Eyes wide shut

idahestmanprofil

 Det er tydeligvis helt greit å ha noen svin på skauen så lenge du er flink til å lage kunst, skal vi tro mange av dem som forsvarer sine favorittkunstnere også etter at det kommer fram at de har grusomme ting på samvittigheten. I disse dager er mange ivrige på å reinvaske Woody Allen for anklager om overgrep Mia Farrows datter. «Det er meningsløst å la overgrepsanklagene mot Woody Allen farge oppfatningen av filmene hans» skrev kulturredaktør Geir Ramnefjell i Dagladet nylig. I går hevdet derimot Filip Roshauw i Natt og Dag at «Kanskje beskytter verket mannen altfor godt. Det er ingen umiddelbar fare for at folk slutter å se «Annie Hall» eller «Manhattan» simpelthen fordi Woody Allen kan ha forgrepet seg på Dylan Farrow. Det er mer sannsynlig at Allen kommer til å bli boikottet oftere fordi han har en litt sytete tone, fordi brillene hans er irriterende». Altså, vi driter i anklagene. Men hva hvis overgrepene faktisk fant sted? Mer generelt, kan vi ignorere kunstneren som står bak en medietekst selv om han eller hun har gjort noe galt?

Satt på spissen: Er det ikke forkjell på å digge til Lars Vaulars linje «Kæm skjøt Siv Jensen», og å digge til R.Kellys «Girl, please let me stick my key in your ignition, babe» når vi veit at sistnevnte faktisk har tvunget seg til seksuelt samkvem og laget pornofilmer med 14-åringer, mens førstnevnte mest sannsynlig ikke har planer om å gjøre det han rapper ironisk om?

Kunsten er en del av mannen
For det første: En medietekst har alltid en forbindelse til personen som har skapt den. Nettopp i sin hyllest av regissøren Allen innrømmer Ramnefjell indirekte også dette. Woody Allens kunst er en del av mannen selv, eller personaen Woody Allen, og dermed også hans tanker, hans overbevisninger og fantasi. Og vice versa.

Når vi skaper eller kommuniserer noe er det nettopp egne erfaringer vi baserer oss på. Det er vår kunstneriske empiri.

Ideene en kunstner har, springer ut av den samme hjernen som har levd, erfart, blitt fortalt og dermed skapt sin egen forståelse av verden, menneskets plassering i den og hva som er rett og galt. Ikke minst er også ideen om ens egen plassering og betydning i verden også her. Også fordommer og begjær finnes bak hjernebarken, og tanker man ikke visste man hadde – fantasier eller vonde opplevelser som kan gjemme seg i underbevisstheten. Når vi skaper eller kommuniserer noe er det nettopp egne erfaringer vi baserer oss på. Det er vår kunstneriske empiri. En medietekst springer alltid ut i fra en ideologi.

Allen og Hamsun
Dersom du leser en medietekst uten å vite noe om avsenderen, lager du din egen fortolkning ut i fra   din egen empiri om verden, dine erfaringer imøte med verket. Med en gang du vet noe om avsenderen påvirker denne informasjonen din lesning av verket. Derfor kan også Woody Allens kunst kunne sees i lys av overgrepsanklagene. Spaltist Alyssa Rosenberg skriver interessant om hvordan Allen portretterer seg selv som offer gjennom hans filmer, og spør om ikke dette er taktisk motivert, slik at vi som tilskuere skal ha et inntrykk av ham som stakkarslig og få empati med ham. Hun spør også om filmen «Blue Jasmine» kan leses som en slags innrømmelse fra Allens side.

Ved å ikke ville vite noe om en kunstner du liker godt, går du mest sannsynlig glipp av noe. I verste instans risikerer du å misforstå personen og kunsten fullstendig.

Et annet eksempel er sosiolog Leo Lowenthals studie av Knut Hamsun. Allerede i 1937 mente han at romaner som Markens Grøde, Sult og Pan uttrykte en protest mot fremmedgjørelsen og tomheten som hører til det moderne livet. Lowenthal argumenterte derimot for at Hamsuns Nobelpris-belønnede verker med deres natur- og heltedyrkelse delte ideologi med nazismen – uten at han var oppmerksom på Hamsuns Hitlervennlige artikler i Aftenposten fra 1934. Lowenthal fikk rett da Hamsun stilte seg på Hitlers side under krigen, og skreiv hans nekrolog i samme avis i 1945.

