Et rødgrønt parti

Hvordan ser SV ut, i lys av de politiske og ideologiske tradisjonene fra det 20. århundre? Sagt på en annen måte: Hva er mitt parti et uttrykk for litt dypere sett?

For å oppsummere helt kort, så ble SV stiftet i 1975, etter en samling av Sosialistisk Folkeparti, EF-motstandere i Arbeiderpartiet, et mindretall i NKP og andre uavhengige sosialister etter EF-striden i 1972. Men de fleste SVere vil si at partiet ble stiftet allerede i 1961, da Sosialistisk Folkeparti så dagens lys.

De gamle kampsakene
Sosialistisk Folkeparti brøt ut av Arbeiderpartiet, i stor grad i protest mot Arbeiderpartiets USA-vennlige linje i utenrikspolitikken, og vedtaket om å godta utplassering av amerikanske atomvåpen på norsk jord. Men SF var uttrykk for noe mer: Et mer maktkritisk blikk på det norske og internasjonale samfunnet, ikke minst på våpenindustrien og stormaktenes blokkpolitikk. En kritikk av den lukkede partikulturen i Arbeiderpartiet. Troen på et selvstendig parti til venstre for Ap, som ikke var kommunistisk, men som ga stemme til grasrotbevegelser som kjempet for solidaritet og mot undertrykking. En partiveteran i SV, Dag Seierstad, sa det slik, da han ble spurt om hva SF tilførte norsk politikk: «SF brakte politikken inn i norsk politikk».

SV har alltid vært et parti i forkant.

Det var så mye stilltiende enighet, så lite debatt i så mange viktige spørsmål. Og utover på 60- og 70-tallet gikk SF og senere SV foran med nye perspektiver i mange av dem: I utenrikspolitikken, der kampen mot krigen i Vietnam, kampen mot atomvåpen, protesten mot overvåking og overgrep i den kalde krigens navn og solidaritet med frigjøringsbevegelser i Sør-Afrika, Chile, Palestina og en rekke andre steder stod sentralt. I kvinnepolitikken, der SVere som Torild Skard, Berit Ås og andre gikk foran i kampen mot kvinneundertrykking og hersketeknikker, og i kampen for likestilling i arbeidslivet, barnehager og fri abort. I miljøpolitikken, fra 60-tallet og utover for det klassiske naturvernet, fra åttitallet også mot de globale miljøproblemene. I distriktspolitikken, der Ottar Brox’ «Hva skjer i Nord-Norge?» ble en usannsynlig bestselger om hvordan livsvilkårene i distriktene ble ødelagt av sentralistiske teknokrater, og senere et ideologisk fundament for motstanden mot norsk EF-medlemskap.

Et parti i forkant
I dag er dette selvsagte stridstemaer i norsk politikk. Men det var det ikke da. I dag går SV foran i andre spørsmål, for eksempel spørsmålet om overvåking og personvern i en digital tid. For en måned siden nominerte SVs stortingsrepresentant Snorre Valen Snowden og Manning til Nobels fredspris. Eller det handler om fortsatt homokamp, for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Eller om utfasing av norsk oljeproduksjon.

Kampen for frihet har for oss alltid vært like viktig som kampen for likhet.

Mitt poeng er at SV alltid har vært et parti i forkant, på bølgelengde med miljøer og bevegelser med nye, kritiske perspektiver på samfunnsutviklingen. SV er et utålmodig parti. Det sitter i ryggmargen vår. Når jeg innleder i SV-lag om hva vi har fått til i regjering, for eksempel om at mer enn 60.000 nye barn har fått plass i barnehagen, så kjeder SVerne seg. De vil videre.

SV er et utålmodig parti og et nytenkende parti. Og SV er et frihetsdrevet parti. Kampen for frihet har for oss alltid vært like viktig som kampen for likhet. SVere liker ikke ordet «liberalt», men SV er et liberalt, i betydningen «frihetlig», frihetselskende parti.

