En skole uten læring

Driver skolen med tilpasset opplæring, slik lærerplanen krever? Og oppfordrer dagens system til juks? Foto: Armine Grigoryan / World Bank Driver skolen med tilpasset opplæring, slik lærerplanen krever? Og oppfordrer dagens system til juks? Foto: Armine Grigoryan / World Bank

På barneskolen ble jeg fortalt at hvis jeg var flink, kunne jeg bli hva jeg ville når jeg ble stor. Å være flink viste seg å bety å svare riktig på lærernes spørsmål. Spørsmål de allerede hadde svarene på, selvsagt. Å være flink var å gjøre det som ble forventet av deg. Følge oppskriften. Belønningen og målet var gode karakterer. Og det var det å være flink ville si: å få gode karakterer.

Jeg måtte jobbe hardt for resultatene. Lite kom gratis, jeg har verken klisterhjerne eller evne for logikk. Å være godt forberedt til tre-fire forskjellige prøver i løpet av en uke, var vanskelig. Det var ikke plass til all informasjonen, hodet mitt klarte det ikke, men jeg måtte gjøre det bra, måtte få gode karakterer, så jeg kunne bli hva jeg ville. Juksing ble løsningen. Innimellom. Jeg lærte ikke så mye av pensum de gangene jeg jukset, men det så man ikke på vitnemålet. Men for det meste jobbet jeg hardt. Det var mange fag jeg likte, og da var det gøy. I fagene jeg slet med var det pugging som gjaldt. Og det fungerte stort sett bra. Helt frem til prøven var avholdt, da forsvant pensumet like fort som det kom. Men det var ikke så viktig; det viktige var å få et vitnemål som ga meg muligheter. Gode karakterer.

Hvordan kan en karakter bli behandlet som et troverdig resultat på læring, når læring i seg selv er en prosess og ikke et resultat?

I det norske skolesystemet brukes karakterer hovedsakelig som vurderingsverktøy. Karakterene skal gjenspeile og vise til elevers oppnådde kunnskaper og ferdigheter; hva de har lært. Hvordan kan karakterene i fagene jeg jukset i gi noen vurdering av hva jeg har av kunnskaper og ferdigheter? Hvordan kan en karakter på en avsluttende eksamen vise hva jeg har lært i løpet av et år? Hvordan kan en karakter bli behandlet som et troverdig resultat på læring, når læring i seg selv er en prosess og ikke et resultat? Handler det i det hele tatt om å lære?

Kontroll og konkurranse
I august 2016 ble det under blå-blå regjering og kunnskapsminister innført en ny fraværsgrense i videregående skoler, hvor elever med mer enn ti prosent ugyldig fravær i et fag mister retten til karaktervurdering. Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen uttalte i Klassekampen i februar:

«Jeg skjønner at det kan være lite motiverende å gå i gang med et fag over jul som du vet at du ikke får vurdering i. Men å være til stede på skolen er en forutsetning for at elevene lærer det de skal. Jeg vil oppfordre de elevene dette gjelder til å fortsette å møte på skolen

Hva er logikken i å oppfordre elever til å møte opp til undervisning i et fag de ikke får vurdering i for å lære, når det er vurderingen, i form av karakterer, som er det eneste av betydning?

Det skremmende med de pene resultatene er alt de ikke viser.

Løsningen på fraværsproblematikken ble en trussel. En trussel om en straff, for å oppnå ønsket oppførsel. Og resultatene kunne måles etter kort tid. Gratulerer, fraværet gikk ned. Det var det vel aldri noen tvil om? Det skremmende med de pene resultatene er alt de ikke viser. Det som ikke kan måles, det som ikke kan oppsummeres og forklares ved hjelp av tall. Det menneskelige.

Hva skjer med motivasjonen hos elever som ikke lenger har rett til vurdering? Hva skjer med læringsmiljøet? Og hva med årsakene til fraværet? Forsvinner de bare, når fraværstallene går ned? Hvorfor blir det ikke satt inn ressurser til å finne ut hvorfor fraværet er så høyt? For å kunne jobbe preventivt for å unngå en lignende situasjon senere? På den måten kan kanskje elevene møte opp motiverte for å lære, fremfor å møte opp i frykt for å miste retten til vurdering?

Hvor det før var mennesket som styrte maskinen, har mennesket nå blitt en del av maskineriet.

Straff/sanksjoner på bakgrunn av at manglende måloppnåelse, er et styringsprinsipp fra bedriftsøkonomien. På 1980-tallet ble det i Norge innført reformer med mål om å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor. New Public Management.

Styringsprinsippene baserer seg på en fabrikkpraksis hvor hensikten er å produsere mer og tjene mer penger på kortere tid enn før. Med på lasset kommer alt det medfører. Kontrollering, konkurranse, kostnadseffektivisering, målbare resultater, standardisering og belønningssystemer; begreper med opprinnelse fra og betydning innenfor bedriftsøkonomien. Nå er de begreper som brukes like hyppig innenfor offentlig forvaltning. Hvor det før var mennesket som styrte maskinen, har mennesket nå blitt en del av maskineriet.

Juksing gir fordeler
Den russiske psykologen Lev Semjonovitsj Vygotskij, som har hatt stor betydning innenfor utviklingspsykologi og pedagogikk, argumenterte for at: Elevene må føle at de blir verdsatt og tatt hensyn til i et ellers godt læringsmiljø for at de skal bli motiverte til fortsatt læring. Det er viktig å hjelpe den lærende å finne sin plass i en klassekultur der læring er verdsatt av alle, og å legge vekt på prosessen og ikke bare på resultatet.