Ved å ikke ville vite noe om en kunstner du liker godt, går du mest sannsynlig glipp av noe. I verste instans risikerer du å misforstå personen og kunsten fullstendig. Dette er heller et argument for hvorfor det er viktig å lære seg å tenke kritisk om medietekster. Det å ta stilling til det du ser på, hører på, leser, sanser. Grunnen til at vi analyserer medietekster er jo for å forstå intensjonen bak verket.

En kunstners ansvar
Det er viktig å vite om en kunstner er skyldig i en forferdelig handling dersom vedkommende skal være et forbilde. Hvordan kan vi ellers tolke spesielt provoserende medietekster om vi ikke vet om de representerer noe vedkommende ønsker å sette på spissen, eller om det representerer vedkommedes faktiske overbevisninger?

Aristoteles hevdet i sin tid at budskapet i et litterært verk må være moralsk godt. Hans intensjon med dette var vel at mennesker burde bestrebe å være gode så langt det går. Men betyr det at den som skaper kunst med mål om å være god ikke selv trenger å leve i tråd med sine idealer?

I sin kommentar om Woody Allen i Dagbladet skriver Geir Ramnefjell at hans «sære personlighet og skrudde livsvalg er, så langt det går an å dokumentere, godt innenfor grensene. Det er dessuten ikke apologetisk å si at vi må tåle moralske avvik hos kunstnere – så lenge umoral ser ut til å være temmelig jevnt fordelt i befolkningen. Alle har sine hemmeligheter.»

Da mener du at det er helt ok å gjøre noe galt mot andre, så lenge den skyldige kan «veie opp» med sitt store talent.

Dette er å bagatellisere det Woody Allen potensielt har gjort, å seksuelt misbruke sin tidligere kjærestes datter. Nå er voldtektssaker vanskelige og spesielle å behandle og ender oftest med et urettferdige utfall og kort straff til overgriperen.  Om det ikke finnes noen fysiske beviser som DNA-spor og lignende, blir det ord mot ord, da er det gjerne offeret som taper saken.

Sett bort ifra bevisbyrden, har Allen tydelig fyrt opp sin tidligere kjærestes datter så mye, at hun valgte  å tre ut fra sin anonyme sone og skrive et brev som ble trykket i The New York Times, noe som sier oss at de to ikke akkurat har et greit forhold. Det skal mye til å anklage en autoritetsperson for voldtekt. Det er tilnærmet umulig å skulle benytte seg av såkalt klassisk betingning for å plassere så sterke og vonde følelser i hodet på på en jente som er forbundet med Woody Allen, uten at han selv har vært til stede og gjordt noe med henne som hun syntes var ubehagelig. Det er lite sjarmerende med en kjendis som handler i strid med den personaen han/hun har konstruert om seg selv, den informasjonen vedkommende selv har valgt å kommunisere gjennom mediene, mens man har tatt seg friheter på bekostning av andre.

Når en kunstners «særhet» eller umoral begynner å gå utover andre blir omstendighetene selvsagt mer alvorlig. Det er mye vi som tilskuere og mediekonsumere ikke vet mye om i slike saker, som hva som oppfattes som sant og ikke av de to parter i saken, men det er i hvert fall ikke noe vi bare kan trekke på skuldrene over og si at vi ikke trenger å se i sammenheng med verket uten å kjenne på en ambivalens når vi får annen informasjon og vi vet hvordan jussen går sin gang i et rettslokale: Den er sjelden på offerets side.

Lukker man øynene for ubehagelige sannheter som gjelder en kjent person eller kunstner, aksepterer du samtidig skjevhet i samfunnet. Da mener du at det er helt ok å gjøre noe galt mot andre, så lenge den skyldige kan «veie opp» med sitt store talent. Disse talentene kan rett og slett ta seg større friheter på bekostning av andre.

Jeg tror ikke de fleste ønsker å misbruke makt overfor andre mennesker. Disse unntakstilfellene vi har med noen kunstnere burde heller ikke behandles som om de er normale. Hysjer vi dem ned, er det i praksis det vi sier.

Vi har et ansvar for det vi liker
Uttrykker du elsk til kunstnere eller artister, betyr det at du går god for personen,. Vi liker det som kan bekrefte oss selv, våre tanker og meninger. Om man liker en person, kan man ikke utelate den delen som er umoralsk, for da tar du vekk en side fra personens vesen.

Man kan selvsagt aldri vite alle hemmeligheter om sine idoler eller favorittkunstnere, men en kan bestrebe å være opplyst. Man kan ha et mer reflektert forhold til innholdet i tekster i musikk, være kritisk til hat-budskap (også når det er ironisk) og kan tenke gjennom om man vil spre budskapet eller betale for kunsten til overgripere som R. Kelly og Roman Polanski.