Et frihetsparti
Kampen mot undertrykking av land og folk er en kamp for frihet. Kvinnekampen, kampen mot rasisme og kampen for homofiles rettigheter er en kamp for frihet. Kampen mot overvåking er en kamp for frihet. Kampen mot økonomiske forskjeller er en kamp for frihet, fordi land med små forskjeller er mer preget av tillit og åpenhet enn klassedelte land, og fordi livet som fattig er et ufritt liv. Når SV kjemper mot datalagringsdirektivet, eller mot homofiendtlige pastorer eller imamer, så kjemper vi for et mer liberalt samfunn.

Få ting provoserer meg like mye i norsk politikk som at høyresiden har monopol på frihetsbegrepet.

Få ting provoserer meg like mye i norsk politikk som at høyresiden har monopol på frihetsbegrepet, når vi vet hvor lite frihet for vanlige mennesker det ligger i vin på bensinstasjonen og søndagsåpne butikker, og hvor mye frihet det ligger i gode helsetjenester, skoler og barnehager for alle.

SV er et frihetsparti fordi vår ideologi handler om å bryte ned maktstrukturer som undertrykker folk og er til hinder for enkeltmenneskets frihet. Det kan handle om kapitalismen, om mannssamfunnet eller om rasisme. Strukturer som virker slik at høyresidens tomme «valgfrihet» ofte blir en skrivebordsfrihet, og ikke en reell frihet for mange mennesker. Vi i SV tror at sterke fellesskap gir den enkelte mer frihet.

Et internasjonalt parti
SV er et internasjonalt parti. Vi mener det vi gjør i norsk politikk, må henge sammen med hva slags verden vi ønsker oss. Vår motstand mot EU har aldri handlet om at vi mener Norge er best alene, at vi ikke skal samarbeide med andre land eller bidra i kampen for utvikling i fattige deler av verden. Den har handlet om EUs demokratiske underskudd og EUs markedsliberale grunnlag, som i dag er en hovedårsak til den økonomiske og politiske krisen i Europa. Vår motstand mot NATO har aldri handlet om at Norge ikke skal bidra til fredsbygging i andre land. Vi kjemper tvert imot for et sterkere og mer demokratisk FN med større mulighet til å hindre krig og urett.

All vår politikk skal styres etter prinsippet om bærekraftig utvikling og føre-var-prinsippet.

Hva innebærer det å være et internasjonalt parti i norsk politikk i dag? Jo, det betyr å anerkjenne at Norges handlinger er en del av den globale politikken. Derfor mener SV at oljefondet ikke skal investeres i klimaverstinger, eller at Norge ikke skal selge våpen til diktaturer. Og derfor har vi lansert en klimahandlingsregel i norsk politikk, som er global av natur:  Norsk politikk må føres slik at dersom andre land gjør Norges handlinger til sine, så klarer vi å redde klodens miljø. En global regel for norsk politikk.

Sosialisme i praksis
SV er et grønt parti. All vår politikk skal styres etter prinsippet om bærekraftig utvikling og føre-var-prinsippet. Prinsippet om bærekraftig utvikling gir vår generasjon ansvar for å gi kommende generasjoner like god tilgang til natur og miljøressurser som vi selv har. Føre-var-prinsippet sier at tvilen skal komme naturen til gode når miljøkonsekvensene av et tiltak er usikkert, og at mangel på kunnskap ikke skal hindre tiltak for å redde truet natur. Alt vi gjør, i kommunestyrer, fylkesting, Storting eller i regjering, skal måles mot disse prinsippene.

Det betyr blant at vi sier nei til oljeutvinning i alle nye områder på norsk sokkel. I iskanten, I Lofoten, på Mørebankene og i Skagerrak. Hit, men ikke lenger, av hensyn til dem som kommer etter oss.

SV er et sosialistisk parti, som arbeider for en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser i Norge og i verden. Et sosialistisk parti, men ikke et sosialistisk skrivebordsparti. Sosialismen for meg, for oss, er en prosess mot mer folkestyre, mindre forskjeller og større bærekraft. Samfunnet vil aldri bli perfekt, men vi kan utrydde nød og sult, skape en fredeligere verden uten masseødeleggelsesvåpen og stanse de menneskeskapte klimaendringene. Vi kan skape en verden med økt likhet og større frihet. Skal vi komme dit, må vi komme forbi kapitalismens tvang til hensynsløs vekst og en groteskt urettferdig fordeling av jordas ressurser, og endre de grunnleggende maktforholdene i verden.