Læring er også hardt arbeid, og da spiller motivasjon en stor rolle.

Å lære skal være gøy. Læring er også hardt arbeid, det er det ingen tvil om. Og da spiller motivasjon en stor rolle. Det finnes utallige motivasjonsteorier som gjør rede for hva som må foreligge for at en person skal oppleve å være motivert, men forhold som særlig går igjen i teoriene er:

-frihet i fremgangsmåten ved løsning av en arbeidsoppgave

-at oppgaven er passe utfordrende

-at oppgaven man gjør oppleves som viktig – både for en selv og for andre

Når en elev mister retten til vurdering i et fag før skoleåret er omme, utgår både faktoren utfordrende arbeidsoppgave og at oppgaven man gjør oppleves som viktig. Hvordan – og hvorfor – skal eleven finne motivasjon til å fortsette?

Karakterer var kanskje en gang et ønskelig måleredskap på elevers resultat av indre motivasjon, men i det resultatorienterte landet og samfunnet vi lever i, er det på tide å innse at karakterer har blitt noe annet. Karakterer har blitt et rangeringssystem, et system som oppfordrer til raske løsninger og juks. Et vurderingssystem uten pålitelighet.

Karakterer har blitt et vurderingssystem uten pålitelighet.

Jeg lærte noe viktig av å jukse. At juksingen kan skjules i karakteren. Prosess (eller mangelen på den) kan skjules i et resultat. Siden når ble det greit å skrive svar uten utregning i matematikk? Skolesystemet som det er i dag legger opp til raske snarveier, og eleven vinner på det. «Det går kun ut over deg selv om du jukser», gjelder ikke lenger. Juksing gir fordeler. Læring er ikke viktig, det lærer man.

Tilpasset opplæring?
Det finnes en riktig måte for hvordan man skal gå på skole. En standard. Fasit. Som skal etterstrebes. Alle skal inn i samme kverna og ende opp som en homogen masse når de kommer ut.

I følge læreplanverket for Kunnskapsløftets punkt «Tilpassa opplæring og likeverdige føresetninger» står det blant annet:

«I opplæringa skal det mangfaldet elevane har i bakgrunn, føresetnader, interesser og talent møtast med eit mangfald av utfordringar.» I læringsplakaten står det også at skolen og lærebedriften skal «stimulere elevane til å utvikle eigne læringsstrategiar og evne til kritisk tenking».

Læring er ikke viktig, det lærer man.

Formuleringene er flotte og målene er fine. Men jeg stiller meg kritisk til strategiene som er lagt for å nå dem. I dokumentaren Hvem vinner? En dokumentar om Osloskolen, forteller Steffen Handal, daværende nestleder i Utdanningsforbundet, at områdedirektører, blant annet i Oslo, har oppfordret til at elever skal slutte å gjøre praktisk/estetiske fag i perioder, til fordel for å øve til de nasjonale prøvene. Man blir dermed allerede som femteklassing presentert for standarden «den riktige måten å gå på skole på».

Å lese fort er viktigere enn å lage en nøkkelring i tresløyd. Hvor er rommet for mangfold her? Hvem er det som egentlig blir stimulert? Hvordan møtes elevenes ulike forutsetninger og interesser når de fjernes fra undervisning og rom for læring, til fordel for å pugge til en prøve? Og ikke hvilken-som-helst prøve; nasjonale prøver benyttes i all hovedsak til å sammenligne nivået på elever på tvers av klasser, skoler, byer og land. Hvis hensikten med prøvene hadde vært oppfølging og tilpasset opplæring for hver enkelt elev, som skrevet på Utdanningsdirektoratets hjemmeside, ville ikke resultatene av prøvene blitt publisert og gjort tilgjengelige for andre enn dem det gjaldt. Heller ikke de nasjonale prøvene handler om læring. De handler om gode resultater.

Er en elevs prosess og egen læring viktig, slik det er beskrevet og argumentert for i Kunnskapsløftet?

Er en elevs prosess og egen læring viktig, slik det er beskrevet og argumentert for i Kunnskapsløftet? Eller er det resultatene man kan vise til og fram, uavhengig av hvordan man oppnådde dem? For det kommer ikke frem av den sittende regjeringens skolepolitikk. Læring skjer i en prosess, ikke i et resultat. Det er i en prosess man tenker, reflekterer og vokser; både som menneske og som samfunn.

Mangler langsiktig tenkning
Hvordan kan karakterer fortsatt være den viktigste faktoren i vurdering av elever i norsk skole? At det er effektivt, er ikke et godt nok svar. Hvorfor skal norsk skole i det hele tatt effektiviseres; hva er de samfunnsmessige gevinstene av det, på lang sikt? Umotiverte elever, feil folk i feil utdanning og feil jobb resulterer i ikke-optimaliserte menneskelige ressurser og store økonomiske konsekvenser. Lite samfunnsøkonomisk lønnsomt, med andre ord. Vi trenger en mer langsiktig politikk, en politikk for neste generasjon, ikke for de neste fire årene. New Public Management må ut av skolen.

At det er effektivt, er ikke et godt nok svar.

Det må bli rom for alternativer. Alternative svar, alternative veier, alternative vurderingsverktøy. Det må bli rom for mennesker igjen. At mennesker er forskjellige. Rom for mangfold, som det står i Kunnskapsløftet.

Alt skal ikke måles. Alt kan ikke måles.