Når Geir Ramnefjell hyller Woody Allen og hans kunst, bidrar han til å heie fram en mann som er anklaget for overgrep. Før man velger å ignorere dette faktum og ukritisk hylle kunstneren i et av landets største aviser, burde man kanskje tenke over hvilke signaler man sender ut.

  • gurglum
    • Ida Speeda Madsen Hestman
      • Tore Sinding Bekkedal

        Høh, interessant:

        The report concluded Dylan had trouble distinguishing fantasy from reality. («For example, she had told them there were “dead heads” in the attic and called sunset “the magic hour.” (…)

        Det slår meg som interessant (og gitt foreldrenes omgangskrets, kanskje relevant) at den første og siste timen med dagslys faktisk er viden kjent innen kinematografi som «the magic hour»,

      • Anarken

        Det er alltid morsomt å se den venstreliberale eliten forsvare sine helter (de høyreorienterte tør knapt forsvare noe eller noen som helst og rømmer ynkelig unna), samtidig som de vile slått hardt ned en person under samme omstendigheter om det var en amerikansk erkereaksjonær kristenfundamentalist som var gjenstand for beskyldningene.

        Og slik gå no’ dagan, med gode doser dobbeltmoralsk moralisme for å dekke over at det handler om subjektiv argumentasjon, ikke om prinsipper uten ideologisk valør. Artikkelforfatterne over forsøker i det minste å nærme seg dette på prinsipielt konsekvnet grunnlag, kudos for det, men av kommentarene å dømme strander hun blant sine egne.

        Selvfølgelig kan man til en viss grad skille en kunstners personlige sletthet fra kunstverket (samtidig som det er denne slettheten som ofte gjør en kunstner fascinerende…), det som er påfallende er den store iveren den liberale kultureliten har i å forsvare Woody Allen og forrige gang Roman Polanski (som beviselig hadde analsex med en liten jente). Men de samme skrek til fordi von Trier kom med noen absurde uttaleser knyttet til nazisme som kun var ord, ikke seksualforbytelser. Man skulle og forvente at de selverklærte feministene (som det burde finnes flust av her) ville snakke Dylans sak, eller er det slik at de mener at overgrepsbeskyldninger som kommer en stund after the fact og som rettes mot en venstreliberal kulturhelt bør avfeies i mangel på bevis?

        Rent generelt er det veldig ulekkert å stikke av med sin eks-adoptivdatter, men ulovlig er det ikke å være gammel eller ung gris. Allen skal bare prise seg lykkelig over at han ikke er kristenkonservativ, da hadde han vært fcked og ferdig i Hollywood. Mel Gibson måte krype veldig, selv om han ike har forgrepet seg på småjenter, kun vært dum i fylla og katolsk konservativ, loven er ikke lik, spesielt den som dømmes i media.

        Når det gjelder Allen selv, så er hans nihilistiske verdi- og moralsyn godt sammenfallende med eventuelle seksuelle overgrep (uten at det på noen måte beviser dem), noe denne artikkelen belyser godt:

        http://www.theamericanconservative.com/dreher/woody-allen-nihilists-babysitters/

  • Elixus

    Uenig. Selvfølgelig kan man elske kunsten og gi blanke i kunstneren. Å tilskrive verk ideologi fordi skaperne har erfaringer og fordommer, synes for meg å være en unødvendig politisering av, i Allens tilfelle, fjollete romantiske komedier uten noen som helst politisk brodd. Å le av Allens vitser, er ikke det samme som å akseptere overgrep, spesielt fordi man vel i rettssikkerhetens navn bør forholde seg til anklagene med en presumpsjon om uskyld. En moralisering over kunst blir spesielt problematisk i et historisk perspektiv. Med dagens briller blir Shakespeare en misogynistisk, jødehatende, anti-kopernikansk, rasist og kristenfundamentalist, – men likevel skrev han poesi og dramatikk av enestående litterær kvalitet som har inspirert, begeistret og påvirket mennesker i århundrer. I det tilfellet unnskylder talentet umoralen. Det er ingen som iscenesetter Marlowes The Jew of Malta lenger, mens Shakespeares Kjøpmannen fra Venedig settes opp til stadighet.

    • Ivan Olsen

      Vi bør vel i den sammenheng ikke glemme at Julie, fra Romeo og Julie, kun er tretten!