Ideen om Sosialismen med stor S, som et endepunkt i historien, er verdensfjern og farlig. Men vi tror på bedre enn dagens kapitalisme.

Den mørke siden av venstresidens historie, er brutale overgrep gjort i sosialismens navn. Ideen om Sosialismen med stor S, som et endepunkt i historien, er verdensfjern og farlig. Vi i SV tror ikke på noe utopisk historisk sluttpunkt. Men vi tror på bedre enn dagens kapitalisme. Ved å bryte ned undertrykkende maktstrukturer i verden, kan vi skape samfunn med mindre forskjeller, større bærekraft og mer demokrati. Det er sosialisme i praksis.

Det radikale og pragmatiske
Slikt sett er det norske samfunnet «litt sosialisme». Vår nestleder Bård Vegar Solhjell oppsummerte en gang SVs sosialisme som «ei jorda sosialisme». Det Finn Gustavsen, Hanna Kvanmo og Kristin Halvorsen har til felles er ikke først og fremst teoretisk briljans, men et folkelig instinkt for rettferdighet. Denne «jorda sosialismen» er spilt ut gjennom SVs historie på ulik måte, men den er kjennetegnet av visjonære politiske mål, og viljen til praktisk politisk arbeid for å nå dem.

Dette representerer for meg noe av de unike med SV, som et parti på venstresiden som evner å kombinere det radikale og det pragmatiske. Et parti som drømmer store drømmer, men som også er klar for å gjennomføre alle de små stegene i riktig retning som er nødvendig for å virkeliggjøre dem.

Vi kan kompromisse om alt, så lenge retningen er riktig. Men vi vil aldri la makten bli et mål i seg selv.

SF på 60-tallet stod for en «tredje vei», uavhengig av de to konkurrerende maktblokkene og ideologiene i verden. Men vi har også stått for en tredje vei mer ideologisk, mellom de klassiske sosialistpartiene og nye, grønne grasrotbevegelser. Mellom det maktsøkende og pragmatiske, og det radikale, visjonære.

Da Paul Chaffey i 1989 ble spurt om hva som var SV-landsmøtets viktigste vedtak svarte han at «Jeg er meget glad for at døra ble lukket for regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet». I dag vet vi at mye av det SV jobbet for i 1989 – barnehager til alle, rettigheter for lesbiske og homofile, et mer rettferdig skattesystem, for å nevne noe – nå er blitt virkelighet fordi SV og Ap gjennom kompromisser har flyttet norsk politikk til venstre.

Det tredje venstre
Vi kan kompromisse om alt, så lenge retningen er riktig. Men vi vil aldri la makten bli et mål i seg selv, et slags politisk grunnprinsipp, slik det har blitt for mange europeiske sosialdemokratiske partier, som har endt opp med å administrere nedbyggingen av det de en gang selv bygget opp.

SV er et parti for både frihet og fellesskap.

Jan Otto Andersson fra SVs finske søsterparti Vänsterförbundet, har lansert begrepet «det tredje venstre», et begrep jeg synes beskriver det moderne SV godt. Det første venstre, ifølge Andersson, var det liberale venstre, som vokste fram gjennom de franske og amerikanske revolusjonene, som gjorde opprør mot kongemakt og adel, og tok de første stegene mot demokrati og ytringsfrihet. Det andre venstre, var det sosialdemokratiske og kommunistiske venstre i forrige århundre, som kjempet for sosial rettferdighet, arbeid og velferd. Det tredje venstre er fortsettelsen og sammensmeltningen av de to første. Som ser at demokratiet aldri kan bli reelt uten at ressursene er fordelt på en måte som gir muligheter for alle. Og som ser at sosial rettferdighet aldri kan bli virkelig i et samfunn uten maktfordeling og personlig frihet. Et slikt sosialistisk og liberalt alternativ er det SV skal være i norsk politikk.

