leve i dette store paradokset: Vi er individer som gjør valg, men vi er også del av større strukturer som vi må forsøke å endre. Det blir en falsk motsetning å sette disse to tingene opp mot hverandre. Mine valg betyr noe for meg. Det er en grunn til at jeg ikke jobber i den jævla reklameindustrien, men isteden skriver bøker og lager filmer om ideer, og jobber førti timer i uka med å organisere folk for sosial rettferdighet. Det finnes valg, men disse er samtidig begrensede, og det gjelder å være klar over det. Jeg er jo også på den andre siden av dette. Det betyr noe for meg som produsent at du har lest boka mi og respondert på den. Jeg vil også gi den gaven til andre, og støtte dem så de kan jobbe videre med det de holder på med. Samtidig mener jeg for eksempel at vi må ha en strukturell forandring av hele vår kommunikasjonsstruktur. Jeg kan ikke shoppe meg til det.

– De siste årene har du jobbet med flere kampanjer knyttet til organisering av gjeldsofre i USA, blant annet gjennom gjeldssletteorganisasjonen The Rolling Jubilee og The Debt Collective. Hva er egentlig sammenhengen mellom filmene, boka og denne aktivismen?

– På et vis handler begge deler om forskyving av risiko. Noen kaller det the great risk shift. Dette forsterkes av myten om kunstneren som verdsettes fordi hen tar på seg all risiko, og investerer seg selv og alt hen har, i håp om ære og berømmelse. Dette skjer samtidig som forretningsstrukturene hele tiden dytter risiko ned på kunstneren. Alle investeringene skjer på distribusjonsfronten, ikke i forbindelse med produksjon. Amazon vil ha forfattere til å publisere allerede skrevne bøker på sin plattform. Eller se på musikkverdenen, hvor Live Nation tjener nesten alle pengene sine på gebyrer og billettsalg og Universal kontrollerer noe sånt som 40 prosent av all musikkdistribusjon. Selve produksjonen må kunstnerne selv ta all den økonomiske risikoen for.

Det samme skjer i resten av samfunnet, spesielt her i USA, fordi utdanning nå ikke lenger ses på som et fellesgode finansiert av det offentlige. Isteden finansieres den individuelt gjennom gjeld. Det er det samme med helsesystemet og boliger: enkeltindivider må ta all risikoen og betale selv. Samtidig stagnerer lønnsnivået og alle disse hullene tettes av lån og gjeld.

Foto: Michael Fleshman
«Vi er studenter, ikke kunder.» Foto: Michael Fleshman

– Gjennom kampanjen Rolling Jubilee samlet dere inn penger og kjøpte opp gjeld, for så å slette den. Hvordan gjør man det egentlig?

– På internett! Her spekuleres all gjeld i på sekundærmarkeder. Den kan kjøpes opp for pennies on the dollar. En del av det er pakket inn i diverse verdipapirer og selges på Wall Street. Det hadde vi ikke ressursene til å begynne med, men lav forbruksgjeld selges i mer eller mindre anonymiserte portfolier. Vi gikk gjennom meglere og kjøpte store pakker med utdannings- og sykehusgjeld. En del av det var folkeopplysning, for å vise hvordan økonomien faktisk fungerer i dag, og at gjeld kjøpes og selges som en eiendel. Man betaler gebyrer og rente til folk som aldri noensinne har gjort noe for en, folk som spekulerer i vår ulykke! Dette skjer på alle nivåer i finansverdenen, alt fra hvis jeg ikke kan betale strømregninga mi til nasjonal gjeld.

Poenget var ikke å skulle kjøpe all gjeld og slette den, men å utfordre de moralske holdningene rundt gjeld. Folk identifiserer seg instinktivt med kreditoren, det er en slags tilbedelse av kontrakter, selv om de ikke er mellom to likeverdige parter. Det er som en kontrakt mellom David og Goliat hvor Goliat også er involvert i svindel på høyeste nivå og har rigget hele det juridiske systemet slik at han ikke har noen risiko.

Poenget er å bygge debitormakt. Å få folk til å se sin kollektive forgjeldethet som en mulighet for innflytelse. En million mennesker i USA klarer ikke å betale studiegjelda si hvert år, men de går til grunne én og én. Som enkeltindivider har bankene makt over oss, men sammen kan vi ha makt over dem. Det handler også om å forandre synet på hva man har krav på. Man skal ikke måtte bli gjeldsslave for å få en utdanning. Utdanning er en rettighet, ikke et privilegium.

– Dere har slettet totalt 31 millioner dollar i gjeld. I forbindelse med gjeldsstreiken gjennomført av tidligere studenter ved universitetskjeden Corinthians, som slo seg konkurs tidligere i år, har USAs regjering nå også begynt en prosess for å vurdere mulighetene om hvorvidt de som tok opp enorme lån for å få en utdanning de nå ikke får, kan gjøre det samme. Hva er neste skritt?

– Dette er bare begynnelsen! Målet er å starte en debitorforening for det tjueførste århundre. En ny form for organisering for å bygge kollektiv økonomisk makt for vår tid. Jeg mener virkelig ikke å slenge dritt om tradisjonelle fagforeninger. Jeg skulle ønske den modellen var robust. Jeg skulle ønske de ikke utestengte folk som er arbeidsledige eller jobber frilans, for de må være involvert i denne kampen. Det er så høy turnover i arbeidslivet nå at det er vanskelig å bygge varige allianser. Gjelda di er imidlertid noe som forblir ved deg. På en måte er det noe som forbinder deg personlig til vår bredere økonomiske virkelighet. Den er en sentral del av historien om en økende sosial ulikhet. Teoretisk sett har dette stort potensial, det kan bli et aktiveringspunkt. Folk er veldig deprimerte over situasjonen de befinner seg i, med enorm gjeld hengende over seg. Hva om dette ikke er legitimt? Det oppleves veldig styrkende at det kanskje kan finnes en annen måte å gjøre dette på. Det mobiliserer mange forskjellige slags mennesker.

Det er så høy turnover i arbeidslivet nå at det er vanskelig å bygge varige allianser.

Spørsmålet er hvem som tjener på det og hvem som ikke gjør det. Vi er ikke antikreditt. Man behøver kapital for å utvide grensene for det bestående. Men vi mener at kreditt bør være sosialt produktivt. Slik det fungerer nå, er det så enormt mye rovdrift og utnyttelse, og vi aksepterer betingelsene selv om vi blir lurt. Det er en mulighet her for å gå fra en personlig tilstand til noe større, ved å spørre hva vi faktisk har krav på som mennesker.

Astra Taylor jobber for tiden med sin tredje film. Den skal handle om demokrati, blant annet fordi hun, som del av Occupy Wall Street-bevegelsen, var enig i kritikken som ble reist mot det bestående, men også opplevde at aktivistene selv ikke var særlig demokratiske eller hadde kommet langt i spørsmålet om hva demokrati faktisk består i. Filmen skal ta for seg paradoksene innad i demokratiet mellom frihet og likhet, inkludering og ekskludering. Arbeidstittelen er What Is Democracy?, og produsenten hennes har sagt at det er den verste tittelen hun noensinne har hørt.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.