  • Ivan Olsen

    Ida Madsen Hestman mener at Geir Ramnefjell ikke bør hylle Woody Allens kunst i en av landets største aviser, fordi han dermed bidrar til å heie fram en mann som i følge Hestman er «anklaget» for overgrep.

    Madsen Hestman bruker ordet «anklaget» som et synonym ofr «beskyldt». Allen er jo ikke «anklaget» for overgrep i juridisk forstand. Han er beskyldt for overgrep. Politiet har etterforsket beskyldningene, og konkudert med at det ikke fins beviser tilstrekkelige til tiltale.

    Jeg undrer meg litt over hvordan Madsen Hestman tenker rundt disse sakene.

    La oss for eksempel ta Michael Jackson. Han var «anklaget» for overgrep, men ble frikjent. Men han er såvidt jeg vet fremdeles «beskyldt» for overgrep.
    Jeg går uten videre ut fra at Hestman mener det ville være galt å hylle Jacksons kunst i en stor avis.

    Hestamn hevder at «vi veit at (R, Kelly) faktisk har tvunget seg til seksuelt samkvem og laget pornofilmer med 14-åringer». Såvidt jeg kan forstå er R. Kelly aldri dømt for noen slike forbrytelser. Men Kelly er altså på Hestmans liste over de vi ikke bør hylle, antagelig sammen med størrelser som Jerry Lee Lewis, Chuck Berry og Marvin Gaye. Historien til rock og R&B kan i det hele tatt bli faretruende avkortet dersom Hestamns linje slår igjennom.

    I et radioprogram for en tid tilbake navnga kunstneren Marianne Aulie to kjente norske kunstnere som hun hevdet hadde voldtatt henne. De to kunstnerne kan vel dermed i Hestmans terminologi sies å være «anklaget» for overgrep. Mener Hestman at disse beskyldningene er tilstrekkelig grunnlag for å avstå fra positiv omtale av disse kunstnernes verker?

    En rekke fremtredende svenske feminister og litteraturvitere har hyllet amerikanske Valerie Solanas og hennes SCUM Manifesto. Solanas manifest er også omarbeidet til teater og vist på svenske scener. Solanas er også kjent for å ha skutt Andy Warhol (samt kunstkritikeren Mario Amaya), en forbrytekse hun tilsto og sonet fengsel for. Bør de svanske feministene etter Hetsmans mening

    • Kjersti

      Dette er vel mest ordkløveri. Å anklage er ikke utelukkende er juridisk begrep, men har et anvendelsesområde som delvis overlapper med å beskylde. 

      Hvis poenget ditt er at uskyldspresumsjonen gjelder også for kunstnere er jeg enig i det. Men sånn jeg leser denne artikkelen sier ikke Madsen at man bør fravike denne – kun at kunst ikke kan eller bør oppleves i et vakuum, akkurat som andre forhold i samfunnet ses best som en kommentar til det som er fra før. For å forstå hva en person prøver å formidle er det relevant å vite deres bakgrunn og motiver. Sånn sett kan kunsten også få en merverdi

      En annen sak er hvordan man skal forholde seg til en person som beskyldes/anklages for grovt krenkende adferd overfor andre mennesker. Et aspekt av dette, er at personer som er dømt og har fått sin straff, har krav på å få begynne med blanke ark. Det er mange grunner til at en del saker aldri ender med dom. En del av forklaringen er at ofre for overgrep – eksempelvis fra rike, berømte og ressurssterke menn – står i en ekstremt svak posisjon. Det vil ofte være umulig å møte de bevis- og sannsynlighetskrav som gjelder i strafferetten. Hvorvidt man velger å forholde seg til dette som mottaker av kunst er et moralsk og ikke er juridisk spørsmål som ikke kan avfeies med uskyldspresumsjonen. 

      • Ivan Olsen

        Hestman sa det var galt gjort av Ramnefjell å hylle Woody Allens kunst (kunsten, ikke personen), fordi Ramnefjell, i følge Hestman, dermed bidrar til å heie fram personen Allen, som i følge Hestman er anklaget for overgrep.

        I følge Hestman er det dermed ikke nødvendig å forutsette skyld, siden anklagene i seg selv bør være grunnlag nok.

        Du skriver mye om hvordan man kan forholde seg til personer som anklages, men dette er altså en diskusjon om hvordan og hvofor man skal eller ikke skal forholde seg til den anklagedes kunst, eller, som i Assanges tilfelle, hans politiske arbeid.