SV er et parti for både frihet og fellesskap. Og SV er både et rødt og et grønt parti. Vi er 25 prosent radikal maktkritikk, 25 prosent pragmatisme, 25 prosent nytenking og 25 prosent aktivisme, hundre prosent røde, hundre prosent grønne og 68 prosent utålmodige. Det er en 368 prosent korrekt beskrivelse av mitt parti.

Hvilket samfunn ønsker SV?
Åpningsspørsmålet lød: Hvordan ser SV ut, i lys av de politiske og ideologiske tradisjonene fra det 20. århundre?

Vi vil skape et samfunn der makt og ressurser er rettferdig fordelt, og der menneskene lever innenfor naturens tålegrenser.

Som et demokratisk, internasjonalt orientert, frihetlig sosialistisk parti, som bygger sin politikk på nødvendigheten av økologisk bærekraft. Et utålmodig og nytenkende rødgrønt parti, som drives av kampen mot urett i Norge og i verden. Så hvilket samfunn ønsker mitt parti å skape?

Vi vil skape et samfunn der makt og ressurser er rettferdig fordelt, og der menneskene lever innenfor naturens tålegrenser. SVs mest kjente slagord er «Del godene». Et annet er «Ulike mennesker, like muligheter». Sammen beskriver de vår samfunnsvisjon: Et rettferdig samfunn, der alle har frihet til å leve gode liv. Der det er stort rom for forskjellighet, innenfor rammen av et sterkt fellesskap. Der stor trygghet for arbeid og velferd, gir stor frihet for enkeltmennesket. Der de viktigste beslutningene i samfunnet tas av folk og folkevalgte, og ikke overlates til markedet. Det er sosialisme for meg.

Å være sosialist i 2013
Men å være sosialist i 2013, handler mer enn noen gang om å bekjempe de menneskeskapte klimaendringene og de alvorlige konsekvensene de vil ha for mennesker og miljø. Ikke minst for noen av de fattigste og mest marginaliserte menneskene i verden.

Det er sagt mye om motsetningen mellom et rød og en grønn politikk. Om hvordan hensynet til industriarbeidsplasser kan kollidere med hensynet til miljøet. Eller hvordan vekst står mot vern. Det har skjedd, og det vil skje. Og i de tilfellene der næringsinteresser truer viktige miljøinteresser, må næringsinteressene vike. Det krever føre var-prinsippet av oss.

Du får ikke grønne samfunn uten også å tenke rødt.

Men jeg vil likevel argumentere for at hensynet til miljø og rettferdighet ikke først og fremst står mot hverandre, men er verdier som må spille sammen hvis vi skal klare å nå lavutslippsamfunnet. Du får ikke grønne samfunn uten også å tenke rødt. La meg forsøke å forklare hvorfor.

Vår tids største utfordring
De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største utfordring. Verdens ledende forskere er stadig sikrere på konsekvensene av mer enn to graders oppvarming: Mer ekstremvær, økt havnivå, tørke og sult og store flyktningstrømmer. De fattige i verden vil rammes hardest, men også i Norge vil vi oppleve blant annet farligere vær og økonomisk ustabilitet. Våre barn og barnebarn kan arve en jord som er i alvorlig dårlig stand, hvis ikke vi snur i tide og følger forskernes råd: Verdens klimautslipp må kuttes med 50-85 prosent innen 2050. Nærmere halvparten av all olje og gass må bli liggende der den er i dag.

Ulikheten i verden er grotesk.

Ethvert ansvarlig politisk parti i dag – borgerlig eller sosialistisk – sette dette ene livsviktige målet øverst i alt det gjør: Å stanse de menneskeskapte klimaendringene. Men hvordan skal vi lykkes med det, i en verden der rundt én milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom og desperat trenger økt levestandard?

Ulikheten i verden er grotesk. De én prosent rikeste sitter på halvparten av all formue, mens den fattigste halvparten har én prosent på deling. Få land har så små økonomiske forskjeller som Norge, men også her er det slik at de ti prosent rikeste husholdningene har over halvparten av formuen.

Sosial ulikhet
Heldigvis følger ikke sosial ulikhet naturlover. Akkurat som klimaendringene, er ulikhetene menneskeskapt. I det ligger også vårt håp: Når vi mennesker har skapt forskjellene, kan vi også bekjempe dem. Å være sosialist er å tro på et samfunn med små forskjeller i makt og ressurser, og å kjempe for å komme dit.