  • Andreas Hardhaug Olsen

    Artikkelforfatterens forhåndsdømming av Allen satt tilside: Her er det en uheldig sammenblanding. Man kan da fint hylle Mysterier av Knut Hamsun uten å hylle mannen Knut Hamsun, akkurat som man kan være fan av Burzum uten å hylle mannen Varg Vikernes og alt han måtte stå for.

    Når spiller forresten «mannen» en så stor rolle at «kunsen» må anses som korrumpert? Går grensa ved tekster (som vi etter hva jeg forstår skal overanalysere for å finne ut om det er et ondt budskapet som kan smitte av på oss), eller er abstrakte malerier og ambientmusikk også problematisk?

    Jeg er i hvert fall glad jeg ikke har et forhold til kunst som innebærer at jeg må ta alle mulige slags hensyn til skaperne. Idealene til Aksel Sandemose kommer herlig til uttrykk i bøkene hans, selv om de sjelden gjorde det i det virkelige liv. Er det meningen at jeg da skal mekanisk skru av en bryter som gjør at jeg ikke lenger får glede av litteraturen? Eller kan jeg lese bøkene i all hemmelighet, så lenge jeg hyllesten tones ned?

    Men for all del. Folk må gjerne gruble á «denne låta/filmen/boka var bra, MEN… er han som har lagd den EGENTLIG en fin fyr?», jeg bare synes det virker fryktelig slitsomt. Og ikke minst unødvendig.

  • Halvorsnakkeralvor

    Må kunstneren alltid være en politisk korrekt & likandes grei kar, en svigemors drøm som Skavland kan kosepreike med på fredagskvelden? Nei, heller motsatt. Mange av de største kunstneriske geniene var problematiske karer, Hamsun var helt klart nazist, selv om han nok ikke kan knyttes opp mot holocaust og tyskernes verste krigsforbrytelsene på østfronten. Dog, verdimessig & filosofisk var han hengiven nasjonalist/ nasjonalsosialist og til dels rasist. Det tar vi med oss når vi leser hans herlige romaner, men bøkene blir ikke noe dårligere for det – snarere tvert i mot! Samme med Frankrikes forfatter, Celine. Om mulig hakket større enn vår egen Knut Hamsun! Celine fremstår forresten mer som en rebelsk anarkist enn en oppoffrende & lydig nasjonalsosialist i sine bøker, men likefullt var han altså antisemitt og nazist. Woody Allan? En av våre største komikere og dertil et filmatisk geni uten sidestykke i moderne tid. Uansett hvor incestiøs & lidderlig problematisk han er/var i privaten, ingen kan ta fra ham hans genialitet!

  • Alexander Næss Skjønberg

    Du holde Kunst, in wieviel grauen Stunden… Dette er en interessant debatt, og jeg er enig med deg i at den også er viktig. Det er relevant å diskutere forholdet mellom kunstner og kunst og videre hvordan vi skal forholde oss til tilfeller hvor kunstneren har stått for – eller står for –, «grusomme» ting. Jeg mener likevel at din artikkel er problematisk på flere punkter. Jeg tar utgangspunkt i det som jeg oppfatter som din konklusjon (ingressen): «Å lukke øynene for forbrytelser en kunstner har på samvittigheten, er å akseptere at stort talent kan «veie opp» for overgrep mot andre mennesker».

    Med dette som utgangspunkt er det, for det første, problematiske å bruke Woody Allen som eksempel. Vi vet ikke hva Allen har gjort. Det er snakk om ord mot ord, rene anklager. Saken fra 1993 er henlagt, noe som indikerer at politiet har funnet at det ikke var holdepunkter for videre etterforskning og rettslig forfølgelse. Dermed blir det uriktig å sammenligne ham med andre kunstnere, som for eksempel Hamsun, hvor
    det er objektive holdepunkter for kunstnerens problematiske handlinger og meninger. Dette må sees i et større perspektiv; det er urovekkende at media diskuterer på slike premisser; også media bør ta hensyn til det grunnleggende vernet, som uskyldspresumpsjonen er ment å gi. Dessverre ser vi at det i en rekke saker skjer forhåndsdømming i media, særlig i de tabloide. Du presiserer, riktignok, at det kun dreier seg om «anklager», men andre steder i artikkelen, allerede i ingressen og innledningen, er det synspunkter som synes å forutsette at Allen faktisk har gjort det han beskyldes for. Det er ikke uproblematisk å diskutere offentlig hvordan vi skal forholde oss til kunsten til en kunstner som kun anklages for alvorlige kriminelle handlinger.