Å være sosialist er å tro på et samfunn med små forskjeller i makt og ressurser, og å kjempe for å komme dit.

Forskning viser at samfunn med små forskjeller er best å bo i – for alle. I land med store klasseskiller finner vi også mer kriminalitet, større ulikhet i levealder og større forekomst av fedme og psykiske lidelser. I land med små forskjeller er disse problemene mindre, samtidig som den sosiale mobiliteten og tilliten folk imellom er større. Og når du skal løse store samfunnsutfordringer i fellesskap, er tillit hard valuta.

Les også: Frihet for de mange

Klimaproblemene er globale, og alle land må bidra hvis vi skal nå togradersmålet. Men det er umulig å tenke seg at verdens fattige land skal bidra til klimakutt, hvis de ikke samtidig opplever økonomisk og sosial utvikling. Når vi vet at halvparten av all olje og gass må forbli urørt, kan vi ikke forvente at det er fattige Ghanas oljeressurser som skal bli liggende.

Å tenke rødt og grønt samtidig
I en verden der noen lever i luksus mens andre lever i sult, er det lett å se sammenhengen mellom fordeling og miljøvern. Ikke minst fordi det også er jordens fattige som vil rammes hardest av klimaendringens konsekvenser – tørke, sult og ekstremvær.

Skal vi omstille Norge til et klimavennlig lavutslippssamfunn, må fagbevegelsen og miljøbevegelsen finne klimavennlige løsninger sammen.

Bangladesh er et av landene i verden med såkalt «lav utviklingsgrad», i følge FNs Human Development Index, og et av verdens 30 fattigste land. I Bangladesh bor 30 millioner mennesker i områder som ligger mindre enn én meter over havet. Bangladesh er svært avhengig av landbruket, som sysselsetter over halvparten av arbeidstokken. Miljøproblemene er ifølge Bioforsk mange og sammensatte, som for eksempel flomepisoder, erosjon av elvebredder og kyst, tørke, stormer og sykloner, arsenikkforurensing, økte saltnivåer, jordskjelv, tsunamier, sedimentering og forsumping. Ved siden av dette viser prognosene fra FNs klimapanel at det kan bli mer uregelmessig nedbør i monsunsesongen samtidig som det ser ut til å bli mindre nedbør ellers. Dette kombinert med økt smelting av breene i Himalaya og mulig havnivåøkning, truer framtiden til millioner av fattige mennesker. For dem haster det mer enn noen gang med en politikk for miljø og rettferdighet.

Også i Norge må vi klare å tenke rødt og grønt samtidig. Skal vi omstille Norge til et klimavennlig lavutslippssamfunn, må fagbevegelsen og miljøbevegelsen finne klimavennlige løsninger sammen. Skal vi vinne klimakampen må vi få fram at lavutslippssamfunnet er et godt samfunn, også for en vanlig arbeider. Hvis folk skal stemme på grønne partier, og bli med på den samfunnsomstillingen som er helt nødvendig, må de overbevises om at det er i grønne samfunn man lever best i framtiden. Og hvis vi kombinerer det røde og det grønne, kan vi bygge et samfunn med grønne industriarbeidsplasser, raskere tog og lavere strømregning for folk flest.

To idétradisjoner
I SV flyter to idétradisjoner sammen: Den sosialistiske, som står for en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser, og den økologiske, som står for at menneskene må respektere naturens tålegrenser og legge føre-var-prinsippet til grunn for alle beslutninger.

I veien for begge disse målene – sosial utjevning og økologisk bærekraft – står markedsliberalismen.

I veien for begge disse målene – sosial utjevning og økologisk bærekraft – står markedsliberalismen: Troen på at verden blir bedre hvis markedet får bestemme mer, og menneskene mindre. Når det multinasjonale selskapet Monsanto får ta patent på såkorn, slik at fattige bønder må betale lisens for å bruke Monsantos frø, er det markedsliberalismen som styrer.