    Som nevnt, er jeg enig i at det er relevant og legitimt å diskutere hvordan vi skal forholde oss til kunstnere som har gjort «grusomme» ting. Jeg er imidlertid uenig i det jeg oppfatter som dine slutninger og din konklusjon. En ting er at det er relevant å ha kjennskap til kunstnerens synspunkter, bakgrunn, inspirasjonskilder mv., ettersom dette vil kunne bidra til en bedre, eller i hvert fall en annen, forståelse av kunsten. Dette er selvsagt. Du trekker i forbindelse med dette frem Lowenthals studie av Hamsun og nevner som eksempel «at Hamsuns Nobelpris-belønnede verker med deres natur- og heltedyrkelse delte ideologi med nazismen». Dette er relevante – men langt
    fra ukjente – teorier i debatten om Hamsuns litteratur. Men dette er én teori (ett sett av teorier); det finnes samtidig et vell av andre Hamsunforskere, som mener at det ikke er grunnlag for å utlede slik sammenhenger, i hvert fall ikke i samme grad. Også dette er noe en da bør ta i betraktning i diskusjonen om hvordan en skal forholde seg til den aktuelle kunstnerens kunst. Så langt synes vi å være enige. Men det som er uklart for meg, er hva du mener bør være «følgen» eller «konsekvensen» når en har tilegnet seg kunnskap om den problematiske kunstnerens synspunkter mv. Er konsekvensen da at en bør avvise kunsten, forutsatt at kunstnerens synspunkter er for «grusomme» etter en «alminnelig» moralsk vurdering? Eller er det tilstrekkelig at det problematiske, tas i betraktning og vurderes av leseren, lytteren osv. slik at det blir opp til den enkelte hvorvidt vedkommende vil avvise kunsten? For meg kan det virke som om du implisitt mener det første. I tillegg til det siterte fra ingressen skriver du blant annet at «Uttrykker du elsk til kunstnere eller artister, betyr det at du går god for personen». Gjennom dine utlegninger om at vi ikke kan skille kunsten fra kunstneren og eksempelet med Hamsun, tolker jeg deg dithen at du i realiteten sikter til kunsten, og at hvis en uttrykker sin elsk til den, «mener du at det er helt ok å gjøre noe galt mot andre, så lenge den skyldige kan «veie opp» med sitt store talent». Jeg har dessuten aldri møtt noen som mener at de elsker Hamsun – kun litteraturen hans. Jeg mener med andre ord at det, til tross for at kunsten kan tolkes i lys av kunstneren, er fullt moralsk akseptabelt å elske kunsten, samtidig som en tar avstand fra kunstnerens synspunkter og handlinger. I motsatt fall vil det se ganske mørkt ut, og hvor skal den moralske grensen gå? Kan en lytte til Frühlingsrauschen til tross for at Sinding var medlem av NS? Wagner? Strauss? Jeg antar at det ikke bare kunsten til de ekstreme kunstnerne på «høyresiden», som ikke vil komme gjennom moralens filter, men at også ekstremister på «andre siden» også legges under lupen.

    • Ida Speeda Madsen Hestman

      Takk for konstruktiv kritikk! Her var det mye å svare på. Først og fremst ønsker jeg bare en debatt som er større enn bare «Er Woody Allen skyldig eller ikke?» for kunst og kultur er så viktig for oss som mennesker. Det jeg har skrevet om, og du også, er jo flere diskusjoner, ikke bare en.

      Men ja, jeg er enig i at jeg ikke burde ha skrevet om Woody Allen i så stor grad. Det var allikevel vanskelig. Delvis fordi jeg allerede har tatt en viss side i den debatten ut ifra det jeg har lest, noe vi alle gjør i en viss grad i så vanskelige saker som denne (Det typiske har vært at menn har tatt Woody Allens side og kvinner har tatt Dylans side, etter det jeg har registrert, men det er vel også logisk, fordi vi identifiserer oss med dem). Delvis er det nettopp fordi voldtekt etter min mening er det verste du kan gjøre mot et menneske, og voldtektssaker er vanskelige å vinne uten bevis. Det er en vanskelig situasjon et voldtekstsoffer havner i, der ord mot ord som regel gjør at offeret taper en sak, uansett hvor sant det er det hun sier, eller så får overgriperen ufattelig kort straff. Det er en grunn til at så få tør å varsle om voldtekt. Derfor er det viktig for meg å engasjere meg i slike saker. Derfor blir jeg personlig litt irritert når journalister bruker spalteplass på å bagatellisere denne saken, fordi vi ikke vet noe, og derfor burde man trå varsomt i å hylle mennesker som er anklaget for å ha gjort noe galt. Hvorfor? fordi som presse har du et ansvar du også. Dess flere en når ut til, dess viktigere er det å ha i bakhodet hvilke signaler du sender ut. Hvis Allen faktisk har voldtatt Dylan Farrow, er det potensielt et ganske ille signal å sende ut til ungdommer: Det er ok for en kunstner å forgripe seg seksuelt på en jente, for folk liker kunsten din uansett. Kunstneren mister ikke sin kredibilitet. Dette synes jeg er problematisk og trist. Og norsk presse har ikke problematisert denne saken så veldig mye, og det er også en grunn til at jeg gjorde et forsøk på å ta dette opp her.

      En ting er hva kunstneren selv synes om et overgrep. Kanskje det bare var kjærlighet i hans øyne, hans sannhet. og derfor ser han ikke på seg selv som skyldig. Kanskje han bare mente det var kjærlig å ta på henne, og hvordan skal du komme med DNA-bevis på at en mann for eksempel har fingret en liten jente, vel tyve år senere? Kanskje gjorde han ikek det heller, men måten han tok på henne, gikk over hennes grenser uansett, så for henne var det et overgrep. Vi kan ikke annet enn å lese, forsøke å sette oss inn i saken og ta en viss side, den som vi tror er mest sannsynlig. Når vi som tilskuere dømmer, dømmer vi jo utifra det vi ser og erfarer, for vår moral trenger ikke være knyttet til loven i lik grad, for vi dømmer ut fra følelser og måten vi identifiserer oss på. Til og med en jury i retten dømmer skjevt. De kan dømme etter babyface-effekten, eller etter rase, kjønn, det de liker mindre og mer. Det er ikke bare beviser med den skyldiges retorikk som spiller inn – hvordan personen ser ut, personens pathos, ethos og logos – så om en person har mye innflytelse eller er kjendis, spiller dette selvsagt inn, om ikke bevisst, så underbevisst i noen grad på en bedømmelse.

      Derfor er det også litt vanskelig for meg å ikke la Allen-saken gå utover poenget med teksten min, som handler om det du nevnte: Å lukke øynene for forbrytelser en kunstner har på samvittigheten, er å akseptere at stort talent kan «veie opp» for overgrep mot andre mennesker.

      Hovedpoenget mitt er at jeg synes mange kunstnere slipper for lett unna, og kan egentlig gjøre som de vil. Jeg har selv som tenåring vært fan av (en pinlig innrømmelse) Lost Prophets, og vokalisten ble nylig dømt for å ha misbrukt babyer seksuelt. Det kom også frem at kvinnelige fans hadde frivillig gitt ham sine babyer for at han kunne misbruke dem. «Han var jo en kjendis». Det er så sykt at jeg har ikke ord.

      Det kan synes som om kjendiser, idoler og kunstnere har større frihet innenfor moralens grenser, enn oss andre dødelige. Jeg ønsker mer debatt rundt det, og at vi som er mottakere, eller kunstelskere er mer kritiske til og diskuterer det mer. Jeg synes vi som konsumere slipper for lett unna når vi sier vi kan skille kunsten og kunstneren og bare ikke ta stilling til sånne ting. Spesielt synes jeg det er sykt i tilfellet R.Kelly.

      Dessuten kan vi da finne uendelig mange sammenligninger med kunstner og kunst, det er bare å analysere i vei. Så har vi jo diskursen, vi må ta hensyn til historien og tiden rundt. «Hva var akseptabelt i den og den perioden?» Og innenfor diskursen, kan man også analysere ting vi allerede vet om kunstneren. Tekster fremstår veldig annerledes dersom vi vet noe mer om kunstneren enn ingneting som helst. Spesielt R.Kellys låter, blir bittersøte.

      Jeg sier ikke at det finnes noen fasit på hvordan man skal forholde seg til en kunstner eller kunsten, uansett hvordan en kunstner er. Men dersom pålitelige kilder og aviser skriver om slike saker som at en kunstner eksempelvis har voldtatt noen, synes jeg det er dumt å skulle ignorere slike ubehagelige sannheter totalt, og at vi skal lese noe annet i stedet. Det minner meg litt om den rollen OL har hatt i år. Det blir så teit, liksom, å bare gledes over idretten, når du veit den er på bekostning av mye annet snusk. Det blir ambivalent å se på.