Alternativet til markedsstyre er folkestyre. Bare gjennom sterkere politisk styring, kan vi stanse de menneskeskapte klimaendringene og ulikhetene. Hvis bare markedsprinsipper legges til grunn, vil for eksempel Oljefondet investere i firmaer som bidrar til å ødelegge miljøet. Men hvis vi vil, kan vi sørge for at Oljefondet trekker seg ut av klimaverstinger og heller investerer i framtidens miljøbedrifter.

De tre største truslene
Den internasjonale finanskrisen viste oss at det verden trenger mest av alt, er sterkere politisk styring. Til og med rikmannsklubben World Economic Forum etterlyste i 2009 sterkere politisk styring av finansinstitusjonene for å trygge mennesker og eiendom. Og når World Economic Forum i sin «Global Risks Report» for 2013 beskriver de største truslene mot verdensøkonomien, er det ikke høye skatter, dyre arbeidere eller for mye statlig regulering de er bekymret for. Nei, de tre største truslene i verden i dag er store inntektsforskjeller, finansielle ubalanser og klimaendringer og ekstremvær. Og sterkere politisk styring, større folkevalgt kontroll, mer folkestyre – er nødvendig for å bekjempe dem, alle tre.

Å være et rødt og grønt parti innebærer å styre etter to overordnede mål: Økonomisk rettferdighet og økologisk bærekraft.

Å være et rødt og grønt parti innebærer å styre etter to overordnede mål: Økonomisk rettferdighet og økologisk bærekraft. Og de to henger nært sammen. I Amazonas-landene tvinger fattigdom jordløse bønder til å hugge og brenne områder i regnskogen de trenger for å dyrke mat. Det antas at småbønder i Amazonas forårsaker rundt 20 prosent av avskogingen som truer jordens klima. Men å legge skylden for klimaendringene på verdens fattige, vil være like absurd som å tro at markedet kan løse dem.

Rettferdighetskamp uten miljøperspektiv er ikke mulig og ansvarlig, fordi klimaproblemene truer selve livet på jorden vår. Men klimakamp uten rettferdighetsperspektiv vil ikke lykkes, fordi du ikke kan forvente at mennesker som lever fra dag til dag skal handle for generasjoner.

Derfor trenger Norge SV
Derfor har jeg ingen tro på at man både kan føre høyrepolitikk og løse de menneskeskapte klimaendringene. Fordi høyresidens urokkelige tro på markedet, høyresidens redsel for regulering, høyresidens forskjellspolitikk og marginalisering av svake grupper, legger et dårligst mulig grunnlag for den folkelige mobiliseringen som er helt nødvendig for å omstille samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn med muligheter for alle.

SV er unikt fordi vi er det eneste partiet i Norge som konsekvent kombinerer det røde med det grønne. Som mener en mer rettferdig fordeling av godene er nødvendig hvis vi skal klare å stanse klimaendringene. Men som samtidig mener en sosialistisk politikk er meningsløs hvis den ikke bidrar til å nå vår tids viktigste mål. Bare ved å kombinere det røde og det grønne kan vi skape gode samfunn for alle.

Derfor trenger Norge et sterkt rødt og grønt parti, og derfor trenger verden en rød og grønn bevegelse.

Foredraget er forkortet av redaksjonen og publisert med tillatelse fra SV. Hele foredraget kan ses her.

  • Olav Sanness Vika

    God oppsummering av vår ideologi Audun. Samtidig er minister
    sosialismen en utfordring. Det er så lett å få fokus på de små daglige seierne
    at vi ikke fanger opp viktig folkelig misnøye med tempo i klimapolitikken, måle
    og styringshysteriet i helsevesenet, manglene i rusomsorgen eller kuttene i det
    statlige barnevernet. At en del tenker på stemme på andre partier og mot
    regjeringen på dette grunnlaget er forståelig. Problemet er at det er bare en
    stemme til SV som kan gi styrke til å endre dette. De borgelige vil privatisere,
    og treneger FRP som benekter klimakrisen. AP har klistra seg til helseforetaksmodellen, og har olje i øya. De grønne og venstre mangler det røde perspektivet. Rødt mangler viljen til å spise kameler for å gå i riktig retning. Utfordringen vår er å være tilfredse, utålmodige og radikale.