      Jeg sier absolutt ikke at dette kun skal gjelde kunstnere på «høyresiden». Jeg synes det er verre med hykleri, å si at man er sosialist, så gjør man det motsatte i praksis. Da er det bedre å være en drittsekk og være ærlig om det.

      Jeg tråkker visst på tær når jeg skriver en slik kronikk. Fordi det blir som om jeg skulle sagt at moren din hadde voldtatt en annen, ikke sant. Det sårer deg, for det er noe personlig og derfor nekter du tro på det. Det verste er å få vite at din favorittfilmskaper, noe som står deg nært, har gjort noe grusomt som totalt strider imot dine egne prinsipper. Men er det jo meg også. Ting er jo ikke bare lett. Ikke er det sort-hvitt heller.

      • Alexander Næss Skjønberg

        Takk for et grundig svar. Jeg er fullstendig enig med deg i at en kunstner skal behandles på lik linje med andre som begår samme type
        straffbare handlinger. Her gjelder likhet for loven. Fra et moralsk perspektiv (og i enkelte tilfeller rettslig) kan det dessuten være enda større grunn til bebreidelse når det er snakk om personer som nyter anseelse e.l. Men som jeg skrev i forrige innlegg, mener jeg at dette utelukkende kan gjelde der hvor vi «vet»
        at vedkommende har begått handlingen (normalt da der dette er slått fast
        gjennom en rettsprosess).

        Mitt inntrykk er også at kunstnere ofte kan slippe «lettere unna» for det de har gjort, i hvert fall når det gjelder sosial fordømmelse. For å bruke Hamsun igjen. Av og til kan jeg høre utsagn som «at man kunne behandle en stor kunstner sånn» e.l. og da som en henvisning til at man innledet rettsprosess og at folk fordømte ham osv. En slik innfallsvinkel blir feil. Folk må selvsagt få lov til å fordømme ham for det han gjorde, herunder velge å brenne bøkene hans (selv om det gjør vondt for en som elsker bøkene hans), og det var heller ingen grunn til at det ikke skulle innledes en rettsprosess. Noe annet er at den prosessen som faktisk ble innledet, var tvilsom og ikke en rettsstat verdig (den rettsmedisinske behandlingen, dommen i Høyesterett mv.) Men hadde man fulgt «spillereglene», hvor strafferettslig forfølgelse ville ha vært en realitet, er spørsmålet om det ville ha vært så mye «bedre» for Hamsun selv, selv om han – nokså naivt – trodde han ville bli
        frikjent.

        Spørsmålet om hvordan vi så skal forholde oss til kunsten, er utrolig krevende. Som du skriver, er dette vanskelig følelsesmessig. Men som du også skriver: Det finnes neppe noen fasit. Derfor mener jeg at det må bli opp til hver enkelt å vurdere det. Samtidig må den enkelte da akseptere at kunstneren debatteres og fordømmes av andre.

        • Ivan Olsen

          Jeg liker ikke filmene til Woody Allen noe særlig engang.

          Det er spennende å tenke på at hvem man «holder med» i Woody Allen-saken kan vise hva slags person man er innerst inne:
          Hvis man holder med Dylan, så er man en empatisk person som identifiserer seg med offeret.
          Dersom man holder med Allen, så er man mindre
          empatisk, siden man identifiserer seg med overgriper.

          På den måten viser det seg at Woody Allen-saken egentlig er en identitetsbyggende markør. Det er greit nok når det blir sagt rett ut. Vi vil jo aldri få vite sannheten uansett, og den er jo dessuten subjektiv: Det er Dylans opplevelse som er viktig.

          Ironi er også et tegn på sviktende empati, så der har du meg.

        • Ida Speeda Madsen Hestman

          Enig i det du sier. Og at det neppe finnes en fasit burde vært tydeligere poengtert i teksten min. Det er flere setninger som ikke burde vært for bastante. Men hey, jeg lærer mens jeg skriver 😉

          Ivan: Jeg mener ikke ironi er et tegn på sviktende empati. I såfall er jeg lite empatisk, og det passer bare ikke sammen med at jeg lett bli engajert og rørt.

    • HRG

      Tenkte jeg fikk nevne at Sinding vel var senil på det tidspunkt man meldte ham inn i NS, og døde kort tid etter. Per Vollestad har blant annet beklaget NS-stempelet som ble satt på ham etter krigen, som urettferdig (http://www.nrk.no/nyheter/kultur/5366523.html).